hits

MEN ENDA EN ENGEL KOM PÅ BESØK TIL DANIEL.

Daniels bok, kapittel 11 og 12.

Men enda en Engel kom på besøk til Daniel.

Det er vanskelig å forstå kapittel 11 her. For Engelen forteller Daniel om ting som kommer til å skje lenge etter Daniels død, men ikke lenge nok til at det er direkte hendelser i endetiden. Men på slutten kapitlet, så handler det likevel om endetiden. For tilsvarende hendelser som dette vil antagelig skje i endens tid. Men sjekk tolkningene som er gjort av dette kapitlet i selve Bibelen.

 Den Engelen som var Daniel til hjelp og vern det første året mens Darius var konge, Han kom nå tilbake til Daniel og sa:» En gang i fremtiden vil tre konger stå frem i Persia, og en fjerde vil samle seg større rikdom enn de andre. Og ved denne rikdommen, så vinner han seg makt som han bruker mot Grekerlandsriket. Men en annen fyrste vil også stå frem, og hans rike vil bli delt etter de fire himmelættene, uten at hans etterkommere vil arve det. For det vil bli gitt bort til uvedkommende.

Men det oppstår også en konge i sør, og en av hans høvdinger blir rådende over et mektig rike. Han forsøker å danne seg et forbund med kongen i nord ved sin datters hjelp, men både hun og hennes far mister livet. Men en renning fra datteren bryter seg nå inn i borgene i nord, og han turer frem som han vil, og tar makten. Så fører han avgudsbilder og eiendeler av sølv og gull ned til Egypt.

Men kongen i nord går da imot ham, men blir tvunget til å snu hjem igjen. Men da manner hans sønner seg opp, og de samler en veldig hær som overstrømmer landet til kongen i sør. Og kongen selv kommer også, og fører krigen frem til borgen der.

Men kongen i sør brisker seg nå opp. Likevel blir hans hær overgitt til kongen i nord, slik at selvtilliten til den kongen vokser, og han bygger seg en enda større hær.

og på denne tiden reiser mange seg imot kongen i sør. Og kongen i nord kommer og kaster opp voller og inntar en borg-by der, og ingen kan stå seg imot ham. Han setter seg også fast i det fagre landet (Israel), og volder stor ødeleggelse der. Så forsøker han å gi bort sin egen datter til kone for kongen i sør, for på den måten å volde denne kongen ulykke, men han blir avslørt, og vender seg i stedet mot øyene, og inntar mange av dem. Men en hær-høvding kommer ham i forkjøpet, slik at han lider nederlag. Men da snur han seg mot borgene i sitt eget land, men der snåver han og dett, og han er ikke mer.

Og en som ikke står i rekken til å få kongedømmet, han river det til seg med list og svik (Antiokos Epifanes, Mannen som regjerte fra 187 -164 f.kr.). Og ved ham skal mange hærer skyves bort og krases, og likeens en av hans sambands-fyrster. Han drar uventet inn i de grøderike bygdene, og gjør der ting som hverken fedrene eller fedre-fedrene hans gjorde før ham. Og hærfang og ran strør han ut til folk og by, mens han stormer frem imot kongen i sør. Og kongen i sør bur seg da til strid med en stor hær, men han klarer ikke å bli stående. For noen som spiser ved bordet hans feller ham, og de forårsaker et stort mannefall.

Men de som på denne tiden styrer både i nord og sør, er onde, og de taler løgn mens de sitter ved samme bord. De planlegger også ting som ikke vil lykkes for dem nå, for enden ikke er kommet enda. Men kongen i nord drar nå hjem igjen med et stort hærfang, mens han planlegger å gå imot den hellige pakten (I Israel). Og til fastsatt tid går han til åtak på kongen i sør. Men da kommer det skip opp imot ham fra Kittim (fra Kypros eller Tyrkia) og han slipper harmen sin løs over den hellige pakten (I Israel) og merker seg hvem av jødene som vender sin pakt ryggen etter at han først har lurt dem til det (Dette gjorde Antiokos Epifanes) Og han sender så ut hærer som får i oppdrag å vanhellige helligdommen og den faste borgen (I Israel), og som tar bort det daglige offeret, og setter opp den ødeleggende stygge-dommen. (En direkte forbilledlig hending på endetiden med Anti-Krist som hersker. For Antiokos Epifanes vanhelliget  den gang Tempelet og helligdommen). Men de som kjenner sin Gud står likevel stødige, og de holder ut, og de lærer også andre, selv om de nå blir hjemsøkte med sverd, bål, fangenskap og herjing. Men på den måten blir de også renset og helliget for endens tid, for enden ikke er kommet enda.

Men så kommer plutselig selve endetiden inn:

Og kongen (Anti-Krist, som da regjerer) han gjør som han vil, og han opphøyer seg over den sanne Gud med store og kaute ord. Han enser ingen annen gud enn en borg-gud som ikke en gang fedrene hans kjente til. Men denne borgguden viser han stor ære, og også de som er med ham guds-dyrkelsen hans (d.e Dyrebildet som det står om i Åpenbaringen). Heller ikke kvinners lyst enser ham (homoseksuell). Men alt skal lykkes for ham, inn til vredens tid er omme, den som han har fått til rådighet, for det som er urikkelig avgjort, det må hende. Og i endetiden skal det bli ufred mellom kongen i Sør og ham (denne Anti-Krist). Og kongen i Nord skal storme frem imot ham(Anti-Krist) med vogner, hestefolk og skip, og de skal breie seg ut over mange land. Og han(Anti-Krist) skal da gå inn i det fagre landet(Israel) hvor store skarer vil falle. Og Moab, Edom og de gjeveste av ammonittene (Jordan) holder han skånet, og også Libya og Etiopia vil være i følget hans. Men Egypt vil være hans fiende.

 Og når rykter fra øst og nord setter en støkk i ham(Anti-krist), da skal han dra ut i stor vrede for å tyne de mange. Og han setter da også opp bostedet sitt mellom havet og det fagre helligdoms-fjellet (i Israel).

Kapittel 12: Men den store Engle-høvdingen, Mikael, han hjelper Israel frem til sin rett. For nå blir det en trengsel på jorden som det aldri før har vært, helt fra noe folkeslag ble til.

Men alle de som har navnet sitt skrevet i livsens bok, de skal bli berget for himmelen. Og de som sover i jorden (er døde) skal da vakne opp. Noen til ævelig liv, og noen til skam og ævelig stygg. Og de vettuge skal skinne som himmel-kvelven, og de som har ført mange til frelse, skal i evighet skinne som stjernene. Og du Daniel må gjemme alle disse ordene som her ble sagt, og du må forsegle boken til endetiden. For mange vil granske denne boken, og kunnskapen skal bli stor.

«Men plutselig så fikk jeg, Daniel, se to andre personer som stod på begge sider av elvebredden, i tillegg til Engelen som stod oppover vannet i elven. Og en av disse personene sa til Engelen som var kledd i linklede: Hvor lenge varer alt dette? Og jeg hørte hva Engelen svarte, Han som rettet ut den høyre hånden sin opp mot himmelen og svor ved Han som lever ævelig: Ei tid, tider, og en halv tid. (Se også Daniel kap. 7:25. Og det betyr altså 1 år, pluss 2 år, pluss ½ år. (3 ½ år i alt). Og når makten til det hellige folket er helt opp kraset, da skal alt sammen fullendes.

Og jeg, Daniel, spurte nå Engelen hva som blir enden på alt?» Og da svarte Han meg:» Gå nå bort Daniel, for de ordene skal være gjemt og forseglet til endens tid. Og mange skal bli renset og helliget, og de vise skal forstå hva som skjer, mens de ugudelige vil drive på med sin ugudelighet, uten å forstå noe.

Men fra den tiden da det daglige offeret blir tatt bort, og den ødeleggende styggedommen blir satt opp, så skal det gå ett tusen to hundre og nitti dager (3, 6 mnd.) Men sæl er den som holder ut i ett tusen tre hundre og fem og tretti dager (3, 8 mnd.) (Krisen blir antagelig stor for jødene allerede 2 måneder før den ødeleggende styggedommen blir satt opp). Men gå du til møtes med enden, Daniel. For først skal du hvile, og etterpå skal du stå opp og ta imot din del når alle dager er til endes.

 

 

Engelen opplyser Daniel om at der finnes en høvding (avgrunns-engel) over Persia som er særdeles hard å hanskes med.

Daniels bok, kapittel 10.

En Engel opplyser Daniel om at der finnes en høvding over Persia som er som en høvding å regne, og som er svært hard og hanskes med. For Engelen Mikael kom denne Engelen til unnsetning og hjelp når han selv skulle få kontroll hos kongene i Persia. Og Engelen sier til Daniel at folket hans(Jødene) har fått Engelen Mikael til å hjelpe seg mot denne høvdingen over Persia i endens tid!

 

I det tredje styringsåret til perserkongen Kyros kom der i en åpenbaring et ord til Daniel som varslet stor trengsel. Og Daniel akta på ordet og synet.

«For jeg, Daniel, hadde da gått og sørget i tre uker, uten å spise noen skikkelig. Og kjøtt og vin kom ikke i min munn. Heller ikke salvet jeg meg disse tre ukene.

Men den 24 dagen i den første måneden mens jeg stod ved elvebredden til den store elven Tigris (Hiddekel), så fikk jeg se en mann i lin-klær. Han hadde også et belte av Ufas-gull rundt livet, og legemet hans var som krysolit og ansiktet skinte som lynet. Øynene var som ildsluer å regne, og armene og bena var som av kobber, mens lyden av stemmen hans var som et veldig drønn. Men jeg, Daniel, var den eneste som så dette synet, men likevel ble de som var sammen med meg redde, og de gjemte seg. Og mens jeg stod der alene med alt, så følte jeg meg både blek og maktesløs. Og når jeg hørte lyden av stemmen hans (Engelens), så datt jeg fremover og besvimte. Men jeg kjente at en hånd tok i meg og hjalp meg slik at jeg skjelvende kom meg opp på kne og hender igjen.

Og Han (Engelen) sa til meg:» Daniel, du som er så verdifull for Gud. Gi akt på de ordene som jeg vil tale til deg, og reis deg opp og stå på dine ben, for jeg er blitt sendt til deg.» Og da reiste jeg, Daniel, meg skjelvende opp og stod på mine ben.

Og Han(Engelen) sa til meg:» Vær ikke redd, for helt fra den første dagen du la din elsk på å vinne deg forstand, og å ydmyke deg inn for din Gud, så har ordene dine blitt hørt. Og for disse ordenes skyld, så har jeg kommet for å fortelle deg at: Høvdingen over Perserriket stod meg imot i 21 dager. Men da kom Engelen Mikael, en av de fremste av Guds høvdinger og hjalp meg, så jeg fikk overtaket hos kongene i Persia (Så da kan Daniel, rent åndelig sett, ha blitt minnet om å være i en slags bønn og faste mens Engelen kjempet imot høvdingen over Persia, og her aner vi hva for åndskrefter som er i sving i disse områdene som omfatter Syria, Iran, Irak, Saudi Arabia osv). Men nå har jeg kommet hit og vil fortelle deg hva som vil skje med folket ditt i de siste dager. For dette også er et syn som sikter på de dagene", sa Engelen (Og les også i den forbindelse Åp.kap 9, vers 14 og 15, der hvor det står at fire Engler står bundet ved elven Eufrat (i Irak, omtrent der som døds-hæren IS oppstod nylig), og disse skal slippes løs på dagen og timen i endens tid for å drepe en tredjedel av menneskene på jorden. Det gjelder altså i Anti-Krist tiden).

«Og mens Engelen talte slik til meg, så vendte jeg ansiktet mitt mot jorden og ble målløs. Men brått var der en som lignet på et menneske som tok på leppene mine. Og da åpnet jeg munnen min og sa: »Herre, ved dette synet som jeg nå har hatt, så har det kommet en slik verk over meg at jeg eier ingen makt lenger (Han kan ha kjent den trengselen som ble varslet jødene i den siste tid). For hvordan kunne tjeneren til herren min, en slik en som jeg, tale med den Gud som herren min er? Derfor finnes der ingen makt i meg lenger på grunn av det».

Men da var der en som så ut som et menneske som på nytt tok tak i meg og styrket meg og sa: »Vær ikke redd, du gjæve mann. Fred være med deg, og vær bare sterk».

Og mens Mannen talte slik til meg, så kjente jeg at jeg ble styrket og sa:» Tal med meg fortsatt, for du har styrket meg!» Og da svarte Han meg: «Forstod du nå hvorfor jeg kom til deg? For jeg må straks dra tilbake og stride imot høvdingen over Persia. Og når jeg drar ut, så kommer også høvdingen over Grekarland (Og Grekarland innbefattet den gang Hellas, hvor avguden Zevs dominerte med sine avgrunns-ånder der).Og så sa Engelen." Men først vil jeg kunngjøre for deg hva som står skrevet i sannhets-boken, for det finnes ingen som kan hjelpe deg imot disse høvdingene, utenom Engelen Mikael, Han som er gitt dere (jødene) til hjelp.

(Tenk at vi får vite så mye om hva som skjer i åndeverdenen, og at der finnes avgrunns-engler som er som høvdinger å regne. For eksempel så leser vi også i Ef. kap. 6:12, at vi ikke er i en en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter, myndigheter, og mot verdens herskere i dette mørkret, og mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Og til de mange som spør seg hvorfor Gud kan tillate så mye ondskap i verden, så kan man altså vise til det som står her og si at Guds Engle-høvdinger altså har voldsomme ånds-krefter å stri med, for at Gud skal kunne få overtaket over grusomme ting som skjer i verden, og særlig gjelder det der hvor det ikke finnes noen folk som ber til den sanne Gud).

Innlegget er omskrevet i forhold til bibelteksten og her er noen egne vurderinger med.

 

 

ENGELEN GABRIEL KUNNGJØR ENDA MER FOR DANIEL!

DANIELS BOK, KAPITTEL 9.

Engelen Gabriel kunngjør enda mer for Daniel.

«I det fyrste styringsåret til Darius, Ahasverus sønn fra Media, så las jeg Daniel, i skriften at Herren hadde sagt til Jeremia at Han ville la det gå sytti år mens Jerusalem lå i ruiner, og jeg vendte meg da i bønn til Herren og fastet i sekk og aske. For jeg sa:» Herre, du store og mektige, du som holder din pakt og din miskunnhet mot alle dem som elsker deg og holder dine bud. Vi akta ikke på ordet ditt når du talte til oss gjennom profetene, de som den gang talte til våre konger, høvdinger og andre i ditt navn, men vi syndet imot deg og brøt dine bud. Men nå skjemmes vi sammen med våre konger og høvdinger, av både dem som er nær oss, og dem som Du har drevet bort til fremmede land fordi vi opptrådte så utro imot deg, og fordi vi ikke hørte på din røst. Men hos deg Herre, så finnes det miskunnhet og tilgivelse, selv om hele Israel brøt din lov og ignorerte din røst. Men forbannelsen som du hadde sverget over oss av det som var skrevet i Mosebøkene, den rammet oss. For i Mosebøkene står det skrevet at ulykken kom til å ramme oss, dersom vi ikke tok vare på ditt ord og dine bud. Derfor skjedde det i Jerusalem ting som ingen andre steder før har hendt.

Men til deg Herre så vil jeg si: Du som med en sterk hånd førte folket ditt ut av Egypt, og som gjorde deg et navn som i dag er det samme den gangen: Vi har syndet imot deg og båret oss ugudelig åt. Men jeg ber deg Herre, om at du etter dine rettferdige verk lar vreden og harmen din vende seg bort i fra byen Jerusalem, ditt hellige fjell! For på grunn av våre misgjerninger og synder, så er Jerusalem blitt til spott og spe for alle dem som bor omkring oss.

Men hør nå Gud på bønnen til din tjener: La Ditt Åsyn lyse over den ødelagte helligdommen din for din egen skyld, Herre. Og hall øret ditt hit for å høre hva jeg har å si deg. Lat opp øynene dine og se på ruinene våre, og den byen som er opp igjen kalla etter navnet ditt! For vi liter ikke på våre rettferdige verk når vi nå bærer frem våre inderlige ønsker for Ditt Åsyn nå. Men vi liter bare på din store miskunnhet. Hør Herre og forlat oss vår synd! Lyd etter bønnen min og gjør det som jeg nå ber deg om. Dryg ikke for din egen skyld, min Gud. For byen og folket ditt er da opp igjen kalla etter navnet ditt!»

Og mens jeg, Daniel, bar min bønn frem slik for Guds hellige fjell, og sanna syndene til Israel og meg selv, så kom Engelen Gabriel, Han som jeg før hadde sett den gangen jeg besvimte. Og Engelen tok nå tak i meg akkurat i det kvelds-offeret ble båret frem. Og han sa:» Daniel, jeg har nå kommet hit og vil lære deg å skjønne. For med det samme du tok til å bære frem dine inderlige bønner, så kom det et ord. Og nå har jeg kommet for å kunngjøre deg dette, da du er særs verdifull for Gud. Gi akt på ordet og det synet som du hadde. For sytti vikor ( 490 år) er overgitt til folket ditt og den hellige byen til å stenge inne frafallet og forsegle synder, og å føre frem en ævelig rettferdighet og stadfeste syn og profet, og til å salve en høyhellig helligdom. (Med vika er ment et tidsrom på sju år).

Ja, Darius ble konge i år. 521 f. kr. Og Tempelet i Jerusalem ble bygget 6 år senere, altså i året 515 f. Kr. (Esras kapittel 6, vers 15). Men nå får Daniel vite at 490 år skal gå mens folket hans og den hellige byen Jerusalem skulle stenge inne frafallet og forsegle synder, og til slutt føre frem en ævelig rettferdighet, slik at syn og profet ble stadfestet.

Og jeg tror da at man må regne 490 år tilbake i tid fra Jesus døde på korset, og Han slik førte frem en ævelig rettferdighet på jorden. Men i tillegg så må man trekke fra de 32 årene som Jesus levde på jorden. Da havner man på årstallet 458 f. Kr. Og dette året kom Esras hjem igjen til Jerusalem, og han tok tak i gjenreisningen av Guds hellige berg med stor glød, og han rensket synden ut fra byen. Derfor så mener jeg at fra denne datoen ble frafallet innestengt og synder forseglet. (Esras bok, kapittel 7 og 8) Men selv om Tempelet nå var ferdig opp igjen bygget, så var der mye som gjenstod av gjenreisning i det også Nehemias kom hjem. Men da ble også muren rundt byen (Jerusalem)opp igjenoppbygget. Og Nehemias var da den som gjorde et formidabelt arbeid med å gjenreise og gjenopprette Guds hellige by Jerusalem (Les hele Nehemias bok angående dette)

Men Engelen sa også til Daniel: «Du skal vite og skjønne at fra den tiden da ordet går ut om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem til dess det kommer en som er salvet, en Fyrste, så skal sju vikor, og to og seksti vikor li av. Og byen skal bli restaurert og opp igjen bygget med gater og voller, selv om tidene er trange. Men etter de 62 vikorne, da skal Han som er salvet, bli utryddet, og ikke ha, og byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer. Og enden på det er en storflom, og det vil helt til enden bli ufred, ødeleggelser og urikkelig avgjerd. (Es. 53:8) Og ei vika (7 år) skal gjøre pakten fast for de mange. Og når vika er halvert, da skal slaktoffer og matoffer bli tatt bort, og på styggedoms vinger skal ødeleggeren komme, til dess tyning og urikkelig avgjort straffedom strømmer ned over den som blir ødelagt.

(Ja, det skulle altså gå 7 vikor, pluss 62 vikor før en Fyrste som var salvet (Jesus Kristus) ble født, regnet fra det året som Engelen nettopp sa. Og disse årene blir sammenhengende 483 år frem til Jesu fødsel. Men om man regner de vikorne som er nevnt frem til enden av de 7, så blir dette 49 år, og vi havner da på årstallet 434.f. kr. Og det året var det siste året som Nehemias var landshøvding i Juda. Og Nehemias hadde da bygget ferdig muren rundt byen, og mye annet hadde han gjort. Så derfor tror jeg at Gud gjorde et skille her, slik som vers 25 antyder, altså ved Nehemias sine foretak. For det ser ut som om Gud minner både seg selv og andre på at dette året stod både Tempelet og muren rundt Jerusalem ferdig restaurert, og byen var opp igjen bygget med gater og voller, enda om tidene var trange. (Nehemias bok, kapittel 5 og 6). Og gjennom alt dette, så ser vi at Gud på en måte rammer inn de 24 årene som Esras og Nehemias restaurerte Juda og Jerusalem.

Men selv om Gud legger så stor vekt på at Jerusalem i sin helhet er blitt restaurert nå, så vil han likevel fortelle Daniel at når de 62 vikor er omme, så vil byen på nytt bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer. Og denne fyrsten det her er snakk om fikk altså Daniel tidligere høre om i det synet som han hadde. Og nå minner Engelen ham om at han skal ta vare på dette synet.

Og det folket som ødela byen Jerusalem 62 vikor etter denne restaureringen, det var romerne, ved den romerske keiser Titus, i år 70 e.Kr, og ved keiser Neros forarbeid. For da ble byen og helligdommen i Jerusalem på nytt ødelagt. Men den fyrsten som vi hører om at vil komme senere, det er selveste Anti-Krist. Og han vil altså da komme ut i fra det folket, maktapparatet, eller fra de folk som har samme mål og ideologi som denne Titus hadde, nemlig å utslette jødene og jødedommen. 

Og i neste vers, så står det at ei vika,7 år, skal gjøre den pakten fast for de mange. Og når vika er halvert, da skal slaktoffer og matoffer bli tatt bort, slik som Daniel fikk høre om. Og på styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, til dess ødelegging og urikkelig avgjort straffedom strømmer nedover dem som da blir ødelagt.

(Men så ser vi i dette kapitlet at Engelen først nevner 70 vikor, altså 490 år frem til Jesu død, og litt etterpå nevner han 7 vikor og 62 vikor, altså 483 år frem til Jesu fødsel. Da mangler der 1 vika 7 år. Han som er salvet skal bli utryddet, og ikke ha. For ei vike skal gjøre pakten fast for de mange. Dette viser et slags forbilde på 7 års perioden med Anti-Krist. For etter Anti-krist-perioden skal Jesus komme tilbake til jorden og opprette 1000 års riket).

Obs! Dette kapitler i Daniels bok er nå blitt omskrevet i forhold til bibelteksten, og her også mange egne vurderinger med.

 

DANIEL FIKK ENDA ET SYN ANGÅENDE ENDETIDEN!

DANIELS BOK, KAPITTEL 8.

DANIEL FIKK ENDA ET SYN FRA GUD.

«I det tredje styringsåret til kong Belsasar, fikk jeg, Daniel se et syn som kom etter det synet som jeg først hadde hatt. Og i dette synet følte jeg at jeg var i Susanborgen i Elamfylket, men jeg fikk se enda mer, for jeg følte også jeg at jeg stod ved siden av elven Ulai der. Og i det jeg så opp, så stod der en vær fremfor elven med to store horn. Og selv om hornene var høye, så var det ene hornet høyere enn det andre. Men dette skjøt sist opp.

Og væren stanga både vestover, nordover og sydover. Og ingen dyr kunne stå seg imot denne væren, for han for frem som han nett ville, og oppførte seg hovmodig. (Denne væren kommer fra områder som vi i dag kjenner som Syria, Irak og Iran. Og la oss si for moro skyld at det er den brutale IS-hæren det her er snakk om)

Og mens jeg stod og så på væren, så kom der en geitebukk fra vest, og den for frem over hele Jorden, men uten å komme nær jorden. (Det vil si at det er fly eller droner det her er snakk om, for den kom ikke nær Jorden mens den skred frem. Og den kom også langveis fra, mens den dro over hele jorden, før den nådde frem dit som den skulle). Og bukken hadde et drustelig horn i skallen, og den kom bort til væren og kjempet imot den med ustyrlig kraft. Den stanget væren, slik at de to hornene på den ble ødelagt. Og væren lå da kraftløs og ned-tråkket, mens bukken ble mektig. (Det kan tenkes at det er EU eller NATO som sender sine fly mot «væren» og går til angrep her. For det skal snart bli fortalt oss at bukken kom fra Grekarland. Men siden Grekarland ca. 500 år før Kristus er et usikkert område å identifisere, så kan man ikke si hva for land dette var, men vi får vite at dette makt-apparatet kom fra vest, i forhold til Media og Persia den gang).

