Tros.blogg

1.    Samuelsbok, kapittel 5 til 7,

For en dødsens forferdelse var nå kommet over filisternes byer!

Og Filisterne(Philistines)tok Guds ark( kisten med lovtavlene), fra Eben-Eser, og reiste med den til Asdod. Der førte de den inn i avguden Dagons hus, og stilte den opp ved siden av Dagon. Men neste dag, fant folket i Asdod, Dagon nedfalt fra sin plass, med ansiktet vendt mot jorden, foran Herrens ark. De satte ham så oppatt på sin plass, men det samme skjedde enda en gang, dagen etter. Og da var også hans hode og begge hender hugget av og lå på dørterskelen. Og ingen har av den grunn turt å tråkke på dørterskelen til Dagons hus i Asdod. Og gjennom den tiden Guds ark stod i Dagons hus, slo også Gud folket på stedet der, med byller over hele kroppen, og ødela dem. Derfor sa de seg imellom:" Israels Guds ark skal ikke bli hos oss, for Guds hånd ligger hardt både på oss, og på guden vår. Og alle filisternes høvdinger samlet seg og sa:" Hva skal vi gjøre med Israels Guds ark?" Og de ble da enige å flytte den til byen Gat. Men etter at de hadde flyttet den til Gat, kom Herrens hånd også over den byen, og Han voldte dem stor forferdelse. Det brøt også der ut byller på folket, og de fant ingen annen utvei enn å sende den videre til Ekron. Men i det samme arken så kom til Ekron, ble folket der livredde og sa:" De har flyttet Israels Guds ark hit til oss, for å drepe oss!" Og alle høvdingene samlet seg og sa:" Send Israels Guds ark bort, og la den plasseres på sin egen plass, så den ikke dreper oss alle. For en dødsens forferdelse er nå kommet over hele byen!" For de som der og da ikke døde, ble slått med byller. Og skriket fra byen steg opp til himmelen!

 I syv måneder var Herrens ark i filisternes land. Men til slutt tilkalte de prestene og spåmennene sine og sa:" Hjelp oss og si oss hvordan vi kan sende arken tilbake til sin egen plass!" Og svaret de da fikk, lydde sånn:" Dersom dere sender arken bort, må dere ikke sende den bort, uten gaver. Dere må gi den et skyldoffer til vederlag, for at dere selv skal bli legt."  Og folket spurte:" Hva for slags skyldoffer skal vi gi den til vederlag?" Og spåmennene svarte:"Fem byller av gull, og fem mus av gull, etter tallet på filisternes høvdinger. For den samme plage har rammet alle, både høvdinger og folk. Gjør dere bilder av deres byller, og bilder av de mus som ødelegger landet deres, og gi Israels Gud ære! For da er det en sjanse for at Herren tar sin tunge hånd bort fra landet og guden deres. Og forherd ikke deres hjerter, slik som egypterne og Farao gjorde, da de til slutt måtte la Israelsfolket fare, fordi Gud hadde latt dem få kjenne Sin makt. Men dere skal finne en ny vogn, og la to melkekuer dra den. Så skal dere sette Herrens ark opp på vognen. Og skrinet med gullsakene til skyldofferet, skal dere sette ved siden av. Så skal dere sende vognen av sted. Men dere må følge med og se om den tar veien oppover til Sitt eget land, mot Betsemes, for da vet vi at det er Han som har voldt oss denne ulykke. Men tar den en annen veg, er det ikke Han som har rammet oss, og da er det bare et tilfelle".

 Og alt ble gjort nøyaktig slik som de fikk beskjed om, og de så til at kyrne gikk rett frem på veien, den som førte til Betsemes. Og kyrne rautet i ett sett, og de bøyde ikke av, verken til høyre, eller venstre. Og filisternes høvdinger fulgte etter dem like til Betsemes-bygdens grense, for å se hvordan det gikk. Og innbyggerne i Betsemes var da akkurat ferdige med å høste hveten i dalen, da de så opp. Og der fikk de øye på Guds ark og ble svært så glade! Og med det samme vognen med Guds ark kom inn på marken til betsemesitten Josva, stoppet den, rett foran en stor stein. Og folket i Betsemes hugg da treverket i vognen i stykker, og ofret kyrne til brennoffer for Herren. Og levittene kom og tok Herrens ark ned fra vognen, og skrinet med gullsakene som filisterne gav som skyldoffer, til Herren, satte de på steinen. Skrinet inneholdt byller av gull: Og det var for Asdod `en, for Gaza `en, for Askalon `en, for Gat`en, og for Ekron `en. Og gullmusene svarte til tallet på alle filisternes byer, de som tilhørte de fem høvdinger. Og der og da ofret de brennoffer og slaktoffer til Herren, mens filisternes høvdinger stod å så på. Og så vendte høvdingene hjem igjen til Ekron. Og helt til denne dag, er den store steinen på Josvas mark i Betsemes vitne på denne hendelsen.  Men noen i Betsemes hadde kikket nedi arken, og derfor slo Herren sytti av mennene i Betsemes i hel. Da sa folket der: "Hvem kan holde stand for Herren, den hellige Guds Åsyn, og hvem skal vi nå sende arken til?" Så  sendte de bud på innbyggerne i Kirjat-Jearim med denne beskjeden:" Filisterne har ført Herrens ark tilbake. Kom hit til oss og hent den opp til dere!"

( Ja, dette taler vel for seg selv! Men hele denne hendelsen ble til en Guds lærepenge både for Israel og for filisterne, på hver deres måte)

1.    Samuelsbok, kapittel 3 til 5,

Og Herren fortsatte å åpenbare seg for Samuel i Silo! 

Den tiden Samuel tjente Herren under Elis tilsyn, var Herrens ord dyrt(det var ikke mange som var betrodd av Herren da), og syner(åpenbaringer) fra Herren, var det også derfor lite av. (Og i og med at så få tjente Herren Israels Gud på den rette måten, hadde de heller ikke den rette beskyttelsen mot eventuelle fiender)

Så var det en dag at Eli lå i sitt rom. Hans øyne var strekt redusert, og Guds lampe var nære ved å slukne for ham. Men Herren ropte på Samuel som lå inne der Guds helligdom var, og hvor Guds ark var plassert (kisten med lovtavlene). Da svarte Samuel:" Ja, her er jeg ". Og så løp han bort til Eli, for han trodde det var han som hadde ropt på ham. Men Eli svarte:" Jeg ropte ikke på deg. Gå bare tilbake og legg deg igjen, gutten min.". Og Samuel gikk tilbake og la seg igjen. Men Herren ropte ennå en gang på ham, og Samuel gikk som før inn til Eli, og lurte på hva han ville. Men Eli nektet fortsatt på at det var han som hadde ropt på Samuel. Men når det samme skjedde for tredje gang, og Samuel ennå ikke var blitt kjent med Herren, og Herrens ord ikke var blitt åpenbart for ham, forstod Eli at det var Herren som hadde ropt på ham, og han sa:" Blir det ropt på deg enda en gang, skal du si: Tal Herre, din tjener hører!" Og neste gang Herren så ropte på Samuel, sa han:"Tal, din tjener hører!" Og Herren sa til Samuel:" Nå vil jeg gjøre noe i Israel, som ringer i begge ørene til dem som hører det! Og den dagen vil jeg la det komme over Eli og hans hus det som Jeg allerede har talt om. For jeg har kunngjort for ham, at Jeg vil dømme hans hus for alltid. Og det er på grunn av den misgjerningens skyld at han holdt sine sønner i age(ære), enda han visste at de førte forbannelse over huset hans."( Eli burde hatt mer oversikt over hva hans sønner foretok seg, og kanskje også avsatt dem i deres tjeneste fordi de vanæret Herren) Og Herren sa at av den grunn hadde han svoret Elis ætt aldri i evighet å kunne få sonet sine misgjerninger med slaktoffer eller matoffer!( Dette ligner det som står i Det Nye testamentet angående å synde mot Den hellige Ånd, uten å  kunne få tilgiving)

Morgenen etter, åpnet Samuel døren til Herrens hus, men han turte ikke å fortelle Eli hva Herren hadde sagt til ham. Men Eli ropte på ham og ville vite hva Herren hadde sagt. Men Samuel nølte med å fortelle det. Da sa Eli: "Skjul ikke for meg hva Gud har sagt, for Gud vil la det gå deg ille om du skjuler det for meg." Da fortalte Samuel hva Herren hadde sagt til ham. Og Eli svarte:" Ja, Han er Herren, og Han må gjøre det som godt er i Hans øyne!" Og hele Israel, fra Dan til Be`erseba, skjønte nå at Samuel var betrodd av Herren til å være hans profet. Og Herren fortsatte å åpenbare seg for Samuel i Silo.