Men mens bukken stod der med sin veldige makt, så ble det store hornet revet av det, og det skjøt opp fire andre drustelige horn som alle pekte frem mot de fire himmelættene. Og fra ett av disse hornene så skjøt det opp et nytt horn som i førstningen var lite, men som siden vokste voldsomt, både søretter, østover, og mot det fagre landet (Israel). Til slutt rakk det helt opp til himmelhæren, og det kastet noen av stjernene ned på jorden og tråkket på dem. Ja, det brisket seg til og med mot høvdingen over denne hæren (antagelig mot Engelen Mikael, med henv. til Daniel kap. 10 vers 13 og vers 20), og det tok bort det daglige offeret, slik at Herrens helligdoms bosted ble nedrevet. Og sammen med det daglige offeret, så ble hæren overgitt til ødeleggelse på grunn av frafallets skyld. Og hornet slo sannheten til jorden, og det hadde lykken med seg i alt det tok seg føre (For nå er det Gud som tillater at Djevelen skal få legge sannheten i grus for en tid. Og i Åp. Kap: 13, vers 13, kan vi lese om at Anti-Krist skal få ild til å falle ned fra himmelen (for at menneskene på jorden skal bli dåret til å tro at han er guddommelig).

Men så hørte jeg en av de hellige som talte, og en annen spurte da denne som talte: «Hvor lang tid gjelder dette synet om det daglige offeret og om frafallet som vil volde slik nød at både helligdom og hær blir ned-tråkket? Og til dette svarte Han meg:» To tusen og tre hundre kvelder og morgener. Men etter det, så skal helligdommen komme til sin rett igjen (altså 6,2 år. Og dermed er det ikke mye av 7 års perioden til Anti-Krist som blir levelig for jødene, for Anti-Krist-tiden er altså aktiv 8 måneder før dette som det står om her trer i karft)

Men brått stod der fremfor meg en skapning som lignet en mann, og fra den andre siden av elven hørte jeg en manns-røst som ropte:» Gabriel, forklar synet for ham!» Men da Engelen kom dit som jeg stod, da ble jeg redd og kastet meg på kne til jorden. Men Engelen sa til meg: «Ta vare på ordene mine, du menneskesønn, for det synet som du nå så, det sikter mot endetiden.»

Men i det Engelen talte slik til meg, så besvimte jeg og falt om. Men Engelen tok da tak i meg og reiste meg opp igjen og sa:» Nå vil jeg kunngjøre for deg hva som vil skje når det lir mot endens tid, den som samtidig er vredens tid. For det er endetiden synet ditt sikter imot. Og den væren som du så med de to hornene, det er kongene (herskerne) i Media og Persia. Mens den raggete bukken er kongen i Grekarland (Dette kan som sagt være landene i EU eller NATO). Og det store hornet i skallen på bukken, det er den første kongen. (Men den første kongen (makten) blir straks ødelagt eller avsatt, og så skyter det  opp fire nye makter ut i fra dette maktapparatet. Etterpå kommer det en hersker fra en av disse fire med et frekt ansikt, og som er svært kyndig i onde råd. Og hans velde blir svært stort.

Men dette skjer ikke ved hans egen kraft, da det er et guddommelig foretak på grunn av frafallets skyld, Og det er avgrunns-engelen som får slik makt på Jorden for en viss tid som er fastsatt av Gud.)

Men det at hornet til bukken blir ødelagt, og at det kommer fire nye horn opp, det betyr at det vil komme fire andre riker(makter) fra det samme folket (Fra det samme makt-apparatet som vil legge grunnlaget for Anti-Krist-veldet) Men de vil ikke oppstå ved egen kraft (For det er Satan som får makt til å dåre folk på Jorden nå, og han vil først lage en falsk fred, før terrorveldet hans brytes løs. Og det står her at når de fire maktene har fylt opp syndebegeret sitt, så vil en hersker stige frem. Men i vers 23 her, så står det faktisk ikke noe om at den herskeren vil komme fra noen av disse folk, men bare at han skal stå frem og at han er frekk og slu, og at hans velde vil bli stort. Men dette skjer altså ikke ved hans egen kraft, for det er et guddommelig foretak på grunn av frafallets skyld. Og denne herskeren skal ha lykken med seg i alt han tar seg føre, så lenge tiden hans varer, den som på forhånd er bestemt av Gud.

For på slutten av regjeringstiden til disse fire, når illgjerningsmennene har fylt opp syndemålet sitt, da skal det stå frem en hersker med frekt ansikt og stor kyndighet i onde råd, og hans velde vil bli stort. Men det vil ikke skje ved hans egen kraft. Han vil gjøre utrolig stor skade, men ha lykken med seg i alt han tar seg føre, for han skal klare å tyne mektige høvdinger, og også noen av de hellige. Og fordi han er så intelligent, så har han lykken med seg i sin svikefulle ferd, og han vil hovmode seg i hjertet. Han vil overrumple mange av dem som han tyner, og han setter seg opp mot høvdingen over høvdingene (Antagelig Engelen Mikael, m. hev. til Dan.kap 10, v 20).

Men uten en manns- hånd, så blir han til slutt ødelagt (For da griper Gud inn).

Og det synet som du nettopp nå har sett, Daniel, angående de kveldene og de morgenene som er omtalte her, de vil skje langt frem i tid, men ta du likevel vare på dem».

«Og nå ble jeg, Daniel, rent maktesløs av alt det jeg så og hørte, så jeg lå syk i en tid etterpå. Og ingen som forstod seg på synet jeg hadde hatt.

Men når jeg så endelig kom meg på føttene igjen, så gjorde jeg som før tjeneste hos kongen.

(Dette kapitlet er svært nøyaktig tolket i Bibelen av noen andre, og det kan godt være at det også er riktige tolkninger, i den forstand at de er forhistoriske bilder på det som senere vil skje på Jorden. Men personlig så tror jeg ikke at herskere som levde på Jesus sin tid, for 2000 år siden, har noe med endetiden på jorden å gjøre, og dessuten så må det som tolkes også stemme med at det daglige offeret blir borttatt i 6, 2 år. Og det må også stemme med at den aktuelle mannen kastet noen fra himmelhæren ned på jorden og så tråkket på disse. Og slike overnaturlige ting tror jeg bare vil skje i forbindelse med Anti-Krist og vredens tid på jorden i endens tid)

Obs! kapitlet er omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er mange egne vurderinger med!

 

DANIEL FIKK SELV DRØMMER OG SYNER ANGÅENDE ENDETIDEN PÅ JORDEN.

Daniels bok, kapittel 7.

Daniel fikk selv drømmer og syner.

I det fyrste styringsåret til Belsasar, Nebukadnesars sønn, så hadde Daniel selv noen drømmer og syner som han noterte ned. For Daniel fikk da se hvorledes de fire himmelvindene stormet frem over det store havet, mens fire dyr steg opp av det, som alle var ulike å se til.  

Og det første dyret lignet på en løve, og det hadde ørne-vinger. Men vingene ble revet av det, og dyret fikk to føtter og et manne-hjerte, og det ble stående på jorden.

Det andre dyret lignet på en bjørn som letta seg opp med den ene framfoten, og den hadde tre sidebein i gapet mellom tennene. Og noen sa til det:» Stå opp og et mye kjøtt».

Og det tredje dyret så ut som en leopard, og det hadde fire hoder. Men så hadde det også fire fuglevinger på ryggen, og det fikk et stort velde.

Det fjerde dyret var uhorvelig sterkt, og det hadde ti horn og tenner som av jern. Det åt og krasa alt det kom over, mens det tråkket ned resten med føttene sine.

Og mens Daniel så på disse hornene til dette dyret, så skjøt et lite nytt horn opp, og det fortrengte tre av de andre hornene. Og øynene var som på et menneske, og munnen talte store ord.

Og mens Daniel så på dette dyret, så ble det satt frem stoler, og en gammel mann satte seg på en av dem. Kledningen hans var som snø og håret hans var som ren ull. Stolen han satt på, og hjulene på den var som brennende ild. Og ut ifra Mannen selv, så strømmet det ut en elv av ild. Tjenerne hans var tusen ganger tusen, mens ti tusen ganger ti-tusen stod til tjeneste for ham. (Herren).Og retten ble satt, og bøker ble åpnet. Og det siste dyret som ble nevnt her, det ble nå drept og kastet i den brennende ilden.

Og makten til de andre dyrene ble tatt fra dem, for levetiden deres var fastsatt til tid og stund.

«Og senere på natten fikk, jeg, Daniel, se en person som lignet på en Menneskesønn som kom med himmelskyene. Han gikk frem for den gamle mannen som satt på stolen. Han fikk stor makt og ære, og alle skulle tjene ham. Og Hans velde var et evighetsvelde som aldri skulle forgå.

Og siden alt dette skremte meg, så spurte jeg en Engel som stod der, hva alt dette skulle bety. Og da fikk jeg til svar at de fire dyrene var fire store konger(herskere) som en tid ville regjerte på jorden. Men alle de hellige til den Høyeste (Gud)skulle til slutt arve riket, da den Høyeste skulle ta sin rett. Og så spurte jeg Engelen om han kunne fortelle meg noe pålitelig om det fjerde dyret jeg så, det som var større å se til enn alle de andre, og som hadde ti horn, mens ett lite horn steg opp og fortrengte de andre. Det hadde tenner som av av jern, og klør som av kobber, og det åt og krasa alt det kom over. Og det lille hornet hadde også øyner som på et menneske, og en munn som talte store ord. Så stred det mot de Hellige og vant over dem, helt til den tiden var til endes som Gud hadde fastsatt for dette.

Og Engelen fortalte meg da at det først ville komme et rike på jorden som skulle bli ulikt alle de andre, og det skulle sluke hele jorden, og også tråkke den ned. Og de ti hornene på dyret, det betydde at ti konger ville herske på jorden, mens en person ville stige frem og slå ned tre av de andre. Og denne personen ville tale med store og spottende ord mot den Høyeste, og han ville føre vold mot Hans hellige og skifte om på de hellige tidene og lovene. Men tiden var fastsatt for tid og stund.For den ville først vare i ett år, så to år til, og deretter i et halvt år (altså 42 måneder). Og da skulle makten bli tatt ifra den personen, og retten ville bli satt. Og personen skulle gå til grunne for all evighet, mens makten og veldet ville bli gitt til det Hellige folket åt den Høyeste Gud. Og alle folk må adlyde og tjene dette riket som nå blir opprettet av Gud(tusenårsriket).

Og Daniel gjemte alt dette i hjertet sitt.

(Daniel fikk vite av Engelen at det skulle herske ti konger på jorden når en konge steg frem og fortrenge tre av de ti, og han ville tale spottende ord mot Den hellige Gud, og han ville forfølge hans hellige barn(Jødene) Og hans regjeringstid ville vare i 42 måneder.

Og de ti kongene kan altså være tilretteleggere for selve Anti-Krist. For 10 konger kommer til å bli involvert i endetids-foretaket til Anti-Krist, og disse vil regjere en time sammen med Dyret. Åp. Kap 17, vers 12.. Det blir først 42 måneder med tilrettelegging, og deretter 42 måneder med terrorvelde. Og vi ser her at Anti-Krist selv avsetter tre av disse 10 kongene (når timen deres er over). Og da blir det på slutten 7 igjen som skal regjere sammen med ham. Men i Åp. 17, vers 11, så står det at Anti-Krist selv er den åttende person, samtidig som han er en av de sju. Og i Åp. Kap. 13, v.1, 2, 3, ser vi at alle de ti kongene er innbakt i ett og samme dyr, altså det dyret med sju hoder. Og når fem av disse hodene allerede har falt i Åp. Kap 13, vers 3, og en av de to som da er igjen, er såra til ulivs og ikke lenger lever, men skal etterpå livne opp igjen og bli leget, så vil hele jorden undre seg på dette, står det. Og min teori er at Ant-krist må være det dyret som er såra til ulivs (egentlig ikke skulle leve nå , men som regelrett livner opp igjen fra de døde. Og dette kan kanskje være Nebukadnesar, fordi Gud brukte ham i endetid-bildet sitt).

Obs! Innlegget er omskrevet og litt forkortet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

 

 

 

OG DANIEL BLE KASTET I LØVEHULEN!

Daniels bok, kapittel 6.

Daniel ble kastet i løvehulen!

Og den gang den 62 år gamle Darius fra Media tok makten i landet, da satte han 120 satraper til å styre sammen med seg, og over dem igjen satte han tre riksråder som skulle holde orden på regnskapet hans. Og en av dem var Daniel. Men Daniel utmerket seg fremfor de andre, for han hadde en makeløs ånd i seg, så kongen hadde også planer om å sette ham over hele riket sitt. Men da ble de andre riksrådene og satrapene så misunnelige på ham, at de søkte etter en anledning for å stevne Daniel inn for kongen. Men de fant ingen skyld hos ham, for Daniel var en trofast tjener, og ingen misgjerning var å finne hos ham.

Men da sa de mennene som stod Daniel etter livet:» Siden vi ikke finner noen skyld hos Daniel, så kan det vel late seg gjøre å anklage ham for gudsdyrkelsen hans». Og rådsherrene, landshøvdingene, riksrådene og jarlene, de samrådet seg nå om at det burde bli gitt ut et kongelig påbud om at det var kun kongen som skulle tilbes i de neste 30 dagene. Og de som da ikke overholdt dette påbudet, de skulle kastes i løvegropen. Og da satte kongen ut dette påbudet som rådsherrene hans hadde anbefalt ham om.

Men likevel gikk Daniel som før opp til den øvre salen sin og åpnet vinduet imot Jerusalem, der hvor han la seg på kne tre ganger pr.dag og takket og ba til Herren sin Gud.

Men da kom styresmaktene stormende inn mens Daniel lå slik på kne, og de klaget ham inn for kongen.

Men kong Darius ble sorgfull i sitt hjerte, og han lurte på hvorledes han kunne berge Daniel. Men når han ikke fant noen utvei, så måtte han bare be dem om å kaste ham i løvegropen. Men kongen sa likevel til ham:» Den Gud som du så inderlig dyrker, Han kommer nok til å frelse deg fra løvene». Og da de hadde kastet Daniel i løvegropen, så forseglet de grop-åpningen med en stein som hadde kongens segl-ring på seg, sammen med også stormennenes segl-ringer.

Men da gikk kongen sorgfull hjem igjen til slottet sitt, og han fastet hele natten. Og ingen fikk komme inn til ham, for denne natten lå kongen våken og tenkte på hvordan det gikk med Daniel. Og tidlig neste morgen så reiste kongen seg opp og gikk ut til løvegropen. Og i det han nærmet seg, så ropte han på Daniel med sorgfull røst og sa:» Daniel, du tjeneren til den levende Gud, kanskje har den Gud som du dyrker berget deg fra løvene? Og da svarte Daniel fra løvegropen:» Leve kongen! Ja, min Gud sendte sin Engel til meg, og Han lukket gapet på løvene, slik at de ikke kunne skade meg. For Herren fant ikke noen skyld hos meg, og heller ikke fant Han noen skyld på meg overfor for deg herre, konge».

Men da ble kongen overmåte glad, og han ba noen om å dra Daniel opp av gropen. Så sa han at de som hadde funnet på dette, selv skulle kastes i løvegropen. Og ikke før disse hadde nådd botnen av gropen, så røk løvene på dem og kraset hvert et bein i kroppen deres.

Men da skrev kong Darius et brev til alle folk og tungemål i riket sitt og sa:» Med dette gir jeg påbud om at alle folk i riket mitt skal skjelve for Daniels Gud, og frykte Ham. For Han er den levende Gud, og Hans rike vil vare helt til enden. For den Gud som berget Daniel fra løvenes gap, Han er også den som berger og utfrir, og som gir tegn i himmelen og på jorden..

Og Daniel var godt liket både i kong Kyros og kong Darius regjeringsperioder.

(Både kapittel 3 og kapittel 6 kan være forhistoriske bilder på endetiden på jorden, på den måten at folk blir forsøkt drept på grunn av at de enten ikke tilber gudebildet eller kongen selv. Men kapitlene avspeiler også en Mektig Gud som berger sine barn i en truende situasjon. Vi får en forståelse av hvor mektig himmelens Gud er, og at Han til slutt er den som råder over alt og alle).

Obs! Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og er noen egne vurderinger til slutt her.

 

DET SYNTE SEG FINGRER SOM AV EN MANNS-HÅND SOM SKREV PÅ DEN HVITKALKEDE VEGGEN!

Daniels bok, kapittel 5.

Det synte seg fingrer som av en manns-hånd som skrev på veggen!

Og når Belsasar, Nebukadnesars sønn, arvet riket, så gjorde han et stort gjestebud for de tusen stormennene. Og i det han var blitt beruset av vinen, så bød han at de skulle hente de gull og sølv-karene som Nebukadnesar, hans far, i sin tid hadde røvet med seg fra Tempelet i Jerusalem. Og hele slekten til kongen, sammen med hans tjenere, de skulle nå drikke av disse karene. Og da priset de samtidig avgudene sine som var laget av sølv, gull, kobber, jern, stein og tre.

Men da synte der seg fingrer som av en manns-hånd som skrev på den hvitkalkede veggen i Kongshallen, midt imot lysestaken. Og kongen så at hånden skrev på veggen. Men da ble kongen redd, og han begynte å skjelve, så knea hans slo imot hverandre. Så ropte han med høy røst og sa at de skulle hente vismennene, åndemanerne og stjerne-tyderne til ham, for å tyde det som ble skrevet. Og alle kom de til ham. Og han sa til dem:» Den som kan lese denne skriften på veggen, og også tyde den for meg, han skal bli kledd i purpur og gullkjede, og også bli den tredje i riket mitt».

Men ingen av de vismennene som nå hadde kommet til kongen kunne tyde denne skriften for ham. Og da ble kongen helt fra seg, og ansiktet hans forandret seg. Men dronningen hans tok da til orde og sa til ham:» Lenge leve kongen. Men kongen må ikke la seg skremme av dette, for i riket hans finnes der en mann som har ånden til de hellige gudene i seg. For den gang din far styrte riket, så eide den mannen (Daniel) både opplysning, klokskap og visdom til liks med guder, og han ble derfor satt til å være høvding over runemesterne og åndemanerne i landet. Og han er den som kan tyde drømmer og løser vanskelige spørsmål".

Og Daniel ble da hentet inn til kongen. Og kongen sa da til ham:» Er du en av de jødiske fangene som min far førte hit fra Juda? Jeg har nemlig hørt om deg at ånden til guder er i deg. Og nå lurer jeg på om du er i stand til å tyde denne skriften på veggen for meg. For da skal du bli kledd i purpur, få et gullkjede om halsen og bli den tredje i riket mitt».

Men da svara Daniel kongen:» Gavene dine kan du beholde selv, eller du kan gi dem til en annen. Men skriften på veggen skal jeg tyde for deg. For det var din far, Nebukadnesar, som Herren gav riket, makten og æren. Og for den maktens skyld, så skalv alle folk, ætter og tungemål. For hvem han ville drepte han, og hvem han ville lot han få leve, og hvem han ville gjorde han stor, og hvem han ville gjorde han liten. Men da hovmodet tok over i hjertet hans, og ånden hans ble stolt, så ble han ned-støtt fra kongestolen sin, og æren ble tatt ifra ham. Og han ble også utstøtt fra menneskene så hjertet hans ble som på et dyr. For hos esler måtte han da bo, og gress måtte han spise, slik som oksene. Og av dogget fra himmelen ble kroppen hans bløtt, helt til han innrømmet at den høyeste Gud var den som rådet over kongedømmet hos menneskene.

Men du Belsasar, hans sønn, du har ikke bøyet hjertet ditt for Herren, enda du visste om alt dette. Og du har hovmodet deg overfor Herren, på den måten at du har latt folk hente gull og sølv-karene som ble frarøvet Herrens Hus i Jerusalem, og du har drukket vin fra dem, både du og dine stormenn og deres familier. Samtidig har du hyllet gudene dine som er sølv, gull, kobber, jern, stein og tre, de som hverken hører, eller har vit til å kunne forstå seg på noe. Men den Gud som har din livsånde i sin hånd, og som råder over alle dine veier, Ham har du ikke æret. Derfor ble denne hånden og skriften sendt deg fra Herren.

Og da lyder ordene som står skrevet på veggen: Mene, Mene, Tekel, Ufarsin. Og det betyr:» MENE betyr at Gud har talt dagene i riket ditt, og gjort ende på det. Og TEKEL betyr at du selv er blitt veiet på vektskål og funnet for lett. Og PERES betyr at riket ditt er blitt delt, og det er blitt gitt til perserne».

Men da bød Belsasar at Daniel skulle kles i purpur og gullkjede, og han skulle bli nummer tre i riket hans. Men samme natt ble Belsasar, kaldearkongen drept.

Obs! Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten!

 

Nebukadnesar hadde en drøm om natten som satte uro i tankene hans!

Daniels bok, kapittel 4.

Nebukadnesar hadde en drøm om natten som satte uro i tankene hans.

Først ærer Nebukadnesar Gud med veldige ord, og så sier han etterpå: «Mens jeg, Nebukadnesar, levde i ro i mitt slott, og var vel til mote, så hadde jeg en drøm om natten som skremte meg på grunn av fæle syner. Og jeg gav da påbud om at vismennene i Babel skulle hentes, slik at de kunne tyde drømmen for meg. Men en etter en kom de, uten at noen av dem kunne hjelpe meg. Men da hentet jeg Daniel, han som jeg har gitt navnet Beltsasar, etter navnet på guden min, for han har den samme ånd i seg som de hellige gudene».

Og kongen fortalte da Daniel om det synet han hadde hatt om natten, hvor han hadde sett et tre som kunne synes helt til Jordens ende, og som stod midt på jorden. Det var uhorvelig stort og sterkt, og det rakk helt opp til himmelen. Løvet på det var vakkert, og det bar så mye frukt at det gav føde til alt og alle på jorden. Dyrene på marken fant skygge under det, og fuglene i luften bodde i grenene på det. Og i synene mine så jeg en Hellig vokter som steg ned fra himmelen og ropte med høy røst:» Fell treet ned og hugg grenene av det. Riv av løv-kledningen av det og spre frukten omkring, for da vil dyrene under det rømme bort, og fuglene vil fly bort fra grenene. Men stuven og røttene skal stå igjen, og de skal være bundet med kjettinger av jern og kobber midt ute i det grønne gresslandet der. (Vi ser at røttene på treet skulle stå igjen bundet, altså Nebukadnesars røtter skulle stå bundet, og det må det være en mening med. Kanskje er dette et bilde på at røttene til Nebukadnesar skulle stå bundet til endens tid akkurat i dette området(landet) og at de vil komme til å blomstre opp igjen akkurat der. Og jamf. dette med Åp. 9, vers 14 og 15, hvor det står slik: Fire Engler står bundet ved elven Eufrat, og de skal løslates i endens tid for å drepe​ en tredjedel av menneskene på jorden.)