Så dro Israel ut for å stride mot filisterne(Philistines), og leiret seg i Eben-Eser, mens filisterne leiret seg i Afek. Og da felte filisterne 4000 mann av Israel. Og Israels eldste sa:" Hvorfor har Herren latt oss bli slått av filisterne? Kom, la oss hente Herrens paktsark, så den kan frelse oss fra våre fienders hånd. Og de hentet så Herren Hærskarenes Guds paktsark, Han som troner på kjerubene." Og begge Elis sønner, Hofni og Pinehas, var med og fulgte Herrens paktsark. Og med det samme Herrens ark kom til leiren, satte hele Israel i et stort fryderop, så jorden rystet. Og filisterne hørte lyden av fryderopet, og sa:" Hva er det for slags fryderop i hebreernes leir?" Så fikk de vite at Herrens ark var kommet til leiren, og sa:" Ve oss! For hvem skal fri oss fra de veldige guders hånd, de som slo Egypt med alle slags plager! Vær derfor ved godt mot filistere, så dere ikke må træle for hebreerne, liksom de har trælet for dere. Vær sterke, og gå i striden mot dem! "Og filisterne gikk da til strid mot Israel, og Israel ble slått. Israel måtte flykte, og det ble et stort mannefall. Tretti tusen mann av Israel falt, og Guds ark ble tatt av filisterne. Og begge Elis sønner, Hofni og Pinehas mistet livet.( Ja,akkurat! De hadde altså satt sin lit til at arken skulle frelse dem, uten at de selv tok et oppgjør med synd. Derfor gikk det galt med dem!) Og en mann av Benjamins ætt kom samme dag til Silo med sønderrevne klær og jord på sitt hode, og med beskjed om det grufulle som hadde hendt med Israel. Og folket satte i et jammerskrik. Og Eli som da var 98 år gammel og blind, hørte skriket til folket og sa: " Hva er dette for en larm?" Og mannen fortalte da Eli at Israel hadde flyktet for filisterne, og at det hadde vært et stort mannefall, og at hans to sønner, Hofni og Pinehas var drept.

Men da Eli fikk høre at Guds paktsark var stjålet, falt han baklengs ned av stolen og brakk nakkebenet og døde! Da hadde Eli vært dommer i Israel i 40 år. Og hans sønnekone som var gravid, segnet i kne og fødte barnet hun bar, i det hun fikk vite hva som hadde rammet Israel og deres familie. Men kvinnene som stod rundt henne sa:" Vær ved godt mot, for du har født en sønn." Men hun svarte ikke. Gutten kalte hun for Ikabod, og sa:" Bortveket er herligheten fra Israel, for Guds ark er tatt.!"

( Men herligheten var allerede bortveket, så lenge lederskapet i Tempelet omgav seg med synd. Og Gud gir oss her et innblikk i hva som ligger av ansvar over et Guds lederskap!)

1.    Samuelsbok, kapittel 1 til 3

Og Samuel vokste opp hos Herren, og han gikk frem i alder og yndest, både hos mennesker og hos Herren.



Vi befinner oss på slutten av dommertiden. Og da var det en levitt fra Remata`im-Sofim i Efraimsfjellene, som hette Elkana. Han hadde to hustruer. Den ene hette Hanna, og den andre hette Peninna. Peninna hadde barn, mens Hanna var barnløs. Og hvert år pleide Elkana å dra til Silo for å ofre til Herren, hærskarenes Gud. Og Eli, og hans to sønner, Hofni og Pinehas, tjente da som prester der på den tiden. ( Herrens paktsark var blitt flyttet tilbake til Silo i løpet av dommertiden).  Elkana kom som vanlig også dette året til Silo, for å bære frem sitt offer, og han gav sin hustru Peninna, og deres felles barn hvert sitt stykke av offeret. Men til Hanna gav han en dobbel del, for han elsket Hanna. Men Herren hadde lukket hennes morsliv, så hun ikke kunne få barn. Og dette visste også hennes medbeilerske, Peninna, å benytte seg av, for hun krenket Hanna sårt, for å oppildne hennes vrede. Derfor gråt Hanna, og ville ikke ete. Og hennes mann spurte henne:" Hvorfor gråter du og er så sorgfull, Hanna, og hvorfor vil du ikke ete? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?" Og etter måltidet, og mens presten Eli satt på sin stol ved dørposten til Herrens tempel, reiste Hanna seg, og i sin hjertesorg var hun i dyp bønn til Gud og gråt. Og der og da, gjorde hun et løfte til Herren og sa:" Herre hærskarenes Gud! Dersom du vil se til din tjenerinne i hennes nød og komme meg i hu, og la din tjenerinne få en sønn, så vil jeg gi ham til deg Herre, for hele hans levetid, og det skal ikke komme rakekniv på hans hode" (En parallell til Samson). Og Hanna satt lenge og bad foran Herrens Åsyn, uten å si ordene høyt, det var bare munnen som beveget seg. Da undret Eli seg over hvorfor hun satt slik, og han lurte på om hun var drukken. Og han sa:" Se å bli av med ditt rus, og te deg ikke som drukken!" Men Hanna svarte:" Nei, min herre, hold ikke din tjenerinne for en ryggløs kvinne, for jeg er ikke drukken. Men jeg bærer på en tung sorg i hjertet, og må derfor utøse min sjel innfor Herrens Åsyn." Da svarte Eli henne: "Gå bort i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt Ham om." Og Hanna gikk bort i fred, og deretter åt hun og så ikke mer så sorgfull ut.

Morgenen etter, stod de tidlig opp og tilbad for Herrens åsyn, og de vendte deretter hjem til Rama. Og Elkana, hennes mann, holdt seg trofast til Hanna, og Herren kom henne i hu. Og innen året var omme, ble Hanna fruktsommelig og fødte en sønn, og hun kalte ham Samuel(bønnhørt), for Herren hadde hørt hennes bønn.

Men neste gang hele familien dro opp til Silo for å ofre og be til Herren, ble ikke Hanna med, for hun ville vente til sønnen var avvendt, og stor nok til tjene Herren. Men senere tok hun ham med, og stilte ham frem for Herrens Åsyn. Så slaktet de en okse, og Hanna førte gutten inn til Eli, og sa." Jeg er kvinnen som stod her hos deg og bad til Herren for en sønn. Og se, her er gutten som Herren gav meg!  Men jeg vil nå gi ham tilbake til Herren for all fremtid, for det var for Herrens skyld jeg bad om å få ham". Så tilbad de Herren sammen, og Hanna stemte i en lovsang, som lydde sånn: " Mitt hjerte fryder seg i Herren, og høyt er mitt horn og åpen er min munn mot mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse. Ingen er hellig som deg Herre. Ingen foruten deg! Og det er ingen klippe som vår Gud. Tal ikke høye og frekke ord fra deres munn, for Gud er allvitende, og av Ham veies gjerninger. Kjempenes bue brytes, og snublende mennesker omgir seg med kraft. Herren både døder, og Han gjør levende. Han fører ned i dødsriket, men fører også opp derifra. Herren gjør både fattig og rik, og Han nedtrykker og opphøyer. For Herren hører jordens støtter til, og på dem har Han bygget jordriket. Han verner sine frommes føtter, men ugudelige går til grunne i mørkret, for mennene er ikke sterke i sin egen kraft. Og den som strider imot Herren, skal forferdes, for over ham lar Herren det tordne i himmelen. Herren dømmer jordens ender, og gir sin konge styrke. Og Han opphøyer sin salvedes horn."( Litt forkortet her).

Etter dette, dro Elkana hjem til Rama med familien sin. Men Samuel tjente Herren, under presten Elis tilsyn. Men Elis sønner Hofni og Pinehas, var ryggløse, og brydde seg ikke om Herren, og deres synder var meget store for Herrens Åsyn, da de ringeaktet Herrens offer.

Men Samuel var en ung gutt kledd i livkjortel av lerret, og som tjente for Herrens Åsyn. Hvert år laget hans mor en kappe til ham, som hun tok med seg opp til ham når hun kom for å bære frem det årlige offer.  Og Eli velsignet Elkana og sa:" Må Herren gi deg barn på nytt med denne kvinne, i stedet for barnet hun bad om, som nå er innviet til Herren". Og så dro Elkana og familien hans hjem igjen til Rama.

 Og Herren kom på nytt Hanna i hu, og hun ble fruktsommelig og fødte tre sønner og to døtre til. Men Samuel vokste opp hos Herren, og gikk frem i alder og yndest, både hos mennesker og hos Herren.

 Men mens Eli nå var blitt en gammel mann, fikk han høre om grusomme gjerninger som hans sønner hadde gjort mot Israel. Og at de lå hos kvinnene som gjorde tjeneste ved inngangen til Sammenkomstens telt. Derfor sa han til dem;" Hvorfor gjør dere således? Jeg hører folket sier at deres adferd er ond, og at dere forfører Herrens folk. Men når en mann synder mot en annen, skal Gud dømme ham. Men når en mann synder mot Herren, hvem skal da be for ham? Men sønnene hans ville ikke høre på sin fars røst, for det var Herrens vilje å la dem dø. ( Denne setningen er litt spesiell. Gud hadde allerede da bestemt seg for at nok var nok. Og Han gjorde det sånn at sønnene ikke hørte på sin far, for Han ville altså ikke ha tilgitt dem uansett, da Han kjente til hjertelaget deres)

Derfor ble det dommens dag for disse to. For det kom nå en Guds mann til Eli og sa:" Jeg har åpenbart meg for din fars hus, da Jeg valgte ham blant alle Israels stammer til å bli prest for meg, og til å ofre på mitt alter, og til å brenne røkelse, og til å bære livkjortel for Mitt Åsyn. Jeg gav også din fars hus alle Israels barns ildoffer. Hvorfor har det seg da slik at dere trår mitt slaktoffer og mitt matoffer under deres føtter, offer som Jeg har påbudt i Min bolig? Jeg har også erfart at du ærer dine sønner mer enn meg!. Og Jeg ser at dere mesker dere med det beste av hver eneste offergave som mitt folk Israel bærer frem. Derfor lyder nå Herren, Israels Guds ord slik:" Den som ærer meg, vil Jeg også ære, men den som ringeakter meg, skal bli til skamme! Derfor vil det nå komme dager da jeg kommer til å avhugge din arm og din fars ætts arm, så ingen i din ætt skal bli gammel, og du må heretter skue trengsel for Guds bolig. For alle som vokser opp i ditt hus, skal dø i sine manndomsår. Og til tegn på dette, skal du se det som kommer til å ramme begge sønnene dine, Hofni og Pinehas. For begge skal de dø på en dag! Og jeg vil deretter oppreise en trofast prest som gjør etter min vilje. Og til ham vil jeg bygge et hus som blir stående. Han skal også ferdes for min salvedes Åsyn alle dager. Og de som da er igjen av ditt hus, skal måtte bøye seg for ham for å få en sølvskilling og et brød å ete. Og da kommer de til å si: "Kjære deg, sett meg i et av presteembetene, så jeg kan få et stykke brød å ete".