Og av doggen fra himmelen skal han (Nebukadnesar) vætes, og som dyrene på marken skal han spise urter fra marken, mens hjertet hans skal omskapes til et dyre-hjerte. Og sju tider (år) skal skride frem over ham på denne måten, da budskapet om dette bunner ut i en avgjørelse fra Vokterne. De Hellige har tatt en slik avgjørelse, for at alle folk som lever på jorden skal måtte sanne at Den Høyeste Gud har makt over kongedømmet hos menneskene, og innrømmer at Herren gir riket til hvem han vil. For de ringeste blant menneskene kan Herren sette til å råde over riket. (Kanskje har bortrykkelsen av Guds folk (de hellige)da har skjedd, at og disse er med og tar avgjørelser i himmelen?) Og du Daniel er den som må tyde denne drømmen for meg»

Og da svara Daniel at det treet som kongen nettopp hadde sett, og som var uhorvelig stort og sterkt, og som kunne sees over hele Jorden, det var Nebukadnesar selv. Og den Hellige Vokteren som kongen så at steg ned fra himmelen og ba om at treet skulle felles, men at stuven og røttene skulle stå igjen og være bundet med jernkjetting, det var Den Høyeste Gud. Og det at han (Nebukadnesar) skulle vætes og få sin lut mellom dyrene på marken i sju år, det var også Den Høyeste som hadde ordnet med.

Og så sa Daniel: «For du Nebukadnesar, skal bli utstøtt fra menneskene på jorden, og du skal bo hos dyrene på marken. Og gress må du spise, slik som oksene, og av dogg fra himmelen skal du bli våt. Og sju tider skal skride frem over deg, til dess du anerkjenner at Den Høyeste Gud har makt over kongedømmet hos menneskene på Jorden, og at Herren gir Riket til hvem han vil. Og det at røttene på treet skal stå igjen, det betyr at du skal få beholde riket ditt til dess du anerkjenner at Himmelen eier makten. Så løs deg nå fra dine misgjerninger, dersom lykken skal stå deg bi».

Og tolv måneder etterpå, så gikk kongen omkring oppe på slottstaket sitt, og han tenkte på det store veldet han hadde i sin makt. Men da kom det en høy røst fra himmelen som sa:» Til deg, kong Nebukadnesar blir dette forkynt, at riket ditt skal tas ifra deg. Og fra menneskene skal du bli utstøtt, og hos dyrene på marken må du bo, og gress må du spise slik som oksene. Og i mens skal sju tider skride frem over deg, til dess du innrømmer at den Høyeste Gud har makt over kongedømmet hos menneskene på jorden, og at Han er den som overgir Riket til hvem han vil. For den Høyeste Gud gjør som Han selv vil, både med himmelhæren og med dem som bor på jorden. For ingen kan minske Herren, eller gi seg i kast med det som Han vil foreta seg».

Og når Nebukadnesar hadde levd som et dyr i sju år, så fikk han vettet sitt igjen, og han ble på nytt innsatt i kongedømmet sitt. Og da fikk han se herligheten som fulgte med kongedømmet hans, og han priste himmelens konge for alle Hans gjerninger, og han samtykte i at Herren var den eneste som kunne bøye de som opptrådte i hovmod.

(Ja, vi er fremdeles i Johannes Åpenbaring, kapittel 11 og 13. For det treet som Nebukadnesar så, og som altså var han selv, det mener jeg at kan være et forhistorisk bilde på det riket som kommer til å gjelde i endens tid på jorden, og som Anti-Krist vil ha i sin hånd over. For det blir et verdensomspennende rike, og det kommer til å dåre folk, først i 42 måneder gjennom tilrettelegging, og deretter i 42 måneder gjennom terrorvelde. For til sammen vil Anti-Krist- riket vare i 7 år. Og det som vi nettopp hørte om at Nebukadnesar ble omskapt til et dyr i 7 år, det kan ha noe med dette å gjøre. For Dyrebildet i endens tid kan være bilde på Nebukadnesar selv som et dyr den gangen han virkelig var det. Og i disse kapitlene i Åpenbaringsboken kan man lese både om Dyrebildet som alle må tilbe, og om et dyr som skal stige opp av jorden og gi kraft til Dyrebildet.

Obs! Innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

Og Kong Nebukadnesar laget seg et stort bilde av gull, som alle i riket hans måtte tilbe!

Daniels bok, kapittel 3.

Nebukadnesar laget seg et avgudsbilde i gull som var seksti alner høyt og seks alner bredt ( dvs. 30 meter bredt og 30 meter høyt, etter en mesopotamisk alen), og han satte det opp i Durudalen i Babelsfylket. Så stevnet han sammen satrapene, jarlene, landshøvdingene, dommerne, overdommerne, skattemestrene, embetsmennene, og de som kjente til lovene, for at de skulle komme og vigsle dette gudebildet hans i Durudalen.

Og da alle var samlet fremfor gudebildet, så ropte herolden med høy røst:» Det skal med dette være sagt til dere alle, av både folk, ætter og tungemål, at når dere hører lyden av horn, fløyte, citar, harpe, lutt, sekkepipe og andre strenge-instrumenter, så skal dere falle på kne og tilbe dette gullbildet som Nebukadnesar har fått laget seg. Og den som ikke lystrer kongens ordre, han vil bli kastet inn i den brennende ildovnen.

Og når folket hørte lyden av disse instrumentene, så måtte de falle på kne og tilbe gudebildet som Nebukadnesar hadde fått laget seg. Og det gjaldt alle folk ætter og tungemål.

Men straks stod der noen frem og anklaget Daniels venner, Hananja, Misael og Asarja for at de ikke tilba gudebildet. Og de sa da il kongen:» Du har gitt det påbudet, herre konge, at hver den som ikke tilber gudebildet ditt, de vil bli kastet i den brennende ildovnen. Og nå har det seg slik at de tre jødiske tjenerne som du har satt til å styre Babelsfylket, de har ikke enset påbudet ditt, og de tilber ikke gudebildet.

Men da ble Nebukadnesar sint, og han bød at de jødiske mennene skulle føres frem for kongen. Så spurte han dem om det var med vilje de hadde opptrådt slik, for om så var, så skulle de bli kastet inn i den brennende ildovnen. Og hvilken gud var da i stand til å redde dem? Men de jødiske mennene svara at dette behøvde de ikke å ta stilling til, for den Gud som de dyrket, Han kom til å frelse dem både fra kongens hånd, og fra den brennende ildovnen. Men om han likevel ikke skulle gjøre det, så ville de uansett ikke tilbe gudebildet til Nebukadnesar.

Men da ble kongen så sint at ansiktet hans ble omskapt, og han ba en tjener om å gjøre ildovnen sju ganger varmere enn den trengtes å være. Og noen i hæren hans skulle da binde de tre jødiske mennene og kaste dem inn i den glovarme ovnen. Men for den sterke varmens skyld, så døde nå de mennene i kongens hær som gjorde ovnen sju ganger varmere. Og som om dette ikke skulle være nok for kongen, så oppdaget han etterpå at fire menn gikk rundt inne i ovnen, og at den fjerde så ut som en gudesønn.

Men da åpnet kongen ovnsdøren og sa:» Dere tjener visst den høyeste Gud, så stig nå ut av ovnen». Og alle de som stod rundt ham så at ilden ikke hadde hatt noen makt over kroppene til disse mennene. For håret deres ikke var svidd, og klærne deres luktet ikke brent.

Men da sa kongen:» Lovet være Han som er Guden til disse mennene, for Han sendte sin Engel for å frelse dem. Og fordi de trodde så fullt og fast på Herren sin Gud, så gjorde de også imot kongens ordre, og de våget slik livet sitt for ikke å komme i skade for å tjene noen annen Gud enn deres egen. Derfor så skal den som nå snakker nedsettende om Guden til disse mennene hugges i stykker, og huset deres skal gjøres om til en søppeldynge. For ingen annen Gud kan hjelpe slik som deres Gud kan. 

Og dermed fikk de tre vennene til Daniel enda større ære og mer makt i Babel-fylket enn de hadde fra før.

(Og det gudebildet som Nebukadnesar fikk laget seg, det kan være et forhistorisk bilde på det som står om i Åp.kap. 13, vers 15, og som er beskrevet som et dyrebilde som alle folk kommer til å måtte tilbe i endens tid. Og de som da ikke tilber dette bildet, de blir drept. Og dette blir et verdensomspennende tiltak på samme måte som det som er beskrevet her, at alle folk, ætter og tungemål må tilbe Dyrebildet.

Og for å oppdatere litt så var Nebukadnesar selv også hode i gull i det bilde som var omtalt i det forrige kapittelet, og som hadde noe med endetiden å gjøre. Og nå gjør han seg også et gudebilde i gull som alle må tilbe)

Og Dyret i endens tid får makt til å dåre folk i 42 måneder, mens Nebukadnesar hadde sine 42 år som konge).

Obs! Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og på slutten er her noen egne vurderinger med!

 

 

 

Den gang Herrens dom rammet Juda og Jerusalem, så ble også Daniel og hans tre venner bortført til Babel!

PROFETEN DANIELS BOK, KAPITTEL 1 og 2.

Gud brukte altså Nebukadnesar til å utrette Herrens dom over Juda og Jerusalem den gang jødene Daniel, Hananja, Misael og Asarja ble bortført til Babel!

For i det tredje året av kongedømmet til Jojakim i Juda, så kom Nebukadnesar, kongen i Babel, og gjorde en herjeferd mot Jerusalem, og han kringsatte byen. Så ba han sin hirdmann Aspenas om å ta med seg noen Israels-sønner til Babel av de som kom fra adel og konge-ætt. Og i den forbindelse skulle han finne noen som var fine å se til, og som var lærenemme, og som også hadde gode evner ellers og var fulle av visdom. For når disse kom til Babel, så skulle de læres opp i kaldeisk skrift og tale, og i tre år skulle de fostres opp med den beste kongematen og vinen, før de ble innsatt i tjeneste hos kongen.

Og fire av dem som ble tatt med denne gang var Daniel, Hananja, Misael og Asarja. Og kongens hirdmann forandret navnene deres til Beltsasar, Sadrak, Mesak og Abed- Nego.

Men Daniel nektet å gjøre seg uren ved å spise av den usunne kongematen, og Gud gjorde det da slik at alle fire slapp å leve på slik kost. Og de fikk en prøvetid på ti dager med å spise bare grønt og å drikke vann, før de ble undersøkt om de likevel så friske og sunne ut. Men etter ti dager, så var disse fire Israels-sønnene både finere å se til, og i bedre form enn de andre tjenerne som hadde levd på kongematen. Og Gud gav disse fire også kunnskap og forstand nok til å lære seg allslags skrift og tale. Og Gud gav Daniel visdom nok til å forstå seg på syner og drømmer.

Og etter tre år, så kunne ingen av de andre tjenerne måle seg med disse fire. For alltid når kongen spurte dem ut om noe man måtte ha visdom til å forstå seg på, så var disse ti ganger visere enn runemesterne, åndemanerne og kaldeerne i landet. 

Og i det andre året av Nebukadnesars kongedømme, så hadde kongen drømmer om natten som satte uro i tankene hans, og han fikk ikke sove på grunn av dette. Og da sendte han først bud på vismennene sine og spurte dem ut om den drømmen han hadde hatt. Og han sa at dersom de klarte å gjengi drømmen og også tyde den, så skulle de bli forsynt med fine gaver og få stor ære. Men om de ikke klarte noe av dette, så skulle de bli hugd i stykker, og husene deres skulle gjøres om til sørpe-hauger..

Men kaldeerne sa da på arameisk to ganger til kongen at han først måtte forklare dem innholdet i drømmen sin, før de kunne tyde den. Men da svara kongen: «Nå vet jeg for visst at dere ønsker å vinne dere tid, og at dere er blitt enige om å fortelle kongen en løgn, i håp om at tidene vil snu. (De snakket et annet språk for å drøye ut tiden). Men si meg nå hva det er jeg har drømt, og jeg vil da forstå om dere kan tyde drømmen for meg.»

Men kaldeerne sa da til kongen:» Det finnes ikke et menneske på jorden som kan si kongen dette, for bare gudene kan fortelle ham noe sånt, og de bor ikke blant dødelige mennesker».

Men da ble kongen sint, og han sa at vismennene i Babel skulle drepes. Og slik lette de også etter Daniel og vennene hans. Men når de så fant Daniel, så kom han med et klokt ord til Arjok, han som hadde fått i oppdrag å drepe vismennene. For Daniel sa til ham:» Gi meg en frist på å tyde denne drømmen til kongen. For kongen kan ikke komme med et sånt strengt påbud, uten at man får en frist på seg til å gi ham et tilbakesvar?» . Og Daniel ba da de tre vennene sine om å be til himmelens Gud sammen med ham, om at Han i sin miskunnhet skulle hjelpe dem med å åpenbare hemmeligheten i kongens drøm, slik at de alle slapp å dø.

Og denne natten fikk Daniel vite løyndommen i kongens drøm, og han priset Herren sin Gud og sa:» Lovet være Guds navn, fra evighet til evighet. For visdommen og styrken hører Herren til, og Han lar tider og stunder bli omskiftet, og Han er den som innsetter og avsetter konger. Han gir de vise visdom, og de vettuge gir han enda mer vit. Og Herren er også den som åpenbarer dype og skjulte ting, og Han vet hva som er i mørkret, og hos Ham er lyset. Og jeg takker deg min fedres Gud for den visdommen og styrken som du nå har gitt meg, og for at Du har kunngjort for meg det som kongen ønsker å vite.»

Og Daniel gikk da inn til Arjok og sa til ham:» Drep ikke vismennene i Babel, men før meg inn til kongen, så jeg kan tyde drømmen for ham.

Og Arjok gikk da inn til kongen og sa:» Jeg har funnet en mann mellom de jødiske fangene som kan tyde drømmen for deg.» Og Daniel ble da hentet inn til kongen. Og han sa til ham: «Løyndommen i drømmen din kan ingen vismann, stjernetyder eller åndemaner tyde for deg. For bare Gud i himmelen kan åpenbare slike store ting, da Herren har latt kong Nebukadnesar få vite hva som skal skje i de siste dager på jorden.

Men for meg har løyndommen blitt åpenbart. Men dette har ikke skjedd meg fordi jeg er visere andre folk, men fordi kongen skulle få vite hva drømmen hans betydde, og fordi hans innerste tanker skulle bli åpenbart for ham. Og det jeg så, herre konge, i drømmen din, det var en stor bildestøtte som hadde en sterk glans i seg, og den virket skremmende når den stod rett fremfor deg. Hodet på den var av fint gull, og brystet og armene var av sølv. Buken og underlivet var av kobber, mens leggene var av jern, og fotbladene og tærne var blandet med jern og leire.

Og mens du stod der og så på denne støtten, så ble en stein revet løs fra den, og den steinen krasa hele bildet så det falt i grus. Så bles vinden det bort, slik at ikke dusten av det ble igjen, hverken gullet, sølvet, kobberet, leiren eller jernet. Men steinen den ble til et stort fjell som fylte opp hele Jorden, for det var ikke med menneskehender denne steinen ble løsnet. (det var Gud selv som løsnet den og den var av et guddommelig materiale)

Og slik vil jeg tyde drømmen for deg, herre konge:» Det er du som er konge over kongene, den som Gud i himmelen har gitt riket, makten, styrken og æren. Og alle de steder der menneskene og dyrene har sine bosteder, de har Gud gitt i dine hender, og han har gjort deg til herre over dem. Så hodet av gull i bildestøtten, det er du selv, herre konge. Men etter ditt rike (av gull), så vil det oppstå et rike som er ringere enn ditt.(sølv). Og det tredje riket som vil oppstå etterpå, det er av kobber, og det kommer til å råde over hele jorden. Men fotbladene og tærne på bildestøtten var altså blandet med jern og leire, og det betyr at dette riket både er sterkt og det er svakt samtidig, og at de i de dager vil blande seg med hverandre i giftermål. Men dette vil ikke holde i lengden, for jern og leire holder ikke i hop.

Men så vil det oppstå et fjerde rike. Og det er av jern. Og dette riket vil knuse alle de andre rikene, og det vil i all evighet ikke forgå, for det er Gud i himmelen som oppretter det. Og ingen andre får makt over det heller, for det var ikke med menneskehender at steinen ble løsnet fra bildet. Men på denne måten har Gud i himmelen kunngjort for Nebukadnesar hva som skal skje langt frem i tid. Og dette skal stå fast!»

Men da la Nebudkadnesar seg på kne for Daniel, og han bød at det skulle ofres matoffer og røkelse til ham. Og så sa han:» Deres Gud er i sannhet en Gud som over alle andre Guder, i og med at Han kunne åpenbare sånne store og skjulte ting for deg»

Og dermed gjorde kong Nebukadnesar Daniel til en stor mann, og han fikk rike gaver av kongen. Så satte han ham til å styre hele Babelsfylket og til å være over-forstander over alle vismennene der. Men Daniel ba heller kongen om å sette Sadrak, Mesak og Abed-Nego til å styre Babel-fylket, da han selv heller ønsket å bli værende i kongsgården.

(2. Kongebok, kapittel 24, forteller oss at Herren gav Nebukadnesar makt til å ødelegge Juda og Jerusalem, fordi folket der utførte grove synder og de tilba avgudene. Men Gud bruker også Nebukadnesar i endetids-bildet sitt. For Nebukadnesar er altså hodet av gull i det bildet som Gud sier at skal representere de siste konger på jorden, før Herren selv oppretter sitt freds-rike.  For det står altså i kap.2, vers 34, at mens Nebukadnesar stod og så på dette skremmende bildet, det som inneholdt både gull (som representerte ham selv), sølv, kobber, jern og leire, så løsnet en stein fra bildet, som altså var av et annet materiale enn selve bildet. Og denne steinen ble ikke løsnet med menneskehender, fordi det var et guddommelig foretak. Den fylte så opp hele Jorden og ble til et Guds-rike som i all evighet ikke skal forgå. Og i og med at steinen løsnet fra alle disse tre rikene på en gang, så må disse tre egentlig være ett rike, men med tre forskjellige funksjoner. Og så tenker jeg at i og med at alle disse forskjellige materialene i bildet blir knust samtidig med at et Guds-rike blir opprettet, så må alt dette skje på tampen av endetiden på jorden. Derfor så kan det ikke ha noe med Nebukadnesars herredømme for ca. 2600 år siden å gjøre dette.

Vi kan gå til Åp. Kapittel 13, fra vers 11, der det står om et dyr skal stige opp av jorden i endens tid. Og Nebukadnesar ble jo til et dyr for en periode, da han regjerte i Babel(dette kommer vi til i 4 kapittel). Og i Åp. kap. 17, vers 8, står det at dyret var, og det er ikke, men vil stige opp av avgrunnen. Og i Åp.kap. 13, så leser vi om at folk skal gjøre et bilde av det dyret som da fikk sverdsåret og som ble til live igjen).

Obs! Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

Og Nehemias ba Herren om at Han ikke måtte stryke ut de gode gjerningene han hadde gjort for Herren sin Guds hus!

NEHEMIAS BOK, Kapittel 13.

Nehemias ba om at Herren ikke måtte stryke ut de gode gjerningene hans!

Så las de enda en gang fra Herrens Lovbok, og der fant de at ingen ammonitt eller moabitt noensinne kunne bli medlem av Guds menighet. For disse møtte ikke Israels barn med brød og vann i det de kom opp fra Egypt, og så leide seg også Bileam til å forbanne Israel (Selv om Gud gjorde denne forbannelsen til velsigning for Israel. Men så skal det sies at moabitt-kvinnen Rut likevel fikk være med i Israels forsamling, fordi hun var et forbilde på Jesu Kristi forsonings-verk og nåde. Og Ruts sønn Obed kom da med i ættelisten til Jesu far, Josef.)

Men nå måtte Nehemias etter avtale med kongen i Babel reise tilbake til Babel for en tid. Og dette var i det 32-ende året av kong Artaxerxes regjeringstid, men han fikk lov til å reise tilbake til Jerusalem noe senere.

Men mens Nehemias oppholdt seg i Babel, så hadde Eljasib, presten, satt Tobias til å passe på mat-offeret, røkelsen og tienden av kornet, druesaften og oljen. Og dette var det som levittene og sangerne hadde rett på etter loven. Og når Nehemias så kom tilbake til Jerusalem, så oppdaget han dette, og han ble svært sint. Han jaget Tobias ut av Guds hus, og rommet der Tobias hadde oppholdt seg, det ble renset før innventaret ble satt inn igjen (Vi ser at Tobias prøvde å ødelegge Guds Hus innen ifra, i og med at det ikke lyktes ham å stoppe byggingen av muren rundt byen) Og Nehemias fikk også greie på at levittene og sangerne ikke hadde fått det som de hadde hatt rett på, og at de derfor hadde rømt fra jobbene sine i Tempelet. Og det ble et stort oppvask mellom Nehemias og formennene i Jerusalem nå.

Og Israels forsamling steg da på nytt inn til Guds hus med tienden av kornet, druesaften og oljen, mens Nehemias satte presten Selemja, sammen med den skriftlærde Sadok og levitten Pedaja, til å ha tilsynet med opplagsrommet hvor tienden ble innlevert. Og Hanan, sønnen av Sakkur Mattanjason han hjalp dem med dette, for han hadde et godt rykte på seg for å være pålitelig. Og alle disse fordelte nå tienden og alt det som levittene og sangerne hadde rett på etter Loven.

Og Nehemias ba da til Herren og sa:" Husk på meg Herre, og stryk ikke ut de gode gjerningene som jeg har gjort for min Guds hus gjennom den tjenesten jeg har hatt for deg!"

Men så oppdaget også Nehemias at folk hadde begynt å strø vinpressene sine på Sabbaten igjen, og at de førte kornbånd, druer, fikener og alle slags varer hjem til seg denne dagen. Og han så også at folk fra Tyrus kom til Jerusalem og solgte fisk og allslags varer denne dagen. Men da ble han skikkelig sint på de stormennene som hadde gitt løyve til dette, og han sa:" Hvorledes kan dere fare så stygt åt med å vanhellige Sabbaten? Var det ikke fordi deres fedre for slik åt, at Gud førte ulykke både over oss og byen vår? Dette blir jo det samme som at dere går inn for å øke sjansene for at Guds vrede på nytt rammer oss?"

Men etter dette begynte Nehemias å stenge portene inn til Jerusalem kvelden før Sabbaten, og han åpnet dem ikke før Sabbaten var over. Men selgerne flokket seg likevel utenfor portene, både en og to ganger etter at Nehemias hadde begynt å stenge dem. Men da ble hans vrede skikkelig opptent, og han sa til dem:" Om dere en gang til gir dere til å stå utenfor portene kvelden før Sabbaten, så legger jeg hånd på dere!" Men da sluttet de å flokke seg utenfor portene kvelden før Sabbaten. Og Nehemias ba nå levittene om å rense seg og holde vakt der, slik at Sabbatsdagen kunne holdes hellig.

Og så ba han til Herren og sa:" Husk på meg Herre, for den jobben jeg gjør, og miskunn deg over meg etter din store nåde!"

Men som om det nå ikke skulle være nok for Nehemias, så oppdaget han at noen også hadde giftet seg med kvinner fra Asdod, Ammon og Moab mens han hadde vært borte, og at halve barneflokken deres snakket Asdod-dialekt eller det fremmede tungemålet til deres ektemaker. Og heller ikke kunne snakke jødisk.

Men da ble Nehemias så sint at han forbannet de menneskene dette gjaldt, og han slo også noen av dem, og rev dem i håret. Så lot han folket gjøre en avtale i Herrens navn, at de heretter ikke skulle gi sine døtre til de fremmede omkring dem, eller hente seg koner iblant dem. For slik forsyndet Salomo seg, enda Gud hadde ham så meget kjær, og hadde innsatt ham til å være Israels konge. For de fremmede kvinnene som Salomo giftet seg med, de fikk ham til å synde imot Herren sin Gud." 

Og Nehemias skjøv også bort fra seg en av sønnene til Jojada, sønn av øverstepresten Eljasib fordi han var" måg" med Sanballat, horonitten (slekt eller venn med) Og han ba deretter til Herren og sa:" Husk på disse folk, Herre, for alt det som de har gjort imot oss, og at de har vanæret prestedømmet og levitt-pakten."

Og Nehemias renset nå Guds hus for alt det som var fremmed der, og han gav prestene og levittene på nytt regler angående arbeidet deres. Så gav han ordre om hvorledes veden(brenselet) og førstegrøden til fastsatte tider skulle bringes inn til Guds hus. 

Og til slutt ba Nehemias til Herren sin Gud og sa:" Kom meg i hug, Herre, for alt det jeg har gjort, og tilregn meg alt dette til godes!"

(Og det samme vil jeg selv også si, når jeg nå har holdt på i fire år med dette)

Obs! Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

JØDENE INNVIDDE NÅ JERUSALEMS MUR MED STOR GLEDE!

Nehemias bok, kapittel 12.

De innvidde Jerusalems mur med stor glede.

De som var høvdinger for prestene og brødrene sine på Josva og Serubabel Sealtielssons tid, var: Seraja, Jirmeja, Esras, Amarja, Malluk, Hattus, Sekanja, Rehum, Meremot, Iddo, Ginnetoi, Abia, Mijamin, Ma`adja, Bilga, Semaja Jojarib, Jedaja, Sallu, Amok, Hilkia, Jedaja. Og levittene var: Josva, Binnui, Kadmiel, Serebja, Juda, og Mattanja, han som styrte lovsangen. Men midt imot stod disse stod også Bakbukja og Unno i sine tjenester for Gud.

Og ættelisten til Josva var som følger: Josva fikk altså sønnen Jojakim, og Jojakim fikk sønnen Eljasib, og Eljasib fikk sønnen Jojada. Og Jojada fikk sønnen Jonatan, og Jonatan fikk sønnen Jaddua.

 Og på Jojakims tid var disse prestene høvdinger over sine egne ætter: Det var Meraja som var høvding over Seraja-ætten. Og så var det Hananja som var høvding over Jirmeja-ætten. Og Messullam var høvding over Esras sin ætt. Og Johanan var høvding over Amarjas ætt. Og Jonatan var høvding over Meluki-ætten. Og Josef var høvding over Sebanja-ætten. Og Adna var høvding over Harims-ætten. Og Helkani var høvding over Merajots-ætten. Og Sakarias var høvding over Iddo-ætten, og Messullam var høvding over Ginnetons-ætten. Så var Sikri høvding over både Abia-ætten og Minjamins-ætten. Og over Moadja-ætten var det Piltai som var høvding. Og over Bilga-ætten var det Sammua som var høvding. Og over Semaja-ætten var det Jonatan som var høvding. Og over Jojaribs-ætten var det presten Mattenai som var høvding. Og over Jedaja-ætten var det Ussi som var høvding. Og Kallai var høvding over Sallai-ætten. Og så var Eber høvding over Amoks-ætten, mens Hasabj var høvding over Hilkia-ætten. Og Netanael var høvding over Jedaja-ætten. Og på den tiden da Eljasib, Jojada, Johanan og Jaddua levde, så ble ættehøvdingene til levittene oppskrevet, og likeens også prestene i Darius, perserkongen sin regjeringstid. Men ættehøvdingene til Levis barn ble også oppskrevet i krønikeboken, helt frem til Johanan Eljasibsons dager. Og levittenes høvdinger var som følger: Hasabja, Serebja og Josva Kadmielsson. Og deres brødre stod midt imot dem og sang Guds lov og pris, akkurat som David, gudsmannen i tidligere tider hadde gjort.

Og Mattanja, Bakbukja, Obadja, Mesullam, Talmon og Akkub var dørvokterne. Og disse holdt vakt over lagerhusene innmed portene på den tiden da Jojakim, sønn av Josva Josadakkson og stattholderen Nehemias, men også presten Esras levde.

Og da Jerusalems mur skulle innvies, da hentet de levittene fra deres bosteder og inn til Jerusalem, for at de skulle komme og holde gledes-høytid med lovprisning, sang og spill, med cymbler, harper og citarer. Og sangerne kom fra de landsbyene hvor de hadde slått seg ned, som fra Netofa, Bet-Haggilgal, Geba, og Asmavet. Og når de alle hadde renset både seg selv, portene, og muren, da lot Nehemias noen av Juda-høvdingene stige opp på muren, der det ble ordnet med to lovsangs-kor og et festfølge. Og ett av lovsangskorene gikk da til høyre ovenfor muren og frem til Møkporten, med Hosaja og sju andre judahøvdinger bak seg (og navnene på disse sju kan dere lese i selve Bibelen, kap 12, vers 33 og 34). Og til slutt gikk noen prestesønner med lurene sine. Og deres navn var: Sakarja, sammen med sine åtte brødre (og navnene på disse kan leses i selve Bibelen, kap. 12, vers 35 og 36). Og så gikk Esras, presten foran dem igjen. Og alle inntok de den spillestilen som David, gudsmannen, i tidligere hadde hatt. Og de gikk så over Kjeldeporten, og opp trappene til Davids-staden (Jerusalem) der hvor man stiger opp på muren, ovenfor Davids hus. Og så gikk de videre bort til Vassporten i øst.

Mens det andre lovsangskoret altså gikk i motsatt retning. For det gikk ovenfor muren igjen og frem til Omnstårnet til den brede muren. Så gikk det videre gjennom Efrai`msporten, Gamleporten og Fiskeporten, og frem om Hananeltårnet, Meatårnet og Saueporten. Til slutt nådde det Fengselsporten, hvor begge lovsangskorene stilte seg opp i lag, innmed Guds Hus. Og Nehemias og halve flokken av formenn stod da sammen med alle disse, mens femten prester stod der klare med lurene sine. Og Jisrahja ledet musikken (Navnene til disse kan leses i Bibelen i kapittel 12, vers 41 og 42).Og folk bar nå store offergaver inn til Guds hus, mens gledesropene deres hørtes på lang, lang avstand.

Og samme dag ble noen tilsatt som skulle ha tilsyn med opplagsrommene hvor de hellige gavene ble oppbevart, og der førstegrøden og tienden skulle samles inn. Og folket gledde seg over prestenes innsats, og de passet på at alt ble gjort på riktig måte når det gjaldt gudstjenesten og renselsesritualene. Og sangerne og dørvokterne passet også jobben sin og gjorde slik som David og Salomo i tidligere tider hadde sagt at de skulle gjøre det. Og i gammel tid, slik som i Davids og Asafs tid, så fantes det også sangledere, og det ble også den gang sunget lovsanger og takkesanger til Gud. Men i Serubabel og Nehemias tid så fikk altså sangerne og dørvoktere alt det som de hadde rett på, mens folket gikk til levittene med de hellige gavene sine, og så gikk levittene til Arons etterkommere med sine gaver.

Obs. Som før er kapitlet omskrevet og forkortet i forhold til selve Bibelen!

OG ISRAELS BARN GJØR NÅ EN PAKT MED HERREN DERES GUD!

 

Nehemias bok, kapittel 10 og 11.

Israels barn gjør en pakt med Herren deres Gud!

Israels barn gjorde nå en pakt med Herren deres Gud, og de skrev denne pakten opp i en bok og satte inn-seil (stempel) på den!  Og både høvdingene, levittene og prestene de skrev under denne pakten. Og først ute med å skrive var: Nehemias, Hakaljas sønn, han som var stattholder (han som skrev denne boken). Og etterpå kom Sedekias (Sidkia) og skrev under pakten.

Men prestene skrev også under pakten, og da ble de oppdelte i grupper på tre. Først var det Seraja, Asarja, og Jirmeja som skrev under. Så var det Pashur, Aarja og Malkia. Og etterpå var det Hattus, Sebanja, og Malluk. Og så var det Harim, Meremot og Obadja. Og det var Daniel, Ginneton og Baruk. Og så kom Messullam, Abia og Mijamin og skrev under. Og til slutt var det Ma`asja, Bilgai, og Semaja som skrev under denne pakten.

Og av levittene så var det Josva Asanjason og Binnui av Hendads-ætten som skrev under. Men også Kadmiel og hans brødre, Sebanja, Hodia, Kelita, Pelaja, Hanan, Mika, Rehob, Hasabja, Sakkur, Serabja, Sebanja, Hodia, Bani, og Beninu kom og skrev under pakten.

Og av høvdingene til folket, så var det Paros, Pahat-Moab, Elam, Sattu og Bani som skrev under først, mens de andre ble oppdelte i grupper på tre. Og da var det Bunni, Asgad og Bebai som kom og skrev under. Og så var det Adonja, Bigvai og Adin. Deretter var det Ater, Hiskia og Assur. Og så var det Hodia, Hasum og Besai. Deretter kom Harif, Anatot og Nobai og skrev under. Og så var det Magpias, Mesullam og Hesir. Og det var Mesesabel, Sadok, og Jaddua. Og det var Pelatja, Hanan og Anaja. Deretter var det Hosea, Hananja og Hasub. Og så kom Hallohes, Pilha og Sobek og skrev under pakten. Dernest kom Rehum, Hasabna og Ma`aseja og skrev under. Så kom Akia, Hanan og Aanan. Og til slutt kom Malluk, Harim og Ba`ana og skrev under pakten. Og nå hadde folket skilt seg av med de fremmede folkene i landet sitt og de holdt seg til sine egne ætter.

Men Israels barn hadde nå gjort en dyr ed på at de ville følge Herrens lov, den som var gitt dem ved Moses, Herrens tjener. Og gjennom denne eden så fikk de ikke lov til å gi sine døtre til de fremmede i landet, og heller ikke ta noen av deres døtre til koner for sine sønner. Og de fikk ikke lov til å kjøpe noen varer på Sabbaten, eller ved noen annen høytid. Og hvert sjuende år skulle de la jorden sin hvile, og de skulle ettergi all skyld dette året, men de fattige kunne dette året få lov til å gjøre seg nytte av jorden deres, om de trengte det (2. Mos.23:11). Og år om anna (enkelte år?) skulle de gi tredjeparten av en shekel til tjenesten i Guds hus, som så skulle brukes til skuebrød og det daglige brennofferet og matofferet. Og disse pengene kunne også brukes til takkeoffer og syndeoffer når det var til soning for Israels barn. Og så måtte noe gjemmes til Sabbatene og andre høytider, for det måtte aldri mangle noe til arbeidet inne i Guds Hus.

Og de kastet lodd om hvorledes ættene deres fra år til år, til faste tider, skulle føre veden(brenselet) inn til brennfanget på Guds alter, slik som det var foreskrevet dem i Lovboken.

Og hvert år tok de på seg å bære frem all førstegrøden av jorden sin til presten, sammen med de første modne fruktene av trea. Og de bar likeens frem til presten alt det førstefødte av deres sønner og husdyr, og også førstegrøden av mel-deigen, mosten og oljen (For at presten skulle velsigne det).

Og Israels barn skulle gi tienden av åkerjorden sin til levittene, for disse hadde fått jobben med å innkreve tiendedelen av alle jordbruks-byene. Og en prest fra Arons slekt skulle hjelpe levittene med denne innkrevjingen. Men levittene selv måtte også gi tiende til Guds forrådshus ut ifra de gavene de selv hadde fått fra folket, for ingen slapp unna å bringe den hellige offergaven til inn til Guds hus. For Herrens hus ikke måtte vanskjøttes på noen som helst måte.

Og høvdingene hadde først fått tildelt sine bosteder i Jerusalem, mens resten av folket kastet lodd om hvor de skulle bosette seg. Men hver tiende familie fikk tilbud om å bo i den hellige byen Jerusalem, mens resten måtte bosette seg i de andre byene i Israel.

Og de av Judas barn som fikk sine bosteder i Jerusalem, de står oppførte her med sine navn. Men de er så mange at jeg overlater til dere selv å lese dem selv i Bibelen, i kapittel 11. Men antallet kan jeg nevne her. Og da var det Peres sønner som talte 468 mektige menn. Og det var Benjamins sønner som talte 928. Og Joel, Sikris sønn, han var deres formann. Og Juda, Hassenuas sønn, ble byens nest øverste sjef. Og av prestene så var det Jedaja Jojaribsson og Jakin som ble boende i Jerusalem, mens 822 av brødre deres hadde fått tjenesten sin inne i Guds Hus. Og Seraja, Hilkias sønn, ble byens forstander, mens Adaja, sønn av Jehoram, sammen med hans brødre av ættehøvdingene de talte 242 mann. Og mange andre svært dugende menn som var 128 i tallet de fikk en formann som hette Sabdiel, Haggedolims sønn.

Og de levittene som ble boende i Jerusalem, de var som følger: Semaja, Sabbetai og Josabad. Og disse stod for utearbeidet ved Guds hus. Mens Mattanja, Mikas sønn ble leder for lovsangen under bønnen. Og nest etter ham kom Bakbukja og Abda. Og Ussi ble levittene sin leder i Jerusalem, og han kom fra Asafs ætt av de som var sangere. Og alle de levittene som fikk bo i den hellige byen Jerusalem de talte nå 284 menn. Og dørvokterne talte 172 menn.

Men i Ofel bodde det også tempel-tjenere. Og der var det Siha og Gispa som var deres ledere. Og en som hette Petahja, Mesesabels sønn, gikk kongen til hånden i alle saker som gjaldt folket. Men både prester, levitter og andre bodde nå rundt omkring i Juda, hver på sin egen arvedel.

Og Judas ætt hadde fått sine bosteder i Kirjat-Arba, Dibon, Jekabse`el, Jesua, Molada, Bet-Pelet, Hasar-Sual, Be`erseba, Siklag, Mekona, En-Rimmon, Sora, Jarmut, Sanoah, Adullam, Lakis og Aseka, med tilhørende områder der. Men også i det området som strakte seg fra Be`erseba til Hinnomsdalen hadde disse slått seg ned. Mens Benjamins ætt hadde fått sine bosteder ved Geba, som i Mikmas, Aja og Betel og nærliggende områder. Og noen av Israels barn hadde bosatt seg i Anatot, Nob, Ananja, Hasor, Rama, Gitta`im, Hadid, Sebo`im, Neballat, Lod, Ono og Timbremannsdalen.  Og når den sjuende måneden hadde kommet, da hadde alle fått sine bosteder tildelt. (Nehemias, kapittel 7, vers 73)

Vær obs på at kapitlene er noe forkortet og forenklet i forhold til selve bibelteksten.

 

 

 

ISRAELS BARN INNVIER SEG TIL HERREN!

 

Nehemias bok, kapittel 8 og 9.

Israels barn innvier seg til Herren!

Og så samlet Israels barn seg som en mann oppe på torget, fremfor Vassporten. Og Esras, den skriftlærde, hentet da Herrens bok, den som Moseloven var skrevet i, og som Gud hadde gitt til Israels barn. Og alt folket reiste seg i det Esras åpnet denne boken. Og Esras stod da oppe på en høy tram som var laget til dette formål. Og slik stod han og las fra morgenen av, og til midt på dagen. Og ved hans høyre side stod Mattitja, Sema, Anaja, Uria, Hilkia og Ma`aseja. Og ved hans venstre side stod Pedaja, Misael, Malkia, Hasum, Hasbaddana, Sakarja og Messulam. Og dette var den første dagen, i den sjuende måneden, etter at de hadde kommet hjem til Jerusalem.

Og Esras priset Herren, mens folket svarte ham med opp-rakte hender og sa: Amen, amen. Og de la seg på kne for Herren! Men også noen levitter las  fra Lovboken nå. Og disse var: Josva, Bani, Serebja, Jamin, Akkub,Sabbetai, Hodia, Ma`asetja, Kelita, Asarja, Josabad, Hanan, Pelaja. Og folket gråt mens de hørte det som ble opplest for dem.

Og stattholderen Nehemias, sammen med presten Esras, og noen andre sa da:" Denne dagen er helget Herren deres Gud, og derfor skal dere ikke sørge eller gråte, men la gleden i Herren være deres styrke. For nå kan dere gå hjem og spise og drikke av de gode rettene deres, men husk å gi noe til de fattige." Og folket gjorde som det ble sagt dem.

Og dagen etter dette, da samlet ætte- høvdingene, prestene og levittene seg hos Esras, og de studerte Moseloven sammen. Og der fant de at de skulle bo i løvhytter på høytiden deres i den sjuende måneden. Og nå måtte de kunngjøre dette i alle byene, slik at folk kunne gå av sted og hente seg løv av plantede og ville oljetrær, og av myrt og palmer. Og de skulle så lage seg hytter, slik det var foreskrevet for dem. Og da hentet de seg løv, og de gjorde seg hytter, hver på sitt eget tak og tun, men også i forgårdene i Guds Hus, og ved Vassporten og Efra`ims-porten. (Vi ser at Gud var nøyaktig når det gjaldt tidspunktet for når Israels barn skulle være ferdige med muren, slik at de kunne feire løvhyttefesten etterpå. Og denne festen feires den dag i dag i Israel hvert eneste år).

Derfor gjorde nå alle som var kommet hjem til Jerusalem seg løv-hytter å bo i disse 7 dagene mens festen varte. Og ingen hadde gjort dette siden Josva Nuns sønns tid. Og nå las de opp fra Lovboken, og gleden var stor iblant dem. Og på den åttende dagen da avsluttet de festen med en hellig høytidssamling, slik det var foreskrevet for dem.

Og da de var kommet til den fire og tjuende dagen, så samlet Israels barn seg og fastet, og de kledde seg i sekk, og la mold på sine hoder. Og de skilte seg av med de fremmede iblant dem og sanna syndene til forfedrene sine. Og i en fjerdepart av dagen ble de da stående og bare lytte til det som ble lest opp for dem, mens resten av dagen skriftet de og ba til Herren! Og Josva, Bani, Kadmiel, Sebanja, Bunni, Serebja, Bani og Kenani steg da opp på trammen og ropte til Herren deres Gud med høy røst, mens levittene Josva, Kadmiel, Bani, Hasabneja, Serebja, Hodia, Sebanja og Patahja priset Herren og sa:" Reis dere nå opp og pris Herren deres Gud fra evighet til evighet, for Hans navn er opphøyet over all lov og pris, og Han er den eneste Gud. Han skapte himlene, himle-himlene og hele deres himmelær, og også jorden og alt som er på den. Men Han skapte også havet og alt som er i det. Og Han er den som holder liv i alt, mens himmelens himmelhær tilber Ham (Guds Engler)! 

Og Du Herre, Du valgte deg ut Abram og hentet ham ut fra Ur i Kaldea. Og Du gav ham navnet Abraham, fordi Du så at hjertet hans var trofast imot deg. Og så gjorde Du en pakt med ham og sa at hans ætt skulle få det landet som kana`anittene, hetittene, amorittene, ferisittene, jebusittene og girgasittene eide. Og Du var rettferdig og holdt lovnaden din! Så hørte Du ropet fra våre forfedre mens de var i Egypt, og mens de oppholdt seg ved Rødehavet. Og da kløyvde havet seg i to og de gikk tørrskodd over, mens deres fiender omkom i vannmassene. Og uendelig mange tegn og under gjorde Du, Herre, foran øynene til Farao og hans folk!

Og i ørkenen ledet du Israel ved en sky-stolpe om dagen, og ved en ild-stolpe om natten, slik at de ikke skulle gå i feil retning. Og du steg ned på Sinai-fjellet og talte til dem ved Moses. Og Du gav dem trygge og gode lover og regler. Så kunngjorde du for dem den hellige Sabbaten, og Du gav dem brød direkte fra himmelen(manna). Så lot Du vann komme rennende ut fra berget når de tørstet. Og med hånden i været, så sverget Du dem Løfteslandet (Israel)!

Men det var et hårdnakket folk du hadde med å gjøre, for de glemte fort både loven og alle de mektige gjerningene dine. Og så holdt de seg i stedet til trelldom.

Men siden Du er en nådig Gud, både tålmodig og hjertemild, så slapp du dem ikke en gang ifra deg da de spottet deg med å støpe seg en kalv og sa:" Dette er din Gud Israel, Han som førte deg opp fra Egypt." Men siden din miskunnhet er stor, så rettleder Du dem fremdeles ved Din gode Ånd.

Og i førti år sørget du for dem i ødemarken, slik at de aldri manglet noe. For klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres ble ikke opphovnet av den lange ørkenvandringen. Og Du gav dem land og folk i deres vold, blant annet så gav du dem landet til Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Basan. Og Israels barn ble til slutt så mange som stjernene på himmelen, og de inntok det landet du lovet dem. For Du ydmykte kana`anittene i kne, av både konger og folk i det Du gav dem i Israels vold (makt). Ja, faste byer, grøderike jorder og hus, det gav Du til Israels barn. Ferdige brønner, vinhager, oljetrær og aldetre, det gav du dem også. Og de åt og drakk og ble mette på grunn av din godhet, Herre. Og de fikk mange gode og glade dager i landet sitt!

Men på nytt og på nytt så slo de seg vrange imot deg, og de kastet Loven bak sin rygg. Og de spottet og drepte profetene som advarte dem, slik at Du til slutt måtte sende dem i fiendevold (fiender fikk makt over dem). Og fiendene trengte seg da hardt innpå dem. Men når de i sin trengsel ropte på deg igjen, så hørte du dem fra din himmel, og du sendte dem frelsere som reddet dem, slik at de på nytt fikk fred ro i landet sitt. Men når freden ble langvarig for dem, så startet de opp igjen med alt det som du mislikte, og Du straffet dem på nytt og på nytt. Men Du hadde tålmodighet med dem og advarte dem ved din Ånd gjennom profetene dine. Men folket ditt trosset også profetene, så Du på nytt måtte sende dem i fiendevold. Men ved din store nåde, så gjorde du heller ikke da ende på dem, selv om det ikke var så rent lite de måtte tåle i Assyrerkongens tid. Men det ble da gjort med dem etter deres misgjerninger. For verken folket eller styresmaktene lystret den gangen Deg, Herre..

Men før de ble sendt i eksil, så bodde de altså i landet sitt hvor Du unte dem mye godt. Og Du gav dem rådevelde over det vide og grøderike landet de hadde fått av Deg (hele området i Judea og Samaria (Palestina). Men folket vendte seg likevel til trelldom og syndet imot Deg. Så derfor føder nå det grøderike landet deres fremmede konger. Og disse råder over oss etter sitt eget for godt befinnende, slik at vi er kommet i stor nød".

Obs! Innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

 

 

SLEKTSBOKEN TIL DE JØDENE SOM NÅ HADDE VANDRET HJEM TIL JERUSALEM!

Nehemias bok, kapittel 7, 

Slektsboken til de jødene som nå hadde vandret hjem .

Og Nehemias gjorde ferdig dør- portene til muren, og han tilsatte dørvokterne. Og levittene og sangerne ble innsatt i sine stillinger ved Tempelet. Og Nehemias satte Hanani, sin egen bror, til å styre i Jerusalem, sammen med Hananja, borghøvdingen, for han var en troverdig og gudelig mann. Og Nehemias sa nå til disse to: "Portene i Jerusalem må ikke åpnes før midt på dagen, og dørvokterne må stå der til dørene stenges og låses om kvelden".  Og Nehemias satte også vakthold utenfor sitt eget hus. Men ennå var der ikke så mange nye hus og se i Jerusalem, og byen virket vidstrakt.

Men Gud minnet Nehemias på at han skulle samle stormennene, forstanderne og folket sitt, for å skrive opp navnene deres i ætte-listen (Slektsboken). Derfor tok han nå frem den boken som de andre før ham hadde skrevet navnene sine i. Og alle som da ikke var oppskrevet i denne boken, de skrev nå opp navnet sitt der. Og det gjaldt også de som kom hjem sammen med Serubabel, Josva, Nehemias, Asarja, Ra`amja, Nahamani, Mordekai, Bilsan, Misperet, Bigvai, Nehum og Ba`ana.  (Jeg skriver her navnene deres, men ikke antallet til hver ætt. Dette står å lese i selve Bibelen i kapittel 7).