( Ja, dette var alvorsord å få. Så hjelper det altså ikke å tro at ting kan skure og gå, uten å ta et oppgjør med synd, og i hvert fall ikke om man vet bedre. Og på den tiden hadde en far et overordnet ansvar for sin familie)

RUTS BOK, kapittel 3 og 4.   Til 1. Samuelsbok

 Boas vant seg moabittkvinnen Rut til sin hustru, og de fikk sønnen Obed! 

Og hennes svigermor sa til henne: " Jeg vil hjelpe deg, min datter, slik at du får deg et hjem og kan ha det godt. Derfor skal du i kveld vaske og stelle deg, og ta på deg de beste klærne dine. Så skal du gå ned til treskeplassen, der hvor Boas renser byggkornet sitt i natt. Men du skal ikke gi deg til kjenne, før mannen har spist, og drukket seg ferdig. Ikke før han legger seg ned for å sove. Da skal du gå inn til ham og blotte føttene hans, og legge deg ved fotenden. Og han vil da si til deg hva du skal gjøre videre..( Det er som om hun legger seg ned ved Jesu føtter) Og Rut svarte sin svigermor: " Ja, alt det du sier til meg, vil jeg gjøre".  Så ventet Rut til Boas hadde spist og drukket seg ferdig, og hadde gått for å legge seg ved enden av kornhaugen. Da kom hun stille inn til ham, og la seg ned ved fotenden. Men ved midnatt, våknet Boas og ble skremt av at en kvinne lå nede ved føttene hans. Og han sa:" Hvem er du?" Rut svarte:" Jeg er Rut, din trellkvinne. Bre bare kappen din over meg, for du er en Utløser".  (Bildet på at Jesus Kristus, utløseren, skulle bre sine "vinger" over henne). Og han svarte henne:" Velsignet være du av Herren, min datter! Og du har nå lagt en større kjærlighet for dagen, enn før, ved å ikke gå etter de unge mennene, verken fattige eller rike(avguder). Så vær ikke redd, min datter, for alt du sier, vil jeg gjøre for deg.  Og folket i byen vet også at du er en bra kvinne. Og du sier sant når du sier at jeg er en Utløser. Men det finns en som kom før meg, og han blir den nærmeste til å utløse deg! Men bli gjerne hos meg i natt, for i morgen tidlig skal vi undersøke om Han vil løse deg ut på en skikkelig måte, eller ikke. For om han ikke kan Løse deg ut, da er det jeg som skal gjøre det, så sant Herren lever! Legg deg bare ned her hos meg til i morgen tidlig". Og Rut lå ved føttene hans til neste morgen. Så stod hun opp, før noe menneske kunne kjenne henne igjen, da det ikke måtte gjøres kjent for andre at hun hadde kommet til treskeplassen. Men akkurat i det hun skulle returnere tilbake til sin svigermor, bad han henne å holde frem kappen sin, så han kunne fylle den med seks efa bygg, for det ville han at Rut skulle ta med hjem til sin svigermor. Og med det samme Rut kom hjem, spurte No`omi hvordan det hadde gått. Og Rut viste henne da hva hun hadde fått av Boas. Da sa No`omi til henne at hun bare skulle vente for å se hva utfallet av Boas sin avgjørelse ble.

 Og mens Boas en dag satt i by-porten, kom Løseren han hadde talt om, forbi, og Boas bad ham om å sette seg ned. Så kalte han også til seg ti av byens eldste, og sa:" Den åker som tilhørte vår bror Elimelek, vil No`omi nå selge, og jeg vil i den anledning, og i dere eldstes nerver, be Deg som er den første Løser i denne saken, om å innløse åkeren hennes. Men hvis du ikke kan, så må du si meg det. For det er ingen annen som kan innløse den, utenom først deg, og deretter meg selv.(Jeg tipper at den første Løseren her, mentes Moseloven) Men om du kjøper åkeren, så kjøper du den også av moabittkvinnen Rut, hennes avdøde sønns hustru, for å oppreise den avdødes navn på hans arvelodd. Men den første Løseren svarte da:" Nei, på grunn av at jeg må oppreise den avdødes navn på hans arvelodd, kan jeg ikke innløse den, for da vil jeg i så fall ødelegge min egen arvelodd.(meen det som var skrevet i Moseloven kunne heller ikke ødelegges) Derfor blir det altså Du som må innløse den! ((Ja, her ser vi bilde på at det bare var Jesus Kristus, og Hans blod, som kunne innløse og oppreise den avdødes navn på hans arvelodd i himmelen) Og med det samme han hadde sagt dette, dro den første Løseren av seg skoen og gav den til Boas som en bekreftelse på at Boas var kvinnens rette Utløser. (For ut i fra Moseloven, var Rut utestengt fra Guds forsamling. Men en gang i fremtiden, ville Jesu soningsverk innløse synden som nå bandt henne, og hun ville da på grunn av Jesus, få del i den himmelske arv) Og Boas sa til de eldste og alt folket." I dag er dere vitne til at jeg har kjøpt alt det som tilhørte Elimelek, Kiljon og Mahlon. Og jeg har vunnet meg moabittinnen Rut, Mahlons enke til hustru, for å oppreise den avdødes navn på hans arvelodd, for at den avdødes navn ikke skal bli utryddet blant hans brødre. Og alt dette er dere nå vitne på. (Ja, Boas fikk i denne sammenheng lov til å være et bilde på Kristus)

Og folket svarte:" Ja, la den kvinne som nå drar inn i ditt hus, bli som Rakel og Lea, de to som bygget Israels hus. Og gi du må bli en mektig mann i Efrata, og få en navnekundig sønn i Betlehem. Må ditt hus bli som Peres` hus,- han som Tamar fødte til Juda, ved de etterkommerne som Herren vil gi deg med denne unge kvinnen!"

Og Rut ble Boas hustru, og fødte ham så en sønn. Og kvinnene på stedet, kom til No`omi og sa: "Lovet være Herren, Han som ikke har latt deg være uten en Løser på denne dag, og må hans navn ropes ut i Israel! (Jesus)Og må han bli en trøster for deg og en forsørger i din alderdom(etterkommerne). For din svigerdatter, som er bedre enn sju sønner, har født ham."

( Ja det spesielle med dette, var at Rut her ble et menneskelig ledd i Jesus sin jordiske stamtavle. For det kom fra denne dag til å gå ei bein linje fra sønnen deres, Obed, og frem til Josef, den jordiske far til Han som oppfylte Moseloven, Jesus Kristus) Og No`omi tok barnet og la det i fanget sitt, og ble også guttens fostermor. Og grannekonene gav han navnet Obed. Og Obed ble senere ble far til Isai, Davids far. 

 Og her er er Obeds stamtavle:

 Juda og Tamar fikk sønnen Peres. Peres fikk sønnen Hesron, og Hesron fikk sønnen Ram. Ram fikk sønnen Amminadab. Og Amminadab fikk sønnen Nahson. Nahson fikk sønnen Salmon, og Salmon fikk sønnen Boas. Og Boas fikk sønnen Obed. Og Obed fikk sønnen Isai, og Isai fikk sønnen David.( Og Josef, far til Jesus, kom i det 26 leddet, etter kong David)

Og kvinnen Rut som åpnet sitt hjerte for Israels Gud og søkte ly under hans vinger, er altså et forhistorisk bilde på den første hedning, som jeg vet om, som er nevnt ved navn i Bibelen, som tok imot frelse i Jesus Kristus, altså kvinnen Lydia. Og Lydia hadde også, slik som Rut, flyttet til et annet land, for å leve sammen med andre kristne!

RUTS BOK, kapittel 1 til 3,  

Det var fremdeles dommertid i Israel, og kvinnen No`omi reiser sammen med familien sin til Moabs land på grunn av hungersnød. 



Ja, så er vi fremdeles i dommertiden. Og en gang ble det ble hungersnød i Israel, og da var det en mann ved navn Elimelek, som tok med seg sin hustru, No`omi, og deres to sønner, Mahlon og Kiljon, og dro fra Betlehem i Juda, til Moabs land, for å oppholde seg der en tid.( Lots eldste datter fikk sønnen Moab med sin egen far, og derfra kom moabittene.) 