Og disse var Paros sønner, Sefatas sønner, Arahs sønner og Pahats sønner, de som var etterkommere etter Josva og Joab. Og det var Elams sønner, Sattus sønner, Sakkais sønner, Binnuis sønner, Bebais sønner, Asgads sønner, Adonikams sønner, Bigvais sønner, Adins sønner, Aters sønner av Esekias sin ætt. Og det var Hasums sønner, Besais sønner, Harifs sønner og Gibeons-sønnene. Og så var det Betlehems- og Nefotas mennene, og det var Anatots menn og Bet-Asmavets mennene. Og så var det mennene fra Kirjat-Jearim, Kefira og Be`erot. Og det var mennene fra Rama og Geba, og mennene fra Betel og Ai. Og det var også Mikmas-mennene, og mennene fra det andre Nebo. Og det var de mennene som stammet fra den andre Elam, og så Harims sønnene, og så mennene fra Jeriko. Til slutt var det mennene fra Lod, Hadid og Ono, og så til slutt Sena`as sønnene.

Og av prestene så var det Jedajas sønner av Josvas ætt. Og det var Immers sønner, Pashurs sønner, og Harims sønner. Og av levittene var det Hodevas sønner av Kadmiels ætt, de som stammet fra Josva. Og av sangerne var det Asafs sønner. Og av dørvokterne så var det Sallums sønner, Aters sønner, Talmons sønner, Akkubs sønner, Hatitas sønner og Sobais sønner. Og av tempeltjenerne så var det Sihas sønner, Hasufas sønner, Tabbaots sønner, Keros sønner, Sias sønner, Padons sønner, Lebanas sønner, Hagabas sønner, Salmais sønner, Hanans sønner, Giddels sønner, Gahars sønner, Reajas sønner, Resins sønner, Nekodas sønner, Gessams sønner, Ussas sønner, Paseahs sønner, Besais sønner, Me`unims sønner, Nefussims sønner, Bakbuks sønner, Hakufas sønner, Harhurs sønner, Baslits sønner, Mehidas sønner, Harsas sønner, Barkos sønner, Siseras sønner, Tamahs sønner, Nesiahs sønner. Og til slutt Hatifas sønner.

Og så var det også etterkommere etter Salomos tjenere som hadde kommet hjem, 392 menn i alt. Og de kom fra disse slektene: Sotais sønner, Soferets sønner, Peridas sønner, Ja`alas sønner, Darkons sønner, Giddels sønner, Sefatjas sønner, Hattils sønner, Pokeret-Hasseba`ims sønnene, og til slutt Amons- sønnene.

Men der var også noen som ikke kunne gjøre rede for sitt opphav. Og det var Delajas sønner, Tobias sønner, og Nekodas -sønnene. Og disse talte 642 menn i alt. Og av prestene som ikke kunne gjøre rede for sitt opphav, så var det Hobajas sønner, Hakkos sønner, og sønnene til en som hadde tatt en av døtrene til Barsillai fra Gilead til kone og på den måten fått navn etter hennes slekt. Men disse ble da holdt uverdige og utestengt fra presteembetet, og de kunne heller ikke spise av noe av det høyhellige før en prest som hadde urim og tummim hadde steget frem og gitt dem råd angående dette.

Og tallet på alle Israels barn som nå hadde komme hjem igjen til Jerusalem, de var 42 360. Men dette tallet var utenom tjenerne og tjenestejentene, for bare disse talte 7 337. Og i tillegg kom også 245 sangere som enda ikke hadde fått sine navn oppskrevet i slektsboken. (Men kvinner og barn var altså ikke tatt med ser det ut til, så det ble egentlig adskillig flere)

Og Israels barn hadde fått med seg 736 hester, 245 muldyr, 435 kameler og 6720 asen ifra Babel.

Og ættehøvdingene de kom til Tempelet med gaver. Og noen la 20 000 gull-darikar og 2 200 sølvminer i arbeids-kassen. Og landshøvdingene kom også med 1000 gull-darikar, 50 skåler og 530 prestekjoler. Og andre kom også med 20 000 gull-darikar, 2000 sølvminer og 67 prestekjoler. 

 

Obs. Kapitlet er noe omskrevet og forkortet i forhold til selve Bibelen, og her kan være noen egne vurderinger med

 

 

 

MEN PROBLEMENE TÅRNET SEG OPP FOR NEHEMIAS!

 

Nehemias bok, kapittel 5 og 6, 

Det viktige arbeidet som Nehemias nå foretok seg i Jerusalem, det fikk stor motstand! 

Men problemene tårnet seg opp for Nehemias, for nå oppstod også en uenighet mellom jødene, da de rike hadde utnyttet de fattige. Og noen kom til Nehemias og klaget sin nød over dette. Men da ble Nehemias brennende harm, og han sa til stormennene og forstanderne: " Krever dere virkelig rente av brødrene deres, slik at de må selge seg til oss, etter at vi nå har kjøpt de tilbake som var solgt til hedningene?"

Men dette spørsmålet klarte de ikke å svare på. Likevel mente alle at de burde ha ærefrykt for Herren sin Gud i sin livsførsel, slik at ikke hedningene, deres fiender, fikk grunn til å spotte dem på grunn av dette. Og Nehemias sa: "Om det nå skulle være sånn at jeg selv eller brødrene mine har lånt bort penger eller korn til noen, så bør vi slette denne gjelden, men også renten av den gjelden bør slettes, slik at disse får råd til å drive sine åkrer, vinhager, og oljehager, og å holde sine hus." Og til dette utsagnet svarte de alle:" Vi skal slette all gjeld, uten vederlag."

Og Nehemias kalte da sammen prestene, og han lot dem gjøre en ed på at det som nå hadde blitt vedtatt, skulle holdes. Og han ristet lommen på kjolen sin tom og sa:" Slik skal det gå med hver den som ikke holder det som nå er blitt vedtatt. For da skal Gud riste ham ut av huset og eiendommen sin, ja, like ut- av- ristet og tom som lommen min nå er, det skal den personen da bli". Og folket svarte Amen til dette, og de priset Herren. Og så holdt de seg etter det som hadde blitt vedtatt.

Og så sa Nehemias at fra den dagen han selv ble landshøvding i Juda. Altså fra det tjuende året, og til det to og trettiende året av kongedømmet til Artaxerxes, kongedømmet som altså varte i 12 år (år 445 til 433 f. Kr.) så benyttet han seg ikke av den kosten(maten) som landshøvdingene hadde rett på, men det hadde derimot de som var landshøvdinger før ham gjort, og de hadde også tynget folket med avgifter både når det gjaldt brød og vin, og senere også med førti sekel sølv. Ja, til og med tjenerne deres hadde spilt mestere over folket den gangen. (Nehemias skrev altså ikke denne boken før etter at han var ferdig som stattholder i Juda, og etter at muren var ferdigbygget.) Men Nehemias hadde respekt for Herren, så han ville ikke oppføre seg slik! For selv om han hadde ansvaret for byggingen av muren, så kjøpte han og tjenerne hans seg ikke jordflekker der. Og Nehemias bød til seg 150 mann av jødene og forstanderne, og også noen av hedningene, og de åt ved bordet hans hver eneste dag. Og i den forbindelse ble det tillaget en okse og seks utvalgte sauer og fugler som han selv kostet. Og hver tiende dag kostet Nehemias også all slags vin til folket, fordi han hadde omsorg for dem, og fordi han også var klar over at arbeidet med muren hadde tæret hardt på dem.

Men til Herren sa Nehemias det slik:" Min Gud, kom meg i hug, og til regn meg alt dette til godes!"

Men da Sanballat, Tobias, og en araber som hette Gesem, m. flere, oppdaget at Nehemias var ferdig med å restaurere på muren rundt Jerusalem, og det, uten at det var noen sprekker i den, så sendte Sanballat og Gesem bud på Nehemias og sa: "Kom og møt oss i en av landsbyene i Onodalen!" Men Nehemias visste med en gang at de hadde onde hensikter, så derfor sendte han dette svaret tilbake til dem:" Jeg er forhindret i å møte dere, da jeg står midt oppe i et viktig arbeid."

Men disse folk ville ikke gi seg, så de prøvde fem ganger med det samme spørsmålet til Nehemias. Og den femte gangen kom beskjeden gjennom et åpent brev som Sanballats tjener bar med seg til Nehemias. Og i dette brevet stod det:" Det går nå rykter blant folket her, og dette sier også Gasmu, at du og jødene har planer om å gjøre opprør, og at det er derfor du har restaurert muren rundt Jerusalem. Og så har noen profeter i Jerusalem også utropt deg til å bli konge over Juda. Men før kongen vår får vite om alt dette, så er det best at du kommer og møter oss her og samråder deg med oss."

 Men da gav Nehemias dette svaret tilbake til Sanballat:" Det som du nå sier, er bare noe tull som du selv har funnet på!"

Men fremdeles slo skremslene inn mot Nehemias, for disse folk hadde til hensikt å få jødene til å miste motet. Men Nehemias ba til Herren om stor visdom og kraft opp i det hele!

 Og så hendte det en dag at Nehemias gikk inn til Semaja, sønn til Delaja Mehetabelsson. Og Semaja sa da til ham:" La oss gå sammen inn i Guds hus, innerst i Tempelet. Og der skal vi stenge døren etter oss, for fiendene dine har tenkt seg til å drepe deg i natt." Men da svarte Nehemias:" Skulle en mann som meg rømme bort, eller behøve å gjemme meg i Tempelet, kanskje? Nei, dette går jeg ikke med på! "For Nehemias visste med seg selv at dette slett ikke kom fra Herren, men at det bare var noe tull som Tobias og Sanballat hadde leiet denne mannen til å formidle. Han visste at disse folk bare hadde til hensikt å skremme ham til å adlyde, slik at han selv skulle forsynde seg mot Herren, for det ville åpne opp for rykter, spott og skam over ham.

Derfor ba Nehemias nå til Herren og sa:" Jeg håper, Herre, at du kommer Tobias og Sanballat i hug for disse deres misgjerninger. Men kom også Nojada, profetkvinnen i hug, sammen de andre som har prøvd å skremme meg." ( Den gangen hadde ikke fiendene deres media til å støtte seg på, slik som nå, men likevel ble utspekulerte metoder brukt for om mulig å knekke jødene, ser vi)

Likevel stod Jerusalems mur ferdig bygget på den fem og tjuende dagen i elul måned. Og da hadde Israels barn arbeidet på den i 52 dager. (Jeg kjenner ikke jødenes to kalendere, så jeg vet ikke hvilken måned dette blir for oss). Og da Nehemias sine uvenner og deres naboer fikk greie på at muren stod ferdig bygget, og at der ikke var noen sprekker i den, så minket de i egne øyne, og de forstod at det var med Herrens hjelp at dette verket  var blitt utført! 

Men brevene fortsatte enda en stund å veksle mellom Tobias, amonnitten, og stormennene i Juda, angående muren. Og Tobias som ble svigersønn til Sekanja Arahsson, fikk familien sin med på å motarbeide jødene. Og Tobias sin sønn, Johanan, ble gift med datteren til Mesullam Berekjason (en som hjalp til med muren) Og da ble disse familien til en stor plage for Nehemias i det de de bar Nehemias sine ord tilbake til Tobias. Og skremsel-brevene fra Tobias fortsatte derfor å bombardere Nehemias i lang, lang tid fremover.

Vær obs på at kapitlene er omskrevet og også forkortet i forhold til selve Bibelen, og her er noen egne vurderinger med.

MEN SLIK GIKK DET TIL MENS DE BYGDE PÅ MUREN!

Nehemias bok, kapittel 4.

Slik gikk det til mens de bygde på muren.

Men da horonitten Sanballat fikk greie på at jødene hadde begynt å restaurere muren rundt Jerusalem, ble han rasende sint og spottet jødene. Så sa han til brødrene sine i Samaria, (Vestbredden) og til stridsfolket: " Hva har de vesale jødene nå gått i gang med, og har de lov til dette? De skal vel ikke bære frem offer kanskje? Men jeg lurer på hvor lenge de vil holde ut med denne byggingen sin, for i den byen der er steinene fra grushaugene nedbrent for lenge siden." Og Tobias, amonitten svarte da Sanballat slik:" La dem bare bygge, for om en rev hopper opp på den muren, så kommer den til å ramle ned."

Men Nehemias ba til Herren og sa" Hør vår Gud, hvordan vi blir behandlet, og gjør det nå slik at disse mennenes spott kommer tilbake på selv, og la dem bli hærtatt og må sitte som fanger i et annet land (slik som de selv ble). Gjem ikke på deres misgjerning Herre, og stryk ikke ut deres synder for ditt Åsyn. For de har gått hen og krenket Deg, Herre, mens bygningsmennene nå hørte det." (Gud selv hadde jo bestemt at jødene skulle returnere til Jerusalem og restaurere byen sin igjen) Derfor fortsatte Israels barn byggingen av muren, helt til halve høyden var ferdig, og arbeidsfolket var ved godt mot.

Men når Sandballat, horonitten, og Tobias ammonitten, sammen med også flere ammonitter og araberne og Asdods menn (den gang filistere, men nå Palestinere) oppdaget at Israels barn hadde kommet godt i gang med byggevirksomheten, så ble de brennende harme og de slo seg sammen imot dem.  Så truet de med å gå til krig mot Jerusalem for å forstyrre arbeidet deres (sammenlign dette med dagens rakett-oppskytninger).

Men da måtte Nehemias påkalle Herrens hjelp, og han satte opp vakter både dag og natt, for å beskytte seg selv og arbeiderne. Men arbeiderne hans ble da oppgitt og sa: " Makten minker hos bærerne, og grushaugene er blitt for store for oss, så vi orker ikke å bygge mer."

Da rådslo deres uvenner seg sammen og sa: " De må ikke oppdage oss før vi nå står midt imellom dem og hugger dem ned. For byggevirksomheten deres må absolutt straks stanses."

Og de jødene som bodde like ved der hvor den største trusselen kom fra, de ba nå Nehemias om beskyttelse, så derfor lot Nehemias noen holde ekstra vakt akkurat der. Og disse vaktene hadde sine buer, sverd og spyd med seg. Og mens de stod slik og voktet, så steg Nehemias frem og ba stormennene, forstanderne og folket om ikke å få panikk, men sette sin lit til Herren, Den Store og Mektige. Og de måtte fortsette å kjempe for sine slekters rettigheter," sa han! Men på grunn av det vaktholdet som Nehemias hadde ordnet med, så forstod deres fiender at jødene hadde avslørt dem, og de så også hvordan Gud var med dem og berget dem, så Israels barn fikk fortsette arbeidet sitt. 

Men nå kunne bare halvparten av Israels barn jobbe med muren, fordi den andre halvparten av dem måtte stå å verne arbeiderne rundt dem med spyd, skjold, buer og brynjer. Og til slutt ble det slik at også den andre halvparten måtte ha sine sverd klare i sliren sin. Og med den ene hånden arbeidet de da på muren, og med den andre måtte de verge seg mot fiendene.

Likevel stod lurblåseren klar ved Nehemias side når Nehemias sa til stormennene, forstanderne og de andre: " Arbeidet vårt er drygt og vidt omspennende, og vi er også blitt spredt fra hverandre. Men når luren ljomer, da skal vi likevel prøve å samles, for Gud vil stride for oss, selv om vi av og til må samles."

Og slik fortsatte Israels barn arbeidet sitt ved muren. Men fra den tidlige morgen, og til den sene kveld, så måtte de stå klare med sine spyd og skjold mens de arbeidet. Og Nehemias hadde nå måttet få noen til å holde vakt om natten også. På den måten kom arbeidsfolket aldri ut av klærne sine, verken dag eller natt, og dette gjaldt både Nehemias selv, og svært mange av vaktmannskapet. 

(Ja, slik var tilstanden da, og slik er den også nå.)

Innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

OG NÅ GIKK DE SAMMEN OM Å RESTAURERE JERUSALEMS MUR!

Nehemias bok, kapittel 3.

De var sammen om å restaurere muren!

 Og Eljasib, øverstepresten, sammen med noen andre prester restaurerte nå Saueporten og innvidde denne. Så bygde de Meatårnet og innvidde dette også, men de fortsatte like godt byggearbeidet helt til de kom til Hananeltårnet. Og tett ved siden av dem arbeidde da Jerikos menn, sammen med Sakkur Imrison. Og Sena`a-barna bygde ferdig Fiskeporten og satte inn dører, låser og slåer der. Og ved siden av dem igjen arbeidet Meremot, sønn av Uria Hakkosson. Og bak dem jobbet så Mesullam, sønn av Berekja Mesesabelsson. Og Sadok Ba`anason, sammen med Tekoa-folket arbeidde ved siden av dem igjen. Men deres stormenn bøyde ikke nakken for Herren sin.

Og Jojada Paseahsson og Mesullam Besodjason restaurerte Gamleporten, og de satte inn dører, låser og slåer der.. Og ved siden av dem igjen, arbeidet så Melatja gibeonitten, og Jadon meronotiten. Og Gibeons menn og Mispas menn stod ved siden dem igjen med sitt arbeid ved muren (Les Josva 9 når det gjeld Gibeons menn).  Og alle disse hørte inn under domstolen til landshøvdingen vestenfor elven. Og gullsmeden Ussiel Harhajason og salvemakeren Hananja stod hakk i hel bak dem igjen med sitt arbeid. Men det stykket av muren som nådde frem til Breidemuren, den lot de være å reparere, for den var ikke ødelagt.

Og Refatja Hursson, høvdingen over halve Jerusalems-området, sammen med Jedaja Harumafsson og Hattus Hasabnejason, de bygde på muren foran sine egne hus.. Og Omnstårnet og et stykke bortetter, det restaurerte Malkia Harimsson og Hassub Pahat-Moabsson. Og høvdingen over den andre siden av Jerusalem, en som hette Sallum Hallohesson, han jobbet med muren sammen med sine døtre. Og Dalporten og videre tusen alner bortetter mot Møkporten, det sytte Hanun og Sanoah-beboerne for at ble reparert. Og de satte inn dører, låser og slåer der.

Og Møkporten ble restaurert av Malkia Rekabsson, han som var høvding over Bet- Hakkeremsområdet, og han satte inn dører, låser og slåer der. Og Kjeldeporten ble reparert av Sallun Kol-Hoseson, høvdingen over Mispa-området, og han gjorde også ferdig det stykket av muren som lå ved Selah-dammen, ved siden av Kongshagen. Men Sallun fortsatte også arbeidet med muren frem til den trappen som gikk nedover fra David-staden.

Og Nehemias Asbuksson, høvdingen over halve Betsur-området, bygde på muren frem til midten av Davids-gravene, og den utgravde dammen, men også frem til Kjempehuset. Og levittene arbeidde på muren under Rehum Banison og Hasabjas styre, han som var høvding over halve Ke`ila-området. Og brødrene deres arbeidde da under ledelse av han som var høvding over den andre halvdelen av Ke`ila-området, en som hette Bavvai Henadadson. Og høvdingen over Mispa, Eser Josvason, restaurerte det stykket av muren som gikk bort til oppgangen og fremover til våpenhuset ved Vinkelen.

Og Baruk Sabbaison restaurerte det stykket av muren som gikk fra Vinkelen og frem til døren til øverstepresten Eljasibs hus. Og Meremot, sønn av Uria Hakkosson, restaurerte den delen som gikk fra døren, og til enden av dette huset. Og prestene fra Jordan-sletten jobbet sammen med dem igjen. Men bak dem jobbet også Benjamin, Hasub, og Asarja på den delen av muren som lå foran og ved siden av deres egne hus. Og Binnui Henadadsson restaurerte det stykket som gikk fra huset til Asarja, og så frem til Vinkelen, der hvor muren svingte av.

Og Palal Usaison arbeidde på muren fra midten av, foran Vinkelen, og frem til det tårnet som lå ved det øvre Kongshuset ved Fengsels-gården. Og like bak ham igjen stod Pedaja Parosson og arbeidde på sin del av muren. Og Tekoa-folket restaurerte da det stykket som gikk foran det store tårnet og frem til Ofel-muren. Og ovenfor Hesteporten arbeidde prestene, men de arbeidde også foran sine egne hus. Og det samme gjorde også Sadok Immersson. Og det var Semaja Sekanjason som hadde vaktholdet av det arbeidet som ble gjennomført ved Østporten.

Og Hanaja Selemjason og Hanun, han som var den sjette av Salaf sine sønner, tok også sin del av arbeidet, mens Mesullam Berkjason jobbet på muren fremfor sitt eget hus. Og gullsmeden Malkia arbeidet på det stykket som lå foran huset til tempeltjenerne og kremmerne (kjøpmennene), men han jobbet også på den delen som gikk foran Mynstringsporten og frem til Hyrneloftet. Og mellom Hyrneloftet og Saueporten arbeidde gullsmedene og kremmerne på den delen av muren som skulle verne Jerusalem, Herrens by. Amen

Obs! Innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten!

NEHEMIAS RESTAURERER NÅ JERUSALEMS MUR!!

NEHEMIAS BOK, kapittel 1 og 2.

Nehemias restaurerer Jerusalems mur! 

I kislev måned (Nisan måned?) i det tjuende året av kongedømmet til Artaxerxes, mens israelitten Nehemias oppholdt seg i Susan-borgen, da bar det slik til at Hanani, en av Nehemias sine brødre kom til ham på besøk fra Juda-landet (i året 445 f. Kr). Og Nehemias ble da svært nysgjerrig på hvordan det stod til med de jødene som hadde berget seg hjem. Og da svarte Hanani at jødene i Jerusalem led stor nød og vanære. For portene var nedbrent, og muren rundt byen lå fremdeles ned revet (Og i året 445 f. kr. så var det altså 70 år siden Tempelet var ferdigbygget, så vi ser hvordan Gud har alt i sin hånd, og at ingenting er tilfeldigheter av det som skjer i Israel. Og vær da obs på at i 2018 er det 70 år siden Israel ble erklært som jødenes stat, men de har ennå ikke fått tilbake Jerusalem som sin hovedstad. Kanskje vil dette skje i 2018?)

Men da satte Nehemias seg ned og storgråt. Og slik sørget han i dagevis. Så fastet han og ba foran Guds Åsyn og sa:" Du store Gud, Du som holder din pakt og din miskunnhet mot dem som elsker deg, og holder dine bud. La nå ørene dine være grannhørte, og øynene dine være åpne, slik at Du hører den bønnen som tjeneren din bærer frem for deg for Israels barn og bekjenner deres synder. For både jeg selv og farsætten min har syndet, og vi har brutt de lovene og de budene som Du Herre kunngjorde for Moses, tjeneren din. Og Du sa klart ifra at om vi brøt disse budene, så ville du spre oss blant alle folkeslagene. Men om vi gav akt på budene dine, så ville du samle oss igjen og føre oss hjem til det landet som Du valgte deg ut til bosted for Navnet ditt. For vi er både folket ditt og tjenerne dine, de som du utfridde ved din store makt og din sterke hånd. Og nå ber jeg deg Herre om at det må lykkes for meg når jeg går hen og stiller kongen dette spørsmålet som jeg nå har tenkt å stille ham. For i og med at jeg er skjenkemester hos ham, så må jeg innhente tillatelse til det som jeg har på hjertet".

Kap.2: "Og da hendte det i nisan måned (kislev måned? da nisan måned er den første måneden i året, med henvisning til bl.a Esters bok 3:7) og i det tjuende regjeringsåret til denne kongen, at det ble fremsatt vin til ham.. Og kongen som alltid har godvilje for meg, han sa da til meg:" Det er vel ikke sånn at min tjener har hjertesorg i dag, siden han ser så nedbrutt ut?" Men da ble jeg redd og jeg svarte ham:" Gi kongen må leve evig! Men når sant skal være sagt, så er jeg er litt nedbrutt i dag, for jeg har nettopp fått kjennskap til at den byen som gjemmer gravene til mine forfedre, ikke er blitt bygget opp igjen, og portene ligger nedbrent fremdeles." Men da svarte kongen meg:" Og hva mener du så at du kan bidra med der?" Men da sukket jeg først til Herren, og så sa jeg etterpå til kongen:" Om kongen syns om det, og han har godvilje for tjeneren sin, så håper jeg at han lar tjeneren sin reise til Juda-landet, og til den byen der gravene til forfedrene hans er, for å gå i gang med å bygge opp igjen byen." Men da spurte kongen meg, mens dronningen hørte på: " Hvor lenge vil det da gå før du kommer tilbake da?" Dermed avtalte jeg da et tidspunkt for kongen, og han gav meg så lov til å reise. Deretter spurte jeg kongen om han ville være så snill å sende med meg et brev til landshøvdingene på den andre siden av elven (Eufrat) med spørsmål om jeg kunne få lov til å dra gjennom landområdene deres, for å nå frem dit som jeg skulle. Og jeg ba også om å få med meg et brev til Asaf, han som hadde tilsyn med skogene til kongen, om han ville være så snill å gi meg bjelker og tømmer til byggingen av portene til den borgen som tilhørte Tempelet, men også til bymuren og det huset som jeg selv skulle bo i.

Og da gav kongen meg alt det som jeg trengte. Og i tillegg, så fikk jeg også med meg hær-høvdinger og hestefolk fra ham. For Gud holdt sin gode hånd over meg, og Han la alt til rette for meg."

"Men i det vi nærmet oss Jerusalem, så fikk vi motstand fra horonitten Sanballat og den amonittiske tjenestemannen Tobias. For disse syntes det var svært harmelig at det nå kom flere som ville gjøre noe godt for Israels barn i Jerusalem.

Og tre dager etter at vi hadde kommet frem til Jerusalem, så tok jeg ut om natten sammen med noen få. Og jeg hadde da bare med meg det kløvdyret jeg red på. Og da dro vi om natten gjennom Dalporten bortimot Drakekjelda, og vi kom til Møkporten. Derifra studerte jeg Jerusalems mur som lå nedrevet, og de portene som var nedbrent. Og jeg red bortover til Kjeldeporten og kom frem til Kongsdammen. Men dyret jeg red på kunne ikke ta seg frem der, så jeg for opp gjennom dalen og kikket ned på muren derifra. Så snudde jeg etterpå om og dro tilbake gjennom Dalporten. Men jeg hadde ikke nevnt noe om at jeg skulle gjøre dette, hverken til jøder, prester, forstandere eller stormenn.

Men senere sa jeg til dem:" Dere ser vel hvor ille tilstanden er her i Jerusalem. For byen virker øde, og by-portene er herjet av ilden. Kom derfor med meg og bygg opp igjen by-muren, da vi ikke lenger må være til spott og spe." Og så fortalte jeg hvorledes Gud hadde holdt sin gode hånd over meg, og hvor godt kongen hadde behandlet meg".Og da folket hørte dette, så tok de til med å gjenoppbygge Guds gode verk i Jerusalem.

"Men da horonitten Sanballat, ammonitten Tobias, og også araberen Gesem oppdaget hvilken planer vi nå hadde, da spottet de og vanæret oss og sa:" Hva er det dere nå har startet opp med? Gjør dere opprør mot kongen, eller?"

Men da svarte jeg, Nehemias, dem tilbake:" Vi som er Guds tjenere, vi har nå tenkt oss til å bygge, og Gud i himmelen vil la det lykkes for oss! Men hva angår dette dere forresten? Dere har jo ikke selv noen arv eller ettermæle (fars-slekt) i Jerusalem."

(Ja, slik har Israels naboer holdt på siden tidenes begynnelse, ser vi)

Innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

 

 

 

 

Men Israels barn måtte nå skille lag med de andre folkeslagene!

Esras bok, kapittel 9 og 10.

Israels barn måtte nå skille seg av med de andre folkeslagene! 

Men høvdingene i Israel kom nå til Esras med beskjed om at jødene hadde blandet seg med de andre folkeslagene i landet, de som drev med avgudsdyrking og annet som Gud mislikte. Og Esras som nylig hadde kommet hjem, han fikk også greie på at Israels barn hadde tatt seg koner i blant disse og på den måten vanæret den hellige ætten sin. Og også høvdingene og forstanderne hadde utført slik utroskap mot Herren sin Gud.

Men da rev Esras i stykker klærne sine, og han rev seg i håret og skjegget, og så satte han seg bare ned, uten å få frem et eneste ord. Og slik satt han i det mye folk samlet seg rundt ham. Og flere som var like fortvilet som Esras.

Og da kvelds-offeret skulle bæres frem, så reiste Esras seg opp av sørgestolen sin, i de sønderrevne klærne, og han kastet seg ned på kne. Så bredte han hendene opp imot Himmelen og sa: " Jeg skjemmes og blyges av å løfte mitt ansikt imot deg, Herre. For misgjerningene våre er så store at de stiger oss over hodet. Og skylden vår er så stor at den når deg til himmels!"

For utallige ganger hadde Israels barn oppført seg dåraktig overfor Herren sin Gud, og de hadde da kommet i stor skyld til Ham. Så derfor hadde Herren mange ganger overgitt dem til herjinger og vanære, og også sendt dem i eksil. Men akkurat nå hadde Herren vist dem miskunn, og han hadde frelst en liten flokk av dem, så de på nytt skulle få fotfeste på det Hellige stedet sitt i Jerusalem. For Herren hadde ikke sluppet jødene helt, men Han hadde gjort det sånn at perserkongen hadde fått godvilje for dem og gitt dem nok mot til å kunne dra tilbake til sine bosteder i Jerusalem.

Men nå spør Esras Herren hva som kommer til å skje med dem, i og med at de på nytt hadde vanæret Herrens bud som ble gitt dem ved profetene, i det disse sa til dem:" Det landet dere nå drar inn i og legger under dere, det er et land som er blitt urent fra den ene enden til den annen på grunn av styggedommene som folket der har fylt det opp med." Og så sa Esras til Herren: " Og du Herre som gav oss forbud mot å gi våre døtre bort til disse folks sønner, og ei våre sønner skulle gis bort til noen av deres folk. Og hvis vi da fulgte dette rådet fra deg, så skulle vi bli sterke, og vi skulle fåt nyte alt det gode som fantes i dette landet, mens våre barn skulle få eie dette landet for all fremtid!

Men uansett våre misgjerninger, så sparte du oss, Herre, og du refset oss mindre enn våre misgjerninger var verd. Og nå har du frelst en liten flokk av oss. Så derfor skulle vi ikke innlate oss på å gjøre slike ting imot deg som nå er blitt gjort. Men når det likevel har skjedd, Herre, så legger vi oss ned for ditt Åsyn med vår syndeskyld. For egentlig er det ingen som kan bli stående etter slike misgjerninger."

Og mens Esras lå der gråtende på marken, fremfor Guds hus, mens han skriftet og ba, så samlet det seg en stor flokk med mennesker rundt ham. Og alle de gråt nå høylytt.

Men da tok Sekanja Jehielsson, en av Olams-sønnene til orde og sa til Esras:" Vi har båret oss svikefullt åt mot Herren vår Gud, ved å føre disse kvinnene hjem til oss. Derfor må vi nå prøve å finne en utvei på dette nå, slik at ikke Gud straffer oss. Så jeg foreslår jeg at vi skal gjøre en pakt med Herren vår Gud, om at vi sender disse kvinnene og barna bort ifra oss igjen. For vi er nødt til å handle slik som Herren ønsker det, og også slik som de ønsker det som har respekt for Herrens bud. Reis deg derfor opp Esras, for du er den mannen som må syte for at dette blir gjort. Vær optimistisk og sterk, for vi skal stå ved din side og støtte deg!"

Og da reiste Esras seg opp, og han ba øversteprestene, levittene og høvdingene om å gjøre en ed på at dette forslaget som de nå kom med skulle bli vedtatt og underskrevet.

Og Esras gikk da inn i kammerset til Johanan Eljasibsson. Men han orket nå hverken å spise eller drikke noe, for sorgen tynget ham sterkt. Og han gav påbud om at alle dem som hadde tatt seg hedenske hustruer, de skulle samles i Jerusalem innen tre dager, og om noen da ikke møtte av disse, så fikk de godset sitt bannlyst, og de ble selv utskilt fra den flokken av Israels barn som hadde kommet hjem igjen til landet sitt.

Og alle som var involvert i fra Juda og Benjamins stamme, de samlet seg på torget attmed Guds Hus, innen den fastsatte datoen, på den tjuende dagen i den niende måneden. Og der stod de da og hutret og skalv, både på grunn av regnet og på grunn av sakens karakter.

Og Esras sa til dem:" Dere har båret dere svikefullt åt, og dere har øket Israels syndeskyld, så derfor må dere skrifte fremfor Herren deres fedres Gud, og ellers gjøre slik som Han nå ønsker det. For dere blir nødt til å skille dere av med de fremmede folkene i dette landet og de fremmede kvinnene som dere har tatt dere til hustruer."

Og da svarte folkemengden svarte da med høy røst:" Det er aldeles vår plikt å samtykke i dette!"  

Men der var også noen delte meninger om denne saken, og det oppstod en krangel. Men til slutt ble det vedtatt at alle de som hadde tatt seg koner iblant de fremmede i landet, de måtte møte sammen med styresmaktene og dommerne på et bestemt sted i hver deres by. Og til slutt var det bare Jonatan Asaelson og Jahseja Tikvason som satte seg imot dette påbudet. 

Og Esras ble den som ledet det hele, sammen med noen høvdinger som er oppnevnt ved navn her. Og alle disse samlet seg den første dagen, i den tiende måneden( altså 5 måneder etter tilbakekomsten til Jerusalem). Men saken var ikke ferdigbehandlet og vedtatt før på den første dagen, i den første måneden, i det neste året. 

Og da ble det slik at 105 av de Israelske mennene måtte sende fra seg de fremmede konene og barna sine. Og alle navnene på disse er oppskrevet i det siste kapitlet i Esras sin bok i Bibelen (Og dere må lete dem opp i Bibelen og lese dem selv der).

obs. innlegget er noe omskrevet og forkortet i forhold til bibelteksten! 

OG ESRAS VENDER HJEM TIL JERUSALEM!

 

Esras bok, kapittel 7 og 8.

Og Esras vendte hjem igjen til Jerusalem i året 458 f.kr.

Men nå hadde det faktisk gått 57 år siden Tempelet i Jerusalem var ferdig, men enda hadde ikke alle jøder reist hjem igjen til landet sitt. Blant annet gjaldt dette Esras. Men altså i året 458 f.kr, mens en som hette Atraxerxes var konge i Persia, så fikk Esras det for seg at han skulle vende hjem igjen til landet sitt og til Jerusalem. Esras var sønn av Seraja, og sønnesønn av Asarja,og han var oldebarnet til Hilkias, tipp oldebarnet til Sallum, og tipp, tipp oldebarnet til Sadok. Og langt bak i slekten hans så befant også Aron, øverstepresten seg.

Og Esras var en skriftlærd mann, og han var svært kunnskapsrik når det gjaldt Moseloven. Og Herren holdt sin hånd over ham, så kong Atraxerxes gav ham alt det han bad ham om. Og kongen skrev også et brev, hvor han tilbød Esras og de andre israelittene som var igjen i riket hans, om å kunne vende hjem til Jerusalem dersom de ønsket det. Likevel fikk kongen og de syv rådgiverne hans det nå for seg at de uansett skulle sende Esras til Jerusalem, for å få undersøkt om folket der holdt seg etter Herrens lov!  Og svært mange ville da sende med Esras gaver.

Men mange ønsket etter hvert å flytte hjem, av både prester, levitter, sangere, dørvoktere og tempel- tjenere. Og reisen til disse ble planlagt på den første dagen, i den første måneden, i det sjuende regjeringsåret til kong Atraxerxes.  Og Gud holdt sin gode hånd over Esras, fordi han hadde lagt all sin makt i å granske Herrens lov, og holde seg etter den!   Og for de pengene som kongen, rådgiverne og folket i Persia av godvilje hadde gitt til Israels Gud, så skulle Esras nå kjøpe okser, værer og lam, men også mye annet som hørte innunder jødenes ofringer. Og om det ble noe til overs av sølvet og gullet, så skulle Esras bruke det etter som Herren ønsket det. Men alt det som Esras nå fikk med seg av det som skulle brukes i Herrens tjeneste, det måtte brukes på en rett måte, og foran Israels Guds øyne. Og kongen lovet at om der var noe mer som trengtes til Herrens Hus, av de ting som det var kongens plikt å koste, så skulle skattkammeret i kongsgården betale for det.

Og kongen sa det da på denne måten: "For jeg, Artaxerxes, har gitt det budet til alle skattemestrene på den andre siden av Jorda-elven, at alt det som presten Esras ber om, han som har kjennskap til Herrens lov, det skal gis ham fullt ut, helt opp til hundre talent sølv, hundre kor med hvete, hundre bat med vin, og hundre bat med olje. Men også salt, uten noe bestemt mål. Og om det er noe annet som Gud i himmelen bestemmer seg for at skal gjøres, så skal det i fullt mål gjøres for Huset til Herren i Jerusalem, så det ikke kommer noen vrede fra Herren over kongens landområder, eller hans sønner. Og ingen skal kunne ha noen makt til å legge skatt, toll eller vegavgifter på dem som har sin tjeneste i Herrens Hus i Jerusalem. Og du Esras skal, etter den visdommen som du har fått fra din Gud, sette inn dommere og lovkyndige menn av dem som kjenner til Herrens lov, og de skal skifte rett mellom alt det folket som er på den andre siden av elven. Og finnes der noen som ikke kjenner til Herrens lov, så må de lære seg den. For hver den som ikke holder seg etter Herrens lov og kongens lov, de skal dømmes rettvist. Og kanskje må da vedkommende late livet, eller betale en bot, eller havne i fangehuset." Og til alt dette svarte nå Esras;" Lovet være Herren, vår fedres Gud, Han som har lagt ned slike tanker i hjertet til denne kongen, at det skal bli mulig for Herrens hus i Jerusalem å bli prydet. Og Herren har nå gjort det sånn at både kongen, rådgiverne, og de mektige høvdingene hans har gitt meg det som trengs for å kunne kjenne meg trygg og sterk til hjemreisen min. Og så har Gud holdt sin gode hånd over meg på den måten at også mange av ættehøvdingene som hører Israel til, de ønsker å følge meg hjem".

Og navnene på de som dro hjem sammen med Esras er nevnt her. Men det er over 1600 navn, foruten kvinner og barn, så jeg overlater til dere selv å lese disse i begynnelsen av kapittel 8 i Bibelen. 

Og Esras samlet nå alle sine folk ved den elven som rant til Ahava. Og der lå de i leir i tre dager og fastet og ba, og de ydmykte seg inn under Guds Åsyn. De ba om en vellykket reise både for seg selv og sine barn og sine eiendeler. Men Esras var flau over å be kongen om hærmenn og hestefolk til å hjelpe seg imot fiender på vegen, for han hadde nettopp sagt at Gud kom til å holde sin hånd over dem, slik at det gikk det dem vel på reisen deres.

Men da Esras hadde talt opp alt folket, da fant han at ingen av Levis sønner hadde kommet med, og han ba noen om å dra av sted til den mektigste mannen i Kasifja, en som hette Iddo, for å spørre ham og broren hans om de eventuelt kunne sende noen til Jerusalem av slike som var i stand til å jobbe for huset til Herren deres Gud når ikke disse levittene møtte opp.

 Og fordi Gud alltid holdt sin gode hånd over Esras, så sendte Iddo en vettug mann som hette Serebja, av Mahlis etterkommere, og han var sønn av Levi Israelsson. Og han hadde også med seg sine sønner og brødre, 18 i tallet. Men så kom også Hasabja og Jesaia av Merari-ætten med sine 20 brødre og sønner og gikk sammen med dem. I tillegg ble der sendt 220 tjenere til Esras fra den slekten som David og høvdingene hans hadde satt til å tjene for levittene.

Og siden de nå hadde fastet og bedt til Herren i tre dager, så ble de også bønnhørt! Så på den tolvte dagen, i den første måneden, så dro de ut fra Ahava-elven mot Jerusalem. Og Gud holdt sin gode hånd over dem, og Han berget dem fra fiender som pønsket på dem langs vegen.

Og Esras veiet opp sølvet og gullet,og det som kongen, rådgiverne, høvdingene, samt Israels barn selv hadde skjenket til Huset åt Herren deres Gud. Og dette var 650 talent sølv samt noen sølvkopper som hadde en verdi på hundre talent. Men der var også hundre talent gull, og 20 gullstaup som var verdt 1000 darikar. I tillegg var der to fat med fin og skinnende kobber, like dyre som gull.

Og Esras skilte ut tolv av de øverste prestene og satte dem sammen med Serebja og Habatja, og deres 10 brødre. Og han sa til dem: "Alt av sølv og gull, det er frivillige gaver til Herren deres fedres Gud, og de er helliget Herren. Så ta godt vare på dem til dere kommer frem til Jerusalem. For der skal dere veie det opp inne i kovene (rommene) i Herrens Hus, foran øynene på øverste- prestene, levittene og ættehøvdingene til Israels barn."

Og så på den første dagen, i den femte måneden dette året, så hadde Esras og folket hans kommet helt frem til Jerusalem, og de hvilte seg først da i tre dager (De hadde da brukt nesten 4 måneder på reisen). Men allerede den fjerde dagen så ble alt sølvet, gullet og det andre veid opp inne i Herren deres Guds Hus, og det ble overgitt til presten Meremot Uriason. Og levittene Eleasar Pinehasson, Josabad Josvason, og Nojada Binnuison var med og tok imot dette. Og antall og vekt på alt dette ble oppskrevet i et notat og levert til jarlene og landshøvdingene på den andre siden av Jordan-elven.

Og alle de som nå hadde kommet hjem ifra Babel, de bar frem brennoffer til Herren Israels Gud. Til dette brukte de 12 okser, 96 værer, 77 lam og 12 syndoffer-bukker. Og Esras var den som fikk omsorgen for både folket, og for Herrens hus i Jerusalem nå..

obs! Innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten!

 

 

 

OG SORGEN BLE SNUDD TIL GLEDE FOR JØDENE!

 

ESTERS BOK, kapittel 9 og 10.  

Og sorgen ble snudd til glede for jødene!

Og så på den trettende dagen, i den tolvte måneden, adar måned (antagelig mars måned for oss), da ordet og budet om utslettelsen av jødene egentlig skulle settes i verk, da hadde budet blitt omgjort av kongen, slik at det var jødene som hadde fått makt over fiendene. Og de slo seg da sammen alle jøder i hele kong Ahasverus maktvelde, der de var klare til å forsvare seg på den aktuelle dagen. Og ingen kunne stå seg imot dem nå, for folk kom også og beskyttet og hjalp dem og slo ring om dem.

Og fylkesstyrerne, jarlene, landshøvdingene og embetsmennene til kongen de hjalp nå jødene på grunn av Mordekai, han som hadde fått sånn stor makt i kongsgården, at det gikk rykter om ham i vide omkretser.

Og alle jøder kunne nå med godt mot gå imot alle fiender som truet dem, og de kunne drepe dem med sverdet, om det trengtes. For dette hadde de fått klarsignal fra om fra kongen. Og bare i Susan-borgen denne dagen så drepte jødene fem hundre fiender, sammen med de ti sønnene til Haman Hammedatason. Og disse sønnenes navn var: Parsandata, Dalfon, Aspata, Porata, Adalja, Adriata, Parmasta, Arisai, Aridai og Vaisata, Men godset deres tok de ikke til seg.

Og i de andre landsdelene som kongen rådet over, der drepte jødene 75 000 fiender, før de selv fikk fred ifra dem. Og de hvilte seg etterpå den fjortende dagen og omgjorde den til en gledesdag, hvor de byttet gaver og holdt gjestebud for hverandre.

 Og når kongen samme dag fikk høre om antall døde i Susan-borgen, så sa han til dronning Ester: " I Susan-borgen har nå jødene drept og tynt fem hundre mann, i tillegg til de ti sønnene til Haman Hammedatason, og du kan da bare gjette deg til hvor mange de ellers har drept rundt omkring i de landene som jeg råder over. Men er det da noe mer du ønsker å be meg om, så skal også dette bli gitt deg. " Og til dette svara dronning Ester:" Ja, om kongen syns om det, så la jødene i Susan få lov til å holde seg etter denne regelen også i morgen, og jeg ønsker meg de ti Haman-sønnene opphengt i en galge." 

Og de ti sønnene til Haman Hammedatason ble dermed opphengt i en galge, og jødene slo foruten dem tre hundre mann i Susan-borgen også denne dagen. Men deres gods rørte de ikke.

Og nå var det både på den trettende og den fjortende dagen denne måneden at jødene hadde fått nedkjempe sine fiender i Susan-borgen. Og de hvilte seg på den femtende dagen og omgjorde den til en gledesdag.  

Og alt det som nå hadde hendt, det skrev så Mordekai opp i et notat som han sendte til alle jøder i kong Ahasverus rike. Så bød han at det skulle bli til en lov for all fremtid at jødene år etter år skulle feire den fjortende og den femtende dagen i adar måned som en festdag. For på disse dagene hadde altså jødene fått fred for sine fiender, etter at en stor frykt hadde truet dem ved Haman Hammedatason onde råd, der han hadde kastet pur (lodd) om at jødene skulle utryddes. Og disse festdagene ble nå av jødene kalt for purim, etter ordet pur. Og år etter år skulle deres ætter og de som hadde konvertert til deres tro, feire denne høytiden i alle byer og land, slik som det var blitt foreskrevet dem av Mordekai.(Og denne festen feires den dag i dag av jødene i Israel)

Og det var altså dronning Ester, Abiha`ils datter, sammen med jøden Mordekai som sendte brev til alle jøder i de 127 land som kong Ahasverus rådde over, hvor de påpekte at purim-feiringen skulle bli til en lovfestet feiring for all fremtid, både for dem selv og deres etterkommere. Og dronning Ester var da motoren i det hele, og det var hun som sørget for at alt som nå hendte ble oppskrevet i en bok for ettertiden.

Og kong Ahasverus la skatt på hele landet og på øyene ute i havet. Og i krønikeboken til kongen i Media og Persia ble det nå notert hvor høy rang Mordekai hadde, fordi han var nest etter kongen i makt. Og Mordekai gjorde stor nytte for velferden til jødene, og han ble deres talerør. Derfor ble han også æret mellom sine brødre.

(Og Mordekai kom altså tilbake til Jerusalem sammen med de første jødene som dro hjem igjen. Esras bok, kap. 2, vers 2)

Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

 

 

OG DRONNING ESTER REDDER FOLKET SITT!

Esters bok, kapittel 7 og 8. 

Ved bønn og faste så reddet dronning Ester folket sitt!

 Og så gikk Haman og kongen på nytt inn til gjestebud hos dronning Ester. Og mens de satt der og drakk vin, så spurte kongen Ester hva det var hun hadde på hjertet. For om det var halve kongeriket hun ba om, så skulle hun få det. Og da svarte dronning Ester:" Om du har godvilje for meg, og om det er etter ditt eget ønske, så unn meg livet, for bønnen min sin skyld, og unn meg folket mitt, for ønsket mitt sin skyld! For vi er solgt, både folket mitt og jeg selv til å tynes og drepes. Men om det var for å bli slaver vi ble solgt, så skulle jeg ikke ha sagt noe, men nå er fienden vår ikke god nok til å bøte det tapet som kongen også vil lide."