Men mens de oppholdt seg der, døde Elimelek, No`omis mann, og hun ble alene tilbake med sine to sønner (Elimelek hadde tillatt sine sønner å gifte seg med kvinner av Moabs barn, selv om moabittene, og amonnittene, var utestengt fra Herrens forsamling, fordi de ikke kom Israel i møte med brød og vann på veien ut fra Egypt, og fordi kongen i Moab leide Bileam, Beors sønn for å forbanne Israel. 5.Mosebok, kap. 23. Og det kunne derfor ha blitt til en konsekvens for Elimelek at han tillot dette, for på den tiden var det mannen som hadde ansvaret i familien, så lenge barna bodde hjemme)

Så Elimeleks to sønner tok seg altså moabittiske hustruer. Den ene hette Orpa og den andre hette Rut, og de bodde alle sammen i Moab, i omkring en ti års tid. Men plutselig døde også de to sønnene.

( Jeg tenker at de to heller ikke slapp unna Guds dom, i og med at de hadde blandet seg med moabittiske kvinner som  tilbad avguder).

Og etter hvert fikk No`omi vite at det var slutt på hungersnøden i Israel, og hun ønsket derfor å vende tilbake til sitt eget land. Men i den forbindelse overrasket det henne at begge hennes svigerdøtre ønsket å følge med henne til Israel, og bli boende der. Og begge gikk sammen med henne, i det hun returnerte på hjemveien. Men så snudde hun seg om og sa til dem:" Vend bare om å gå hjem igjen, for Herren vil vise godhet mot dere, slik at dere kan finne dere nye menn og stifte deres egne familier igjen. Og så kysset hun dem farvel. Men da brast de begge i gråt, og sa:" Nei, la oss få følge deg hjem til ditt folk."

 Da spurte hun dem hvorfor de absolutt ville følge henne hjem til Israel, i og med at hun ikke lenger hadde noen sønner å gi dem til ektemenn. Og hun sa derfor:"Det er best at dere går tilbake til deres eget folk".  

Men da brast de enda en gang i gråt, og nektet å snu. Men til slutt, ble det slik at den en av dem, Orpa, likevel dro tilbake. Og hun kysset sin svigermor farvel. 

 Men den andre, Rut, nektet fremdeles å forlate sin svigermor. Derfor sa No`omi til henne :" Du ser at din svigerinne har vendt tilbake til sitt eget folk, og sin egen gud. Vend derfor også du om, og følg din svigerinne tilbake." Men da svarte Rut sin svigermor:" Forsøk ikke å overtale meg til å forlate deg, for å vende tilbake til mine egne. For dit som du går, vil jeg også gå. Og hvor du hen blir, vil jeg også bli. For ditt folk er mitt folk, og din Gud, er min Gud!  Og hvor du enn dør, vil jeg også dø, og begraves!.?"Da No`omi så at Rut var fast bestemt på å gå med henne, sluttet hun å be henne om å vende tilbake, og de gikk sammen helt til Betlehem, og ankom byen i bygghøsten. Men i det No`omi ankom Betlehem, ble det rørelse i byen, for kvinnene kom å spurte henne om hun var No`omi, og hun svarte dem:" Ja, det er meg, men kall meg heller for Mara, for den Allmektige har gjort det meget bittert for meg! For med fulle hender dro jeg bort, men med tomme hender har Herren latt meg vende tilbake hit".( Hun hadde mistet familien sin). Men No`omi hadde en rik slektning på sin avdøde ektemanns side, som hette Boas, og som eide en stor åker. Og Rut spurte da sin svigermor om det var greit at hun fikk lov til å gå ut på Boas åker og sanke aks. Og No`omi svarte henne: " Gå du min datter!" Og mens hun gikk der og sanket aks, kom Boas hjem fra Betlehem, og han hilste på høstfolkene sine og sa:"Herren være med dere" Og de svarte ham tilbake:" Herren velsigne deg!" Men i det samme, oppdaget Boas Rut, og han spurte lederen over høstfolket:" Hvem tilhører denne kvinne?" Og tjeneren hans svarte:" Det er den unge moabittkvinnen som har fulgt No`omi tilbake fra Moabs land, og hun spurte om å få lov til å samle aks mellom kornbåndene, etter høstfolkene. Hun har derfor stått her fra tidlig i dag morges, og helt til nu, og sanket aks. Hun hvilte bare en liten stund i huset." Da gikk Boas bort til Rut og sa." Hør, min datter. Gå ikke bort og sank aks på noen annen sin åker, og far aldri bort herfra, men hold deg til kvinnene som er her. Se hvor høstfolkene mine arbeider, og gå etter dem. Jeg har også befalt tjenerne mine å ikke røre deg. Og om du blir tørst, skal du bare gå bort til krukkene og drikke av det vannet som de unge mennene har øst opp".  

Men da falt Rut på sitt ansikt og bøyde seg til jorden, og hun sa til Boas:" Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, slik at du tar deg av meg, enda jeg er en fremmed?" Da svarte Boas  henne :" Det er meg blitt fortalt hva du har gjort for din svigermor, etter din manns død, og hvorledes du forlot din far og din mor og ditt fedreland, og kom hit til et folk som du ikke kjente fra før. Og gi du nå må få full lønn av Herren Israels Gud, siden du har kommet for å søke ly under Hans vinger!?"Da svarte Rut ham slik:" La meg finne nåde for dine øyne, min herre. Du som har trøstet meg og talt vennlig til din tjenerinne, enda jeg er annerledes enn de andre kvinnene i din tjeneste.!" Og da de alle holdt måltid, sa Boas til Rut:" Kom hit og spis av brødet, og dypp brødbiten din i vineddiken!" Så satte hun seg ved siden av høstfolkene, og Boas rakte henne ristet korn. Hun spiste og ble mett, og hadde etterpå også noe til overs. Så gikk hun deretter på nytt ut på Boas åker og sanket kornaks, og Boas bød sine tjenere og sa:" Også mellom kornbåndene kan hun sanke aks, for dere skal ikke vanære henne, og la det også falle noe ut av nektene, så hun kan få det også. La det bare ligge, så hun kan sanke det opp, og ikke skjenn på henne!" Og Rut sanket aks til om kvelden, og alt i alt ble det omkring en efa bygg. Etterpå gikk hun inn til byen og viste sin svigermor hva hun hadde samlet i Boas sin åker. Og etter at hun hadde spist seg mett, gav hun også sin svigermor det som var til overs. Og No`omi sa da til henne: " Velsignet være Boas av Herren, Han som har barmhjertighet for oss". Og så fortalte No`omi at Boas var en slektning og en av familiens løsere.( Den som løser familien sin ut økonomisk, i en eventuell krise) 

Og Rut, moabittinnen, svarte da sin svigermor:" Også dette sa Boas til meg: Hold deg til mine folk, helt til de er ferdige med innhøstningen." Og No`omi ble da glad og svarte henne:" Det er godt, min datter, at du går ut sammen med hans piker, så du ikke kommer til å lide ondt på en annen manns åker". Og Rut holdt seg deretter til Boas sine tjeneste-piker, og de sanket aks både til bygghøsten og til hvetehøsten. Men i denne tiden bodde hun hos sin svigermor. 

 Historien om Rut kan være et forhistorisk bilde på den første hedning som er nevnt ved navn i Bibelen, som tok imot frelsen i Jesus Kristus, og som også var en kvinne. Hun het Lydia, (Apg 16).

Og Rut som her samler korn-aks i "utløseren " sin åker, kan avspeile Lydia, som allerede hadde samlet seg manna-korn(Guds ord), fra utløseren Jesus Kristus sin "åker", da Paulus kom å forkynte evangeliet for henne, og hun fikk ta imot frelse i Jesus, og ble døpt.

Det som menneskene ikke kunne bli frikjent for ved Moseloven, det blir hver den som tror, frikjent for, ved Herren Jesus Kristus!

Dommernes bok, kapittel 20 og 21. Til Ruts bok. 

Men de andre av Israels stammer, unnslapp heller ikke helt.

Overhodene for folket, og alle stammene i Israel, stilte seg fram i Guds folks forsamling. Og der var 400000 fotsoldater som kunne trekke sverdet. Og den myrdede kvinnens mann tok til orde og fortalte historien sin om den ugjerning som hadde blitt begått mot hans medhustru. Så fortalte han at han etter ugjerningen, skar sin døde hustru opp i tolv deler og sendte dem rundt omkring i hele Israels land, for å vise alle den ugjerning som var blitt begått, og for å oppfordre til strid mot de skyldige. Og alle måtte nå legge frem sin mening og råd i denne saken! Og de forenet seg der som en mann om å gå imot den syndige byen Gibea. Og ti for hver hundre stridsmann, og hundre for hver tusen, og tusen for hver ti tusen, skulle sørge for forsyninger til hæren deres. Så gikk de inn i Gibea, der de spurte Benjamins barn:" Hva er det for ondskap som har funnet sted i blant dere?  Kom nå og utlever de onde mennene, så vi kan få renset bort dette fra Israel." Men Benjamin ville ikke høre på sine brødres røst, men samlet seg i stedet i mot dem. Og de var 26000 mann av Benjamin som da samlet seg imot sine brødre. I tillegg hadde de fått tak i sju hundre utvalgte krigere som var keivhendte, og som hver kunne slynge en stein, uten å bomme med en hårsbredd.  Men Israel gjorde seg nå likevel klare til å gå imot dem. Men først dro de opp til Betel og spurte Herren:" Hvem skal først dra opp og stride mot Benjamin? Og Herren sa: "Juda først". Og neste morgen leiret de seg midt mot Gibea, og de stred mot byen. Men Benjamins barn klarte denne dagen å slå 22000 mann av sine brødre, Israel, til jorden. Og Israel gikk derfor gråtende frem for Herrens Åsyn og sa:" Skal vi atter en gang gå til strid mot vår bror Benjamin?" Og Herren svarte på nytt: "Dra opp imot ham!"(Gibea hadde blitt en syndens bule, derfor tillot Gud dette. Men vi vet også at de andre stammene heller ikke var uskyldige, så derfor fikk også de sin del. ) Så dro Israel frem mot Benjamin enda en gang. Men Benjamin klarte også denne dagen å slå 18000 mann av Israel, sine brødre til jorden, og Israel kom på nytt gråtende frem for Herrens Åsyn i Betel. Og de fastet hele dagen, og ofret brennoffer og takkoffer til Herren. Og på denne tiden, stod Herrens paktsark i Betel, og Pinehas, sønn av Eleasar, og sønnesønn av Aron, gjorde tjeneste for Herrens Åsyn. Og Israels barn spurte Herren på nytt:" Skal vi enda en gang gå ut i striden mot vår bror Benjamin?" Og da svarte Herren dem:" Dra opp, for i morgen gir Jeg dem i deres hånd!" Og så gav altså Gud dem den visdom og styrke de trengte for å vinne denne kampen. Så når de nå dro opp mot sin bror, lot Herren Benjamin ligge under for Israel. Men Benjamin slo først tretti mann av Israel i hel, også denne dagen.(Og da hadde de slått 40000 og tretti mann av sine brødre i hel) Men deretter lot Herren Israel slå 25100 mann av Benjamin, sin bror, til jorden. Og alle som oppholdt seg i byen Gibea, og også de andre byene til benjamittene, ble slått med sverdets egg. Også kvinner og barn. Til slutt var det bare 600 mann av Benjamins ætt tilbake, og de hadde flyktet til Rimmons klippe, der de oppholdt seg i fire måneder. Men Israels barn begynte etter hvert å føle på dårlig samvittighet over for sine brødre, og de varslet dem fred. Så kom Israel gråtende fremfor Herrens Åsyn på grunn av at de den dagen de samlet seg i Mispa, hadde svoret at ingen av dem skulle gi sin datter til Benjamin. Og nå spurte de derfor Herren:" Herre, Israels Gud, hvorfor har dette hendt, at en hel stamme av Israel nå er hugget bort?" Og så bygde de et alter, og ofret brennoffer og takkoffer til Herren. Og de sa seg imellom:" Hvem var det egentlig av Israels barn som ikke møtte opp i Mispa?" For de hadde også svoret en dyr ed, at den som ikke møtte opp i Mispa, skulle måtte late livet. Og de hadde nå fått greie på at folket fra Jabes i Gilead ikke hadde møtt opp den dagen Israel samlet seg som en mann for Herren i Mispa. Derfor ble det sendt tolv tusen mann fra menigheten, til Jabes i Gilead, for å slå innbyggerne der med sverdets egg. Og alle i Jabes ble drept, utenom fire hundre jomfruer. Og disse tok Israel med seg med seg tilbake til Silo. For de hadde sagt seg imellom:" Hva skal vi gjøre for mennene av Benjamins ætt som ikke lenger har noen hustru? Selv har vi jo svoret til Herren at vi ikke skal gi noen av våre døtre til dem?" Og nå hadde de altså tatt med seg jomfruene fra Jabes i Gilead, for å tilby dem de gjenlevende av Benjamin. Og Israels menighet sendte nå bud på de seks hundre mennene av Benjamin som befant seg på Rimmons klippe, og lovte dem fred. Så fortalte de at de gjerne ville gi dem fire hundre jomfruer som de hadde tatt med fra Jabes i Gilead. Og dette ble godt mottatt, selv om det ikke ble nok til alle, for der manglet ennå to hundre. Og da ble det nye diskusjoner om hvordan de skulle få tak i de resterende to hundre hustruene som Benjamin trengte. Men så kom de plutselig på at det årlig ble holdt en høytid i Silo, der Silos jomfruer gikk ut i dans. Og derfor foreslo de nå at de av Benjamin som ennå ikke hadde fått seg en hustru, skulle legge seg på lur i vingårdene i Silo, i det Silos døtre kom ut i dans. Så skulle de springe frem fra vingårdene og røve til seg en hustru, og deretter dra hjem til Benjamins land med dem. Men om noen da ville gå i rette med dem angående dette, skulle de svare:"Unn oss dem, for vi har ingen annen mulighet til å få oss hustruer. Men dere er ikke skyldige, da vi har røvet dem til oss". Og Benjamins barn gjorde slik oppfordringen lød, og etterpå vendte de tilbake til sin egen arvedel med sine nye hustruer, og de bygde opp igjen byene sine, og bosatte seg der. Og resten av Israels barn vendte også tilbake til sine egne arvedeler. Men på denne tiden var det altså ingen konge i Israel, og hver mann gjorde som han syntes var rett i egne øyne!

Dommernes bok lærte oss at blant anna at den går ikke ustraffet bort som overser og overhører Guds røst!

Dommernes bok, kapittel 19.

Og det hendte da det ikke var noen konge i Israel ( Også denne historien må ha hendt tidligere, rett før Gud opprettet dommere i Israel. Det mener jeg fordi Pinhas, sønn til Eleasar gjorde tjeneste på denne tiden, etter sin fars død. Og han kunne neppe leve etter dommertiden var ferdig, for den varte i minst 250 år, og Eleasar, hans far, døde før Dommertiden begynte, og da var jo Pinhas mange år allerede. Men Pinhas flyttet antagelig Herrens paktkiste fra Silo til Betel under sin tid som prest.)

 Det var en mann av Levis ætt som oppholdt seg som fremmed på Efraims- fjellene, og han tok seg en medhustru fra Betlehem i Juda. Men medhustruen var utro imot ham, og hun reiste så hjem til sin fars hus i Betlehem. Men etter fire måneder, dro hennes mann etter henne for å hente henne hjem. Han dro da til Betlehem sammen med sin dreng. Og når han kom frem, ble kvinnens far veldig glad og gikk ham i møte. Og han ble overtalt til å bli der fem døgn i alt. De åt og drakk alle dagene, og ble lystige til sinns.(Dagsformen var nok ikke den aller beste da de tok på hjemveg, etter fem døgn med vindrikking) Egentlig ville kvinnens far at levitten skulle bli der ett døgn til, men levitten gjorde seg i stedet klar til å reise hjem, sammen med sin medhustru og sin dreng. Og etter noen timers vandring, kom de til Jebus, det er Jerusalem, og hans dreng sa til ham:" Kom, la oss ta inn i jebusitt-byen og bli der om natten. Men hans herre svarte:" Nei, vi tar ikke inn i en by hvor det bare bor fremmede, og ikke noen av Israels barn ". (Her ligger en forunderlig hemmelighet i hva Jerusalem angår. For i Josva 15.vers 63 står det at Judas barn ikke klarte å drive ut jebusittene i Jerusalem, og ble boende sammen med dem. Og i Josva 18.vers 28, leser vi at byen Jebus ble tildelt Benjamins barns arvedel, til liks med Gibea, for eksempel. Men så i Dommerne 1.vers 8, står det at Judas barn stred mot Jerusalem og inntok byen og satte ild på den, antagelig fordi de fikk mandat til å lede an i striden. Og så står det i dommerne 1, vers 21, at Benjamins barn ikke drev ut jebusittene som bodde i Jerusalem, men ble boende sammen med dem. Og så sier altså levitten dette, i Dommerne 19. Derfor tror jeg at vi nå må tilbake til Dommerne 3, før Gud oppreiste noen dommere i Israel. For da sette Gud sitt folk på prøve(valg) med blant anna å la jebusittene bli igjen, for å se hva Israels barn valgte. Om de ville lyde Herrens bud som var gitt dem ved Moses og Josva, eller om de ville velge for eksempel jebusittenes guder) Men levitten svarte drengen slik:" La oss heller prøve å nå frem til Gibea, eller Rama, som tilhører Benjamin."( Det var her Pinhas, sønn til levittpresten Eleasar hadde fått tildelt sitt hjem, så denne levitten kjente nok også en tilhørighet til Gibea, på grunn av det.Jos.24) 

 Men da de kom til Gibea, var der ingen som tilbød dem husrom for natten, utenom en gammel mann som oppholdt seg som fremmed der.  Og han spurte hvor de kom fra, og hvor de hadde tenkt seg hen. De svarte at de kom fra Betlehem og var på vei til Guds hus (Som altså var i Betel på denne tiden. For nettopp levittpresten Pinhas, som hadde sitt hjem her i Gibea, gjorde tjeneste i Guds hus på denne tiden, og han hadde sannsynligvis flyttet Herrens paktsark til Betel. Og levitten hadde altså Guds hus i tankene i det han nå tok inn i Gibea.) Men ingen hadde tilbudt dem husrom for natten, sa de tenkte å overnatte på den åpne plassen, for de hadde alt de trengte til asenene sine, og brød og vin til seg selv også. Men den gamle mannen frarådet dem å tilbringe natten ute på den åpne plassen, og tilbød dem selv husrom. Så ble de med mannen hjem, og de åt og drakk sammen, og ble lystige til sinns. Men mens de hygget seg, ble huset omringet av noen onde menn fra byen som banket på døren. De ropte til den gamle mannen som var herre i huset, og sa:" Kom hit ut med mannen som kom til huset ditt, så vi kan få kjenne på ham",( Ha kjønnslig omgang med ham. Og denne historien er nesten identisk med det som skjedde med Lot i Sodoma, da de to Englene kom på besøk til ham.. Mennene ville ha kjønnslig omgang med Englene som var på besøk hos Lot.. Og på grunn av slik synd, ødela Gud denne byen fullstendig) Den gamle mannen svarte de ugudelige mennene slik:" Gjør ikke en slik ond gjerning mot mannen som har kommet som gjest i mitt hus". Se, her er min datter som er jomfru, og også mannens medhustru, la vi komme ut med dem, så dere kan krenke dem i stedet. ( Det var jo grusomt at de ville utsette forsvarsløse kvinner på denne måten, men kvinnene hadde ikke samme verdi som mennene på den tiden, dessverre. Og levitten visste ut ifra tilstanden til disse mennene, at han måtte velge enten sitt eget, eller sin medhustrus liv, i denne syndens bule av en by.( Jeg så forresten på nyhetene i dag, at en russisk mann døde på grunn av voldtekt, så det var litt underlig å høre det akkurat nå, mens jeg skrev dette) Men de ugudelige mennene ville ikke gi seg, og derfor grep levitten sin medhustru og førte henne utenfor, og de misbrukte henne hele natten. Først ved morgengry lot de henne gå. Men da kom kvinnen og falt om ved døren til mannens hus, og hun ble liggende med hendene på dørterskelen. Og når mannen hennes bad henne reise seg, var der ingen som svarte. Han løftete henne opp på asenet, og gav seg til på hjemveien. Men da de kom hjem, tok han en kniv og skar henne opp i tolv stykker, og disse stykkene sendte han rundt omkring i hele Israels land. (Slikt ble av og til gjort for å vise resten av folket hva som ville skje med dem som ikke ville være med å stride mot dem som hadde gjort en slik ond gjerning, eller overfor dem som fortjente å bli straffet for noe. Les 1. Sam. 11. Men vi må også huske på at på den tiden ville utroskap fra Guds synspunkt medføre dødsstraff, og kvinnen hadde jo vært utro før dette hendte.)  

Og alle som mottok noen kroppsdel fra kvinnen sa:"Slikt har ikke hendt, og er ikke blitt sett ifra den dag Israels barn dro opp fra Egypt, og like til denne dag! Tenk over dette, hold råd, og si deres mening!" Og alle Israels barn dro ut og samlet seg fremfor Herren i Mispa. Og de var fire hundre tusen fotsoldater som kunne trekke sverd. Der samtalet de med hverandre om hvorfor den onde gjerningen kunne skje. Og den drepte kvinnens mann stod frem og fortalte sin historie om hvordan alt skjedde, og han bad alle som var til stede om å fremlegge sin mening!(Da burde de vel også tilregne mannen også litt skyld, men slik var det ikke på den tiden, for det var et mannsdominert samfunn. Men heldigvis forandret Gud synet på kvinnenes verdi senere, gjennom Jesus Kristus, sin sønn.) Og Israels barn ble nå enige om å kaste lodd om hvem som skulle dra opp mot byen Gibea for å gjengjelde den ugjerningen som var blitt begått. Og de bad Benjamins barn om utlevering av de onde mennene som var skyldige i ugjerningen, for de skulle nå rense det onde bort fra Israel. Men Benjamins barn ville ikke høre på sine brødres røst om å utlevere de onde mennene.

Dommernes bok, kapittel 17 til 19

Og de inntar også byen La`is

En ung mann fra Efraims-fjellene, som hette Mika, sa til sin mor." De 11 hundre sekel sølv, som ble tatt ifra deg, og som du har uttalt forbannelse over, de er hos meg, for jeg har tatt dem!" 

( Denne summen var den samme som filisterne brukte til å avsløre Samsons styrke. Eller sagt på en annen måte: Filisterne gav denne summen til den som klarte å ta kontroll over, eller avvæpne Herrens verk, gjennom Samson. Derfor tipper jeg summen på 1100 sekel var kjent i okkult virksomhet) Hans mor svarte:" Velsignet være du av Herren, min sønn"! Og han gav de 11 hundre sekel sølv tilbake til sin mor. Men hun sa da:" Disse pengene vier jeg nå til Herren, og overgir dem til min sønn for at han kan gjøre et utskåret bilde med et støpt fotstykke til." (Dette kan være etterligning av den egyptiske Sfinxen, i og med at det blir lagt så stor vekt på at bildet skulle ha et fotstykke) Hans mor tok så 200 sekel av sølvet og gav til en gullsmed, som så fikk i oppdrag å lage det utskårne bildet med fotstykke. Bildet skulle Mika oppbevare i sitt eget hus. For Mika hadde et gudshus, der han også oppbevarte en livkjortel, og mange andre husguder. Og en av sønnene hans var prest for ham. 

På den tiden var det ingen konge i Israel, og hver mann gjorde det som rett var i egne øyne. Så kom en ung mann fra Betlehem i Judea, en levitt av dem som tilhørte Juda (Han bodde altså i en by som var tildelt levittene av Juda stamme, fordi Levis ætt ikke hadde noen arv i Israel). Og denne levitten hadde dratt bort fra sin egen by, og var klar til å oppholde seg hvor helst det måtte passe seg. Han kom så på sin vandring til Mikas hus i Efraims-fjellene, og Mika foreslo for ham at han kunne bo der, og være far og prest for ham. Han ble også tilbudt ti sekel sølv i lønn om året, i tillegg til klær og mat. Dette syntes levitten var et godt tilbud, og slo seg til der, og han ble både som en sønn og prest for Mika.  Og Mika var nå sikker på at Gud ville gjøre vel imot ham, siden han hadde fått en levitt som prest for seg. 

( Ja, her er sammenblandingen åpenbar, mellom de mørke og de lyse kreftene)                                                            Og det var ingen konge i Israel på denne tiden står det enda en gang her!  Og Dans stamme søkte seg arvelodd å bo i, da det ikke hadde lykkes dem å finne nok arv blant Israel barn. (Men Dans barn hadde jo før fått tildelt sitt land til liks med sine brødre. For det leser vi i Josva 19:40 -46(47). Men de hadde ikke inntatt alt, antagelig på grunn av den fryktelige motstanden amorittene viste. Men stedet der Samson kom fra, Sora og Estaol, er omtalt som Dans leir, så det hadde de nok inntatt, men det ble for trangt for dem i de områdene de hadde klart å innta. Derfor så de seg om etter mer land, og søkte steder der motstanden var liten. De sendte derfor ut fem menn fra Sora og Estaol, for å speide rundt i landet. Og de mennene som speidet, kom frem til Mikas hus og kjente igjen levittens dialekt. Så ble de værende der om natten.( Det står at de kjente igjen levittens dialekt., Det kan bety at de ikke kjente så godt Mikas dialekt, og at Mika derfor ikke tilhørte Israelsfolket). De spurte så levitten hvem som hadde ført ham dit, og hva han gjorde der. Og han svarte da at Mika hadde leid ham til prest for seg. Da sa de til ham:" Da må du også spørre Gud for oss, om den reisen vi nå gjør, kommer til å lykkes for oss, eller ikke". Og levitten svarte dem da:" Far i fred, for Gud har øye med dere på den reise dere gjør." (Men dette hadde nok med onde ånder å gjøre, antagelig spådomsånder. De fikk okkult veiledning, uten at de forstod det selv.

 Men også i dag har vi mange eksempler på at kristne og andre blir lurt på denne måten.) Og mennene fra Dans stamme, kom til slutt til La`is, der de møtte et folk som levde sorgløst, uten noen makthaver over seg, og de bodde avsides til. Så dro Dans barn tilbake til sine brødre i Sora og Estaol, og de ville gjerne ville vite hvorledes det hadde gått på reisen deres.. Og de svarte dem:" Kom og bli med oss opp til La`is og innta byen, for det er et er et ypperlig sted for oss. Landet der er lett å innta, for folket frykter ingen inntrengere, og det er vidt og stort landområde, uten mangel på noe.  Derfor dro seks hundre mann av Dans ætt fullt bevæpnet opp mot La`is, og de leiret seg først i Kirjat-Jearim i Juda. Så drog de over til Efraims-fjellet og stoppet først ved Mikas hus. De fem mennene som hadde vært der før ,sa da til de andre:" I dette huset finns det en livkjortel og flere husguder, og også et utskåret bilde med støpt fotstykke, så dere skjønner vel da hva dere har å gjøre?" Og så gikk de fem inn i huset og hilste på levitten, mens de resterende seks hundre stridsmennene stod og ventet ved porten. Men de fem danittene var bare ute etter å stjele husgudene og livkjortelen til Mika. Og da de kom inn i Mikas hus, rusket de med seg alt de kom over av avgudsgreier. Men da ble levitten helt fra seg og sa til dem:" Hva er det dere gjør?" Men de ropte bare tilbake til ham:" Ti bare still og bli med oss! Vær prest for oss i stedet. For det er bedre for deg å være prest for en hel stamme, enn for bare en person" Dette syntes levitten godt om, og han reiste sammen med dem. Men etter en stund, ble de innhentet av Mikas hus, som så lurte på hvorfor de hadde stjålet husgudene, og alt det andre. Men Dans barn ropte bare tilbake til Mika og sa:"Vi vil ikke høre ett ord fra deg, ellers kommer rasende menn og overfaller deg, så det blir til undergang for både deg og dine".  Mika ble redd når han så at Dans menn var for sterke for ham, og han drog seg tilbake. ( Det var tydelig at Mika hadde valgt seg en prest som ikke var til å stole på. Levitten hadde jo selv fortalt at han levde sitt liv "ettersom vinden bles", og at han tok alt som det falt seg inn. Derfor skulle det ikke komme som noen overraskelse på Mika at han nå forsvant. Men problemet var jo at heller ikke Mika kjente Herren, og han manglet av den grunn Guds visdom i sine utvelgelser, og  trodde også at Gud velsignet det han drev med.

 Ja, det finnes også i dag en hel del religionsblanding iblant oss. Blant annet finnes der noen" gutteklubber" der de blander de mørke og de lyse kreftene, og bruker også visstnok livkjortler. Og så er det om å gjøre å få med seg prester og biskoper på dette, fordi de andre i "klubben" skal tro at det er et guddommelig tiltak).

 Og Dans barn dro opp til byen La`is, og slo den med sverdets egg, og de brente byen med ild. Etterpå bygget de den opp igjen og bosatte seg der, og de gav den navnet Dan, etter sin stamfar. Der satte de også opp det utskårne bildet med fotstykket. Og Jonatan, sønn av Gersom, Moses sønn, og hans etterkommere, var prester for danittene på denne tiden, og de hadde det utskårne bilde hos seg hele tiden mens Guds hus(Tabernaklet) var i Silo.(Josva 18, vers 1)

Ja, både på den tiden, og også i dag er det lett å trå feil for den som ikke har det rette hjerteforholdet til Herren. Og når de den gang også så at Moses sine etterkommere tjente disse avgudene, ble de virkelig satt på en hard prøve i hvor høyt de egentlig elsket Herren sin Gud, og hvor mye de hadde forstått av det de hadde hørt av Moses og Josva..

Tidligere, i Josva 19:47 står det at Dans barn dro opp og førte krig mot Lesem. De inntok stedet og kalte det Dan, etter sin stamfar. Dermed kan det tenkes at det som står i disse kapitlene egentlig skjedde lenger fremme i tid, for eksempel i forbindelse med det som står i Dommerne 1:34, at amoritene tvang Dans barn opp i fjellene. For på denne tid, står det også at Guds hus vari Silo. Senere var Guds hus i Betel. Dommerne 20 vers 27. Det harmonerer også bedre med at Jonatan, Moses sønnesønn levde. Men jeg vet ikke hvorfor navnet Lesem senere ble forandret til La`is. Det er mulig at hele området de inntok der oppe, ble kalt Lesem, men at byen hette La`is. Men Moses sønn Gersom, er meg bekjent ikke nevnt siden han var en liten gutt, før nå, og det kan kanskje tyde på at han ikke hadde noen aktiv rolle i farens virksomhet. Men jeg tror at hans sønn var en levitt som muligens hadde fått sitt faste tilholdssted i Manasses landområde. 

Dommernes bok, kapittel 15 til 17,

SAMSON ROPTE PÅ HERREN OG SA:" HERRE, HERRE, KOM MEG I HU OG STYRK MEG BARE DENNE ENE GANGEN, SÅ JEG KAN HEVNE MEG PÅ FILISTERNE FOR ETT AV MINE TO ØYNE!"

En tid etter, om høsten, tok Samson med seg et kje og ville besøke sin hustru. Men hennes far ville ikke slippe ham inn, for han hadde gitt henne til Samsons brudesvenn. Og dette skapte en ny anledning for Samson til å hevne seg på filisterne(philistines) For han sa." Da har jeg ingen skyld på meg mot filisterne, selv om jeg skulle gjøre dem noe ondt". Så gikk han av sted og fanget 300 rever(eller sjakaler). Han vendte halene deres imot hverandre, og tok fakler og satte mellom to og to av halene deres. Så tente han på dem, og slapp dem inn på filisternes åkrer, slik at oljehavene, kornbåndene og det uskårne kornet deres ble oppbrent. Og ryktet gikk da blant filisterne at Samson hadde hevnet seg på "timnitten", fordi han hadde gitt bort sin datter til Samsons brudesvenn. Derfor dro filisterne opp og brente inne både henne og hennes far. Dette gav igjen Samson en ny anledning til å hevne seg på dem. For han sa:"Gjør dere slikt, vil jeg ikke hvile før jeg får hevnet meg på dere", og så slo han dem både på ben og lår, så det ble et stort mannefall.  Etterpå dro han ned til fjellkløften ved Etam.  

Da dro filisterne opp, og leiret seg i Juda. Og de spredte seg utover i Leki. Der møtte de Judas menn, som spurte: " Hvorfor har dere kommet hit opp til oss?" De svarte: " Vi har kommet for å binde Samson, og for å gjøre likedan mot ham, som han har gjort imot oss".  Og 3000 mann av Juda dro da ned til fjellkløften ved Etam og sa til Samson:" Vet du ikke at det er filisterne som hersker over oss? Hvorfor har du da gjort dette imot oss? "Men Samson svarte." Jeg har gjort det samme mot dem, som det de har gjort imot meg." Men Judas menn sa:" Vi har nå kommet ned hit for å binde deg og gi deg i filisternes hånd". Men Samson sa:" Dere må sverge at dere ikke slår meg i hel". Og det sverget de, og sa:" Vi vil bare binde deg, og gi deg i filisternes hånd". Og dermed bandt de ham med to nye rep, og førte ham opp fra fjellkløften. De fraktet ham så til Leki, og filisterne kom imot ham med gledesrop. Men Herrens Ånd kom over han, og repene rundt armene hans, ble som brente tråder og de falt smuldrende av ham. Så fant han seg et friskt kjeveben av et asen, og slo tusen mann i hel. Og stedet der ble kalt for Ramat- Leki (kjevebens-haugen). Etterpå ble Samson brennende tørst, og ropte til Herren og sa: " Du har gitt denne store frelse ved din tjeners hånd, og så må jeg nå dø av tørst og falle i de uomskårnes hender?" Men da lot Gud en hulning i Leki åpne seg, så det rant vann ut av den, og Samson fikk slukket tørsten. Hans livsånde kom så tilbake, og han kviknet til. Og denne kilden ble kalt for En-Hakkore (den ropendes kilde).  

Men så dro Samson til Gaza, og gikk der inn til en skjøge(prostituert) (Dette kan ha vært et feil valg i Guds øyne, for Gud trakk seg mer og mer bort fra ham, det viser de neste hendingene i livet hans) Men da folkene i Gaza fikk høre at Samson var kommet dit, omringet de ham, og de speidet på ham hele natten ved by-porten, for de hadde planer om å slå ham i hel når det lysnet av dag. Men ved midnattstid stod Samson opp og grep fatt i by-portens dører og dørstolper. Han rykket opp alt sammen, og bommen også. Så la han alt på skuldrene sine og bar det med seg til toppen av den åsen som vendte mot Hebron. (Dette er sikkert et forhistorisk bilde på at porten(grensen) mellom Israel og Gaza en gang vil bli fjernet) 

Siden fikk han så kjærlighet til en kvinne i Sorek-dalen, og hun hette Dalila. Og filisterhøvdingene så seg da et snitt til å få vite hemmeligheten i styrken hans, gjennom henne. For de kom nå straks til Dalila og sa at hun måtte lokke Samson til å fortelle hvor styrken hans lå hen, slik at de kunne få bukt med ham. Og dersom hun klarte å få Samson til å avsløre hvor styrken hans lå, skulle de gi henne 11 hundre sekel sølv hver.Derfor sa hun til Samson:" Kjære deg, la meg få vite hvor din store styrke ligger, så vi får bukt med deg". Da svarte Samson henne at om de tok syv friske strenger og bandt ham med, ville han bli svak som et hvilket som helst annet menneske. Og filisterne prøvde å binde ham med syv friske strenger som ennå ikke var blitt tørre, mens folk satt på lur og ventet på å få binde ham. De prøvde tre ganger på forskjellige måter, etter som han selv hadde foreslått for dem, men uten å lykkes. Men Dalila begynte da å plage ham hver eneste dag, og hun trengte seg så sterkt inn på ham at han til slutt ble så lei seg at han holdt på å dø. Derfor åpnet han til slutt sitt hjerte for henne, og sa:" Det er ikke kommet rakekniv på mitt hode, for jeg har vært en Guds nasireer helt fra mors liv. Men dersom jeg blir raket, viker min styrke fra meg, og jeg blir svak som alle andre mennesker. Da skjønte Dalila at han hadde åpnet hele sitt hjerte for henne, og hun sendte bud etter filisternes høvdinger, og lot si til dem: "Kom straks opp, for Samson har åpnet sitt hjerte for meg". Og filisternes høvdinger kom da opp til henne, og  de hadde pengene med seg. Så lot hun Samson sove på sine knær, og hun kalte på en mann som lot de syv flettene på hans hode rakes av. Hun  begynte så  å plage ham, og dermed vek hans styrke bort fra ham. Så ropte hun:" Filisterne er over deg, Samson!" Men da våknet Samson opp av søvnen og sa:" Jeg skal nok gjøre meg fri som før". Men han visste ikke at Herren hadde veket fra ham, og filisterne grep ham derfor, og stakk ut øynene på ham. Så førte de ham til Gaza og bandt ham med to kobberlenker, og han måtte male korn i fangehuset. Men med det samme han var raket, begynte også håret hans å vokse ut igjen. 

Men filisterne samlet seg nå for å feire guden sin, Dagon på grunn av dette, og de var i feststemning og sa :"Vår gud har gitt Samson i vår hånd, han som herjet vårt land og slo mange av oss i hel". Og mens de gledde seg og var feststemte, hentet de Samson ut av fangehuset for å gjøre narr av ham. De stilte ham opp mellom stolpene som huset stod på. Men Samson sa da til gutten som holdt ham ved hånden:" Slipp meg, og la meg få ta i stolpene for å  støtte meg!" Dette huset var nå fullt av menn og kvinner, og også filisterhøvdingene var der. Og på taket hadde det også samlet seg 3000 mennesker for å skue at Samson var avvæpnet.

Men da ropte Samson på Herren og sa:" Herre, Herre! Kom meg i hu og styrk meg bare denne ene gangen, så jeg kan hevne meg på filisterne for ett av mine to øyne!" Og han grep de to mellomste stolpene som huset hvilte på og trykte dem inn til seg. Den ene stolpen grep han med sin høyre, og den andre med sin venstre hånd. Og så sa han til Gud:" La meg dø sammen med filisterne!

 Dermed bøyde han seg fremover av all sin makt. Og huset falt sammen over høvdingene og alt folket som var der, og de som han nå drepte i sin egen død, var flere enn de han hadde drept i sitt liv. 

Og etterpå kom hans brødre og hele hans fars hus ned til Gaza for å hente ham hjem. Og han ble gravlagt i hans fars, Manoahs grav, mellom Sora og Estaol.  Samson hadde da vært dommer i Israel i 20 år.  

Her avspeiles vårt kristenliv. Vi har vår styrke i Herren så lenge vi holder oss nær til ham. Men snubler vi og kommer ut av veien med Gud og  prøver å overleve på egen hånd, mister vi snart både styrke og visdom, så fienden får lure og overmanne oss!  

I Salomos ordspråk. 4,9, står det: "På ditt hode skal det settes en yndig krans. En herlighetskrone skal den skjenke deg".   Og Åp. 3,11 " Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone".

 Samsons hårmanke var som en livets krone for ham, og vi så hvordan det gikk når fienden fikk røve hans krone ifra ham.

Dommernes bok, kapittel 13 til 15

 HERREN SØKTE NÅ EN ANLEDNING TIL Å GÅ UT MOT FILISTERNE.

Men Israel brøt på nytt pakten med Herren, og Han gav dem i filisternes(philistines) hånd, som så fikk 40 år til å plage Israel på. Men når Herren hadde bestemt Seg for å starte prosessen med å befri dem, skjedde at en mann ved navn Manoah, av Dans stamme, fikk en Herrens Engel på besøk. Og Han sa at hans kone skulle bli fruktsommelig og føde en sønn, og at denne sønnen skulle begynne å utfri Israel fra filisternes hånd. Men først viste Engelen seg for hans hustru og fortalte det til henne. Og da fikk hun beskjed om å ikke smake vin, eller spise noe urent i en tid fremover,  mens hun gikk gravid med denne sønnen. For sønnen hennes skulle bli en Guds "nasireer", helt fra mors liv av, og det skulle ikke komme rakekniv på hans hode.( Han skulle være innviet, eller helliget Gud ) Og kvinnen gikk og fortalte alt dette til sin mann. Hun sa at en som så ut som Guds Engel, såre forferdelig, kom til henne og fortalte at de skulle få en sønn, og at hun ikke måtte  drikke vin eller spise noe urent mens hun bar frem barnet. Men hun visste ikke hvor Mannen kom fra, eller hva Hans navn var.  

Da bad Manoah til Herren at den Guds mann som var blitt sendt til hans hustru, skulle komme tilbake for å lære dem hva de skulle gjøre med barnet som skulle bli født. Og Gud hørte på Manoahs røst og sendte Engelen på nytt til kvinnen mens hun satt alene ute på marken. Hun løp da av sted, og fortalte sin mann at denne Mannen(Engelen) nettopp hadde vist seg for henne igjen. Da reiste Manoah seg opp og fulgte etter sin hustru bort til Mannen. Og Manoah sa til Ham:" Er Du den Mann som talte til denne kvinne?" Og Han svarte:" Ja, det er Jeg". Og Manoah sa:" La Dine ord gå i oppfyllelse. Men si oss bare hvorledes vi skal bære oss åt med barnet". Da svarte Herrens Engel ham:" Alt det jeg har nevnt for kvinnen, det skal hun ta seg i vare for!" Og Manoah sa da til Engelen:" La oss få holde Deg igjen her en stund, så vi kan lage i stand et kje for Deg". Men Herrens Engel svarte Manoah:" Selv om du holder meg igjen her, vil Jeg ikke spise maten din. Men vil du ofre et brennoffer, da skal du ofre det til Herren". Men Manoah forstod fortsatt ikke at det var Herrens Engel, og han spurte etter navnet hans, for han ville vise ham ære når alt dette gikk i oppfyllelse. Men Herrens Engel sa da til ham:" Hvorfor spør du om navnet Mitt?- Det er et underlig navn!" Og Manoah tok da kjeet, sammen med grødeofferet, og ofret til Herren. Og i det samme Manoah ofret, gjorde Herren det underfulle. I det ildsluen steg opp mot himmelen fra alteret, så de begge at Herrens Engel for opp i ildsluen! Og Manoah og hans hustru falt da på Sitt ansikt til jorden. Men etter dette, viste ikke Engelen seg mer for dem.

 Men nå forstod Manoah at de hadde hatt besøk av Guds Engel, og han sa til sin hustru:" Vi må sannelig dø, siden vi har sett Gud". Men hans hustru svarte:"Hvis Herren hadde behag i å drepe oss, hadde han ikke latt og få se og høre alt dette".

 Og senere fødte Manoahs hustru en sønn, og hun kalte ham Samson. Gutten vokste opp og Herren velsignet ham. Og Guds Ånd begynte etter hvert å virke i ham.

 Og  så var det en gang at Samson  dro ned til Timnata der han fikk øye på en filisterjente som han syntes så godt om.  Han dro så hjem til sin mor og sin far og fortalte at han hadde truffet en filisterjente som han ønsket å gifte seg med. Men hans foreldre ble fortvilet og sa:" Finnes det ingen kvinne blant dine egne brødre, som du heller kan velge deg?" Men Samson svarte dem:"  Filisterkvinnen er den rette i mine øyne". Så hans foreldre forstod ikke at det var Herren. For Herren søkte etter en anledning til å gå ut mot filisterne, da de på den tiden hersket over Israel. Og Samson dro senere til Timnata for å snakke med denne kvinnen. Og der på veien, mens han passerte vingårdene, kom det en ung løve ut imot ham, og Herrens Ånd kom sterkt over ham, så han rev løven i stykker med bare hendene. Men han fortalte ikke dette til sine foreldre. Først noe senere, når han reiste sammen med dem til Timnata, for å besøke denne kvinnen, og de sammen gikk langs veien, lette Samson etter løvekadaveret. Og da han fant det, oppdaget han en bisverm og  noe honning inne i kadaveret. Han tok noe honning og spiste den, mens han gikk. Og så gav han også noe til foreldrene, men sa ikke hvor han fant den. 

 Og nå når hans foreldre var kommet hit ned for å treffe denne kvinnen, ville Samson holde et gjestebud for familien, slik som unge menn pleide å gjøre på den tiden. Og det ble hentet tretti brudesvenner til ham. Og Samson gav dem en gåte som de skulle løse for ham. For han sa:" Hvis dere kan løse denne gåten for meg innen de sju dagene gjestebudet varer, vil jeg gi tretti linkåper, og tretti skift med kjortler til dere. Men om dere ikke kan gjette gåten, må dere gi meg tretti linkåper og tretti kjortler i stedet". Da svarte de ham: " Fremsett din gåte for oss, så vi får høre hva den går ut på!" Og han sa da til dem:" Ut av den som spiser, kom det noe mat, og ut av den sterke, kom det sødme. Og hva betyr så det?". Men etter tre dager, hadde de ikke klart å løse gåten. Og på den syvende dagen, kom brudesvennene til Samsons hustru og de sa:" Du må lokke din mann til å forklare oss gåten, ellers kommer vi til å brenne opp både deg og din fars hus. Var det forresten for å plyndre oss at dere innbød oss til bryllup?"

 Men da gråt Samsons hustru og sa til sin mann: " Jeg tror ikke at du elsker meg, siden du har fremsatt en gåte for mitt folks sønner, uten å ha forklart den til meg." Men Samson  svarte henne:" Jeg har heller ikke fortalt den til min mor eller far. Hvorfor skulle jeg da fortelle den til deg?" Men Samsons hustru hang over ham og gråt, og hun trengte seg svært mye inn på ham, så han til slutt måtte fortelle løsningen. Men med det samme hun fikk vite løsningen på gåten, gikk hun straks bort til sønnene av hennes eget folk og fortalte den til dem.  

Derfor, på den syvende dagen, før solen gikk ned, kom disse menn til Samson og spurte:" Hva er søtere enn honning, og hva er sterkere enn en løve? " Men Samson svarte dem:" Hadde dere ikke pløyd med min kalv, så hadde dere ikke gjettet min gåte". Og Herrens Ånd kom mektig over ham, så han for ned til Askalon og slo i hel tretti mann. Så tok han klærne deres og gav til dem som fortalte ham løsningen på gåten. Men hans vrede var mektig opptent, så han forlot sin kone og dro hjem til sine foreldre, og brudens nærmeste forlover måtte derfor ta seg av bruden.

Det står det ikke noe om at Israels barn omvendte seg og ropte til sin Gud, før de ble befridd fra filisterne, og befrielsestiden ble veldig lang, denne gang.

Også måten Gud  befrir israel på denne gangen, er særs uvanlig i forhold til tidligere.