Men da svara kongen:" Og hvem er så den mannen som våger seg til å gjøre noe sånt?" Og da svara dronning Ester:" Det er motstanderen og fienden vår, Haman, det illmenne der!"

Men da ble Haman så forferdet at han ikke turte å snu seg i den retningen hvor kongen og dronningen satt. Og kongen reiste seg fortvilet opp og gikk ut i slotts-hagen, mens Haman fremdeles satt der stiv av skrekk på plassen sin. Og mens kongen var ute, så prøvde Haman å nærme seg dronningen, for å be om nåde for livet sitt, for nå skjønte han at han på en eller annen måte hadde "tråkket i salaten." Og da kongen kom tilbake, så lå Haman bøyd over den hvilebenken som dronning Ester satt på.

Men når kongen så dette, så ropte han:" Har Haman også planer om å forgripe seg på dronningen, og det, inne i mitt eget hus?"

Og da sprang kongens tjenere frem og svøpte ansiktet til Haman inn. Og en hirdmann ved navn Harbona, sa nå til kongen:"Det står allerede en femti alner høy galge innmed Hamans hus, en som han fikk laget seg til Mordekai, han som berget kongen fra dem som ville ta livet av ham."

Men da ble kongens vrede skikkelig opptent, og han sa:" Ja, er nå dette tilfelle, så skal Haman selv henges i den galgen!" 

Derfor ble Haman nå hengt i den galgen som han selv hadde laget seg til Mordekai. Og da stilnet også kongens harme av.

Og senere på dagen, så ble Hamans hus bortgitt til dronning Ester, mens Mordekai fikk lov til å komme inn på slottet og hilse på kongen. For nå hadde dronning Ester fortalt kongen hvem Mordekai var i forhold til henne. Og kongens segl-ring, den som kongen nettopp hadde tatt tilbake fra Haman, den ble så satt på Mordekais finger. Og dronning Ester og Mordekai fikk i oppgave å stelle med Hamans tidligere hus.

Men saken var enda ikke helt løst for dronning Ester, så hun kastet seg derfor ned for føttene på kongen og stor- gråt. Og kongen rettet da ut gullstaven sin til henne, mens hun sa til ham :" Om kongen ønsker det, og han har godvilje for meg, så må han sende beskjeder rundt omkring i alle land og avlyse det som Haman Hammedatasons bud gikk ut på om å drepe jødene. For hvorledes skal jeg kunne klare å se på den ulykke som rammer folket mitt, når hele min slekt blir utryddet?".

Men da sa kong Ahasverus til Ester og Mordekai: " Huset som Haman eide, det skal nå dronning Ester ha, og så skal det lages et notat som motsetter seg Hamans tidligere planer om å utrydde jødene. Og dette notatet skal dere selv formulere og sende i kongens navn, og det skal forsegles med kongens segl-ring, slik at alle tar brevet alvorlig."

 Og skriverne til kongen ble nå innkalt på den 23 dagen i den i tredje måneden, altså i sivan måned, og da ble det utformet et notat, aldeles slik som Mordekai dikterte for dem. Og notatet ble sendt til jøder, jarler, landshøvdinger og fylkes-styrere i hele Ahasverus rike, i 127 land, fra India til Etiopia. Og dette brevet var skrevet på folkets eget skriftspråk, og det gav jødene i hver by lov til å slå seg sammen og verne sine liv, slik at de om nødvendig kunne drepe fiendene som truet dem på den trettende dagen i den tolvte måneden, adar måned, når dette egentlig skulle gjennomføres.

 Og budbærerne på de kongelige traverne suste nå av sted i rasende fart med beskjeder rundt omkring til de folk og land som kongen rådet over. Og på denne måten ble alle jøder forberedt på å forsvare seg den aktuelle dagen hvor de egentlig skulle bli drept.

Og Mordekai var nå kledd i rødt og blått purpur, hvit lin og en kåpe av hvit bomull, og han hadde en gullkrone på hodet. Og slik viste han seg frem i sin fineste stas, mens hele Susan- byen gledet seg og jublet. Og i hvert et land, og i hver en by som ordet og budet fra kongen nå nådde til, der ble det stor glede og jubel hos alle jøder, og det ble holdt gjestebud.

Og så feiret jødene høytidene sine under de fire seiers- ordene: lys, glede, fryd og ære! Og mange ønsket nå å bli jøder, for det hadde spredd seg en otte(ærefrykt) for jødefolket og deres Gud!

(Men tanken om å utslette jødene er fremdeles ikke død. For vi har hørt det før: " Først jødene, og etterpå de kristne!" Men vi ser helt klart at de som har denne tanken om å ta livet av jødene, de blir selv hengt i den galgen som var tiltenkt dem!

obs! innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

 

MEN DEN "FORHATTE" JØDE BLE NÅ VIST STOR ÆRE!

Esters bok kapittel 5 og 6.

Ester går inn til kongen!

Og den tredje dagen (etter at de hadde fastet), så kledde Ester seg i dronning- antrekket sitt, og hun steg inn i det indre tunet i kongsgården, midt imot døren til Kongehallen, der hvor kongen satt på kongestolen sin. Og da kongen så Ester, så syntes han svært godt om henne, og han rettet ut gullstaven sin imot henne. Og Ester gikk da frem og tok tak i enden av staven hans.

Så spurte kongen hva det var dronningen hadde på hjertet, og om det var noe spesielt hun ønsket seg. For om det var halve kongeriket hun ønsket seg, så skulle hun få det av kongen. Og Ester svarte da at om kongens syntes om det, så hadde hun lyst til å be kongen og Haman inn til seg i gjestebud denne dagen. Og dette var kongen positiv til, og Haman ble da haste- innkalt til gjestebud hos dronning Ester.

 Og mens alle tre satt der og drakk vin, så spurte kongen hva det var Ester hadde på hjertet, siden hun hadde bedt dem i selskap hos seg. Og til dette svarte Ester:" Om kongen har godvilje for meg, og han vil gjøre som jeg nå ber ham om, så vil jeg gjerne at dere to også kommer i selskap til meg i morgen. Og da vil jeg bære frem det reelle ønsket mitt."

Og Haman gikk denne dagen både glad og munter hjem fra selskapet hos Ester, og han skrytte hemningsløst til vennene og kona si, Seres, og sa:" Jeg var den eneste dronning Ester lot få komme inn til gjestebud hos seg sammen med kongen. Og nå er det bare en ting som irriterer meg, og det er jøden Mordekai som sitter i konge-porten og ikke vil hilse ordentlig på meg.

Men da sa kona og vennene til Haman:" Da skal du få laget en galge, femti alner høy, og så skal du be kongen om at Mordekai blir hengt i den galgen. Etterpå skal du på nytt dra sammen med kongen inn til gjestebud hos dronning Ester." 

Og dette forslaget syntes Haman svært godt om, så han lot noen gjøre en galge for Mordekai.

Men denne natten fikk ikke kongen sove, og han ba tjenerne sine om å hente krønikeboken, for å lese i den om de minneverdige hendingene som tidligere hadde skjedd. Og da las tjeneren hans det som stod om Mordekai, og at han hadde avslørt Bigtana og Teres, de to som voktet dørterskelen til kongsgården, og som hadde planlagt å drepe kongen. Men da spurte kongen om hva slags ære og påskjønnelse Mordekai hadde fått for dette. Men han svarte at Mordekai aldri hadde fått noen påskjønnelse for dette.

Og neste dag når Haman stod ute i det ytterste tunet til kongen for å be om tillatelse til å få hengt Mordekai i galgen sin, så ba kongen ham om å komme inn til seg et øyeblikk. Og nå sa kongen til ham: " Hva skal man gjøre for en mann som kongen har lyst til å gi en påskjønnelse?" Og Haman tenkte straks på seg selv, og at kongen nå ønsket å gi ham en påskjønnelse. Så midt opp i dette, så glemte han galgen, og han lyttet i stedet til det kongen hadde å si. Og da kongen hadde snakket ferdig, så sa Haman at det burde hentes en kongelig klesdrakt til vedkommende som trengte å få en påskjønnelse, en som kongen selv hadde brukt. Og så måtte det skaffes en hest som kongen selv hadde ridd på, og som hadde en kongelig krone på hodet. Og en av de øverste høvdingene til kongen burde ta imot kledningen og hesten, og deretter kle opp den mannen som kongen ville beære. Og så skulle vedkommende få ri på hesten gjennom byens gater, mens høvdingen som leiet hesten ropte:" Slik gjør man med den som kongen har lyst til å beære."

Og dette forslaget syntes kongen svært godt om, så han sa nå til Haman:" Skynd deg å hente den klesdrakten og den hesten som du nettopp snakket om, og gå så og gi det til jøden Mordekai, han som sitter i konge-porten. Og glem for all del ikke noe av det andre som du også anbefalte!"

Og Haman måtte da ta klesdrakten og hesten og kle på Mordekai. Og så lot han ham få ri gjennom byens gater, mens han selv måtte rope: "Således gjør man med den som kongen har lyst til å beære!"

Men etterpå gikk Haman sorgfull hjem igjen, med hodet sitt innsvøpt. Mens Mordekai gikk tilbake og satte seg i konge-porten.

Og vel hjemme så fortalte Haman sin hustru, Seres, og sine venner sorgfullt hva som hadde hendt denne dagen. Men da svarte de både vismennene og kona hans: " Dersom Mordekai er av jødisk ætt, han som du nå har begynt å tape kampen imot, da kommer du aldri til å vinne over ham. "(For da er Herren med ham). Og straks så kom også kongens hirdmenn og hentet ham inn til dronning Esters gjestebud for andre gang!

Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

 

 

JØDENE SKULLE UTRYDDES!

Esters bok, kapittel 3 og 4.

Jødene skulle utryddes!

Men når det gikk en tid, så gav kong Ahasverus en mann fra Agag-slekten stor rang og makt, og den mannen hette Haman Hammedatason. Og han ble satt over alle de andre høvdingene, slik at tjenerne ved konge-porten måtte falle på kne hver gang han passerte dem i porten. Men Mordekai var en gudfryktig jøde, og han ville ikke legge seg på kne for Haman. Men da undret de seg kollegene hans hvorfor han nektet å legge seg på kne når Haman passerte dem i porten. Men etter hvert fortalte Mordekai at dette var fordi han var jøde, og at han bare knelte for Israels Gud.

Men da gikk arbeidskollegene til Mordekai av sted og fortalte dette til Haman, så Haman ble brennende harm og fikk det for seg at han skulle utrydde alle jødene som befant seg i kong Ahasverus konge-rike.

 Og i den første måneden (nisan måned) i det tolvte året av Ahasverus kongedømme, så ble det kastet lodd over hvilken måned dette kulle skje i.

For Haman sa til kongen:"Jødene er et folk som bor spredt omkring, og de har slett ikke rettet seg etter kongens lover, og det er uakseptabelt. Og om kongen da syns om det, så kan jeg i et notat kunngjøre at alle jøder skal utryddes. Og jeg kan i den forbindelse veie opp ti tusen talent sølv og legge dem i skattkammeret til kongen, for at de kan gis til dem som utfører jobben med å utrydde jødene."

Og da tok kongen av seg segl-ringen sin og gav den til Haman Hammedatason, jødenes fiende, og sa:" Sølvet skal være ditt, og med dette folket må du bare gjøre som selv ønsker."

Og på den trettende dagen i den første måneden dette året, så ble alle kongens skrivere innkalt, og det ble da laget et notat som Haman dikterte for dem. Og i notatet stod det at jødene skulle tynes, drepes og utryddes på en eneste dag, både unge, gamle og småbarna. Og alt de eide skulle ranes ifra dem.

Og dette notatet ble så sendt med ilbud til jarlene og landshøvdingene i hele kong Ahasverus rike, og i kongens navn. Og notatet var skrevet på folkets eget språk, og det var forseglet med kongens segl-ring. Og en avskrift av det ble også kunngjort blant alle folk og i hvert et annet land, slik at alle skulle være klare til å være med på å utrydde jødene denne bestemte dagen. (Esras bok, kapittel 4, vers 6). Og dagen ble altså da bestemt til å gjelde den trettende dagen i den tolvte måneden (-adar måned).

Og i Susan-borgen gikk nå il-budene rundt med beskjeder, alt etter som kongen hadde sagt dem føre, mens Haman og kong Ahasverus satte seg sammen i drikkelag Men hele Susan-byen var forferdet over det som nå skulle skje.

Og når dette også kom Mordekai for øre, så rev han i stykker klærne sine i sorg, og han kledde seg i sekk og aske. Og slik gikk han rundt i byen og stor- gråt. Og tilsvarende gjorde også mange andre folk.

Og da oppdaget Ester at Mordekai gikk rundt på denne måten, og hun ble bekymret for ham og sendte ham klær. Men Mordekai nektet å ta imot, så Ester ropte da på Hatak, en hirdmann som kongen hadde gitt henne til å hjelpe seg, og hun ba ham om å kontakte Mordekai for henne.

Og da Hatak nådde Mordekai ved by- torget, så spurte han ham hva det var som var på ferde. Og da fortalte Mordekai at Haman hadde tenkt å legge sølv i skattkammeret til kongen, for å lønne dem som klarte å gjøre ende på jødene. Og Ester var nå den eneste som kunne redde folket sitt.

Og da gikk Hatak tilbake til dronning Ester og fortalte henne hva Mordekai hadde sagt. Men det kom også straks en hirdmann og noen terner og fortalte Ester hva som var på ferde.

Men da sendte Ester dette svaret tilbake til Mordekai:" Alle tjenerne og folket til kongen i hele kongens velde, de vet at om en mann eller en kvinne ubudent går inn til kongen, inne i det indre tunet, så må de late livet hvis ikke kongen retter ut gullstaven sin imot dem. Og selv har jeg ikke blitt innkalt til kongen på tretti dager nå, så jeg vet ikke hvordan dette skal gå."

Og da Mordekai mottok dette svaret fra Ester, så sendte han en avskrift til henne av det påbudet som var blitt vedtatt. Og han la også til:" Du må ikke tro at du er den enste av jødene som slipper unna dette, selv om du hører hjemme i kongsgården. Men om du nå tenker deg vel om, så skal du nok se at det kommer berging og hjelp fra en annen kant (Herren) til jødene.  Og hvem vet om det nettopp var derfor at du akkurat nå skulle bli dronning."

Og da svarte Ester Mordekai slik:" Gå i veg for å samle alle jøder sammen i Susan-borgen, og hold der fastehøytid for min skyld. For i tre døgn må dere ingenting spise eller drikke, verken om dagen eller om natten. Og jeg og ternene mine vil også faste på den samme måte. Og så vil jeg deretter forsøke å gå inn til kongen, enda det ikke er etter loven. Men må jeg dø, så la meg få dø. Amen

Og da gikk Mordekai av sted og gjorde slik som Ester hadde befalt ham om.

(Og denne hendelsen fant sted rett før Israels barn fikk landet sitt tilbake etter 70 år i eksil i Babel. Men noe tilsvarende skjedde også jødene rett før de skulle få igjen landet sitt i 1948. For da opplevde de Krystallnatten i 1938, og etterpå 2. verdenskrig med gasskamrene og det hele (1940-1945). Så vi ser at det er en sterk åndelig motstand mot at jødene skal få eie et land i denne verden).

Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

 

 

JØDEN ESTER BLIR DRONNING!

ESTERS BOK, Kapittel 1 og 2.

For den jødiske kvinnen, Ester, blir nå dronning i Persia og Media!

 I kong Ahasverus regjerings-tid, altså den Ahasverus som rådde over 127 provinser fra India til Etiopia, og som hadde kongestolen sin i Susan-borgen, så ble det holdt et stort gjestebud for hær-høvdingene i Persia og Media som varte i 180 dager. Og det var i det tredje styringsåret til denne kongen at han fikk vist frem storheten og rikdommen sin på en slik måte. For alt var stivpyntet, med purpur, lin og bomull i alle slags utsøkte sammensetninger. Og gulvene i borgen hans var av alabast, med hvit og svart marmor og perlemor, og der var gull og sølvbenker stående på gulvene. Og alle som kom til selskapet fikk drikke så mye vin de bare ville fra unike gullskåler.

Men i tillegg så laget også kongen til et selskap for tjenestefolket sitt, og det varte i syv dager. Og på den syvende dagen, i det vinen hadde begynt å prege kongen, så sa han til de syv hirdmennene sine at de skulle hente dronning Vasti inn, med hennes kongelige krone på hodet. For kongen ønsket nå å vise frem den skjønne dronningen sin..

Men denne dagen holdt også dronning Vasti et gjestebud for kvinnene inne på slottet, så derfor nektet hun å adlyde kongen. Og da ble kongen arg og spurte vismennene sine, de som forstod seg på lov og rett, hva han skulle gjør når dronning Vatsi hadde blitt så vrien at hun ikke lenger ville adlyde sin mann, kongen.

Og da var der en som tok til orde og sa til kongen:" Dronningen har ikke bare forbrutt seg mot kongen, men også mot alle dem som hører inn under kong Ahasverus herredømme. For når en slik hendelse blir kjent mellom hustruene i Persia og Media, så kommer de alle til å ta etter dette og vanvørde mennene sine, de også. Så derfor synes vi at det er best at kong Ahasverus nå sender ut et påbud som blir møysommelig nedskrevet og sendt rundt omkring i hele riket hans. Og i brevet skal det stå at dronning Vasti aldri mer skal få te seg frem for sin mann, kongen, og at en annen kvinne har rett til å overta den kongelige rollen hennes."

Og dette forslaget syntes kongen svært godt om, så han sendte et slikt brev til alle folk og land som lå inn under kongens velde, og så begynte han å lete etter en ny ung kvinne som kunne bli dronning, i stedet for den tverre dronning Vasti.

Og ombudsmennene og hjelperne til kongen samlet nå inn vakre kvinner til kvinnehuset i Susan-borgen. Og en som fikk ansvaret for disse kvinnene, han gav dem salver til å smøre seg med, slik at de ble enda vakrere enn de var fra før. Og den unge møyen som kongen da ville velge seg ut, hun skulle bli hans nye dronning!

 Og akkurat på den tiden arbeidet det en jødisk mann i Susan-borgen som hette Mordekai. Han var sønn av Ja`ir, og sønnesønn av Sime`i, og han var oldebarn til Kis av Benjamins ætt (Og under denne tiden så oppstod altså navnet jøde. Og det navnet ble en fellesbetegnelse for alle Israelitter som var blitt overflyttet fra Juda til Babel).

Og Mordekai var fosterfar til en ung kvinne som hette Hadassa, også kalt for Ester, for hun var datter av hans farbror. Og etter at foreldrene hennes døde, så tok Mordekai henne til seg som sin egen datter, og han gav henne den beste oppdragelsen.

Men nå var Ester blitt en velvoksen og vakker kvinne, og hun var en av dem som ble hentet inn til kongsgården denne dagen. Og den mannen som hadde fått ansvaret for de unge kvinnene i Susan- borgen, han likte Ester svært godt, og han gav henne salver til å smøre seg med, og også god og riktig kost, slik at hun skulle bli enda vakrere enn hun var fra før.

Men alle dronning-emnene fikk 6 måneder med på-smøring av myrra-oljer, og 6 måneder med på-smøring av velduftende krydder og salver, før de altså var klare til å stille seg frem for kongen. Og Ester, som var datter til Abiha`il, Mordekais farbror, hun fikk også det beste rommet i kvinnehuset, sammen med syv terner(tjenestepiker) som skulle stelle for henne der.

Og når Ester og de andre kvinnene endelig var klare til å stille seg frem for kongen, så ba ikke Ester om noe annet enn det Hegai, konge-tjeneren hadde rådet henne til. Og alle som så henne, de syntes svært godt om henne.

Og Mordekai gikk da stadig utenfor kvinnehuset og tenkte på hvorledes det gikk med Ester der inne. Men Ester hadde ikke fortalt noen om hva slags folkeslag hun stammet fra, for Mordekai hadde sagt at hun ikke skulle nevne noe om at hun var jøde.

Og i det syvende året av Ahasverus kongedømme, og i den tiende måneden(debet måned) dette året, så ble Ester valgt til å bli den nye dronningen på slottet til kongen, og hun fikk en kongelig krone på hodet. Og kongen ble svært begeistret for Ester, og han gjorde derfor et nytt stort gjestebud bare til hennes ære. Og så gav han skattelette i alle sine land på grunn av Ester, og folk byttet gaver til hennes ære.

 Og gjennom hele den tiden det hadde tatt for Ester å bli dronning, så hadde Mordekai holdt seg i konge-porten. Og der fikk han greie på at Bigtan og Teres, de to som voktet dørterskelen til kongsgården lette etter en anledning til å klare å drepe kongen. (Men om det var på grunn av at en jødisk dronning var på vei inn, det vites ikke. Men Gud lot likevel denne hendelsen komme jødene til gode på en spesiell måte) Og Mordekai fortalte da til Ester hva de to dørvokterne til kongen hadde pønsket på, og så bar Ester beskjeden videre inn til kongen.Og da saken ble gransket nærmere, så viste det seg at dette stemte. Og de to dørvokterne ble da hengt i en galge, mens hendelsen ble nedskrevet i Krønikeboken mens kongen var vitne på det.

(Altså skjedde det slik mens jeg holdt på å skrive Esras bok, at jeg kikket litt i Esters bok, og da oppdaget jeg at navnet Mordekai stod der. Men Mordekai var da allerede kommet hjem igjen til Jerusalem ( Esras, kapittel 2, vers 2), så derfor var det at jeg nå tok til å skrive Esters bok inni mellom her. For etter mine begrep, så skulle Esters bok vært flyttet frem om Esras bok i Bibelen)

Obs! Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

 

 

 

 

MEN MED HERRENS HJELP, SÅ BLE TEMPELET TIL SLUTT FERDIGBYGGET!

Esras bok, kapitel 6.  

Israels barn bygger nå ferdig Huset for Herren!

Og da perserkongen fikk forespørselen fra Tatnai og hans med-sammensvorne, så satte han i gang med en granskning inne i skattkammerets arkiv i Babylon, angående det som han hadde blitt forespurt. Og der fant han en bokrull i Ahmeta-borgen i Media-landet hvor det stod følgende:" I førstningen av kongedømmet til kong Kyros, så ble det sendt et påbud om at Guds Hus i Jerusalem skulle bygges opp igjen. Og Huset skulle være 60 alner høyt og 60 alner bredt, og det skulle ha tre lag med store steiner, og ett lag med nytt tømmer. Og kostnadene til Huset skulle Kongehuset bære. Og alle eiendelene som Nebukadnesar for 70 år siden hadde bortført fra Tempelet i Jerusalem, det skulle settes inn igjen i det nye Tempelet i Jerusalem!

Derfor sendte nå perserkongen et brev tilbake til Tatnai og hans med-sammensvorne med disse ord " Jeg ber deg nå Tatnai, du som er landshøvding, og også du Setar-Bosnai, sammen med afarsakitane, at dere ikke skal legge noen hindringer i veien for restaureringen av Guds Hus i Jerusalem, men la landshøvdingen og styresmaktene til jødene få reise opp igjen dette Huset for Herren. Og kostnadene de skal dekkes av skatte-inntektene fra folket på andre siden av Jordan-elven. Og alt av kalver, vær og lam til brennofrene for den himmelske Gud, sammen med også hvete, salt, vin og olje, det skal sendes jødene hver eneste dag etter forespørsel fra prestene i Jerusalem. For disse skal bære frem offer til en god duft for den himmelske Gud. Og så skal prestene samtidig be Herren om et langt liv for kongen og hans barn. Og er det noen som nå gjør motstand mot dette, så skal det rives en bjelke ut av huset hans. Og den bjelken skal han selv henges opp på, og nagles fast til, og huset hans skal gjøres om til en møkka -dynge. For den Gud som lot Navnet sitt bo i Jerusalem, Han vil slå ned på alle konger og folk som retter ut hånden sin for å ødelegge gjenoppbyggingen av Guds Hus i Jerusalem." 

Og på grunn av dette svaret fra perserkongen, så turte Tatnai og Setar-Bosnai, eller deres med-sammensvorne lenger å forhindre byggingen av Guds Hus i Jerusalem, men de rettet seg etter kongens ordre!

Og gjennom den tiden som det nå hadde gått med forhandlinger mellom jødenes fiender og perserkongen, så hadde styresmaktene til jødene likevel holdt frem med å bygge på Guds Hus i Jerusalem, mens profetene Haggai og Sakarias hadde støttet arbeiderne med oppmuntrende profetier fra Herren.(Sakarias har en egen bok på 14 kapitler lenger bak i Bibelen)

Og Israels barn bygde nå Herrens Hus,Tempelet, ferdig. Og dette var etter løyve fra både Herren og perserkongen.

Og på den tredje dagen i måneden adar, så stod Tempelet i Jerusalem ferdigbygget. Det var i det sjette styringsåret til perserkongen, Darius (år 515 f. kr.), han som rådde etter Kyros. Og Israels barn, sammen med prestene og levittene og dem som ellers hadde kommet hjem fra eksil i Babel, de holdt nå høytid og innviet det nye Tempelet med stor verdighet!  Og de ofret hundre okser, to hundre værer, fire hundre lam og tolv bukker, etter tallet på Israels barns 12 stammer (ætter). Og de forskjellige Israel sine slekter (stammer) ble innviet i sine stillinger i Tempelet. Dette gjaldt både prestene, etter sine skift, men også de levittene som skulle syte for gudstjenestene etter Moselovens påbud.

Og Israels barn holdt så påskehelg for Herren på den fjortende dagen i den første måneden(sikkert det neste året). Og prestene og levittene renset seg da nok til å kunne slakte påskelammet. Og alle åt påske- lammet av dem som var kommet hjem igjen fra eksil i Babel, men også de som nettopp hadde skilt seg fra urenheten til de hedningene som de hadde vanket sammen med mens de andre var i eksil i Babel. Og de holdt nå usyret brøds-helg med stor glede i hele syv dager. Og Herren hadde nå fylt  dem med en stor glede, og det var Han som hadde påvirket Assyrer-kongen til å støtte Israels barn i arbeidet med å få Herrens Hus, Tempelet, ferdig igjenoppbygget! 

(Og det at de renset seg, det kan være et forbilde på Dåpen. Men slett ikke alle jødene hadde nå kommet hjem igjen til Jerusalem. Blant annet gjaldt dette Esras og Nehemias. Men når disse endelig kom, så utførte de svært store ting i Jerusalem. Og de siste kapitlene i Esras bok, og hele Nehemias bok, det handler om når disse to kom hjem. Og Mordekai, han som det står om i Esters bok, han kom altså hjem sammen med den første puljen av jøder som ankom, så derfor kunne Esters bok vært plassert foran Esras bok i Bibelen).

Ellers er innlegget som før forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!)

 

 

MEN DET BLE MOTSTAND MOT TEMPELBYGGINGEN I JERUSALEM!

Esras bok, kapittel 4 og 5. 

 Israels barn fikk motstand i arbeidet med Tempel-byggingen!

Men Juda og Benjamins fiender, de som Assyrerkongen, Asarhaddon, i sin tid hadde flyttet over fra Assyria og til Samaria, de fikk nå greie på at jødene hadde kommet hjem igjen fra eksil i Babel, og at de var i gang med å bygge opp igjen Tempelet sitt i Jerusalem. Men da laget de et voldsomt bråk, og de gikk til Serubabel og høvdingene over Israels barn og sa:" La oss gå sammen med dere om å bygge dette Huset for Herren, for vi søker da deres Gud vi også, ham som vi har ofret til, helt siden Asarhaddon flyttet oss hit fra Assyria". (Men i 2. kongebok, kapittel 17, står det at det folket som kom fra Assyria og over til Samaria, de ikke hadde noen ærefrykt for Herren, Israels Gud, slik at Herren sendte løver inn imellom dem som drepte mange av dem. Og de få som fryktet Israels Gud, de fortsatte med å dyrke deres egne guder også, for de klarte ikke å holde den loven og de budene som Herren hadde gitt til Israels barn)

Og Serubabel, Josva, og Judas ættehøvdinger følte nå at det ikke var riktig av dem å gå sammen med disse folk i å bygge opp igjen Herrens Hus, Tempelet, for de kunne lett bli lurt av dem. Og Kyros perserkongen, hadde også sagt at jødene skulle være alene om denne oppgaven (For Kyros hadde, som vi husker, også mottatt innspill fra Herren angående jødenes foretak på dette punkt, og at de skulle være alene om denne oppgaven).

Men Israels fiender tok ikke et nei for et nei, og de skremte nå jødene bort fra byggeplassen sin. De leide seg til og med folk som la ut feller for dem, slik at arbeidet deres ble stoppet i hele kong Kyros sin levetid. Så sendte embetsbrødrene deres som oppholdt seg i Samaria, Dina, Afarsaka, Tarpela, Persia, Erek, Babel, Susan og Deha skriftlige anklager til de persiske kongene hvor de beklaget at jødene hadde begynt å restaurere grunnvollene i Jerusalem, og å bygge opp igjen Tempelet. Og de sa at jødene ikke kom til å betale hverken skatt, toll eller veg -avgifter, dersom de nå fikk slå seg til der igjen, og at dette ville bli til et tap for kongene.Og så spurte de også perserkongen om han ville være så snill å granske Krønikebøkene til forfedrene deres, for å se om det stemte med at Tempel-byggingen I Jerusalem skulle foretas på denne måten, og at jødene skulle få komme tilbake til Jerusalem og slå seg ned der igjen(Ja, her ser vi da hva som bodde i disse folk, og det skulle sannelig blitt til en snare for jødene, dersom de hadde latt disse folk hjelpe til med Tempel-byggingen).

Og når kongen nå gransket krønikebøkene til jødenes forfedre, så oppdaget han at byen Jerusalem i uminnelige tider hadde satt seg opp imot konger, og at det hadde vært en opprørsk by. Og de mektige kongene som rådet der tidligere, de hadde hatt kongedømmet over alt land på den siden av Jordan- elven. Og da sendte perserkongen beskjed til den øverstkommanderende Rehum, og også til riksskriveren Simsai at de måtte forhindre at jødene bygde opp igjen Jerusalem og satte i stand Herrens Hus, Tempelet, men de måtte gjøre på en klok måte, så ikke kongene led noe tap av det.

Og da perserkongens svar nådde Rehum og Simsai og deres embetsbrødre, så hastet de seg av sted til jødene i Jerusalem og hindret dem med vold og makt i å bygge opp igjen Tempelet. Og på denne måten ble arbeidet med Tempelbyggingen stoppet.

Men da profeterte de to jødene Haggai og Sakarias i navnet til Herren Israels Gud, og sa at arbeidet med Tempelbyggingen likevel skulle fortsette, selv om de ble forhindret, og flere andre profeter støttet dem også i dette. Så derfor tok nå Serubabel Saltielson og Josva Josadaksson på nytt fatt på arbeidet med Tempelbyggingen i Jerusalem. Men Seter- Bosnai og Tatnai, han som var landshøvding på den andre siden av Jordan-elven, kom nå på nytt frem til jødene i Jerusalem sammen med sine embetsbrødre og sa:" Hvem er det som har gitt dere lov til å starte opp igjen denne byggingen og gjenreisningen av muren rundt byen?" Og da nevnte arbeiderne navnene på de som stod for arbeidet, og de sa at Kyros, perserkongen, i sin tid hadde bestemt at dette skulle gjennomføres. Og så sa de at det var i Herren, Israel Guds navn at de nå ville fortsette med denne byggingen.Og da var Herren deres Gud var på deres side, så de klarte å arbeide videre gjennom hele den tiden det tok for fiendene å få sendt en skriftlig søknad til perserkongen og få svar tilbake.

For Tatnai, Setar-Bosnai og afarsakitane, de sendte nå en skriftlig forespørsel til perserkongen, hvor de spurte om han ville være så snill å undersøke om der fantes noe bevis på at kong Kyros i sin tid hadde bestemt at Tempelet i Jerusalem skulle bygges opp igjen, og at de eiendelene som Nebukadnesar hadde bortført til Babel, allerede nå var sendt tilbake til Jerusalem, for å bli innsatt i det nye Tempelet. 

(Ja, vi kjenner oss godt igjen her, vi som også lever i Det Nye Testamentets tid. For når det gjelder motstand og urettmessige anklager imot jødenes foretagender, så er dette dagligdags kost også i dag. For jødenes foretagender og hensikter er oftest også Guds hensikter, så derfor oppnår disse foretagender aldri noen gunst hos menneskene på jorden. Ikke før Herren selv kommer tilbake og setter alt i rett stand!)

 

 

ISRAELS BARN (JØDENE) VENDER TILBAKE TIL JERUSALEM!

ESRAS BOK, Kapittel 1, 2, 3.  

Israels barn vender hjem!

(En god stund etter at David hadde presentert Messias komme, så presenterte profeten Daniel tidspunktet for den hendelsen. Og dette står å lese om i Daniels bok litt lenger bak i Bibelen. Og akkurat da Daniel fikk denne åpenbaringen fra Gud, så var Israels barn i ferd med å få landet sitt tilbake etter 70 år i eksil)

For slik står det å lese i Daniels bok, kapittel 9:

Daniel, en Israelsk profet som var ansatt i Kongsgården i Babel, han fikk nå en påminnelse fra Gud om at årstallet stemte med at Jerusalem ikke lenger skulle ligge øde. For 70 år hadde gått siden folket der måtte flytte til Babel på grunn av sin syndeskyld. Og når Daniel fikk denne åpenbaringen fra Gud, så vendte han seg i bønn til Herren om at Gud måtte tilgi Israels barns misgjerninger og synder, og at de måtte få flytte tilbake til landet sitt.(Vi ser at selv om det var Gud som hadde sendt Israel i eksil i 70 år, og Han selv hadde bestemt at Israel nå skulle få landet sitt tilbake, så brukte Han Daniel til å be om at dette måtte fullbyrdes). Og mens Daniel var i dyp bønn til Herren angående dette, så kom Engelen Gabriel til ham. Og denne Engelen sa til ham at når ordet gikk ut om Jerusalems gjenreisning, så ville det først gå 7 vikor, og deretter 62 vikor til, til dess det ville komme en Fyrste som var salvet (og 1.vika betyr her 7 år). Og det var altså Jesus Kristus som det her var snakk om at var Fyrste. Og Daniel sa at denne Fyrsten ville bli født om ca. 483 år.

(Og siden 7 vikor er nevnt før de 62 vikorne, så må det være en spesiell hendelse innimellom her som ikke er nevnt i tid. Men det stemmer med at Jesus kom til å bli født nesten 500 år etter at Daniel fikk denne åpenbaringen fra Gud).

Og i det første styringsåret til perserkongen Kyros, så hadde Herren bestemt seg for at Jeremias sitt ord angående Jerusalems gjenreisning skulle begynne. Og dette kunngjorde kong Kyros i et brev, fordi Gud hadde minnet ham om at han skulle få sving på gjenreisningen av Herrens Hus i Jerusalem. Og jødene i Babel ble da bedt om å reise hjem igjen, slik at Herrens Hus i Jerusalem kunne istandsettes.

Og kong Kyros gav så jødenes granner beskjed om å hjelpe dem med sølv, gull, løsøre, husdyr og annet til hjemreisen deres. Og i tillegg skulle de også få med seg det som de trengte for å gjenreise Herrens Hus i Jerusalem.

Derfor gjorde de som tilhørte Juda og Benjamins ætte-høvdinger seg klare til å reise hjem nå. Men Gud hadde også lagt ned lysten til å reise hjem i både levittene og andre av dem.

Og i det disse nå dro av sted hjem, så fikk med seg sølv, gull, løsøre, buskap og dyre eiendeler fra sine granner. Og perserkongen Kyros hentet frem igjen de tingene som Nebukadneser for 70 år siden hadde bortført fra Jerusalem til Babel, og som han hadde plassert inne i skattkammeret til guden sin i Sinearlandet. For alt dette lot nå kong Kyros telles opp under tilsyn av Mitredat, skattemesteren, og så gav han det til Sesbassar (Serubabel), Juda-høvdingen, for at han skulle ta det med seg tilbake til Jerusalem. Dette innbefattet 30 gullfat, 1000 sølvfat, 29 offerkniver og 30 gullstaup av det nest beste slaget. Men 1000 andre gjenstander ble også tatt med hjem nå, og av bare gjenstander som var av gull og sølv, så var dette 5400 stk.

 Og profeten Serubabel (Sesbassar) fikk æren av å frakte alt dette med seg hjem igjen til Jerusalem.  

Og gjennom disse 70 årene hvor Israelsfolket hadde vært i eksil i Babel, så hadde de hatt sitt tilholdssted i Judariket i Babel, i den provinsen som var opprettet for dem der.

Og navnene på dem som vendte hjem, de kan leses her med sine navn og antall. Og det var 42 360 menn, foruten tjenerne som talte 7 337. Og av sangere så var det 200 stk.. Men navnene på alle disse, de må dere lese selv i Esras bok, kapittel 2 i Bibelen, for det er side opp og side ned for meg å skrive.

Og av husdyr som Israels barn fikk med seg hjem, så var det 736 hester, 245 muldyr, 435 kameler og 6 720 esler. Og noen av Israels ætte-høvdinger kom også med frivillige gaver til gjenreisningen av Herrens Hus i Jerusalem. Og bare på den måten kom det inn 61 000 gulldarikar ( persisk mynt), 5 000 sølvminer og hundre prestekjoler.

Og Israel, Guds folk, de kom på denne måten hjem til Jerusalem, sammen med sine ledere, og disse lederne var: Serubabel, Josva, Nehemias, Seraja, Re`elaja, Mordekai, Bilsan, Mispar, Bigvai, Rehum og Ba`ana.

Og Israels barn, av både prester, levitter, sangere, dørvoktere, tempeltjenere og andre, så bosatte de seg nå i sine byer i Israel.

Og i den sjuende måneden etter at de hadde etablert seg i landet sitt igjen, så samlet de seg som en mann av Jerusalem. Og blant dem var Josva Josadaksson, sammen med sine brødre. Men også Serubabel Saltielson, sammen med sine brødre og prestene.

Og straks så startet de med gjenoppbyggingen av Herrens alter på dets tidligere plass. Og de bar frem brennoffer til Herren deres Gud, slik det var foreskrevet dem i Moses sin lovbok. Og allerede den første dagen i den sjuende måneden etter at de kom hjem, så kunne de bære frem både morgen-offer og kvelds-offer på det nye alteret i Jerusalem.

Men grunnvollen til Herrens Hus, Tempelet, det var enda ikke blitt på-begynt, men de feiret likevel både løvhyttefesten, nymåne-dagene og Herrens hellige høytider, slik som før i tiden. Og forskjellige offer som folk kom med av egen fri vilje, dem bar de også frem. Og de betalte da steinhuggerne og tømmermennene for at de skulle starte med gjenoppbyggingen av Herrens Hus, Tempelet. Og så sendte de mat og olje til sidonerne og Tyrus-mennene, slik at de skulle få til-sendt seder-tømmer til gjenreisningen av Herrens Hus i Jerusalem. Og Kyros perserkongen, hjalp dem også med dette.

Og allerede året etter at de hadde kommet hjem, i den andre måneden, så startet de med gjenreisningen av Herrens Hus, Tempelet, på det samme stedet som det tidligere hadde stått. Og navnene på dem som var involvert dette i arbeidet, de er oppførte her i kapittel 3. Men jeg er ikke i stand til å gjengi dem, for de er utrolig mange.

Og prestene ble nå oppstilte i sine embetsklær (festklær ) og med sine lurer i hånd. Og levittene av dem som tilhørte Asafs slekt kom da og stilte seg opp med sine cymbler. Og alle priste de Herren på samme måte som, David, ættefaren deres hadde lært dem opp til å gjøre det.

Og nå var grunnvollen til Herrens Hus lagt, og de sang til Herrens ære og pris. For Herren er god, og Hans miskunnhet mot Israel varer evig! Amen

Og denne dagen fikk jubelen og gleden et sånt høyt lydnivå, at folk ikke kunne skille mellom jubel-lyd og lyden av gråt. For deres hjerter var så sterkt berørt av hendelsen som nå fant sted!

Og vær obs på noen egne vurderinger og at innlegget er mye forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten!

 

 

2. Krønikebok. Vi leser nå mer utfyllende om tidligere beskrevne konger og hendelser i Bibelen.

2. Krønikebok. Hele boken, 36 kapitler!

Og vi får en smakebit både av Det gamle og Det nye testamentet her!

Obs! Ta forbehold om at jeg her har sammenfattet trettiseks kapitler til kun ett her. For mye av dette innholdet har jeg skrevet om før, selv om jeg altså utfordrer dere til å lese Krønikebøkene selv i Bibelen. For eksempel så er Kongebøkene mye mer utfyllende gjengitt her enn i selve Kongebøkene.

Og David hadde presentert Messias komme, og Herren hadde sagt til ham at hans unge uerfarne sønn, Salomo, skulle bygge Huset til Herrens ære. Og vi leser om at Rehabeam, Salomos sønn, ble skyld i at folket sa:" Hva del har vi i David? (Jesu Kristi menighet) Nei, vi har ikke lenger noe arvelodd i Isais sønn, så gå bare hver til dere Israel, og så får David syte for sitt eget hus." Og dette skjedde på grunn av at Rehabeam hadde forkastet det rådet som de gamle gav ham (Altså bilde på den gamle Loven, Moseloven, for den hadde ikke noe arvelodd i "Jesu Paradis, 1. Kongebok, kapittel 12, og 2. Krønikebok, kapittel 10:15.) Men alt dette ble altså slik, fordi Herren hadde ordnet med med, står det her.

Og Jeroboam ble konge i Israel, mens Rehabeam regjerte i Juda. Men Jeroboam var hele tiden redd for å miste folket sitt tilbake til Judakongen. Så for å forhindre dette, så kopierte han alt det som hadde med Israels Gud å gjøre, og så brukte han det i sin private avgudsdyrkelse. Og gjennom alt dette, så tråkket han på Herren og alt det Hellige. Men folket fulgte ham i det, står det her.(Så det er svært viktig at personer som har en posisjon i samfunnet, eier gudsfrykt, slik at de ikke leder folk på villspor.)

Og så står det her i 2. Krønikebok 13:8, at Jeroboam, Israels konge, satte seg opp mot Rehabeam Juda-kongen, på lik linje med det å sette seg opp mot Herrens kongedømme, det som Davids sønner hadde i sin hånd. (Davids sønners kongedømme, blir altså av Gud regnet på lik linje med Herrens kongedømme, ser vi)

Og Salomo startet nå byggingen av Herrens Hus, Tempelet, det som skulle bli stående i Jerusalem, oppe på Moriafjellet, hos jebusitten Aravna( Ornan). Og på dette stedet var det også at Abraham fikk beskjed fra Herren om å ofre Isak, sin sønn. (Tempelet som Salomo bygde, var etter mitt syn formet som en båt. For da jeg beskrev Tempelets formasjon og mål i 1. Kongebok, kapittel 6, så fikk jeg en følelse av at dette Tempelet var den andre Noahs ark på en måte, og at det også var et forbilde på Jesu Kristi Paradis, som kommer til å bli den tredje Noahs ark). Les i Åp.4, om at det finnes en regnbue rundt kongestolen i himmelen.

 Og alt av inventar i Salomos Tempel, og de menneskene som fikk sitt oppholds- og arbeidssted der, de kan leses om her i 2. Krønikebok. Og Salomo fører Pakt-arken inn i Tempelet, og han takket og priset Herren, og så ofrer han brennoffer og slaktoffer til Gud, og han innvier Tempelet. Og Herrens ild kom da ned og fortærte ofrene til Salomo, mens Herrens herlighet fylte opp Huset, slik at også prestene måtte holde seg unna, uten å gå inn der for å gjøre tjeneste nå. Men Herren advarer Salomo mot synd, og Han sier at Israel er et hellig folk som må oppføre seg deretter.

Og så bygde Salomo Kongsgården, men også et hus til sin egyptiske hustru. Men han bygde også flere byer og borger.

Og en dag fikk Salomo besøk av dronningen av Saba, 1. Kongebok, kapittel 9 og 10. Og i den forbindelse blir Salomos visdom presentert på en spesiell måte. For det blir oss fortalt at et rykte om Salomos visdom nå hadde nådd til verdens ende, og at folk ble forvandlet av denne visdommen, slik som også denne arabiske dronningen ble det. (Salomos visdom kan være et forbilde på Jesu underfulle visdom som hadde nådd til verdens ende med sitt rykte). Og så er også Salomos rikdom beskrevet her. For Salomos rikdom og visdom overgikk alt det som ellers fantes på Jorden på den tiden!

Men på slutten av sin levetid, så falt Salomo i synd og avgudsdyrkelse gjennom de hedenske konene som han hadde tatt seg til ekte.

Så er de øvrige kongene i Juda, etter Rehabeams tid, også beskrevet med sine navn her, frem til Nebukadnesers tid og bortførelsen til Babel. Og de kampene Israel hadde med sine fiender, de er også beskrevet her, men det rommer bortimot 30 kapitler dette, så det blir en total umulighet for meg å gjengi det her. Men jeg kan sammenfatte det slik at noen av de kongene som styrte Juda gjennom denne tiden, de fryktet Herren og utsatte dermed Guds straffedom over landet. Men mange av dem harmet Herren med sin avgudsdyrkelse, og straffedommene ble da uunngåelige for dem.

Og som sagt så står det veldig mye mer utfyllende både om konger og annet i Krønikebøkene, enn hva det ellers står skrevet om ting i Bibelen, så det er svært interessant og lærerikt å lese disse bøkene.

(Og i Norge også så florerer det nå med " mysterie-religioner" her. Og media og stats-kanalen vår frykter mer smykke-korset rundt halsen enn de avskyelige avgudene som kan forårsake Guds straffedom over landet vårt. Og vi har også en prinsesse som har blåst nytt liv i Akab og Jesabels syndearv med tilbedelse av Herrens verste styggedom, gudinnen Astarte og hennes himmelhær (engler). Men dette synes ikke å bekymre noen. Har forresten prøvd å få inn et avis-innlegg om dette i en kristen avis, men de avslo å ta det inn).

Og i TV-2 reklamerer de stadig for ting som Gud kaller for en Styggedom, og det være seg både spådoms-synder, yoga, og folk som snakker med de døde. For Yoga for eksempel det gir folk en erkjennelse av å være frelst ifra det å bli født på ny, for de får en åndelig skjerm imot det som Jesus sier om å bli født på ny ved ham. Så vi ser at alt det som virkelig er noe å passe seg for, det heier folk frem, mens det som vil beskytte landet mot straffedommer, det er forbudt blitt. Og senest i dag så ble Alternativmessen presentert på Frokost-Tv (TV2), fullpakket med alt det som Herren har forkastet, og som i neste omgang kan føre til ulykke over landet vårt når det blir praktisert).

Obs! innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er som sagt noen egne vurderinger med

 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
tros.blogg. Bli med meg på en fantastisk reise gjennom Guds skrevne ord!. Vi begynner ved Skapelsen

tros.blogg. Bli med meg på en fantastisk reise gjennom Guds skrevne ord!. Vi begynner ved Skapelsen

63, Sula

Har vært i jobb siden jeg var 17 år, men har nå trappet noe ned. Og jeg får nå tid til å kose meg med mann og barn og bibellesning. Og ikke minst så gir Guds ord meg så mye verdifullt, at jeg ønsker å dele litt av dette med deg. Gud er fantastisk!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker