DANIEL FIKK ENDA ET BESØK AV EN ENGEL

Daniels bok, kapittel 11 og 12.

Daniel fikk enda et besøk av en Engel.

Det er faktisk vanskelig å forstå kapittel 11. For Engelen forteller her Daniel om ting som kommer til å skje lenge etter hans død, men ikke lenge nok til at det er direkte hendelser i endetiden. Likevel handler slutten på kapitlet om selve endetiden, og antagelig vil da tilsvarende hendelser skje i endetiden som vi leser om her. Men sjekk selv tolkningene som er gjort av dette kapitlet i selve Bibelen.

 Den Engelen som var Daniel til hjelp og vern det første året mens Darius var konge, kom nå tilbake til ham og sa:» En gang i fremtiden vil tre konger stå frem i Persia, og en fjerde vil samle seg større rikdom enn de andre. Og ved denne rikdommen vinner han seg makt som han bruker imot Grekerlandsriket. Men en annen fyrste vil også stå frem, og hans rike vil bli delt etter de fire himmelættene, uten at hans etterkommere vil arve det. For det vil bli gitt bort til uvedkommende.

Men det oppstår også en konge i sør, og en av hans høvdinger blir rådende over et mektig rike. Han forsøker å danne seg et forbund med kongen i nord ved sin datters hjelp. Men både hun og hennes far mister livet. Men en renning fra datteren bryter seg inn i borgene i nord, og turer der frem som han vil, og tar makten. Så fører han avgudsbilder og eiendeler av sølv og gull ned til Egypt.

Men kongen i nord går da imot ham, men blir tvunget til å snu hjem igjen. Men da manner hans sønner seg opp, og de samler en veldig hær som overstrømmer landet til kongen i sør. Og kongen selv kommer også og fører krigen frem til borgen deres.

Men kongen i sør brisker seg nå opp, men hans hær blir overgitt til kongen i nord, slik at selvtilliten til den kongen vokser. Men når makten og selvtilliten minker, da bygger den kongen seg en enda større hær.

Men på denne tiden reiser mange seg imot kongen i sør. Og kongen i nord kommer og kaster opp voller og inntar en borg-by. Og ingen kan stå seg imot ham. Han setter seg fast i det fagre landet (Israel) og volder der stor ødeleggelse. Så forsøker han å gi bort sin egen datter til kone for kongen i sør, for på den måten å volde ham ulykke. Men han blir avslørt, og vender seg da mot øyene og inntar mange av dem. Men en hær-høvding kommer ham i forkjøpet, slik at han lider nederlag. Men da snur han seg mot borgene i sitt eget land, men snåver der og dett, og er ikke mer.

Og en skatteinnkrever gjennomborer landet, mens en som ikke står i rekken til å få kongedømmet river det til seg med list og svik (Antiokos Epifanes, mannen som regjerte fra 187 -164 f.kr.). Og ved ham skal mange hærer skyves bort og krases, og likeens en av hans sambands-fyrster. Han drar uventet inn i de grøderike bygdene, og gjør der ting som hverken fedrene hans eller fedre-fedrene har gjort før ham. Og hærfang og ran strør han ut til folk og by, mens han stormer frem imot kongen i sør. Og kongen i sør bur seg da til strid med en stor hær, men vil ikke kunne stå seg. For noen som spiser ved bordet hans, feller ham, og de forårsaker et stort mannefall.

Men de som styrer både i nord og sør er på denne tiden onde, og de taler løgn mens de sitter ved samme bord. De planlegger også ting som ikke vil lykkes for dem, for enden er ikke kommet enda. Men kongen i nord drar hjem igjen med et stort hærfang, mens han planlegger å gå imot den hellige pakten (I Israel). Og til fastsatt tid går han til åtak på kongen i sør, men da kommer det skip opp imot ham fra Kittim (fra Kypros eller Tyrkia). Han slipper da harmen sin løs over den hellige pakten (I Israel), og merker seg hvem av jødene som vender sin pakt ryggen etter at han har lurt dem det (Dette gjorde Antiokos Epifanes)

Han sender så ut hærer som får i oppdrag å vanhellige helligdommen og den faste borgen (I Israel), og også ta bort det daglige offeret og sette opp den ødeleggende stygge-dommen. (En direkte forbilledlig hending på endetiden med Anti-Krist som hersker. For Antiokos Epifanes vanhelliget  den gang Tempelet og helligdommen). Men de som kjenner sin Gud står stødige og holder ut, og de lærer de andre. Men de blir hjemsøkte med sverd, bål, fangenskap og herjing, og blir også slik renset og helliget for endens tid. For enden er ikke kommet enda.

Og så kommer plutselig selve endetiden inn her:

Og kongen (Anti-Krist, som da regjerer) han gjør seg som han vil, og han opphøyer seg over den sanne Gud med store og kaute ord. Han enser ingen annen gud enn en borg-gud som fedrene hans ikke kjente til. Men ham viser han stor ære, og også de som er med ham guds-dyrkelsen (d.e Dyrebildet som det står om i Åpenbaringen). Heller ikke kvinners lyst enser ham. Men alt skal lykkes for ham inn til vredens tid er omme, den som han har fått til rådighet. For det som er urikkelig avgjort, må hende. Og i endetiden skal det bli ufred mellom kongen i Sør og ham (Anti-Krist). Og kongen i Nord skal storme frem imot ham(Anti-Krist) med vogner, hestefolk og skip, og de skal breie seg ut over mange land.  Og han(Anti-Krist) skal komme inn i det fagre landet(Israel) hvor store skarer vil falle. Men Moab, Edom og de gjeveste av ammonittene (Jordan) vil komme seg unna makten hans. Mens Egypt vil ikke slippe unna. Men Libya og Etiopia vil være i følget hans.

 Og når rykter fra øst og nord setter en støkk i ham, da skal han dra ut i stor vrede for å tyne de mange. Og han setter opp bostedet sitt mellom havet og det fagre helligdoms-fjellet (i Israel).

Kapittel 12: Men den store Engle-høvdingen, Mikael, hjelper nå Israel til sin rett, for det blir en trengsel på jorden som det aldri før har vært, helt fra noe folkeslag ble til.

Men alle de som har navnet sitt skrevet i livsens bok skal bli berget for himmelen, og de som sover i jorden (er døde) skal vakne opp. Noen til ævelig liv, og noen til skam og ævelig stygg. Og de vettuge skal skinne som himmel-kvelven, og de som har ført mange til frelse, skal i evighet skinne som stjernene. Og du Daniel må gjemme alle disse ord og forsegle boken til endetiden. For mange skal granske den, og kunnskapen skal bli stor.

«Men plutselig fikk jeg, Daniel, også se to andre personer som stod der på begge sider av elvebredden, i tillegg til Engelen som stod oppover vannet i elven. Og en av personene sa til Engelen som var kledd i linklede: Hvor lenge varer alt dette? Og jeg hørte hva Engelen svarte, Han som rettet ut den høyre hånden sin opp mot himmelen og svor ved Han som lever ævelig: Ei tid, tider, og en halv tid. (Se også Daniel kap. 7:25. For det betyr 1 år, pluss 2 år, pluss ½ år. (3 ½ år i alt). Og når makten til det hellige folket er helt opp kraset, da skal alt sammen fullendes.

Og jeg, Daniel, spurte så Engelen hva som blir enden på alt?» Og da svarte Han meg:» Gå nå bort Daniel, for disse ord skal være gjemt og forseglet til endens tid. For mange skal bli renset og helliget, og de vise skal forstå hva som skjer, men de ugudelige skal drive på med sin ugudelighet, uten å forstå det.

Men fra den tiden da det daglige offeret blir tatt bort, og den ødeleggende styggedommen satt opp, så skal det gå ett tusen to hundre og nitti dager (3, 6 mnd.) Men sæl er den som holder ut i ett tusen tre hundre og fem og tretti dager (3, 8 mnd.) (Krisen blir antagelig stor for jødene allerede 2 måneder før den ødeleggende styggedommen blir satt opp). Men gå du til møtes med enden, Daniel. For først skal du hvile, og etterpå skal du stå opp og ta imot delen din når dagene er til endes.

 

 

Engelen opplyser Daniel om at der finnes en høvding (avgrunns-engel) over Persia som er særdeles hard å hanskes med.

Daniels bok, kapittel 10.

En Engel opplyser Daniel om at der finnes en høvding over Persia som er svært hard og hanskes med. Og Engelen Mikael kom ham selv til unnsetning og hjelp for å få kontroll hos kongene i Persia. Og Engelen sier til Daniel at folket hans har fått Engelen Mikael til å hjelpe seg mot denne høvdingen over Persia i endens tid!

 

I det tredje styringsåret til perserkongen Kyros (antagelig Darius)kom der i en åpenbaring et ord til Daniel som varslet stor trengsel. Og Daniel akta på ordet og synet.

« For jeg, Daniel, hadde da gått og sørget i tre uker, uten å spise noen skikkelig. Og kjøtt og vin kom ikke i min munn. Heller ikke salvet jeg meg disse tre ukene.

Men den 24 dagen i den første måneden mens jeg stod ved elvebredden til den store elven Tigris (Hiddekel), så fikk jeg se en mann i lin-klær. Han hadde også et belte av Ufas-gull rundt livet, og legemet hans var som krysolit og ansiktet skinte som lynet. Øynene var som ildsluer å regne, og armene og bena var som av kobber, mens lyden av stemmen hans var som et veldig drønn. Men jeg, Daniel, var den eneste som så dette synet, men likevel ble de som var sammen med meg redde, og de gjemte seg. Og mens jeg stod der alene med alt, så følte jeg meg både blek og maktesløs. Og når jeg hørte lyden av stemmen hans (Engelens), så datt jeg fremover og besvimte. Men jeg kjente at en hånd tok i meg og hjalp meg slik at jeg skjelvende kom meg opp på kne og hender igjen.

Og Han (Engelen) sa til meg:» Daniel, du som er så verdifull for Gud. Gi akt på de ordene som jeg vil tale til deg, og reis deg opp og stå på dine ben, for jeg er blitt sendt til deg.» Og da reiste jeg, Daniel, meg skjelvende opp og stod på mine ben.

Og Han(Engelen) sa til meg:» Vær ikke redd, for helt fra den første dagen du la din elsk på å vinne deg forstand, og å ydmyke deg inn for din Gud, så har ordene dine blitt hørt. Og for disse ordenes skyld, så har jeg kommet for å fortelle deg at: Høvdingen over Perserriket stod meg imot i 21 dager. Men da kom Engelen Mikael, en av de fremste av Guds høvdinger og hjalp meg, så jeg fikk overtaket hos kongene i Persia (Så da kan Daniel, rent åndelig sett, ha blitt minnet om å være i en slags bønn og faste mens Engelen kjempet imot høvdingen over Persia, og her aner vi hva for åndskrefter som er i sving i disse områdene som omfatter Syria, Iran, Irak, Saudi Arabia osv). Men nå har jeg kommet hit og vil fortelle deg hva som vil skje med folket ditt i de siste dager. For dette også er et syn som sikter på de dagene", sa Engelen (Og les også i den forbindelse Åp.kap 9, vers 14 og 15, der hvor det står at fire Engler står bundet ved elven Eufrat (i Irak, omtrent der som døds-hæren IS oppstod nylig), og disse skal slippes løs på dagen og timen i endens tid for å drepe en tredjedel av menneskene på jorden. Det gjelder altså i Anti-Krist tiden).

«Og mens Engelen talte slik til meg, så vendte jeg ansiktet mitt mot jorden og ble målløs. Men brått var der en som lignet på et menneske som tok på leppene mine. Og da åpnet jeg munnen min og sa: »Herre, ved dette synet som jeg nå har hatt, så har det kommet en slik verk over meg at jeg eier ingen makt lenger (Han kan ha kjent den trengselen som ble varslet jødene i den siste tid). For hvordan kunne tjeneren til herren min, en slik en som jeg, tale med den Gud som herren min er? Derfor finnes der ingen makt i meg lenger på grunn av det».

Men da var der en som så ut som et menneske som på nytt tok tak i meg og styrket meg og sa: »Vær ikke redd, du gjæve mann. Fred være med deg, og vær bare sterk».

Og mens Mannen talte slik til meg, så kjente jeg at jeg ble styrket og sa:» Tal med meg fortsatt, for du har styrket meg!» Og da svarte Han meg: «Forstod du nå hvorfor jeg kom til deg? For jeg må straks dra tilbake og stride imot høvdingen over Persia. Og når jeg drar ut, så kommer også høvdingen over Grekarland (Og Grekarland innbefattet den gang Hellas, hvor avguden Zevs dominerte med sine avgrunns-ånder der).Og så sa Engelen." Men først vil jeg kunngjøre for deg hva som står skrevet i sannhets-boken, for det finnes ingen som kan hjelpe deg imot disse høvdingene, utenom Engelen Mikael, Han som er gitt dere (jødene) til hjelp.

(Tenk at vi får vite så mye om hva som skjer i åndeverdenen, og at der finnes avgrunns-engler som er som høvdinger å regne. For eksempel så leser vi også i Ef. kap. 6:12, at vi ikke er i en en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter, myndigheter, og mot verdens herskere i dette mørkret, og mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Og mange er de som spør seg hvorfor Gud kan tillate så mye ondskap i verden, men da kan man altså vise til dette og fortelle at Guds Englehøvdinger har voldsomme ånds-krefter å stri med for at Gud skal kunne få overtaket over grusomme ting som skjer i verden. Og særlig gjelder dette der hvor det ikke finnes noen som ber til den sanne Gud).

Innlegget er omskrevet i forhold til bibelteksten og her er noen egne vurderinger med.

 

 

ENGELEN GABRIEL KUNNGJØR ENDA MER FOR DANIEL!

DANIELS BOK, KAPITTEL 9.

Engelen Gabriel kunngjør enda mer for Daniel.

«I det fyrste styringsåret til Darius, Ahasverus sønn fra Media, så las jeg Daniel, i skriften at Herren hadde sagt til Jeremia at Han ville la det gå sytti år mens Jerusalem lå i ruiner, og jeg vendte meg da i bønn til Herren og fastet i sekk og aske. For jeg sa:» Herre, du store og mektige, du som holder din pakt og din miskunnhet mot alle dem som elsker deg og holder dine bud. Vi akta ikke på ordet ditt når du talte til oss gjennom profetene, de som den gang talte til våre konger, høvdinger og andre i ditt navn, men vi syndet imot deg og brøt dine bud. Men nå skjemmes vi sammen med våre konger og høvdinger, av både dem som er nær oss, og dem som Du har drevet bort til fremmede land fordi vi opptrådte så utro imot deg, og fordi vi ikke hørte på din røst. Men hos deg Herre, så finnes det miskunnhet og tilgivelse, selv om hele Israel brøt din lov og ignorerte din røst. Men forbannelsen som du hadde sverget over oss av det som var skrevet i Mosebøkene, den rammet oss. For i Mosebøkene står det skrevet at ulykken kom til å ramme oss, dersom vi ikke tok vare på ditt ord og dine bud. Derfor skjedde det i Jerusalem ting som ingen andre steder før har hendt.

Men til deg Herre så vil jeg si: Du som med en sterk hånd førte folket ditt ut av Egypt, og som gjorde deg et navn som i dag er det samme den gangen: Vi har syndet imot deg og båret oss ugudelig åt. Men jeg ber deg Herre, om at du etter dine rettferdige verk lar vreden og harmen din vende seg bort i fra byen Jerusalem, ditt hellige fjell! For på grunn av våre misgjerninger og synder, så er Jerusalem blitt til spott og spe for alle dem som bor omkring oss.

Men hør nå Gud på bønnen til din tjener: La Ditt Åsyn lyse over den ødelagte helligdommen din for din egen skyld, Herre. Og hall øret ditt hit for å høre hva jeg har å si deg. Lat opp øynene dine og se på ruinene våre, og den byen som er opp igjen kalla etter navnet ditt! For vi liter ikke på våre rettferdige verk når vi nå bærer frem våre inderlige ønsker for Ditt Åsyn nå. Men vi liter bare på din store miskunnhet. Hør Herre og forlat oss vår synd! Lyd etter bønnen min og gjør det som jeg nå ber deg om. Dryg ikke for din egen skyld, min Gud. For byen og folket ditt er da opp igjen kalla etter navnet ditt!»

Og mens jeg, Daniel, bar min bønn frem slik for Guds hellige fjell, og sanna syndene til Israel og meg selv, så kom Engelen Gabriel, Han som jeg før hadde sett den gangen jeg besvimte. Og Engelen tok nå tak i meg akkurat i det kvelds-offeret ble båret frem. Og han sa:» Daniel, jeg har nå kommet hit og vil lære deg å skjønne. For med det samme du tok til å bære frem dine inderlige bønner, så kom det et ord. Og nå har jeg kommet for å kunngjøre deg dette, da du er særs verdifull for Gud. Gi akt på ordet og det synet som du hadde. For sytti vikor ( 490 år) er overgitt til folket ditt og den hellige byen til å stenge inne frafallet og forsegle synder, og å føre frem en ævelig rettferdighet og stadfeste syn og profet, og til å salve en høyhellig helligdom. (Med vika er ment et tidsrom på sju år).

Ja, Darius ble konge i år. 521 f. kr. Og Tempelet i Jerusalem ble bygget 6 år senere, altså i året 515 f. Kr. (Esras kapittel 6, vers 15). Men nå får Daniel vite at 490 år skal gå mens folket hans og den hellige byen Jerusalem skulle stenge inne frafallet og forsegle synder, og til slutt føre frem en ævelig rettferdighet, slik at syn og profet ble stadfestet.

Og jeg tror da at man må regne 490 år tilbake i tid fra Jesus døde på korset, og Han slik førte frem en ævelig rettferdighet på jorden. Men i tillegg så må man trekke fra de 32 årene som Jesus levde på jorden. Da havner man på årstallet 458 f. Kr. Og dette året kom Esras hjem igjen til Jerusalem, og han tok tak i gjenreisningen av Guds hellige berg med stor glød, og han rensket synden ut fra byen. Derfor så mener jeg at fra denne datoen ble frafallet innestengt og synder forseglet. (Esras bok, kapittel 7 og 8) Men selv om Tempelet nå var ferdig opp igjen bygget, så var der mye som gjenstod av gjenreisning i det også Nehemias kom hjem. Men da ble også muren rundt byen (Jerusalem)opp igjenoppbygget. Og Nehemias var da den som gjorde et formidabelt arbeid med å gjenreise og gjenopprette Guds hellige by Jerusalem (Les hele Nehemias bok angående dette)

Men Engelen sa også til Daniel: «Du skal vite og skjønne at fra den tiden da ordet går ut om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem til dess det kommer en som er salvet, en Fyrste, så skal sju vikor, og to og seksti vikor li av. Og byen skal bli restaurert og opp igjen bygget med gater og voller, selv om tidene er trange. Men etter de 62 vikorne, da skal Han som er salvet, bli utryddet, og ikke ha, og byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer. Og enden på det er en storflom, og det vil helt til enden bli ufred, ødeleggelser og urikkelig avgjerd. (Es. 53:8) Og ei vika (7 år) skal gjøre pakten fast for de mange. Og når vika er halvert, da skal slaktoffer og matoffer bli tatt bort, og på styggedoms vinger skal ødeleggeren komme, til dess tyning og urikkelig avgjort straffedom strømmer ned over den som blir ødelagt.

(Ja, det skulle altså gå 7 vikor, pluss 62 vikor før en Fyrste som var salvet (Jesus Kristus) ble født, regnet fra det året som Engelen nettopp sa. Og disse årene blir sammenhengende 483 år frem til Jesu fødsel. Men om man regner de vikorne som er nevnt frem til enden av de 7, så blir dette 49 år, og vi havner da på årstallet 434.f. kr. Og det året var det siste året som Nehemias var landshøvding i Juda. Og Nehemias hadde da bygget ferdig muren rundt byen, og mye annet hadde han gjort. Så derfor tror jeg at Gud gjorde et skille her, slik som vers 25 antyder, altså ved Nehemias sine foretak. For det ser ut som om Gud minner både seg selv og andre på at dette året stod både Tempelet og muren rundt Jerusalem ferdig restaurert, og byen var opp igjen bygget med gater og voller, enda om tidene var trange. (Nehemias bok, kapittel 5 og 6). Og gjennom alt dette, så ser vi at Gud på en måte rammer inn de 24 årene som Esras og Nehemias restaurerte Juda og Jerusalem.

Men selv om Gud legger så stor vekt på at Jerusalem i sin helhet er blitt restaurert nå, så vil han likevel fortelle Daniel at når de 62 vikor er omme, så vil byen på nytt bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer. Og denne fyrsten det her er snakk om fikk altså Daniel tidligere høre om i det synet som han hadde. Og nå minner Engelen ham om at han skal ta vare på dette synet.

Og det folket som ødela byen Jerusalem 62 vikor etter denne restaureringen, det var romerne, ved den romerske keiser Titus, i år 70 e.Kr, og ved keiser Neros forarbeid. For da ble byen og helligdommen i Jerusalem på nytt ødelagt. Men den fyrsten som vi hører om at vil komme senere, det er selveste Anti-Krist. Og han vil altså da komme ut i fra det folket, maktapparatet, eller fra de folk som har samme mål og ideologi som denne Titus hadde, nemlig å utslette jødene og jødedommen. 

Og i neste vers, så står det at ei vika,7 år, skal gjøre den pakten fast for de mange. Og når vika er halvert, da skal slaktoffer og matoffer bli tatt bort, slik som Daniel fikk høre om. Og på styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, til dess ødelegging og urikkelig avgjort straffedom strømmer nedover dem som da blir ødelagt.

(Men så ser vi i dette kapitlet at Engelen først nevner 70 vikor, altså 490 år frem til Jesu død, og litt etterpå nevner han 7 vikor og 62 vikor, altså 483 år frem til Jesu fødsel. Da mangler der 1 vika 7 år. Han som er salvet skal bli utryddet, og ikke ha. For ei vike skal gjøre pakten fast for de mange. Dette viser et slags forbilde på 7 års perioden med Anti-Krist. For etter Anti-krist-perioden skal Jesus komme tilbake til jorden og opprette 1000 års riket).

Obs! Dette kapitler i Daniels bok er nå blitt omskrevet i forhold til bibelteksten, og her også mange egne vurderinger med.

 

DANIEL FIKK ENDA ET SYN ANGÅENDE ENDETIDEN!

DANIELS BOK, KAPITTEL 8.

DANIEL FIKK ENDA ET SYN FRA GUD.

(Men dette kapitlet skulle vel vært bytta om med kapittel 7 i Bibelen?)

«I det tredje styringsåret til kong Belsasar, fikk jeg, Daniel se et syn som kom etter det synet som jeg før hadde hatt. Og i dette synet følte jeg at jeg var i Susanborgen i Elamfylket, men jeg fikk se enda mer, for jeg følte også jeg at jeg stod ved siden av elven Ulai der. Og i det jeg så opp, så stod der en vær fremfor elven med to store horn. Og selv om hornene var høye, så var det ene hornet høyere enn det andre. Men dette skjøt sist opp.

Og væren stanga både vestover, nordover og sydover. Og ingen dyr kunne stå seg imot den, og ingen kunne berge seg imot dens vold, for væren for frem som han ville, og han oppførte seg hovmodig. (Denne væren kommer fra områder som vi i dag kjenner som Syria, Irak og Iran. Og la oss si for moro skyld at det er den brutale IS-hæren det her er snakk om)

Og mens jeg stod og så på væren, så kom der en geitebukk fra vest, og den for frem over hele jorden, men uten å komme nær jorden. (Det vil si at er fly eller droner det er snakk om, da det ikke kom nær jorden mens det skred frem. Og dette kom altså langveis fra og dro over hele jorden før det nådde frem dit som det skulle). Og bukken hadde et drustelig horn i skallen, og den kom da bort til væren og kjempet imot den med ustyrlig kraft og stanget den slik at de to hornene på den ble ødelagt, så den lå kraftløs og ned-tråkket, mens bukken forble mektig. (Det kan tenkes at det er EU eller NATO som sender sine fly mot «væren» og går til angrep. For det skal snart bli fortalt oss at bukken kom fra Grekarland. Men siden Grekarland ca. 500 år før Kristus nå er et usikkert område å identifisere, så kan man ikke si hva for land dette gjelder. Men vi får vite at makt-apparatet kom fra vest, i forhold til Media og Persia da. Men jeg tror altså at Helles da er innlemmet i Grekarland).

Men mens bukken stod der med sin veldige makt, så ble det store hornet revet av det, og det skjøt opp fire andre drustelige horn som alle pekte frem mot de fire himmelættene. Og fra ett av disse hornene skjøt der opp et nytt horn som i førstningen var lite, men som siden vokste voldsomt, både søretter, østover, og mot det fagre landet (Israel). Til slutt rakk det helt opp til himmelhæren, og det kastet noen fra hæren ned på jorden, av stjernene og tråkket på dem. Ja, det brisket seg til og med mot høvdingen over hæren (antagelig mot Engelen Mikael, med henv. til Daniel kap. 10 vers 13 og vers 20), og det tok bort det daglige offeret, slik at hans helligdoms bosted ble nedrevet. Og sammen med det daglige offeret, så ble hæren overgitt til ødeleggelse for frafallets skyld. Og hornet slo sannheten til jorden og hadde lykken med seg i alt det tok seg føre (Det er altså Gud som tillater at Djevelen skal få utføre dette forferdelige, og legge sannheten i grus. Og i Åp. Kap: 13, vers 13, kan vi lese at Anti-Krist skal til og med få ild til å falle ned fra himmelen (for at menneskene på jorden skal bli dåret til å tro at han er guddommelig).

Men så hørte jeg en av de hellige som talte, og en annen spurte han som talte: «Hvor lang tid gjelder dette synet for, altså synet om det daglige offeret, og om frafallet som vil volde slik nød at både helligdom og hær blir ned-tråkket? Og til dette svarte han meg:» To tusen og tre hundre kvelder og morgener. Men da skal helligdommen komme til sin rett igjen (6,2 år. Dermed er det ikke mye av 7 års perioden til Anti-Krist som blir levelig for jødene)

Men brått stod der fremfor meg en skapning som lignet en mann. Og fra andre siden av elven hørte jeg en manns-røst som ropte:» Gabriel, tyd synet for ham!» Men da Engelen kom dit som jeg stod, ble jeg redd og jeg kastet meg på kne til jorden. Og Engelen sa til meg: «Ta vare på ordene mine menneskesønn, for det synet som du hadde det sikter mot endetiden.» Men i det Engelen talte slik til meg, så besvimte jeg og falt om. Men Engelen tok tak i meg og reiste meg opp igjen og sa:» Nå vil jeg kunngjøre for deg hva som vil skje når det lir mot endens tid, den som samtidig er vredens tid. For det er endetiden synet ditt sikter imot.

Og den væren som du så med de to hornene, det er kongene (herskerne) i Media og Persia. Mens den raggete bukken er kongen i Grekarland (Dette kan som sagt være landene i EU eller NATO). Og det store hornet i skallen på bukken, det er den første kongen. (Men den første kongen (makten) blir straks ødelagt eller avsatt, og så skyter det fire nye makter opp ut i fra dette maktapparatet. Etterpå kommer det en hersker fra en av disse fire med frekt ansikt, og kyndig i onde råd. Hans velde blir stort, men ikke ved hans egen kraft. (For det er et guddommelig foretak på grunn av frafallets skyld, Og det er altså avgrunns-engelen som får slik makt en viss tid.)

Og det at hornet til bukken blir ødelagt, og at det kommer fire nye horn opp, det betyr at det vil komme fire andre riker(makter) fra det samme folket (Fra det samme makt-apparatet, og legge grunnlaget for Anti-Krist-veldet) Og de vil ikke oppstå ved sin egen kraft (For nå er det Satan som får makt til å dåre folk på jorden. Og han vil først lage til en falsk fred, før terrorveldet hans brytes løs. Og det står her at når de fire maktene har fylt opp opp syndebegeret sitt, så vil en hersker stige frem. Men i vers 23 her, så står det faktisk ikke noe om at den herskeren kom fra disse folk, men bare at det skal stige frem en hersker som er frekk og slu. Hans velde skal bli stort, men ikke ved hans egen kraft. For dette er et guddommelig foretak på grunn av frafallets skyld. Og denne herskeren skal ha lykken med seg i alt han tar seg føre så lenge tiden hans varer, den som på forhånd er bestemt av Gud.

For på slutten av regjeringstiden til disse fire, når illgjerningsmennene har fylt opp syndemålet sitt, da skal det stå frem en hersker med frekt ansikt, og stor kyndighet i onde råd. Og hans velde vil bli stort, men det vil ikke skje ved hans egen kraft. Han vil gjøre utrolig stor skade, men ha lykken med seg i alt han tar seg føre, for han skal klare å tyne mektige høvdinger, og også et folk av de hellige. Og fordi han er så intelligent, så har han lykken med seg i sin svikefulle ferd, og han vil hovmode seg i hjertet. Og de mange som han kommer til å tyne, de vil han også komme overrumplende på. Og han kommer til å sette seg opp mot høvdingen over høvdingene (Antagelig Engelen Mikael, m. hev. til Dan.kap 10, v 20). Men uten manns hånd blir han til slutt kraset (For da griper Gud inn).

Og det synet som du nettopp så, Daniel, angående de kveldene og de morgenene som er omtalte, de vil skje langt frem i tid. Men ta du likevel vare på dem».

«Men jeg, Daniel, ble rent maktesløs av alt det jeg så og hørte, så jeg lå syk i en tid etterpå. Og ingen forstod seg på det synet jeg hadde hatt. Men når jeg endelig kom meg på føttene igjen, så gjorde jeg som før tjeneste hos kongen.

(Dette kapitlet er svært nøyaktig tolket i Bibelen av noen andre, og det kan godt være at dette er riktige tolkninger i den forstand at de er forhistoriske bilder på det som senere kom til å skje. Men personlig så tror jeg ikke at herskere som levde på Jesus sin tid, for 2000 år siden, har noe med endetiden på jorden å gjøre, og dessuten så må det som tolkes også stemme med at det daglige offeret blir borttatt i 6, 2 år. Og det må også stemme med at den aktuelle mannen kastet noen fra himmelhæren ned på jorden og tråkket på dem. Men slike overnaturlige ting tror jeg bare vil skje i forbindelse med Anti-Krist-tiden og vredens tid på jorden)

Obs! kapitlet er omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er mange egne vurderinger med!

 

MEN DANIEL FIKK OGSÅ SELV DRØMMER OG SYNER ANGÅENDE ENDETIDEN PÅ JORDEN:

Daniels bok, kapittel 7.

Men Daniel fikk også selv drømmer og syner.

(Jeg forstår ikke hvorfor dette kapitlet ikke er bytta om med kapittel 6)

I det fyrste styringsåret til Belsasar, Nebukadnesars sønn, så hadde Daniel selv noen drømmer og syner som han noterte ned. For Daniel fikk da se hvorledes de fire himmelvindene stormet frem over det store havet, og fire dyr steg opp ifra det som alle var ulike å se til.  

Det første dyret lignet på en løve, og det hadde ørnevinger. Men vingene ble revet av det, og dyret fikk to føtter og et manne-hjerte, og det ble stående på jorden.

Det andre dyret lignet på en bjørn som letta seg opp med den ene framfoten. Den hadde tre sidebein i gapet mellom tennene, mens noen sa til det:» Stå opp og et mye kjøtt».

Og det tredje dyret så ut som en leopard som hadde fire hoder. Men det hadde også fire fuglevinger på ryggen, og fikk stort velde.

Og det fjerde dyret var uhorvelig sterkt, og det hadde ti horn og tenner som av jern. Det åt og krasa alt det kom over, mens det tråkket ned resten med føttene sine. Og mens Daniel så på disse hornene, så skjøt et lite nytt horn opp og fortrengte tre av de andre. Det hadde øyner som på et menneske, og en munn som talte store ord. Og mens Daniel så på dyret, så ble det satt frem stoler, og en gammel mann satte seg på en av dem. Kledningen hans var som snø, og håret hans var som ren ull. Stolen han satt på og hjulene på den var som brennende ild. Og ut ifra Mannen selv, så strømmet det en elv av ild. Tjenerne hans var tusen ganger tusen. Mens ti tusen ganger ti-tusen stod til tjeneste for ham. Og retten ble satt og bøker ble åpnet. Og dyret med hornet som hadde talt ut de store ord ble nå drept og kastet i den brennende ilden.

Og makten til de første dyrene, ble også tatt fra dem. For levetiden deres var fastsatt for tid og stund.(Kan være Hitler, Stalin og Mussolini)

«Så fikk, jeg, Daniel, se en person som lignet på en Menneskesønn som kom ned i skyene. Han gikk frem foran den gamle mannen som satt på stolen. Og Menneskesønnen fikk stort velde og ble æret. Og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene Ham, for Hans velde var et evighetsvelde som aldri gikk til grunne. Men siden alt dette skremte meg, så spurte jeg en Engel som stod der hva det betydde. Og jeg fikk til svar at de fire dyrene jeg først hadde sett, de var fire store konger(herskere) som en tid regjerte på jorden. Men de hellige til den Høyeste (Gud) ville til slutt ta riket i eie for all evighet (De jobbet sikkert ut ifra Anti- Krits tanke om å utrydde jødene eller de kristne, men at de hellige ville ta riket til slutt). Og så spurte jeg Engelen om han kunne fortelle meg noe pålitelig om det fjerde dyret, det som var større å se til enn alle de andre, og som hadde tenner av jern, og som hadde klør som av kobber, og som åt og krasa alt det kom over. Og dyret hadde også ti horn, mens et lite horn kom opp og fortrengte tre av de andre. Det lille hornet hadde øyner som på et menneske og en munn som talte store ord. Det stred mot de Hellige og vant over dem, helt til den tiden som var fastsatt for at de hellige skulle få riket kom. Og da skulle den Høyeste ta sin rett (1000 års-riket for jødene) Åp.kap. 13, v.7.

Og Engelen fortalte meg at det først ville komme et rike på jorden som skulle bli ulikt alle de andre, og det ville sluke hele jorden, og tråkke den ned. Og de ti hornene på dyret betydde at ti konger ville herske på jorden, mens en person ville stige frem og slå ned tre av de andre. Han ville tale store og spottende ord mot den Høyeste og føre vold mot Hans hellige. Han kom til å skifte om på de hellige tidene og lovene mens hans regjeringstid varte, for den tiden var fastsatt til tid og stund. Den ville først vare i ett år, så to år til, og så et halvt år til (altså 42 måneder). Og da skulle veldet bli tatt ifra ham, og retten ville bli satt. Han kom da til å gå til grunne for all evighet, mens veldet ville bli gitt til det Hellige folket åt den den Høyeste. Et rike som da alle folk må adlyde og tjene». Og alt sammen gjemte Daniel i hjertet sitt.

(Daniel fikk altså vite av Engelen at det skulle herske ti konger på jorden når en konge steg frem og fortrenge tre konger. Og denne kongen ville tale spottende ord mot Den hellige Gud, og forfølge hans hellige barn(Jødene) Og regjeringstiden hans ville vare i 42 måneder.

Og de ti kongene, de kan altså være tilretteleggere for selve Anti-Krist som vil komme hakk i hel med disse. For 10 konger kommer til å bli involvert i endetid-foretaket til Anti-Krist, og de vil regjere en time sammen med Dyret. Åp. Kap 17, vers 12.. Det blir da først 42 måneder med tilrettelegging, og deretter 42 måneder med terrorvelde ved denne personens styre. Og vi ser her at Anti-Krist selv avsetter tre av disse 10 kongene (når timen deres er over), og det blir da 7 igjen som da regjerer sammen med ham.

Og i Åp. Kap. 13, v.1, 2, 3, så ser vi at alle ti kongene innbakt i ett og samme dyr, det dyret som også har sju hoder. Og i Åp. kap. 17, vers 11, står det at Anti-Krist selv er den åttende av disse 7, samtidig som han også er en av de sju. Og når fem disse hodene allerede har falt: Åp. Kap 13, vers 3, og en av de to som er igjen, da er såra til ulivs, og ikke lenger lever, men altså skal livne opp igjen og bli leget, så hele jorden skal undre seg over at denne personen er blitt i live igjen, da blir der bare en person igjen til å styre sammen med ham (Anti-krist).

 Men så dukker det også opp et nytt dyr med to horn som taler som en drage her: Åp. Kap. 13, v.11. Og dette dyret bruker hele makten til det første dyret, det som hadde ti horn og sju hoder til å begynne med. v12. Og min teori blir da at Anti-Krist selv må være dette dyret som er såret til ulivs. For det står her at dyret med to horn bruker hele makten til det første dyret og gir det livsånde, slik at det kan tale (snakke). Så derfor tror jeg at det er Anti-Krist selv som er kamuflert i dette dyret som er såret til ulivs, og at dyret med to horn hører med til det andre dyret, fordi det gav det livsånde. Og i Åp. kap. 17, vers 10 står det at fem av hodene er falne, og da blir det bare ett igjen til å hjelpe Anti-Krist med å regjere på denne tiden.

Men altså etter at Anti-Krists tid er omme, da stiger Jesus Kristus (Menneskesønnen) ned på jorden og oppretter 1000 års-riket for jødene, de hellige Guds folk.

Men da er det kanskje noen som undrer seg over hvor menigheten står opp i det hele, de frelste hedningene. Men frykt ikke. Gud har en super plan for alle dem som ønsker å høre Ham til, for disse blir bort rykket til himmelen i et nu mens Anti-krist herjer på jorden.

Obs! Innlegget er omskrevet og litt forkortet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

 

 

 

DANIEL BLE KASTET I LØVEGROPEN!

Daniels bok, kapittel 6.

Daniel blir kastet i løvehulen!

Og Darius fra Media tok nå over riket, 62 år gammel. Og da satte han 120 satraper til å styre sammen med seg. Og over dem igjen, så satte han tre riksråder som skulle holde orden på regnskapet hans, og en av dem var Daniel. Og Daniel utmerket seg fremfor de andre, for han hadde en makeløs ånd i seg. Og kongen hadde også planer om å sette ham over hele riket, men da ble de andre riksrådene og satrapene så misunnelige at de søkte etter en anledning til å stevne Daniel inn for kongen, så de lette da etter skyld hos Daniel, men de fant de ingenting. For Daniel var en trofast tjener hos kongen, og ingen misgjerning var å finne hos ham.

Men da sa de mennene som stod Daniel etter livet:» Siden vi ikke finner noen skyld hos Daniel, så kan det vel late seg gjøre å klage ham inn for kongen når det gjelder gudsdyrkelsen hans». Og rådsherrene, landshøvdingene, riksrådene og jarlene samrådet seg nå om at det burde bli gitt ut et kongelig påbud om at det var kun kongen som skulle tilbes i de neste 30 dager. Og de som da ikke overholdt påbudet, de ble kastet i løvegropen. Og kongen ble bedt om å sette ut et skriftlig påbud til folket i Media og Persia angående dette. Og da gjorde kongen som rådsherrene hans satte frem krav om.

Men Daniel gikk som før opp til den øvre salen sin og åpnet vinduet imot Jerusalem. Der la han seg på kne tre ganger pr.dag, og takket og ba til sin Gud.

Og da kom styresmaktene stormende inn mens han lå på kne og ba, og de gikk straks tilbake til kongen og klaget på ham fordi han ikke hadde overholdt ordren som var blitt gitt.

Men da ble kongen sorgfull i sitt hjerte, og han lurte på hvorledes han kunne berge Daniel. Men når han ikke fant noen utveg for å berge ham, så måtte han bare be dem om å kaste ham i løvegropen. Men kongen sa likevel til Daniel:» Den Gud som du så inderlig dyrker kommer nok til å frelse deg fra løvene». Og etter at de hadde kastet Daniel i løvegropen, så forseglet de også grop-åpningen med en stein med kongens segl-ring på, sammen med også stormennenes segl-ringer.

Og kongen gikk sorgfull hjem til slottet sitt og fastet hele natten, og ingen fikk komme inn til ham. For denne natten lå kongen våken og tenkte på hvordan Daniel hadde det. Så tidlig neste morgen reiste kongen seg opp og gikk bort til løvegropen. Og i det han nærmet seg gropen, så ropte han på Daniel med sorgfull røst og sa:» Daniel, du tjeneren til den levende Gud, kanskje har den Gud som du dyrker, berget deg fra løvene? Og da svarte Daniel fra løvegropen:» Leve kongen! Ja, min Gud sendte sin Engel til meg og lukket gapet på løvene, så de ikke skadet meg. For Herren fant ingen skyld hos meg, og heller ikke fant han noen skyld på meg overfor for deg herre, konge».

Men da ble kongen overmåte glad, og han ba noen om å dra Daniel opp av gropen, og han sa at de som hadde funnet på dette, selv skulle kastes i løvegropen. Og ikke før hadde disse nådd botnen, så røk løvene på dem og kraset hvert et bein i kroppen deres.

Men da skrev kong Darius et brev til alle folk og tungemål i riket sitt og sa:» Med dette gir jeg påbud om at alle folk i riket mitt skal skjelve for Daniels Gud og frykte Ham, for Han er den levende Gud, og Hans rike vil vare helt til enden. For den Gud som berget Daniel fra løvenes gap, Han er også den som berger og utfrir og som gir tegn i himmelen og på jorden.Og Daniel hadde nå lykken med seg både mens Darius var konge, og da Kyros ble konge.

(Obs! Men nå ser jeg at kong Kyros er blitt byttet om med kong Darius i Esras bok i Bibelen, og jeg har derfor gått tilbake og notert dette her i bloggen min. Men da skulle også kapittel 7 vært bytta om med kapittel 6. Og kapittel 8 skulle vært bytta om med kapittel 7).

(Både kapittel 3 og kapittel 6 her, kan være forhistoriske bilder på endetiden på jorden, på den måten at folk blir forsøkt drept på grunn av at de enten ikke tilber gudebildet, eller kongen selv. Men kapitlene avspeiler også en Mektig Gud som berger sine barn i en truende situasjon. For vi hører her hvor mektig himmelens Gud er, og at Han til slutt er den som råder over alt og alle).

Obs! Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og er noen egne vurderinger til slutt her.

 

Det synte seg fingrer som av en manns-hånd som skrev på den hvitkalkede veggen!

Daniels bok, kapittel 5.

Det synte seg fingrer som av en manns-hånd som skrev på veggen!

Men når Belsasar, Nebukadnesars sønn hadde overtatt riket, så gjorde han et stort gjestebud for de tusen stormennene sine og drakk vin foran øynene deres. Og da han hadde blitt beruset av vinen, så bød han at de skulle hente gull- og sølvkarene som Nebukadnesar i sin tid hadde røvet med seg fra Tempelet i Jerusalem. For hele slekten til kongen, sammen med hans tjenere skulle nå drikke av disse karene. Og mens de satt der og drakk vin, så priset de samtidig gudene sine, de som var laget av sølv, gull, kobber, jern, stein og tre.

Men da synte der seg fingrer som av en manns-hånd som skrev på den hvitkalkede veggen i kongshallen, midt imot lysestaken. Og kongen så at hånden skrev.

Men da ble kongen redd, og han begynte å skjelve, så knea hans slo imot hverandre. Så ropte han med høy røst og sa at de skulle hente vismennene, åndemanerne og stjerne-tyderne inn til ham. Og da de alle kom, sa han til dem:» Den mannen som kan lese skriften på veggen og tyde den for meg, han skal bli kledd i purpur og få et gullkjede om halsen. Og han skal bli den tredje i riket mitt».

Men ingen av de vismennene som nå hadde kommet, kunne lese skriften, eller tyde den for kongen.

Men da ble kongen helt fra seg, og han forandret seg i ansiktet, mens dronningen hans tok til orde og sa:» Lenge leve kongen. Men kongen må ikke la seg skremme av dette, for i riket hans finnes der en mann som ånden til de hellige gudene er i. For i de dagene da din far styrte riket, så eide denne mannen både opplysning, klokskap og visdom, til liks med guder, og han ble satt til å være høvding over runemesterne og åndemanerne, for han har en makeløs ånd i seg, og han har kunnskap og forstand nok til å kunne tyde drømmer, og til å løse vanskelige gåter.

Derfor ble nå Daniel hentet inn til kongen. Og kongen tok til orde og sa:» Er du ikke en av de jødiske fangene som min far førte hit fra Juda? Jeg har nemlig hørt om deg at ånden til guder er i deg, og at du er i besittelse av en makeløs visdom til å kunne tyde drømmer og løse de vanskeligste spørsmål. Og nå lurer jeg på om du er i stand til å tyde denne skriften på veggen for meg. For om så er, så skal du bli kledd i purpur og få et gullkjede om halsen, og du skal bli den tredje i riket mitt».

Og Daniel svara:» Gavene dine kan du beholde selv, eller gi dem til en annen. Men skriften skal jeg tyde for deg. For det var din far, Nebukadnesar som Herren gav riket og makten og æren, og for den maktens skyld, så skalv alle folk, ætter og tungemål. For hvem han ville drepte han, og hvem han ville lot han få leve. Og hvem han ville gjorde han også stor, og hvem han ville gjorde han liten.

Men da han hovmodet seg i hjertet sitt, og ånden hans ble stolt, så ble han ned-støtt fra kongestolen sin, og æren ble tatt ifra ham. Men han ble også utstøtt fra menneskene, og hjertet hans ble som på et dyr. For hos ville esler måtte han bo, og gress måtte han spise, slik som oksene. Og av dogget fra himmelen ble kroppen hans vætet, helt til han innrømmet at den høyeste Gud var den som rådet over kongedømmet hos menneskene.

Men du Belsasar, hans sønn, du har ikke bøyet hjertet ditt for Herren, enda du visste at dette som hendte med din far. For du har hovmodet deg imot Herren på den måten at du har latt folk hente gull og sølv-karene som ble frarøvet Herrens Hus i Jerusalem, mens du og dine stormenn, sammen med deres familier har drukket vin fra dem, mens du hyllet gudene dine som var av sølv, gull, kobber, jern, stein og tre, de guder som hverken hører eller har vit til å forstå. Men derimot den Gud som har din livsånde i sin hånd, og som råder over alle dine veier, Ham har du ikke æret. Og derfor ble denne hånden og skriften sendt deg fra Herren.

Og da lyder det som står skrevet på veggen: Mene, mene, tekel, ufarsin. Og det tydes:» MENE, det betyr at Gud har talt dagene til riket ditt og gjort ende på det. Og TEKEL betyr at du selv er blitt veiet på en vektskål og funnet for lett. Og PERES betyr at riket ditt er blitt delt, og det er blitt gitt til perserne».

Men da bød Belsasar at Daniel skulle kles i purpur og gullkjede, og han skulle bli nummer tre i riket hans. Men samme natt ble Belsasar, kaldearkongen drept.

Obs! Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten!

 

Nebukadnesar hadde en drøm om natten som satte uro i tankene hans!

Daniels bok, kapittel 4.

Men Nebukadnesar hadde en drøm som satte uro i tankene hans.

«Først ærer Nebukadnesar Gud med veldige ord. Og så sier han: «Mens jeg, Nebukadnesar, levde i ro i mitt slott, og jeg var vel til mote, så hadde jeg en drøm om natten som skremte meg, og jeg fikk fæle syner. Jeg gav da påbud om at vismennene i Babel skulle hentes, så de kunne tyde drømmen og synene for meg. Men en etter en kom de, av både runemestere, åndemanere og stjernetydere, uten at noen kunne tyde drømmen for meg. Men så hentet de Daniel, han som jeg har gitt navnet Beltsasar etter navnet på guden min. For han har ånden til de hellige gudene i seg».

Og kongen fortalte da Daniel at han hadde hatt et i et syn der han hadde sett et stort tre som stod midt på jorden. Treet var uhorvelig stort og sterkt, og det rakk helt opp til himmelen. Og man kunne også se det til jordens ende. Løvet på det var vakkert, og det bar så mye frukt at det gav føde til alt og alle på jorden. Og dyrene på marken fant skygge under det, og fuglene i luften bodde i grenene på det.

Men i synene mine da så jeg også en Hellig vokter som steg ned fra himmelen og ropte med høy røst:» Fell ned treet og hugg grenene av det. Riv løv-kledningen av det og spre frukten omkring. Da vil også dyrene som ligger under det, rømme bort, og fuglene vil fly bort bort fra grenene. La likevel stuven og røttene stå igjen, selv om de skal være bundne med kjettinger av jern og kobber midt ute i det grønne gresslandet. Og av doggen fra himmelen skal han (Nebukadnesar) vætes, og som dyrene på marken skal han spise urter fra marken. Hjertet hans skal omskapes til et dyre-hjerte. Og sju tider (år) skal skride frem over ham på denne måten. For budskapet om dette bunner ut i en avgjørelse fra vokterne. For det er de hellige som har tatt en slik avgjørelse, så alle som lever på jorden skal måtte sanne at Den Høyeste Gud har makt over kongedømmet hos menneskene, og at Herren er den som overgir kongedømmet til hvem han vil. For den ringeste blant menneskene kan Herren sette til å råde over riket. (Det virker som om bortrykkelsen av Guds folk har skjedd her og at Guds folk er med og tar avgjørelser i himmelen) Og du Daniel er den som må tyde drømmen for meg»

Og Daniel svara at det treet som kongen nettopp hadde sett, og som var så stort og sterkt at det rakk opp til himmelen og kunne sees over hele jorden, det var Nebukadnesar selv. Og den hellige vokteren som kongen så at steg ned fra himmelen og ba om at treet skulle felles, men at stuven og røttene skulle stå igjen og være bundet med jernkjetting, det var Den Høyeste Gud. Og det at han (Nebukadnesar) skulle vætes og få sin lut mellom dyrene på marken i sju år, det var også Den Høyeste som hadde ordnet med. Og Daniel sa: «For du Nebukadnesar, du skal bli utstøtt fra menneskene på jorden og bo hos dyrene på marken. Og gress må du spise, slik som oksene, og av dogg fra himmelen skal du bli våt. Og sju tider skal skride frem over deg, til dess du anerkjenner at Den Høyeste har makt over kongedømmet hos menneskene, og at det er Han som gir Riket til hvem han vil. Men det at røttene på treet skal stå igjen, det betyr at du skal få beholde riket ditt til dess du anerkjenner at himmelen eier makten. Så løs deg fra dine misgjerninger om lykken skal stå deg bi».

Og da tolv måneder var til endes, så gikk kongen omkring oppe på slottstaket sitt, og han tenkte på det store veldet han hadde i sin makt. Men da kom det en høy røst fra himmelen som sa:» Til deg, kong Nebukadnesar blir dette forkynt, at riket ditt skal tas ifra deg. Og fra menneskene skal du bli utstøtt, og hos dyrene på marken må du bo, og gress må du spise slik som oksene. Og da skal sju tider skal skride frem over deg, til dess du innrømmer at den Høyeste har makt over kongedømmet hos menneskene på jorden, og at Han er den som overgir Riket til hvem han vil. For den Høyeste gjør som Han selv vil, både med himmelhæren og med de som bor på jorden. Ingen kan minske Herren, eller gi seg i kast med det Han vil foreta seg».

Og når Nebukadnesar hadde levd som et dyr i 7 år, så fikk han vettet sitt igjen, og ble på nytt innsatt i kongedømmet sitt. Men da fikk han se herligheten som fulgte med kongedømmet hans, og han priset himmelens konge for alle Hans gjerninger, og samtykte i at Herren var den eneste som kunne bøye de som opptrådte i hovmod.

(Ja, vi er fremdeles i Johannes Åpenbaring, kapittel 11 og 13. For det treet som Nebukadnesar så, og som altså var han selv, det mener jeg at kan være et forhistorisk bilde på det riket som kommer til å gjelde i endens tid på jorden, og som Anti-Krist vil ha i sin hånd over. Det blir et verdensomspennende rike, og det kommer til å dåre folk, først i 42 måneder med tilrettelegging, og deretter i 42 måneder med terrorvelde. For til sammen vil Anti-Krist- riket vare i 7 år. Og det som vi nettopp hørte om at Nebukadnesar ble omskapt til et dyr i 7 år, det kan ha noe med dette å gjøre. Og i disse kapitlene i Åpenbaringsboken, så står det både om et dyrebilde som alle må tilbe, og om et dyr som skal stige opp av jorden og gi kraft til dette dyrebildet.

 Men dette som det står om at roten på treet skal stå igjen bundet med jernlenker, det kan ha noe med det som står i Åp. Kap. 20 å gjøre. For mens Anti-Krist herjer som verst her på jorden, så kommer Jesus ned igjen og oppretter tusenårsriket, og Djevelen blir da bundet med lenker for en tid. Men intet ondt kan gjennom disse tusen år utrettes på jorden av noe menneske. Bare etter at Djevelen har sluppet løs igjen for en kort periode, kan dette skje. Men Anti-Krist(han som er  Djevelens sendebud) må til slutt innse at han har tapt kampen om menneskene, og innrømme at det er Herren som har makt over kongedømmet hos menneskene på jorden).

Obs! Innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

Kong Nebukadnesar laget seg et stort bilde av gull som alle i riket hans måtte tilbe!

Daniels bok, kapittel 3.

Nebukadnesar laget seg et stort bilde av gull som alle i riket hans måtte tilbe!

Nebukadnesar laget seg et gudebilde i gull, og det var seksti alner høyt og seks alner bredt ( dvs. 30 meter bredt og 30 meter høyt, etter en mesopotamisk alen), og han satte det opp i Durudalen i Babelsfylket. Så stevnet han sammen satrapene, jarlene, landshøvdingene, dommerne, overdommerne, skattemestrene, embetsmennene, og de som kjente til lovene, for at de skulle komme og vigsle dette gudebildet i Durudalen.

Og da alle var samlet fremfor bildet, så ropte herolden med høy røst:» Det skal med dette være sagt til dere alle, av både folk, ætter og tungemål, at når dere hører lyden av horn, fløyte, citar, harpe, lutt, sekkepipe og andre strenge-instrument, så skal dere falle ned og tilbe dette gullbildet som Nebukadnesar har fått laget seg. Og den som da ikke lystrer kongens ordre, han skal bli kastet i den brennende ildovnen.

Og når folket hørte lyden av disse instrumentene, så falt de ned og tilba gudebildet til kong Nebukadnesar. Og dette gjaldt både folk, ætter og tungemål.

Men straks stod der noen frem og anklaget Daniels venner Hananja, Misael og Asarja for at de ikke hadde tilbedt Nebukadnesars gudebilde, og de sa til kongen:» Du har gitt det påbudet, herre konge, at hver den som ikke tilber gudebildet, de skal bli kastet i den brennende ildovnen. Og nå har det seg slik at de tre jødiske mennene som du har satt til å styre Babelsfylket, de har ikke anset påbudet ditt, og de tilber ikke gudebildet.

Men da ble Nebukadnesar rasende sint, og han bød at de jødiske mennene skulle føres frem for kongen. Og han spurte dem om det var med vilje at de hadde opptrådt på denne måten. For om så var, så ville de bli kastet i den brennende ildovnen, og hvilken gud ble da i stand til å berge dem?

Men de jødiske mennene svara at dette behøvde de ikke å ta stilling til, for den Gud som de dyrket, Han kom til å frelse dem, både fra kongens hånd og fra den brennende ildovnen. Men om dette ikke hendte, så ville de uansett ikke tilbe gudebildet.

Men da ble kongen så sint at ansiktet hans ble omskapt, og han ba en tjener om å gjøre ildovnen sju ganger varmere enn den trengtes å være. Og noen i hæren skulle da binde de tre jødiske mennene og kaste dem i den glovarme ovnen. Men for den sterke varmens skyld, så døde nå de mennene i kongens hær som hadde fått i oppdrag å kaste jødene i den glovarme ovnen. Og som om dette ikke skulle være nok for kongen, så oppdaget han at fire menn gikk rundt inne i ovnen, og at den fjerde så ut som en gudesønn. Men da åpnet kongen ovnsdøren og sa:» Dere tjener visst den høyeste Gud, så stig nå ut av ovnen». Og alle de andre som stod rundt ham, så at ilden ikke hadde hatt noen makt over kroppene til disse mennene. For håret deres ikke var svidd, og heller ikke klærne deres luktet brent.

Men da sa kongen:» Lovet være Han som er guden til disse mennene, for Han sendte sin Engel for å frelse dem. Og fordi de trodde så fullt og fast på Herren sin Gud, så gjorde de også imot kongens ordre. Og slik våget livet sitt for ikke å komme i skade for å tjene noen annen gud enn deres egen. Derfor skal nå den som snakker nedsettende om guden til disse mennene, hugges i stykker, og huset deres skal gjøres om til en søppeldynge. For ingen annen gud kan hjelpe slik som deres Gud. Og de tre vennene til Daniel fikk nå stor ære og makt i Babelsfylket.

(Ja, det gullbildet som Nebukadnesar fikk laget seg, det kan altså være et forhistorisk bilde på det som står om i Åp.kap. 13, vers 15, og som er beskrevet som et dyrebilde som alle folk må tilbe i endens tid. Og de som ikke vil tilbe dette bildet, de blir altså drept. Det er et verdensomspennende tiltak på samme måte som det som er beskrevet her, at alle folk, ætter og tungemål må tilbe bildet. Og Dyret i endens tid får makt til å dåre folk i 42 måneder, mens Nebukadnesars hadde sine 42 år som konge som også kan være et bilde).

Obs! Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og på slutten er her noen egne vurderinger med!

 

 

 

Da Herrens dom rammet Juda og Jerusalem, ble Daniel og hans tre venner bortført til Babel!

PROFETEN DANIELS BOK, KAPITTEL 1 og 2.

Gud brukte Nebukadnesar til å utrette Herrens dom over Juda og Jerusalem, den gang jødene Daniel, Hananja, Misael og Asarja ble bortført til Babel!

For i det tredje året av kongedømmet til Jojakim i Juda, kom altså Nebukadnesar, kongen i Babel og gjorde en herjeferd imot Jerusalem, og kringsatte byen. Og han ba sin hirdmann Aspenas om å ta med seg noen Israels-sønner til Babel av de som kom fra adel og konge-ætt. Da skulle han finne noen som var fine å se på, og som var lærenemme, hadde gode evner og var fulle av visdom. For når de så kom til Babel, da skulle de læres opp i kaldeisk skrift og tale. Og så i tre år skulle de fostres opp med den beste kongematen og vinen, før de ble innsatt i tjeneste hos kongen.

Og fire av de som ble tatt med dit var Daniel, Hananja, Misael og Asarja. Og kongens hirdmann forandret navnene deres til Beltsasar, Sadrak, Mesak og Abed- Nego.

Men Daniel nektet å gjøre seg uren ved å spise av den usunne kongematen. Og da lot Gud Daniel vinne seg velvilje hos den øverste hirdmannen, slik at alle fire slapp å leve på denne kongematen, og de fikk i stedet en prøvetid på ti dager med å spise bare grønt, og å drikke vann. Så skulle de vises frem for kongen om de så friske og sunne ut.

Og da de ti dagene var til endes, så var disse fire Israels-sønnene både finere å se til, og i bedre form enn de andre som hadde levd på kongematen. Og Gud gav dem også kunnskap og forstand nok til å lære seg allslags skrift. Og Gud gav Daniel også visdom til å forstå seg på syner og drømmer.

Og etter tre år når de ble geleidet frem for kongen, så kunne ingen av de andre måle seg med dem. Og alltid når kongen spurte dem om ut noe man måtte ha visdom til å forstå seg på, så var disse fire ti ganger visere enn runemesterne, åndemanerne og kaldeerne i landet. Og Daniel ble værende hos kongen i Babel til det første året av kong Kyros herredømme.

Men i det andre året av Nebukadnesars kongedømme, så hadde kongen drømmer om natten som satte uro i tankene hans, og han fikk ikke sove om natten på grunn av dette. Da sendte han bud på åndemanerne, kaldeerne og trollmennene, og han spurte dem ut angående denne spesielle drømmen han hadde hatt. Så sa han at dersom disse åndemanerne ikke klarte å gjengi drømmen hans, og samtidig tyde den, så skulle de bli hugd i stykker mens husene deres skulle bli til sørpehauger. Men om de klarte å gjengi drømmen og også tyde den, så skulle de få rike gaver og stor ære.

Men kaldeerne sa da på arameisk to ganger til kongen at han først måtte fortelle dem innholdet i drømmen, før de kunne tyde den. Men da svarte kongen dem: «Nå vet jeg for visst at dere ønsker å vinne dere tid, og dere har visst også blitt enige om å fortelle kongen en løgn i håp om at tidene skal snu. (De snakket et annet språk for å drøye ut tiden). Men si meg straks hva jeg har drømt, så vil jeg forstå om dere kan tyde drømmen for meg.»

Men kaldeerne sa da til kongen:» Det finnes ikke et menneske på jorden som kan si kongen det som han nå ønsker å vite. Bare gudene kan fortelle kongen noe slikt og disse bor ikke blant dødelige mennesker».

Men da ble kongen sint og sa at alle vismennene i Babel skulle drepes, og så lette de også etter Daniel og vennene hans. Men Daniel kom med et klokt ord til Arjok, han som hadde fått i oppdrag å drepe vismennene. For han sa:» Hvorfor har kongen satt ut et sånn strengt påbud?» Og da fortalte Arjok hvorfor dette påbudet var blitt satt ut.Men da gikk Daniel inn til kongen og ba om å få en frist med å tyde drømmen hans. Og så ba han de tre vennene sine om å hjelpe seg med å be til himmelens Gud om at Han i sin miskunnhet skulle åpenbare hemmeligheten i kongens drøm, slik at de alle slapp å dø.

Og denne natten fikk Daniel vite løyndommen i kongens drøm, og han priset Herren sin Gud og sa:» Lovet være Guds navn fra evighet til evighet. For visdommen og styrken hører Ham til, og Han lar tider og stunder bli omskiftet, og Han er den som innsetter og avsetter konger. Han gir de vise visdom, og de vettuge gir han enda mer vit. Og Herren er også den som åpenbarer dype og skjulte ting. Og Herren vet hva som er i mørkret, og hos Ham er lyset. Og jeg takker deg min fedres Gud for den visdommen og styrken som du har gitt til meg, og for at Du har kunngjort for meg det som kongen nå ønsker å vite.»

Og Daniel gikk da inn til Arjok og sa:» Drep ikke vismennene i Babel, men før meg nå inn til kongen, så jeg kan tyde drømmen hans.

Og Arjok gikk da inn til kongen og sa:» Jeg har funnet en mann mellom de jødiske fangene som kan tyde drømmen din.» Og Daniel ble hentet inn til kongen. Da sa han til ham: «Løyndommen i drømmen din kan ingen vismann, stjernetydere eller åndemanere tyde for deg. Men bare Gud i himmelen kan åpenbare slike store ting. Men Herren har nå latt kong Nebukadnesar få vite hva som vil skje i de siste dager på jorden, og for meg har løyndommen blitt åpenbart, men ikke fordi jeg er visere andre folk, men fordi kongen skulle få vite hva drømmen hans betydde, og fordi hans innerste tanker skulle bli åpenbart for ham.  

Og det jeg så, herre konge, det var en stor billedstøtte som hadde en sterk glans i seg. Og den virket skremmende når den stod rett fremfor deg. Hodet på den var av fint gull, og brystet og armene var av sølv. Buken og underlivet var av kobber, mens leggene var av jern, og fotbladene og tærne var blandet med jern og leire.

Og men mens stod og så på denne billedstøtten, så ble en stein revet løs fra den. Men den ble ikke revet løs med menneskehender. Og steinen krasa hele bildet, slik at alt sammen falt i grus. Så bles vinden det bort, og ikke dusten av det ble igjen av den, hverken av gullet, sølvet, kobberet, leiren eller jernet. Så ble steinen til et stort fjell som fylte opp jorden.

Og slik vil jeg tyde drømmen din, herre konge:» For det er du som er konge over kongene, den som Gud i himmelen har gitt riket, makten, styrken og æren. Og alle de steder der menneskene og dyrene har sine bosteder, de har Herren gitt i dine hender, og han har gjort deg til herre over dem. Så hodet av gull i bildestøtten, det er du selv, herre konge. Men etter deg så vil det oppstå et annet rike som er ringere enn ditt. Og et tredje rike vil deretter oppstå som er av kobber og kommer til å råde over hele jorden. Men det at fotbladene og tærne er blandet med jern og leire, det betyr at riket både er sterkt og det er svakt, og at de i de dager vil blande seg med hverandre i giftermål. Men det vil ikke holde i lengden, for jern og leire holder ikke i hop.

Men et fjerde rike vil også oppstå, som er av jern. Og det vil knuse alle de andre rikene. For da er det Gud i himmelen som oppretter et rike som aldri i evighet skal forgå, og som ingen andre får makt over. For det var ikke med menneskehender steinen ble løsnet.

Men på denne måten har nå Gud i himmelen kunngjort for Nebukadnesar hva som vil skje i fremtiden, og dette skal stå fast!»

Men da la Nebudkadnesar seg på kne for Daniel, og han bød at det skulle ofres matoffer og røkelse til ham. Så sa han:» Deres Gud er da i sannhet gud over alle andre guder når Han kan åpenbare slike store og skjulte ting for deg»

Og kongen gjorde nå Daniel til en stor mann, og han fikk rike gaver. Så satte han ham til å styre hele Babelsfylket og til å være over-forstander for alle vismennene der. Men fordi Daniel heller ba kongen om at han skulle sette Sadrak, Mesak og Abed-Nego til å styre Babel-fylket, så ble Daniel i stedet værende hos kongen i kongsgården.

(2. Kongebok, kapittel 24, forteller oss at Herren gav Nebukadnesar makt til å ødelegge Juda og Jerusalem, da folket hans utførte grove synder og tilba avgudene. Men her bruker også Gud Nebukadnesar i endetids-bildet sitt. For Nebukadnesar er altså hodet av gull i dette bildet som Gud sier at skal representere de siste konger på jorden, før Herren selv oppretter sitt freds-rike her.  Det står i kap.2, vers 34 at mens Nebukadnesar stod og så på dette skremmende bildet, det som inneholdt både gull (som representerte ham selv), sølv, kobber, jern og leire, så løsnet en stein fra bildet (og denne er da av et annet materiale enn selve bildet). Men steinen ble ikke løsnet med menneskehender, for det er et guddommelig foretak.. Og steinen fyller opp hele jorden, og blir til et Guds-rike som i all evighet ikke skal forgå. Og i og med at steinen løsner fra alle disse tre rikene på en gang, så må disse tre egentlig være ett rike med tre forskjellige funksjoner. Og så tenker jeg på at i og med at alle disse forskjellige materialene i bildet blir knust samtidig med at et Guds-rike blir opprettet, så må alt dette skje på tampen av endetiden på jorden. Derfor kan det ikke være Nebukadnesars herredømme for ca. 2600 år siden om er omtalt her.

Og så kan vi kan gå til Åp. Kapittel 13, fra vers 11, der det står om et dyr skal stige opp av jorden i endens tid. Og Nebukadnesar ble jo til et dyr for en periode da han regjerte i Babel(dette kommer vi til i 4 kapittel). Og i Åp. kap. 17, vers 8, står det at dyret var, og det er ikke, men skal stige opp av avgrunnen. Og i Åp.kap. 13 så leser vi om at de skal gjøre et bilde av det dyret som fikk sverdsåret og som ble i live igjen).

Obs! Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

Og Nehemias ba Herren om at Han ikke måtte stryke ut de gode gjerningene han hadde gjort for Herren sin Guds hus!

NEHEMIAS BOK, Kapittel 13.

Og Nehemias ba om at Herren måtte tilregne ham dette alt til godes!

Så las de enda en gang fra Herrens Lovbok, og der fant de at ingen ammonitt eller moabitt noensinne kunne bli medlem av Guds menighet. For disse møtte ikke Israels barn med brød og vann i det de kom opp fra Egypt. Og så leide seg også Bileam til å forbanne Israel( Selv om Gud gjorde forbannelsen den gang til velsigning for Israel. Men så skal det sies at moabitt-kvinnen Rut likevel fikk være med i Israels forsamling, fordi hun ble et forbilde på Jesu Kristi forsonings-verk og nåde. Og Ruts sønn Obed kom også derfor med i ættelisten til Jesu far, Josef.)

Men nå måtte Nehemias etter avtale med kongen i Babel reise tilbake til Babel for en tid. Og dette var i det 32-ende året av kong Artaxerxes regjeringstid.  Men Nehemias fikk likevel lov til å vende tilbake til Jerusalem senere.

Men mens Nehemias nå hadde oppholdt seg i Babel, så hadde Eljasib, presten, satt Tobias til å passe på mat-offeret, røkelsen og tienden av kornet, druesaften og oljen, og det var det som levittene og sangerne hadde rett på etter loven. Men når Nehemias kom hjem og oppdaget dette, da ble han rasende sint, og han jaget Tobias straks ut av Guds hus. Og til og med rommet der Tobias hadde oppholdt seg, ble nå renset, før det som hørte Guds hus til ble lagt inn igjen (Vi ser at Tobias nå prøvde å ødelegge Guds Hus innen ifra, i og med at det ikke lyktes ham å stoppe byggingen av muren rundt byen) Og Nehemias fikk også da greie på at levittene og sangerne ikke hadde fått det som de hadde hatt rett på, og at de derfor hadde rømt fra jobbene sine i Tempelet.

Men da ble det et svært oppvask mellom Nehemias og formennene i Jerusalem.

Og Israels forsamling steg på nytt inn til Guds hus med tienden av kornet, druesaften og oljen, mens Nehemias satte presten Selemja, sammen med den skriftlærde Sadok og levitten Pedaja til å ha tilsyn med opplagsrommet der hvor tienden nå ble innlevert. Og Hanan, sønn av Sakkur Mattanjason hjalp dem med dette, fordi denne mannen hadde et godt rykte på seg for å være pålitelig. Og alle disse fordelte nå tienden og alt det som levittene og sangerne hadde rett på etter Loven.

Og Nehemias ba nå til Herren og sa:" Husk på meg Herre, og stryk ikke ut de gode gjerningene som jeg har gjort for min Guds hus gjennom den tjenesten jeg har hatt for deg!"

Men så oppdaget også Nehemias at folk hadde begynt å strø vinpressene sine på Sabbaten igjen, og at de førte kornbånd, druer, fikener og alle slags varer hjem til seg denne dagen. Og han så også at folk fra Tyrus kom til Jerusalem og solgte fisk og allslags varer denne dagen. Men da ble han skikkelig sint på de stormennene som hadde gitt løyve til dette, og han sa:" Hvorledes kan dere fare så stygt åt med å vanhellige Sabbaten? Var det ikke fordi deres fedre for slik åt at Gud førte ulykke over både oss og byen vår? Dette blir jo det samme som at dere går inn for å øke sjansene for at Guds vrede på nytt vil ramme oss?" Og da begynte Nehemias å stengte portene inn til Jerusalem kvelden før Sabbaten, og han åpnet dem ikke igjen før Sabbaten var over. Men selgerne flokket seg fremdeles utenfor portene, både en og to ganger etter at Nehemias hadde begynt å stenge dem. Men da ble hans vrede skikkelig opptent, og han sa til dem:" Om dere en gang til gir dere til å stå utenfor portene kvelden før Sabbaten, så legger jeg hånd på dere!"

Men etter dette, så sluttet selgerne å flokke seg utenfor portene kvelden før Sabbaten. Og Nehemias ba levittene om å rense seg og holde vakt, slik at Sabbatsdagen kunne holdes hellig. Og han ba til Herren og sa:" Husk på meg Herre, for den jobben jeg gjør, og miskunn deg over meg etter din store nåde!"

Men som om dette ikke skulle være nok, så oppdaget Nehemias også at noen hadde giftet seg med kvinner fra Asdod, Ammon og Moab mens han hadde vært borte, og at halve barneflokken deres snakket Asdod-dialekt, eller det fremmede tungemålet til deres ektemaker. Og de kunne heller ikke snakke jødisk.

Men da ble Nehemias så sint at han forbannet dem, og han slo også noen av dem og rev dem i håret. Så lot han folket gjøre en avtale i Herrens navn, at de heretter ikke skulle gi sine døtre til de fremmede omkring seg, eller hente seg noen koner iblant dem. For slik forsyndet også Salomo seg, enda Gud hadde ham så meget kjær, og hadde satt ham til å være Israels konge. For de fremmede kvinnene som Salomo giftet seg med, de fikk ham til å synde imot Herren sin Gud." 

Men Nehemias skjøv også bort fra seg en av sønnene til Jojada, sønn av øverstepresten Eljasib, fordi han var" måg" med Sanballat, horonitten (slekt eller venn med) Og han ba deretter til Herren og sa:" Husk på disse folk, Herre, for alt det de har gjort imot oss, og at de har vanæret prestedømmet og levitt-pakten."

Og Nehemias renset på nytt Guds hus for alt det som var fremmed der, og han gav prestene og levittene på nytt regler angående arbeidet deres. Så gav han ordre om hvorledes veden(brenselet) og førstegrøden til fastsatte tider skulle bringes inn til Guds hus. 

Men til slutt ba Nehemias til Herren sin Gud og sa:" Kom meg i hug, Herre, for alt det jeg har gjort, og til regn meg alt dette til godes!"

(Og det samme vil jeg selv si: "Husk på meg, Herre, og la det komme noe godt ut av alt det som jeg nå har skrevet!)

Obs! Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

DE INNVIDDE JERUSALEMS MUR MED STOR GLEDE!

Nehemias bok, kapittel 12.

De innvidde Jerusalems mur med stor glede.

De som var høvdinger for prestene og brødrene sine på Josva og Serubabel Sealtielssons tid var: Seraja, Jirmeja, Esras, Amarja, Malluk, Hattus, Sekanja, Rehum, Meremot, Iddo, Ginnetoi, Abia, Mijamin, Ma`adja, Bilga, Semaja Jojarib, Jedaja, Sallu, Amok, Hilkia, Jedaja. Og levittene var: Josva, Binnui, Kadmiel, Serebja, Juda, og Mattanja, han som styrte lovsangen. Men midt imot stod disse stod Bakbukja og Unno i sine tjenester for Gud.

Og ættelisten til Josva var slik: Josva fikk sønnen Jojakim, og Jojakim fikk sønnen Eljasib, og Eljasib fikk sønnen Jojada. Og Jojada fikk sønnen Jonatan, og Jonatan fikk sønnen Jaddua.

 Og på Jojakims tid var disse prestene høvdinger over sine egne ætter: Det var Meraja som var høvding over Seraja-ætten. Og så var det Hananja som var høvding over Jirmeja-ætten. Og Messullam var høvding over Esras sin ætt. Og Johanan var høvding over Amarjas ætt. Og Jonatan var høvding over Meluki-ætten. Og Josef var høvding over Sebanja-ætten. Og Adna var høvding over Harims-ætten. Og Helkani var høvding over Merajots-ætten. Og Sakarias var høvding over Iddo-ætten. Og Messullam var høvding over Ginnetons-ætten. Og Sikri var høvding over  Abia-ætten og Minjamins-ætten. Og over Moadja-ætten var det Piltai som var høvding. Og over Bilga-ætten var det Sammua som var høvding. Og over Semaja-ætten var det Jonatan som var høvding. Og over Jojaribs-ætten var det presten Mattenai som var høvding. Og over Jedaja-ætten var det Ussi som var høvding. Og kallai var høvding over Sallai-ætten. Og Eber var høvding over Amoks-ætten. Og Hasabj var høvding over Hilkia-ætten. Og Netanael var høvding over over Jedaja-ætten.For på den tiden da Eljasib, Jojada, Johanan og Jaddua levde, så ble ættehøvdingene til levittene oppskrevet, og likeens også prestene i Darius, perserkongen sin regjeringstid. Men ættehøvdingene til Levis barn ble også oppskrevet i krønikeboken helt frem til Johanan Eljasibsons dager. Og levittenes høvdinger var: Hasabja, Serebja og Josva Kadmielsson. Og deres brødre stod midt imot dem og sang Guds lov og pris, akkurat som David, gudsmannen i tidligere tider hadde gjort det.

Og Mattanja, Bakbukja, Obadja, Mesullam, Talmon og Akkub var dørvoktere. Og disse holdt vakt over lagerhusene innmed portene på den tiden da Jojakim, sønn av Josva Josadakkson, og stattholderen Nehemias, og presten Esras levde.

Og da Jerusalems mur skulle innvies, da hentet de levittene inn til Jerusalem fra deres bosteder, for at de skulle komme og holde gledes-høytid med lovprisning, sang og spill, med cymbler, harper og citarer. Og sangerne kom fra de landsbyene hvor de hadde slått seg ned, slik som Netofa, Bet-Haggilgal, Geba, og Asmavet. Og når de alle hadde renset både seg selv, portene og muren, da lot Nehemias noen av Juda-høvdingene stige opp på muren. Og det ble ordnet med to lovsangs-kor og et festfølge. Og ett av lovsangskorene gikk da til høyre ovenfor muren og frem til Møkporten, med Hosaja og sju andre judahøvdinger bak seg (og navnene på disse sju kan dere lese i selve Bibelen, kap 12, vers 33 og 34). Til slutt gikk noen prestesønner med lurene sine. Og deres navn var: Sakarja, sammen med sine åtte brødre (og navnene på disse kan leses i selve Bibelen, kap. 12, vers 35 og 36). Og så gikk Esras, presten foran dem igjen. Og alle inntok de den spillestilen som David, gudsmannen, i tidligere hadde hatt. Og de gikk så over Kjeldeporten, og opp trappene inn til Davids-staden (Jerusalem) der hvor man stiger opp på muren ovenfor Davids hus, og så gikk de videre til Vassporten i øst.

Og det andre lovsangskoret gikk i motsatt retning. Det gikk ovenfor muren og frem til Omnstårnet og til den brede muren. Så gikk de videre gjennom Efrai`msporten, Gamleporten og Fiskeporten, frem om Hananeltårnet, Meatårnet, og kom så til Saueporten. Men til slutt nådde de Fengselsporten der hvor begge lovsangskorene stilte seg opp innmed Guds hus. Og Nehemias og halve flokken av formenn stod da sammen med alle disse, mens femten prester stod klare med lurene sine. Og Jisrahja ledet musikken (navnene deres kan leses i selve Bibelen i kapittel 12, vers 41 og 42).Og folk bar store offergaver inn til Guds hus, mens gledesropene deres kunne høres på lang avstand.

Og samme dag innsatte de noen som skulle ha tilsyn med opplagsrommene hvor de hellige gavene skulle oppbevares, og hvor førstegrøden og tienden skulle samles inn. Og folket gledde seg over prestenes innsats, og de passet på at alt ble gjort riktig når det gjaldt gudstjenesten og renselsesritualene. Og sangerne og dørvokterne passet også jobben sin, og de gjorde slik som David og Salomo i tidligere tider hadde sagt at de skulle gjøre det. Og i gammel tid, slik som i Davids og Asafs tid, så fantes det også sangledere, og det ble også da sunget lovsanger og takkesanger til Gud. Men i Serubabel og Nehemias tid fikk altså sangerne og dørvoktere alt det som de hadde rett på, mens folket også gikk til levittene med de hellige gavene sine. Og levittene gikk også til Arons etterkommere med sine gaver.

Obs. Som før er kapitlet omskrevet og forkortet i forhold til selve Bibelen!

OG ISRAELS BARN GJØR EN PAKT MED HERREN DERES GUD!

 

Nehemias bok, kapittel 10 og 11.

Israels barn gjør en pakt med Herren deres Gud!

Israels barn gjorde nå en pakt med Herren deres Gud, og de skrev den opp i en bok og satte inn-seil (stempel) på den!  Og både høvdingene, levittene, og prestene skrev under denne pakten. Og først ute var: Nehemias, Hakaljas sønn, han som var stattholder (han som skrev denne boken), og så kom Sedekias (Sidkia) og skrev under pakten.

Men prestene skrev også under, og da ble de oppdelte i grupper på tre. Og først var det Seraja, Asarja, og Jirmeja som skrev under. Så var det Pashur, Aarja, og Malkia. Og det var Hattus, Sebanja, og Malluk. Og så var det Harim, Meremot og Obadja som skrev under pakten. Og det var Daniel, Ginneton og Baruk. Og så kom Messullam, Abia, og Mijamin og skrev under. Og til slutt var det Ma`asja, Bilgai, og Semaja som skrev under pakten.

Og av levittene var det Josva Asanjason og Binnui av Hendads-ætten som skrev under pakten. Men også Kadmiel og hans brødre, Sebanja, Hodia, Kelita, Pelaja, Hanan, Mika, Rehob, Hasabja, Sakkur, Serabja, Sebanja, Hodia, Bani, og Beninu skrev under denne pakten.

Og av høvdingene til folket, så var det Paros, Pahat-Moab, Elam, Sattu og Bani som skrev under pakten først, mens de andre ble oppdelte i grupper på tre. Og da var det Bunni, Asgad og Bebai som kom og skrev under. Og så var det Adonja, Bigvai og Adin som skrev under. Og etterpå var det Ater, Hiskia og Assur. Og så var det Hodia, Hasum og Besai. Deretter kom Harif, Anatot og Nobai og skrev under. Og så var det Magpias, Mesullam og Hesir som skrev under. Og det var Mesesabel, Sadok, og Jaddua. Og det var Pelatja, Hanan og Anaja. Deretter Hosea, Hananja og Hasub. Så kom Hallohes, Pilha og Sobek og skrev under. Dernest Rehum, Hasabna og Ma`aseja. Så skrev Akia, Hanan og Aanan under pakten. Og til slutt kom Malluk, Harim og Ba`ana. Og nå hadde folket skilt seg av med de fremmede i landet, og de holdt seg til sine egne ætter.

Men Israels barn hadde nå gjort en dyr ed på at de ville følge Herrens lov, den som var gitt dem ved Moses, Herrens tjener. Og gjennom denne eden så fikk de ikke lov til å gi sine døtre til de fremmede i landet, og heller ikke ta noen av deres døtre til koner for sine egne sønner. Og de fikk ikke lov til å kjøpe noen varer på Sabbaten, eller ved en annen høytid. Og hvert sjuende år skulle de la jorden sin hvile, og de skulle ettergi all skyld dette året. Men de fattige kunne dette året få lov til å gjøre seg nytte av jorden deres, om de trengte det ( 2. Mos.23:11). Og år om anna (enkelte år?) skulle de gi tredjeparten av en shekel til tjenesten inne i Guds hus, det som skulle brukes til skuebrød og det daglige brennoffer eller matoffer. Men disse pengene kunne også brukes til takkeoffer og syndeoffer når det var til soning for Israels barn. Men noe måtte også gjemmes til Sabbatene og andre høytider, for det måtte aldri mangle noe til arbeidet ved Guds Hus.

Og nå kastet de lodd om hvorledes ættene deres år etter år, og til fastsatte tider skulle føre veden(brenselet) inn til brennfanget på Guds alter, slik som det var foreskrevet dem i Lovboken.

Og hvert år tok de på seg å bære frem all førstegrøden av jorden sin til presten, sammen med de første modne fruktene av trea. Og de bar likeens frem til presten alt det førstefødte av deres sønner og husdyr, og også førstegrøden av meldeigen, mosten og oljen ( for presten skulle velsigne det).

Og Israels barn skulle gi tienden av åkerjorden sin til levittene, for disse hadde fått tildelt jobben med å innkreve tiendedelen av alle jordbruks-byene. Og en prest fra Arons slekt skulle hjelpe levittene med å innkreve denne tienden. Men levittene selv måtte også gi tiende til Guds forrådshus ut ifra den gaven de hadde fått fra folket. For ingen slapp unna å bringe den hellige offergaven til inn til Guds hus, da Herrens hus ikke måtte vanskjøttes på noen måte.

Og høvdingene deres hadde først fått tildelt sine bosteder i Jerusalem, mens resten av folket kastet lodd om hvor de skulle bosette seg. Men hver tiende familie fikk tilbud om å bo i den hellige byen Jerusalem, mens resten måtte bosette seg i de andre byene i Israel.

Og de av Judas barn som fikk sine bosteder i Jerusalem, de står oppførte her med sine navn. Men de er så mange at jeg overlater dette til å kunne leses i selve Bibelen i kapittel 11. Men antallet kan jeg nevne her. Og da var det Peres sønner som talte 468 mektige menn. Og det var Benjamins sønner som talte 928, mens Joel, Sikris sønn, var deres formann. Og Juda, Hassenuas sønn, ble byens nest øverste sjef. Og av prestene var det Jedaja Jojaribsson og Jakin som ble boende i Jerusalem, mens 822 av deres brødre hadde tjenesten sin inne i Guds Hus. Og Seraja, Hilkias sønn, ble byens forstander. Og  Adaja, sønn av Jehoram, sammen med hans brødre av ættehøvdingene talte 242 mann. Og mange andre svært dugende menn var 128 i tallet, og deres formann hette Sabdiel, Haggedolims sønn. Og de levittene som ble boende i Jerusalem var som følger: Semaja, Sabbetai og Josabad, og disse stod for utearbeidet ved Guds hus. Og Mattanja, Mikas sønn ble leder for lovsangen under bønnen, og nest etter ham kom Bakbukja og Abda. Og Ussi ble levittene sin leder i Jerusalem, og han kom fra Asafs ætt av de som var sangere. Og alle de levittene som fikk bo i den hellige byen Jerusalem, de talte 284 menn, mens dørvokterne talte 172 menn.

Men i Ofel bodde det også tempel-tjenere. Og der var det Siha og Gispa som var deres ledere. Og en som hette Petahja, Mesesabels sønn, gikk kongen til hånden i alle saker som gjaldt folket. Men både prester, levitter og andre bodde nå rundt omkring i Juda, hver på sin egen arvedel.

Men Judas ætt hadde også fått sine bosteder tildelt i Kirjat-Arba, Dibon, Jekabse`el, Jesua, Molada, Bet-Pelet, Hasar-Sual, Be`erseba, Siklag, Mekona, En-Rimmon, Sora, Jarmut, Sanoah, Adullam, Lakis og Aseka, med de tilhørende områdene rundt omkring. Og også i det området strakte seg fra Be`erseba til Hinnomsdalen hadde de slått seg ned. Og Benjamins ætt hadde fått sine bosteder bortover fra Geba: I Mikmas, Aja og Betel og de nærliggende områder. Men det var også noen av Israels barn som hadde bosatt seg i Anatot, Nob, Ananja, Hasor, Rama, Gitta`im, Hadid, Sebo`im, Neballat, Lod, Ono og Timbremannsdalen.  For når den sjuende måneden kom, da hadde de fått sine bosteder tildelt. (Nehemias, kapittel 7, vers 73)

Vær obs på at kapitlene er noe forkortet og forenklet i forhold til selve bibelteksten.

 

 

 

ISRAELS BARN INNVIER SEG TIL HERREN!

 

Nehemias bok, kapittel 8 og 9.

Israels barn innvier seg til Herren!

Og så samlet Israels barn seg som en mann oppe på torget, fremfor Vassporten. Og Esras, den skriftlærde, hentet da Herrens bok, den som Moseloven var skrevet i, og som Gud hadde gitt til Israels barn. Og alt folket reiste seg i det Esras åpnet denne boken. Og Esras stod da oppe på en høy tram som var laget til dette formål. Og slik stod han og las fra morgenen av, og til midt på dagen. Og ved hans høyre side stod Mattitja, Sema, Anaja, Uria, Hilkia og Ma`aseja. Og ved hans venstre side stod: Pedaja, Misael, Malkia, Hasum, Hasbaddana, Sakarja og Messulam. Og dette var den første dagen, i den sjuende måneden etter at de kom hjem fra eksil i Babel.

Og Esras priset Herren, og folket svarte ham med opp-rakte hender og sa: Amen, amen. Og de la de seg på kne for Herren! Men også noen levitter las opp fra Lovboken nå. Og disse var: Josva, Bani, Serebja, Jamin, Akkub,Sabbetai, Hodia, Ma`asetja, Kelita, Asarja, Josabad, Hanan, Pelaja. Og folket gråt mens de hørte det som ble opplest for dem.

Og stattholderen Nehemias, sammen med presten Esras og noen andre sa da:" Denne dagen er helget Herren deres Gud, og derfor skal dere ikke sørge eller gråte, men la gleden i Herren være deres styrke. For nå kan dere gå hjem og spise og drikke av de gode rettene deres, men gi noe også til de fattige." Og folket gjorde som det nå ble sagt dem.

Og dagen etter dette, da samlet ætte- høvdingene, prestene og levittene seg hos Esras, og de studerte Moseloven sammen. Og der fant de at de skulle bo i løvhytter på høytiden deres i den sjuende måneden. Og nå måtte de kunngjøre dette i alle byene, slik at folk kunne gå av sted og hente seg løv av plantede og ville oljetrær, og av myrt og palmer. Så skulle de lage seg hytter, slik det var foreskrevet for dem. Og da hentet de seg løv, og de gjorde seg hytter, hver på sitt eget tak og tun, men også i forgårdene i Guds Hus og ved Vassporten og Efra`ims-porten. (Vi ser at Gud var nøyaktig når det gjaldt tidspunktet for når Israels barn skulle være ferdige med muren, så de altså kunne feire løvhyttefesten etterpå. Og denne festen feires forresten den dag i dag i Israel hvert eneste år).

Derfor gjorde nå alle som var kommet hjem fra eksil i Babel seg løvhytter å bo i disse 7 dagene mens festen varte. Men ingen hadde gjort dette siden Josva Nuns sønns tid. Og de las da opp fra Lovboken og gleden var stor iblant dem. Og på den åttende dagen da avsluttet de festen med en hellig samlings-høytid, slik det var foreskrevet for dem.

Og da de var kommet til den fire og tjuende dagen, så samlet Israels barn seg og fastet, og de kledde seg i sekk og la mold på sine hoder. Og de skilte seg av med de fremmede iblant dem og sanna syndene til forfedrene sine. Og i en fjerdepart av dagen ble de da stående og bare lytte til det som ble lest opp for dem, mens resten av dagen skriftet de og ba til Herren! Og Josva, Bani, Kadmiel, Sebanja, Bunni, Serebja, Bani og Kenani steg da opp på trammen og ropte til Herren deres Gud med høy røst, mens levittene Josva, Kadmiel, Bani, Hasabneja, Serebja, Hodia, Sebanja og Patahja priset Herren og sa:" Reis dere nå opp og pris Herren deres Gud fra evighet til evighet, for Hans navn er opphøyet over all lov og pris, og Han er den eneste Gud. Han skapte himlene, himle-himlene og hele deres himmelær, og også jorden og alt som er på den. Men Han skapte også havet og alt som er i det. Og Han er den som holder liv i alt, mens himmelens himmelhær tilber Ham (Guds Engler)! 

Og Du Herre, Du valgte deg ut Abram og hentet ham ut fra Ur i Kaldea. Og Du gav ham navnet Abraham, fordi Du så at hjertet hans var trofast imot deg. Og så gjorde Du en pakt med ham og sa at hans ætt skulle få det landet som kana`anittene, hetittene, amorittene, ferisittene, jebusittene og girgasittene eide. Og Du var rettferdig og holdt lovnaden din! Så hørte Du ropet fra våre forfedre mens de var i Egypt, og mens de oppholdt seg ved Rødehavet. Og da kløyvde havet seg i to og de gikk tørrskodd over, mens deres fiender omkom i vannmassene. Og uendelig mange tegn og under gjorde Du, Herre, foran øynene til Farao og hans folk!

Og i ørkenen ledet du Israel ved en sky-stolpe om dagen, og ved en ild-stolpe om natten, slik at de ikke skulle gå i feil retning. Og du steg ned på Sinai-fjellet og talte til dem ved Moses. Og Du gav dem trygge og gode lover og regler. Så kunngjorde du for dem den hellige Sabbaten, og Du gav dem brød direkte fra himmelen(manna). Så lot Du vann komme rennende ut fra berget når de tørstet. Og med hånden i været så sverget Du dem Løfteslandet (Israel)!

Men det var et hårdnakket folk du hadde med å gjøre, for de glemte fort både loven og alle de mektige gjerningene. Og de holdt seg i stedet til trelldom.

Men siden Du er en nådig Gud, både tålmodig og hjertemild, så slapp du dem ikke en gang ifra deg da de spottet deg med å støpe seg en kalv og sa:" Dette er din Gud Israel, Han som førte deg opp fra Egypt." Men siden din miskunn er stor, så rettleder Du dem fremdeles ved Din gode Ånd.

Og i førti år sørget du for dem i ødemarken, slik at de aldri manglet noe. For klærne deres ikke ble utslitt, og føttene deres ikke ble opphovnet av den lange ørkenvandringen. Og Du gav dem land og folk i deres vold, blant annet landet til Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Basan.

Og Israels barn ble til slutt så mange som stjernene på himmelen, og de inntok det landet du lovet dem. For Du ydmykte kana`anittene i kne, av både konger og folk i det Du gav dem i Israels vold (makt). Ja, faste byer, grøderike jorder og hus, det gav Du til Israels barn. Ferdige brønner, vinhager, oljetrær og aldetre, det gav du dem også. Og de åt og drakk og ble mette på grunn av din godhet, Herre. Og de fikk mange gode og glade dager i landet sitt!

Men på nytt og på nytt så slo de seg vrange imot deg, og de kastet Loven bak sin rygg. Og de spottet og drepte profetene som advarte dem, slik at Du til slutt måtte sende dem i fiendevold (fiender fikk makt over dem). Og fiendene trengte seg da hardt innpå dem. Men når de i sin trengsel ropte på deg igjen, så hørte du dem fra din himmel, og du sendte dem frelsere som reddet dem, slik at de på nytt fikk fred ro i landet sitt. Men når freden ble langvarig for dem, så startet de opp igjen med alt det som du mislikte, og Du straffet dem på nytt og på nytt. Men Du hadde tålmodighet med dem og advarte dem ved din Ånd gjennom profetene dine. Men folket ditt trosset også profetene, så Du på nytt måtte sende dem i fiendevold. Men ved din store nåde, så gjorde du heller ikke da ende på dem, selv om det ikke var så rent lite de måtte tåle i Assyrerkongens tid. Men det ble da gjort med dem etter deres misgjerninger. For verken folket eller styresmaktene lystret den gangen Deg, Herre..

Men før de ble sendt i eksil, så bodde de altså i landet sitt hvor Du unte dem mye godt. Og Du gav dem rådevelde over det vide og grøderike landet de hadde fått av Deg (hele området i Judea og Samaria (Palestina). Men folket vendte seg likevel til trelldom og syndet imot Deg. Og derfor føder nå det grøderike landet deres fremmede konger. Og disse råder over oss etter sitt eget for godt befinnende, slik at vi er kommet i stor nød".

Obs! Innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

 

 

SLEKTSBOKEN TIL DE JØDENE SOM HADDE KOMMET HJEM IGJEN!

Nehemias bok, kapittel 7, 

Slektsboken til de jødene som hadde kommet hjem igjen.

Og Nehemias gjorde ferdig dør- portene til muren, og han tilsatte dørvoktere. Og levittene og sangerne ble innsatt i sine stillinger ved Tempelet. Og Nehemias satte Hanani, sin egen bror, til å styre i Jerusalem, sammen med Hananja, borghøvdingen, for han var en troverdig og gudelig mann. Og Nehemias sa nå til disse to: Portene i Jerusalem må ikke åpnes før midt på dagen, og dørvokterne må stå der til dørene stenges og låses om kvelden.  Og Nehemias satte også vakthold utenfor sitt eget hus. Men ennå var der ikke så mange nye hus og se i Jerusalem, og byen virket derfor vidstrakt.

Men Gud minnet Nehemias på at han skulle samle stormennene, forstanderne og folket sitt, for å skrive opp navnene deres i ætte-listen (Slektsboken). Derfor tok han nå frem den boken som de andre før ham hadde skrevet navnene sine i. Og alle som da ikke var oppskrevet i denne boken, de skrev nå opp navnet sitt der. Og dette gjaldt først og fremst de som kom hjem sammen med Serubabel, Josva, Nehemias, Asarja, Ra`amja, Nahamani, Mordekai, Bilsan, Misperet, Bigvai, Nehum og Ba`ana.  (Jeg skriver her navnene deres, men ikke antallet til hver ætt. Dette står å lese i selve Bibelen i kapittel 7).

Og disse var Paros sønner, Sefatas sønner, Arahs sønner og Pahats sønner, de som var etterkommere etter Josva og Joab. Og det var Elams sønner, Sattus sønner, Sakkais sønner, Binnuis sønner, Bebais sønner, Asgads sønner, Adonikams sønner, Bigvais sønner, Adins sønner, Aters sønner av Esekias sin ætt. Og det var Hasums sønner, Besais sønner, Harifs sønner og Gibeons-sønnene. Og så var det Betlehems- og Nefotas mennene, og det var Anatots menn og Bet-Asmavets mennene. Og det var mennene fra Kirjat-Jearim, Kefira og Be`erot. Og det var mennene fra Rama og Geba, og så var det mennene fra Betel og Ai. Og det var Mikmas-mennene, og mennene fra det andre Nebo. Og det var de mennene som stammet fra den andre Elam, og så Harims sønnene, og så mennene fra Jeriko. Til slutt var det mennene fra Lod, Hadid og Ono, og så Sena`as sønnene.

Og av prestene så var det Jedajas sønner av Josvas ætt. Og det var Immers sønner, og Pashurs sønner, men også Harims sønner. Og av levittene var det Hodevas sønner av Kadmiels ætt, de som stammet fra Josva. Og av sangerne var det Asafs sønner. Og av dørvokterne var det Sallums sønner, Aters sønner, Talmons sønner, Akkubs sønner, Hatitas sønner og Sobais sønner. Og av tempeltjenerne var det Sihas sønner, Hasufas sønner, Tabbaots sønner, Keros sønner, Sias sønner, Padons sønner, Lebanas sønner, Hagabas sønner, Salmais sønner, Hanans sønner, Giddels sønner, Gahars sønner, Reajas sønner, Resins sønner, Nekodas sønner, Gessams sønner, Ussas sønner, Paseahs sønner, Besais sønner, Me`unims sønner, Nefussims sønner, Bakbuks sønner, Hakufas sønner, Harhurs sønner, Baslits sønner, Mehidas sønner, Harsas sønner, Barkos sønner, Siseras sønner, Tamahs sønner, Nesiahs sønner, og til slutt Hatifas sønner.

Og så var det også etterkommere etter Salomos tjenere, 392 menn i alt. Og de kom fra disse slektene: Sotais sønner, Soferets sønner, Peridas sønner, Ja`alas sønner, Darkons sønner, Giddels sønner, Sefatjas sønner, Hattils sønner, Pokeret-Hasseba`ims sønnene, og så Amons- sønnene.

Men der var også noen som ikke kunne gjøre rede for sitt opphav. Og det var Delajas sønner, Tobias sønner og Nekodas -sønnene. Og disse talte 642 menn i alt. Og av prestene som ikke kunne gjøre rede for sitt opphav, så var det Hobajas sønner, Hakkos sønner, og sønnene til en som hadde tatt en av døtrene til Barsillai fra Gilead til kone, og på den måten fått navn etter hennes slekt. Men disse ble da holdt uverdige og utestengt fra presteembetet, og de kunne heller ikke spise av noe av det høyhellige, før en prest som hadde urim og tummim hadde steget frem og gitt dem råd angående dette.

Og tallet på alle Israels barn som nå hadde komme hjem igjen til Jerusalem, var 42 360. Men dette tallet var utenom tjenerne og tjenestejentene. For bare de talte 7 337. Og i tillegg kom også 245 sangere som ikke hadde fått sine navn oppskrevet i slektsboken enda.( Men kvinner og barn var altså ikke tatt med, ser det ut til)

Og Israels barn hadde fått med seg 736 hester, 245 muldyr, 435 kameler og 6720 asen fra Babel.

Og ættehøvdingene kom til Tempelet med gaver, hvor noen la 20 000 gull-darikar og 2 200 sølvminer i arbeids-kassen. Og landshøvdingene kom også med 1000 gull-darikar, 50 skåler og 530 prestekjoler. Og andre kom med 20 000 gull-darikar, 2000 sølvminer og 67 prestekjoler. 

 

Obs.Kapitlet er noe omskrevet og forkortet i forhold til selve Bibelen, og her kan være noen egne vurderinger med

 

 

 

OG PROBLEMENE TÅRNET SEG OPP FOR NEHEMIAS!

 

Nehemias bok, kapittel 5 og 6, 

For det viktige arbeidet som Nehemias gjorde i Jerusalem, det fikk stor motstand! 

Men problemene tårnet seg opp for Nehemias. For nå oppstod også en uenighet mellom jødene, da de rike hadde utnyttet de fattige. Og noen kom til Nehemias og klaget sin nød over dette. Men da ble Nehemias brennende harm, og han sa til stormennene og forstanderne der: " Krever dere virkelig rente av brødrene deres, slik at de må selge seg til oss, etter at vi nå har kjøpt de tilbake som var solgt til hedningene?"

Men dette spørsmålet klarte de ikke å svare på. Likevel mente alle at de burde ha ærefrykt for Herren sin Gud i sin livsførsel, slik at ikke hedningene, deres fiender, fikk grunn til å spotte dem på grunn av dette. Og Nehemias sa: "Om det nå skulle være sånn at jeg selv eller brødrene mine har lånt bort penger eller korn til noen, så bør vi slette denne gjelden, men også renten av gjelden, slik at disse får råd til å drive sine åkrer, vinhager, og oljehager, og holde sine hus." Og til det utsagnet svarte de alle:" Vi skal slette all gjeld, uten vederlag."

Og Nehemias kalte sammen prestene, og han lot dem gjøre en ed på at det som nå var blitt vedtatt, skulle holdes. Og han ristet lommen på kjolen sin tom og sa:" Slik skal det gå med hver den som ikke holder det som nå er blitt vedtatt. For da skal Gud riste ham ut av huset og eiendommen sin, ja, like ut- av- ristet og tom som lommen min nå er, det skal den personen da bli". Og folket svarte Amen til dette, og de priset Herren. Og så holdt de seg etter det som var blitt vedtatt.

Og så sa Nehemias at fra den dagen han selv ble landshøvding i Juda. Altså fra det tjuende året, og til det to og trettiende året av kongedømmet til Artaxerxes, det kongedømmet som varte i 12 år (år 445 til 433 f. Kr.) så benyttet han seg ikke av den kosten(maten) som landshøvdingene hadde rett på. Men dette hadde derimot de som var landshøvdinger før ham gjort, og de hadde også tynget folket med avgifter, både når det gjaldt brød og vin, og senere også med førti sekel sølv. Ja, til og med tjenerne deres hadde spilt mestere over folket den gangen. (Nehemias skrev altså ikke denne boken før etter at han var ferdig som stattholder i Juda, og etter at muren var ferdigbygget.) Men Nehemias hadde respekt for Herren, så han ville ikke oppføre seg slik! For selv om han hadde ansvaret for byggingen av muren, så kjøpte han og tjenerne hans seg ikke jordflekker der. Og Nehemias bød til seg 150 mann av jødene og forstanderne, og også noen av hedningene, som da åt ved bordet hans hver eneste dag. Og i den forbindelse ble det tillaget en okse og seks utvalgte sauer og fugler som han selv kostet. Og hver tiende dag kostet Nehemias også all slags vin til folket, fordi han hadde omsorg for dem, og fordi han også var klar over at arbeidet med muren hadde tæret hardt på dem.

Men til Herren sa Nehemias det slik:" Min Gud, kom meg i hug, og tilregn meg alt dette til godes!"

Men da Sanballat, Tobias, og en araber som hette Gesem, m. flere, oppdaget at Nehemias var ferdig med å restaurere muren rundt Jerusalem, og det, uten at det var noen sprekker i den, så sendte Sanballat og Gesem bud på Nehemias og sa: "Kom og møt oss i en av landsbyene i Onodalen!" Men Nehemias visste med en gang at de hadde onde hensikter, så derfor sendte han dette svaret tilbake til dem:" Jeg er forhindret i å møte, for jeg står midt oppe i et viktig arbeid."

Men disse folk ville ikke gi seg, så de prøvde hele fem ganger med det samme spørsmålet til Nehemias. Og den femte gangen kom beskjeden gjennom et åpent brev som Sanballats tjener bar med seg til Nehemias. Og i brevet stod det:" Det går nå rykter blant folket her, og dette sier også Gasmu, at du og jødene har planer om å gjøre opprør, og at det er derfor du har restaurert muren rundt Jerusalem. Og så har noen profeter i Jerusalem også utropt deg til å bli konge over Juda. Men før kongen vår får vite alt dette om deg, så er det best at du kommer oss i møte, og samråder deg med oss om ting."

 Men da gav Nehemias dette svaret tilbake til Sanballat:" Det som du nå sier, er bare noe tull som du selv har funnet på!"

Men fremdeles slo skremslene inn mot Nehemias, for disse folk hadde til hensikt å få jødene til å miste motet. Men Nehemias ba da til Herren om stor visdom og kraft opp i det hele!

 Og så hendte det en dag at Nehemias gikk inn til Semaja, sønn til Delaja Mehetabelsson. Og Semaja sa da til ham:" La oss gå sammen inn i Guds hus, innerst i Tempelet. Og der skal vi stenge døren etter oss, for fiendene dine har tenkt seg til å drepe deg i natt." Men da svarte Nehemias:" Skulle en mann som meg rømme bort, eller behøve å gjemme meg i Tempelet, kanskje? Nei, dette går jeg ikke med på! "For Nehemias visste med seg selv at dette slett ikke kom fra Herren, men at det bare var noe tull som Tobias og Sanballat hadde leiet denne mannen til å formidle. Han visste at disse folk bare hadde til hensikt å skremme ham til å adlyde dem, slik at han selv skulle forsynde seg mot Herren. For det ville da åpne opp for rykter, spott og skam over Nehemias.

Derfor ba Nehemias til Herren og sa:" Jeg håper, Herre, at du kommer Tobias og Sanballat i hug for disse deres misgjerninger. Men kom også Nojada, profetkvinnen i hug, sammen de andre som har prøvd seg på å skremme meg." ( Den gangen hadde ikke fiendene deres media til å støtte seg på, slik som nå, men likevel ble utspekulerte metoder brukt, for om mulig å klare å knekke jødene, ser vi)

Likevel stod Jerusalems mur ferdig bygget på den fem og tjuende dagen i elul måned. Og da hadde Israels barn arbeidet på den i 52 dager. (Jeg kjenner ikke jødenes to kalendere, så jeg vet ikke hvilken måned dette blir for oss). Og da Nehemias sine uvenner og deres naboer fikk greie på at muren stod ferdig bygget, og at der ikke var noen sprekker i den, så minket de i egne øyne, og de forstod at det var med Herrens hjelp at dette verket var blitt utført! 

Men brevene fortsatte enda en stund å veksle mellom Tobias, amonnitten, og stormennene i Juda, angående muren. Og Tobias ble også svigersønn til Sekanja Arahsson, og han klarte dermed å få med seg den familien på å motarbeide jødene. Og så ble Tobias sin sønn, Johanan, gift med datteren til Mesullam Berekjason (en som hjalp til med muren). Og også den familien ble nå til en plage for Nehemias. Disse bar alltid Nehemias sine ord tilbake til Tobias, slik at skremselsbrevene fra Tobias fortsatte å bombardere Nehemias i lang, lang tid.

Vær obs på at kapitlene er omskrevet og også forkortet i forhold til selve Bibelen, og her er noen egne vurderinger med.

MEN SLIK GIKK DET TIL MENS DE BYGDE PÅ MUREN!

Nehemias bok, kapittel 4.

Slik gikk det til mens de bygde på muren.

Men da horonitten Sanballat fikk greie på at jødene hadde begynt å restaurere muren rundt Jerusalem, ble han rasende sint og spottet jødene. Så sa han til brødrene sine i Samaria, (nå Vestbredden) og til stridsfolket: " Hva har de vesale jødene nå gått i gang med, og har de lov til dette? De skal vel ikke bære frem offer også, kanskje? Men jeg lurer på hvor lenge de vil holde ut med byggingen sin, for i den byen er steinene fra grushaugene nedbrent for lenge siden." Og Tobias, amonitten svarte da Sanballat:" La dem bare bygge. For om en rev hopper opp på den muren, så kommer den til å ramle ned."

Men Nehemias ba til Herren og sa" Hør vår Gud, hvordan vi blir behandlet, og gjør det nå slik at disse mennenes spott kommer tilbake på selv. La dem bli hærtatt og må sitte som fanger i et annet land (slik som de selv ble). Gjem ikke på deres misgjerning Herre, og stryk ikke ut deres synder for ditt Åsyn. For de har gått hen og krenket Deg, Herre, mens bygningsmennene hørte det." ( Gud selv hadde jo bestemt at jødene skulle returnere til Jerusalem og restaurere byen sin igjen) Derfor fortsatte Israels barn byggingen av muren, helt til halve høyden var ferdig, og arbeidsfolket var ved godt mot.

Men når Sandballat, horonitten, og Tobias amonitten, sammen med også flere amonitter og araberne og Asdods menn (den gang filistere, men nå palestinere) oppdaget at Israels barn hadde kommet godt i gang med byggevirksomheten sin, ble de brennende harme, og de slo seg sammen imot dem. Så truet de med med å gå til krig imot Jerusalem, slik at de på den måten forstyrret arbeidet deres. (kan sammenlignes med dagens rakett-oppskytninger imot dem).

Men da måtte Nehemias påkalle Herrens hjelp, og han satte opp vakter både dag og natt, for å beskytte seg selv og arbeiderne. Og arbeiderne hans ble oppgitt og sa: " Makten minker hos bærerne, og grushaugene er blitt oss for store, så vi orker ikke å bygge mer."

Men deres uvenner rådslo seg da og sa: " De må ikke oppdage oss, eller merke noe til oss, før vi står midt imellom dem og hugger dem ned. For byggevirksomheten deres må stanses straks."

Og de jødene som da bodde like ved der hvor den største trusselen kom fra, de bad nå Nehemias om beskyttelse. Derfor lot Nehemias noen holde vakt der hvor muren beskyttet folket minst. Og disse hadde sine buer, sverd og spyd med seg. Og mens de stod slik og voktet, så steg Nehemias frem og ba stormennene, forstanderne og folket om å ikke få panikk, men sette sin lit til Herren, Den Store og Mektige. For de måtte fortsette å kjempe for sine slekters rettigheter," sa han! Men på grunn av vaktholdet som Nehemias hadde ordnet med, så forstod også deres fiender at jødene hadde avslørt dem, og de så da hvordan Gud var med dem og berget dem. Og Israels barn fortsatte arbeidet sitt med muren. Men nå kunne bare halvparten av dem jobbe med muren, for den andre halvparten måtte stå å verne arbeiderne.  Og disse stod nå hele tiden klare med sine spyd, skjold, buer og brynjer.

Men det ble til slutt ble det slik at også den andre halvparten av arbeiderne måtte ha sine sverd klare i sliren sin. Så med den ene hånden arbeidet de på muren, og med den andre hånden måtte de verge seg imot fiendene.

Men lurblåseren stod klar ved Nehemias side når Nehemias sa til stormennene, forstanderne og de andre: " Arbeidet vårt er drygt og vidt omspennende, og vi er også blitt spredt ifra hverandre. Men når luren ljomer, da skal vi likevel prøve å samles. For Gud vil stride for oss, selv om vi av og til må prøve å samles."

Og slik fortsatte Israels barn arbeidet sitt med muren. Men fra den tidlige morgen, og til den sene kveld måtte de stå klare med sine spyd og skjold mens de arbeidet. Og tNehemias hadde også måttet få noen til å holde vakt om natten. Og på den måten kom arbeidsfolket aldri ut av klærne sine, verken dag eller natt. Og dette gjaldt både Nehemias selv, og mange andre av vaktmannskapet deres. 

(Ja, slik var tilstanden da, og slik er den også nå. Men slik blir tilstanden også i fremtiden for dette forhatte folket, om vi skal tro på Bibelens ord.)

Innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

DE GIKK SAMMEN OM Å RESTAURERE JERUSALEMS MUR!

Nehemias bok, kapittel 3.

De restaurerte Jerusalems mur!

 Og Eljasib, øverstepresten, sammen med noen andre prester restaurerte nå Saueporten og innvidde den. Så bygde de Meatårnet og innvidde dette også. Men de fortsatte like godt byggearbeidet helt til de kom til Hananeltårnet. Og tett ved siden av dem arbeidde Jerikos menn, sammen med Sakkur Imrison. Og Sena`a-barna bygde ferdig Fiskeporten og satte inn dører, låser og slåer der. Og ved siden av dem igjen arbeidet Meremot, sønn av Uria Hakkosson. Og bak dem jobbet Mesullam, sønn av Berekja Mesesabelsson. Og Sadok Ba`anason, sammen med Tekoa-folket arbeidde ved siden av dem igjen. Men deres stormenn bøyde ikke nakken for Herren sin.

Og Jojada Paseahsson og Mesullam Besodjason restaurerte Gamleporten, og de satte inn dører, låser og slåer der.. Og ved siden av dem igjen, arbeidet Melatja gibeonitten, og Jadon meronotiten. Og Gibeons menn og Mispas menn stod ved siden dem igjen med sitt arbeid (Les Josva 9 når det gjeld Gibeons menn).  Og alle disse hørte inn under domstolen til landshøvdingen vestenfor elven. Og gullsmeden Ussiel Harhajason og salvemakeren Hananja stod hakk i hel bak dem igjen. Men det stykket av muren som nådde frem til Breidemuren, den lot de være å reparere, for den var ikke ødelagt.

Og Refatja Hursson, høvdingen over halve Jerusalems-området, sammen med Jedaja Harumafsson og Hattus Hasabnejason, de bygde på muren foran sine egne hus.. Og Omnstårnet og et stykke bortetter, det restaurerte Malkia Harimsson og Hassub Pahat-Moabsson. Og høvdingen over den andre siden av Jerusalem, en som hette Sallum Hallohesson, han jobbet med muren sammen med sine døtre. Og så Dalporten og videre tusen alner bortetter mot Møkporten, det sytte Hanun og Sanoah-beboerne for at ble reparert, og de satte inn dører, låser og slåer der.

Og Møkporten ble restaurert av Malkia Rekabsson, han som var høvding over Bet- Hakkeremsområdet, og han satte inn dører, låser og slåer der. Og Kjeldeporten ble ferdigbygget av Sallun Kol-Hoseson, høvdingen over Mispa-området, og han gjorde også ferdig det stykket av muren som lå ved Selah-dammen, ved siden av Kongshagen. Og Sallun fortsatte arbeidet med muren frem til den trappen som gikk nedover ifra Davidsstaden.

Og Nehemias Asbuksson, høvdingen over halve Betsur-området, han bygde på muren frem til midten av Davids-gravene og den utgravde dammen, og så frem til Kjempehuset. Og levittene arbeidde på muren under Rehum Banison og Hasabjas styre, han som var høvding over halve Ke`ila-området. Og brødrene deres arbeidde under ledelse av han som var høvding over den andre halvdelen av Ke`ila-området, en som hette Bavvai Henadadson. Og høvdingen over Mispa, Eser Josvason, restaurerte det stykket av muren som gikk bort til oppgangen, og fremover til våpenhuset i Vinkelen.

Og Baruk Sabbaison restaurerte det stykket av muren som gikk fra Vinkelen og frem til døren til øverstepresten Eljasibs hus. Og Meremot, sønn av Uria Hakkosson, restaurerte den delen som gikk fra døren og til enden av dette huset. Og prestene fra Jordan-sletten jobbet sammen med dem igjen. Men bak dem jobbet også Benjamin, Hasub, og Asarja på den delen av muren som lå foran og ved siden av deres egne hus. Og Binnui Henadadsson restaurerte det stykket som gikk fra huset til Asarja, og så frem til Vinkelen, der hvor muren svingte av.

Og Palal Usaison arbeidde på muren fra midten av, foran Vinkelen, og frem til det tårnet som lå ved det øvre Kongshuset ved Fengsels-gården. Og like bak ham igjen stod Pedaja Parosson og arbeidde på sin del. Og Tekoa-folket restaurerte altså det stykket som gikk foran det store tårnet, og så frem til Ofel-muren. Og ovenfor Hesteporten arbeidde prestene, men de arbeidde også foran sine egne hus. Det samme gjorde Sadok Immersson. Og Semaja Sekanjason hadde vaktholdet av arbeidet ved Østporten.

Og Hanaja Selemjason og Hanun, han som var den sjette av Salaf sine sønner tok sin del av arbeidet, mens Mesullam Berkjason jobbet på muren fremfor sitt eget hus. Og gullsmeden Malkia arbeidet på det stykket som lå foran huset til tempeltjenerne og kremmerne (kjøpmennene), men han jobbet også på den delen som gikk foran Mynstringsporten og frem til Hyrneloftet. Og mellom Hyrneloftet og Saueporten arbeidde gullsmedene og kremmerne på den delen av muren som skulle verne Jerusalem, Herrens by. 

Obs! Innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten!

NEHEMIAS I STOR NØD FOR JERUSALEM!

NEHEMIAS BOK, kapittel 1 og 2.

Og Nehemias bygger opp igjen Jerusalems mur! 

I kislev måned ( nisan måned? kanskje om bytta med kapittel 2 her ?i det tjuende året av kongedømmet til Artaxerxes, mens israelitten Nehemias oppholdt seg i Susan-borgen, da bar det slik til at Hanani, en av Nehemias sine brødre kom til ham på besøk fra Juda-landet (i året 445 f. Kr). Og Nehemias ble da svært nysgjerrig på hvordan det stod til med de jødene som hadde berget seg hjem igjen. Da svarte Hanani at jødene i Jerusalem led stor nød og vanære, for portene var nedbrent og muren rundt byen lå fremdeles nedrevet.

Men da satte Nehemias seg ned og storgråt. Og slik sørget han i dagevis. Så fastet han og ba foran Guds Åsyn og sa:" Du store Gud, Du som holder din pakt og din miskunnhet mot dem som elsker deg og holder dine bud. La nå ørene dine være grannhørte, og øynene dine være åpne, slik at Du hører den bønnen som tjeneren din bærer frem for deg for Israels barn, og som bekjenner deres synder. For både jeg selv og farsætten min har syndet, og vi har brutt de lovene og de budene som Du Herre kunngjorde for Moses, tjeneren din. Og Du sa klart ifra at om vi brøt disse budene, så ville du spre oss blant alle folkeslag. Men om vi gav akt på dem, så ville du samle oss igjen og føre oss hjem igjen til det landet Du valgte deg ut til bosted for Navnet ditt. For vi er både folket ditt og tjenerne dine, de som du utfridde ved din store makt og din sterke hånd. Og nå ber jeg deg Herre om at det må lykkes for meg når jeg går hen og stiller kongen dette spørsmålet som jeg nå har tenkt å stille ham. For i og med at jeg er skjenkemester hos ham, så må jeg innhente tillatelse til det som jeg nå har tenkt å spørre ham om".

Kap.2: "Og da hendte det i nisan måned (kislev måned?) for nisan måned er den første måneden i året, med henvisning til bl.a Esters bok 3:7) og i det tjuende regjeringsåret til denne kongen, at det ble fremsatt vin til ham.. Og kongen som alltid hadde godvilje for meg, sa da til meg:" Det er vel ikke sånn at min tjener har hjertesorg i dag, siden han ser så nedbrutt ut?" Men da ble jeg redd og svarte ham:" Gi kongen må leve evig, men når sant skal være sagt, så er jeg er litt nedbrutt i dag, for jeg har nettopp fått høre at den byen som gjemmer gravene til mine forfedre, ikke er blitt bygget opp igjen, og portene ligger nedbrent." Men da svarte kongen meg:" Og hva mener du så at du kan bidra med angående dette?" Men da sukket jeg først til Herren, og så sa jeg etterpå til kongen:" Om kongen syns om det, og han har godvilje for tjeneren sin, så håper jeg at han lar tjeneren sin reise til Juda-landet, og til den byen der gravene til forfedrene hans er, for å gå i gang med å bygge opp igjen byen." Men da spurte kongen meg, mens dronningen hørte på: " Og hvor lenge vil det da gå før du kommer tilbake hit?" Dermed avtalte jeg et tidspunkt for kongen, og han gav meg løyve til å reise. Deretter spurte jeg kongen om han ville være så snill å sende med meg et brev til landshøvdingene på den andre siden av elven (Eufrat) med spørsmål om jeg kunne få lov til å dra gjennom landområdene deres for å nå frem dit som jeg skulle. Og jeg ba også om å få med meg et brev til Asaf, han som hadde tilsyn med skogene til kongen, om han ville være så snill å gi meg bjelker og tømmer til byggingen av portene til den borgen som tilhørte Tempelet, men også til bymuren og det huset som jeg selv skulle bo i.

Og da gav kongen meg alt det som jeg bad ham om. Og i tillegg fikk jeg også med hærhøvdinger og hestefolk ifra ham. For Gud holdt sin gode hånd over meg, og Han la alt til rette for meg."

"Men i det vi nærmet oss Jerusalem, så fikk vi motstand fra horonitten Sanballat og den amonittiske tjenestemannen Tobias. For disse syntes det var harmelig at det nå kom flere som ville gjøre gode ting for Israels barn i Jerusalem.(Ja, den åndsmakten har vi etter hvert blitt kjent med, også i dag)

Og tre dager etter at vi hadde kommet frem til Jerusalem, så tok jeg ut om natten, sammen med noen få. Og jeg hadde da bare med meg det kløvdyret jeg red på. Og vi dro om natten gjennom Dalporten, bortimot Drakekjelda, og kom så til Møkporten. Derifra studerte jeg Jerusalems mur som lå nedrevet, og de portene som var nedbrent. Men jeg red så videre bortover til Kjeldeporten og frem til Kongsdammen. Men dyret jeg red på kunne ikke ta seg frem der, så jeg for opp gjennom dalen og kikket ned på muren derifra. Så snudde jeg om, og jeg for tilbake gjennom Dalporten. Men jeg hadde ikke nevnt noe om dette på forhånd, hverken til jøder, prester, forstandere eller stormenn.

Men senere sa jeg til dem:" Dere ser vel selv hvor ille tilstanden er i Jerusalem, da byen virker øde, og by-portene er herjet av ilden. Kom derfor med meg og igjen opp bygg by-muren. For nå må vi ikke lenger være til spott og spe." Og så fortalte jeg dem hvorledes Gud hadde holdt sin gode hånd over meg, og hvor godt kongen hadde behandlet meg".

Og da folket hørte dette, så tok de til med å gjenoppbygge Guds gode verk i Jerusalem.

"Men da horonitten Sanballat, ammonitten Tobias, og også araberen Gesem oppdaget hvilken planer vi nå hadde, da spottet de og vanæret oss og sa:" Hva er det dere nå driver med? Gjør dere opprør mot kongen, eller?"

Men da svarte jeg, Nehemias dem slik:" Vi som er Guds tjenere, vi har nå tenkt oss til å bygge, og Gud i himmelen vil la det lykkes for oss! Men hva angår nå dette dere forresten? Dere har jo ikke selv noen arv eller ettermæle (fars-slekt) i Jerusalem dere."

(Israels foretagender var den gang like lite populære som de er nå, ser vi)

Innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

 

 

 

 

Men de måtte de skille seg av med de andre folkeslagene, på grunn av styggedommene i deres tradisjoner!

Esras bok, kapittel 9 og 10.

Israels barn måtte skille seg av med de andre folkeslagene! 

Men straks kom høvdingene i Israel til Esras med beskjed om at jødene hadde blandet seg med de andre folkeslagene i landet, de som drev med de styggedommene som Herren mislikte. Og Esras som nylig hadde kommet hjem, han fikk nå også greie på at Israels barn hadde tatt seg koner i blant disse, og på den måten vanæret den hellige ætten sin. Og høvdingene og forstanderne, de hadde visst også vært de første til å utføre slik utroskap mot Herren sin Gud.

Men da rev Esras i stykker klærne sine, og han rev seg i håret og skjegget, og så satte han seg ned uten å få frem et eneste ord. Og slik satt han når mye folk samlet seg rundt ham. Og mange var like forstøkte han selv, over at Israels barn på nytt hadde vanæret Herrens ord til dem.

Og da kvelds-offeret skulle bæres frem, så reiste Esras seg opp av sørgestolen sin, i sine sønderrevne klær. Og han kastet seg ned på kne med armene ut. Så bredte han hendene sine opp imot Himmelen og sa: " Jeg skjemmes og blyges av å løfte mitt ansikt imot deg, Herre. For misgjerningene våre er så mange at de stiger oss over hodet. Og skylden vår er så stor at den når deg til himmels!"

For det hadde nå blitt utallige ganger at Israels barn hadde oppført seg slik overfor Herren, og kommet i stor skyld til Ham. Så derfor hadde Herren overgitt dem til herjinger og vanære, og også i eksil. Men akkurat nå hadde Herren vist dem miskunn og frelst en liten flokk av dem, så de på nytt hadde fått seg fotfeste på den hellige staden sin. For Herren hadde ikke sluppet dem helt, men gjort det sånn at perserkongen fikk godvilje for dem, og gitt dem nok mot til å dra tilbake til sine bosteder i Jerusalem.

Men nå spør Esras Herren hva som kommer til å skje med dem, i og med at de på nytt hadde vanæret Hans bud som ble gitt dem ved profetene, da disse sa:" Det landet dere drar inn i og legger under dere, det er et land som er blitt urent fra ene enden til den andre på grunn av de styggedommene som folket har fylt det opp med." Og så sa Esras til Herren: " Men du Herre gav oss forbud mot å gi bort våre døtre til disse folks sønner, ei heller våre sønner skulle gis bort til deres døtre. Og hvis vi fulgte dette rådet fra deg, da skulle vi bli sterke, og vi skulle få nyte alt det gode som fantes i dette landet. Og våre barn skulle da få ta landet i eie for all fremtid!

Men uansett våre misgjerninger, så sparte du oss, Herre, og du refset oss mindre enn våre misgjerninger var verdt. Og nå har du frelst en liten flokk av oss. Derfor skulle vi ikke innlate oss på å gjøre dette imot deg. Men når det likevel har skjedd, Herre, så legger vi oss ned for ditt Åsyn med vår syndeskyld, for det er ingen som kan bli stående etter slike misgjerninger."

Og mens Esras lå gråtende der på marken fremfor Guds hus og skriftet og ba, så samlet det seg en stor flokk med mennesker rundt ham. Og alle gråt nå høylytt.

Men da tok Sekanja Jehielsson, en av Olams-sønnene til orde og sa til Esras:" Vi har båret oss svikefullt åt mot Herren vår Gud ved å føre disse kvinnene hjem til oss. Derfor må vi nå prøve å finne en utvei, slik at ikke Gud straffer oss. Derfor foreslår jeg at vi skal gjøre en pakt med Herren vår Gud om at vi sender disse kvinnene og barna bort ifra oss igjen. For vi er nå nødt til å handle slik som Herren ønsker det, og også slik som de ønsker det som har respekt for Herrens bud. Reis deg derfor opp Esras, for du er den mannen som må syte for at alt dette blir gjort. Og vær optimistisk og sterk, for vi skal stå ved din side og støtte deg!"

Da reiste Esras seg opp, og han ba øversteprestene, levittene og høvdingene om å gjøre en ed på at dette forslaget som hadde blitt fremlagt, ble vedtatt og underskrevet.

Og Esras gikk så inn i kammerset til Johanan Eljasibsson, men han orket verken spise eller drikke, for sorgen tynget ham sterkt. Men han gav påbud om at alle de som var involvert i ha tatt hedenske hustruer hjem til seg, de skulle samles i Jerusalem innen tre dager. Og om der var noen som da ikke møtte, så fikk de godset sitt bannlyst, og de ble selv utskilt fra den flokken av Israels barn som hadde kommet hjem.

Og alle av Juda og Benjamin som var involvert i dette, de samlet seg på torget attmed Guds Hus innen den fastsatte tiden. Og dette var på den tjuende dagen i den niende måneden. Og da stod de der og hutret og skalv, både på grunn av regnet, og på grunn av sakens karakter.

Og Esras sa da til dem:" Dere har båret dere svikefullt åt og øket Israels syndeskyld. Derfor må dere nå skrifte fremfor Herren deres fedres Gud, og ellers gjøre slik som Han ønsker det. For dere blir nødt til å skille dere av med de fremmede folkene i dette landet, og også de fremmede kvinnene som dere har tatt dere til hustruer." Og folkemengden svarte da med høy røst:" Det er aldeles vår plikt å samtykke i dette!"  

Men der var også noen delte meninger om saken, så der oppstod derfor en krangel. Men til slutt ble det vedtatt at alle de som hadde tatt seg koner iblant de fremmede i landet, de måtte møte på et sted de nå ble enige om, sammen med styresmaktene og dommerne i hver en by. Men da var det bare Jonatan Asaelson og Jahseja Tikvason som satte seg imot dette påbudet. 

Og Esras ble den som ledet det hele, sammen med noen høvdinger som ble oppnevnt ved navn til dette. Og alle disse samlet seg den første dagen, i den tiende måneden( altså 5 måneder etter tilbakekomsten til Jerusalem).

Men saken var ikke ferdigbehandlet og vedtatt før på den første dagen, i den første måneden, i det neste året.

Og 105 av de Israelske mennene måtte da sende fra seg de fremmede konene og barna sine. Og alle navnene deres er oppskrevet i det siste kapitlet i Esras sin bok i Bibelen og kan da leses der.

obs. innlegget er noe omskrevet og forkortet i forhold til bibelteksten! 

OG ESRAS VENDER HJEM TIL JERUSALEM!

 

Esras bok, kapittel 7 og 8.

Esras kom hjem til Jerusalem i året 458 f.kr.

Det hadde nå gått 57 år siden Tempelet i Jerusalem var ferdigbygget, men mange av Israels barn hadde likevel ikke kommet hjem enda. Dette gjaldt blant annet Esras. Men i året 458 f.kr, mens en som hette Atraxerxes var konge i Persia, da reiste Esras hjem igjen til Jerusalem. Og Esras var sønn av Seraja og sønnesønn av Asarja. Og så var han oldebarn til Hilkias, og tipp oldebarn til Sallum, og tipp, tipp oldebarn til Sadok. Og langt bak i slekten hans befant også Aron, øverstepresten seg.

Og Esras var en skriftlærd mann, og svært kunnskapsrik når det gjaldt Moseloven. Og Herren holdt sin hånd over ham, så kong Atraxerxes gav ham alt det han bad ham om. Og kongen skrev også et brev, hvor han tilbød Esras og de andre israelittene i riket hans å vende hjem igjen til Jerusalem, om de ønsket det. Men så fikk kongen og de syv rådgiverne hans det for seg at de uansett skulle sende Esras hjem igjen til Jerusalem for å få undersøkt om folket der holdt seg etter Herrens lov!  Og da var det svært mange som ønsket å sende med Esras gaver til israelittene i Jerusalem.

Men nå ble det også svært mange av israelittene i Babel som meldte seg frivillig til å reise med hjem igjen, av både prester, levitter, sangere, dørvoktere og tempel- tjenere. Og reisen deres ble planlagt på den første dagen, i den første måneden, og i det sjuende regjeringsåret til kong Atraxerxes.  Og Gud holdt sin hånd over Esras, fordi han hadde lagt all sin makt i å granske Herrens lov, og å holde seg etter den!  

Og nå ønsket Esras å dra hjem igjen til Jerusalem for å lære opp folket der i Herrens navn. Og for de pengene som kongen, rådgiverne og folket i Persia av godvilje hadde gitt til Israels Gud, så skulle Esras kjøpe okser, værer og lam. og ellers de ting som hørte innunder jødenes ofringer. Men om det ble noe til overs av sølvet eller gullet, så skulle Esras bruke det på andre måter, alt etter som Herren ønsket det. Men alt det som Esras nå fikk med seg, og som skulle brukes i Herrens tjeneste, det måtte brukes på rett måte, foran øynene på Israels Gud. Og kongen lovet at om der da var noe mer som trengtes til Herrens Hus av de ting som det var kongens plikt å koste, så skulle skattkammeret i kongsgården betale for det.

Og kongen sa det på denne måten: "For jeg, Artaxerxes, jeg har gitt det budet til alle skattemestrene på den andre siden av elven, at alt det som presten Esras ber om, han som har kjennskap til Herrens lov, det skal gis ham fullt ut, helt opp til hundre talent sølv, hundre kor med hvete, hundre bat med vin, og hundre bat med olje. Men også salt, uten noe bestemt mål skal gis til dem. Og det som Gud i himmelen ellers bestemmer seg for, det skal også i fullt mål gjøres for Huset til Herren i Jerusalem, slik at det ikke kommer noen vrede fra Herren over kongens landområder, eller over sønnene hans. Men ingen skal kunne ha noen makt til å legge skatt, toll eller vegavgifter på dem som har sin tjeneste i Herrens Hus i Jerusalem. Og du Esras skal, etter den visdommen som du har fått fra din Gud, sette inn dommere og lovkyndige menn som kjenner til Herrens lov, og som skal skifte rett mellom alt det folket som er på den andre siden av elven. Men er der noen som ikke kjenner til Herrens lov, da må de lære seg den. For hver den som ikke holder seg etter Herrens lover og kongens lover, han skal dømmes rettvist. Og enten må han da late livet, eller så må han betale en bot eller havne i fangehuset." 

Og til alt dette svarte Esras dem;" Lovet være Herren, vår fedres Gud, Han som har lagt ned slike tanker i hjertet til kongen at det blir mulig for Herrens hus i Jerusalem å bli prydet. Og Herren har nå gjort det sånn at både kongen, rådgiverne og de mektige høvdingene hans har gitt meg det som trengs for at jeg skal  kunne kjenne meg trygg og sterk til hjemreisen min. Og så har Gud også holdt sin hånd over meg på den måten at mange av ættehøvdingene som hører Israel til, de også ønsker å følge med meg hjem.

Og navnene på de som dro hjem sammen med Esras, de er nevnt ved navn her. Men de er over 1600, foruten kvinner og barn, så jeg overlater til dere selv å lese deres navn i begynnelsen av kapittel 8 i selve Bibelen. Og Esras samlet nå alle de som skulle følge med ham hjem, attmed den elven som rant til Ahava. Og der lå de i leir i tre dager. Og de fastet og ba,og ydmykte seg inn for Guds Åsyn. For de ba om en vellykket reise, både for seg selv og sine barn og sine eiendeler. Og Esras var nå flau over å be kongen om hærmenn og hestefolk til å hjelpe seg imot fiendene på vegen, for han hadde nettopp sagt at Gud kom til å holde sin hånd over dem, slik at det gikk det dem vel på reisen deres.

Men da Esras hadde talt opp folket sitt, da fant han at ingen av Levis sønner hadde kommet med, og han ba noen om å dra av sted til den mektigste mannen i Kasifja, han som hette Iddo, for å spørre ham og broren hans om de eventuelt kunne sende noen menn til Jerusalem som var i stand til å jobbe for huset til Herren deres Gud der, i stedet for de levittene som nå manglet.

 Og fordi Gud alltid holdt sin gode hånd over Esras, så sendte Iddo en vettug mann som hette Serebja, av Mahlis etterkommere, og han var sønn av Levi Israelsson. Og han hadde med seg sine sønner og brødre, 18 i tallet. Men så kom også Hasabja og Jesaia av Merari-ætten med sine 20 brødre og sønner, og de gikk sammen med dem. I tillegg ble også 220 tjenere sendt til Esras av slekten til de som David og høvdingene hans hadde satt til å tjene for levittene.

Og siden de nå hadde fastet og bedt til Herren, så ble de også bønnhørt! Og på den tolvte dagen i den første måneden, så tok de ut fra Ahava-elven og gikk mot Jerusalem. Og Gud holdt sin gode hånd over dem, og han berget dem fra fiender som pønsket på dem langs vegen.

Og Esras veiet opp sølvet, gullet, og alt det som kongen, rådgiverne, høvdingene og Israels barn i hele kongens rike hadde gitt til Huset åt Herren. Og dette ble 650 talent sølv, og noen sølvkopper som hadde en verdi på hundre talent. Og så var der hundre talent gull, og 20 gullstaup som var verdt 1000 darikar. Og der var to fat med fin og skinnende kobber, like dyre som gull.

Og Esras skilte ut tolv av de øverste prestene, og han satte dem sammen med Serebja og Habatja og deres 10 brødre. Så sa han til dem: "Alt sølvet og gullet det er frivillige gaver til Herren deres fedres Gud, og det er således helliget Herren. Ta derfor godt vare på dette til dere kommer frem til Jerusalem. Og når dere kommer frem, da skal dere veie det opp, foran øynene på øverste- prestene, levittene og ættehøvdingene til Israels barn, inne i kovene(rommene) i Herrens hus."

Og på den første dagen, i den femte måneden dette året, så hadde Esras og folket hans kommet helt frem til Jerusalem, hvor de nå hvilte de seg i tre dager! Men allerede den fjerde dagen ble alt sølvet, gullet, og det andre, veid opp inne i Herren deres Guds Hus, og det ble overgitt til presten Meremot Uriason. Men levittene Eleasar Pinehasson, Josabad Josvason, og Nojada Binnuison var med og tok imot det. Og antall og vekt på alt sammen ble oppskrevet i et notat og levert til jarlene og landshøvdingene på den andre siden av elven.

Og alle de som nå hadde kommet hjem igjen til Jerusalem, de bar frem brennoffer til Herren Israels Gud. Og til dette brukte de 12 okser , 96 værer, 77 lam og 12 syndoffer-bukker. Og Esras fikk omsorgen både for både folket der, og for Herrens hus i Jerusalem..

obs! Innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten!

 

 

 

OG JØDENE FIKK MAKT OVER FIENDENE!

 

ESTERS BOK, kapittel 9 og 10.  

Sorgen ble snudd til glede for jødene!

På den trettende dagen, i den tolvte måneden, adar måned (antagelig mars måned for oss), da ordet og budet om utslettelsen av jødene egentlig skulle settes i verk, da hadde budet blitt omgjort av kongen, slik at det var jødene som hadde fått makt over fiendene. Og de slo seg da sammen alle jøder i hele kong Ahasverus maktvelde, klare til å forsvare seg på den aktuelle dagen. Og ingen kunne stå seg imot dem. For folk beskyttet og hjalp dem, og de slo ring om dem.

Og fylkesstyrerne, jarlene, landshøvdingene og embetsmennene til kongen de hjalp også jødene på grunn av Mordekai, han som hadde fått sånn stor makt i kongsgården at det gikk rykter om ham i vide omkretser.

Og alle jøder kunne nå med godt mot gå imot alle fiendene sine og drepe dem med sverdet, om de trengte det, for det hadde de fått klarsignal fra kongen om. Og bare i Susan-borgen drepte jødene nå fem hundre fiender, sammen med de ti sønnene til Haman Hammedatason. Og sønnenes navn var: Parsandata, Dalfon, Aspata, Porata, Adalja, Adriata, Parmasta, Arisai, Aridai og Vaisata, Men godset deres tok de ikke til seg.

Og i de andre landsdelene som kongen rådet over, så drepte jødene 75 000 fiender, før de fikk fred på denne aktuelle dagen i den tolvte måneden. Og så hvilte de seg etterpå den fjortende dagen og omgjorde den til en gledesdag, der de byttet gaver og holdt gjestebud for hverandre.

 Og når kongen samme dag fikk høre om antall døde i Susan-borgen, så sa han til dronning Ester: " I Susan-borgen har nå jødene drept og tynt fem hundre mann, i tillegg til de ti sønnene til Haman Hammedatason. Og da kan du bare gjette deg til hvor mange de ellers har drept rundt omkring i de landene som jeg råder over. Og er det da noe mer du ønsker å be meg om, så skal dette også bli gitt deg. " Og da svara dronning Ester:" Ja, om kongen syns om det, så la jødene i Susan få lov til å holde seg etter denne regelen også i morgen. Og i tillegg til det, så ønsker jeg meg de ti Haman-sønnene opphengt i en galge." Og dermed bød kongen at dette også skulle gjøres for dronning Ester. Derfor slo også jødene tre hundre mann i Susan-borgen på den fjortende dagen. Men godset deres rørte de ikke.

Og nå hadde jødene i Susan-borgen slått seg sammen både på den trettende og den fjortende dagen denne måneden, og de hadde slik nedkjempet fiendene sine. Og så hvilte de seg på den femtende dagen og omgjorde den til en gledesdag.  

Og alt det som nå hadde hendt, det skrev Mordekai opp i et notat som han sendte til alle jøder i kong Ahasverus rike. Så bød han at det skulle bli til en lov for all fremtid at jødene år etter år skulle feire den fjortende og den femtende dagen i adar måned som en festdag. For på disse dagene hadde altså jødene fått fred for sine fiender, etter at en stor frykt hadde kommet over dem ved Haman Hammedatason onde råd, hvor han hadde kastet pur ( lodd) om at jødene skulle utryddes. Og disse festdagene ble nå av jødene kalt for purim, etter ordet pur. Og år etter år skulle deres ætter og de som hadde konvertert til deres tro, feire denne høytiden i alle byer og land, slik som det var blitt foreskrevet dem av Mordekai.(Og denne festen feires den dag i dag av jødene i Israel)

Og det var altså dronning Ester, Abiha`ils datter, sammen med jøden Mordekai som sendte brev til alle jødene i de 127 landene som kong Ahasverus rådde over, der de påpekte at purim-feiringen skulle bli til en lovfestet feiring for all fremtid, både for dem selv og deres etterkommere.

Og til syvende og sist så var det altså dronning Ester som var motoren i det hele, og som sørget for at alt dette ble oppskrevet i en bok for ettertiden.

Og kong Ahasverus la nå skatt på hele landet, jamvel på øyene i havet. Og i krønikeboken til kongen i Media og Persia ble det notert hvor høy rang Mordekai hadde fått av kongen, for han var nå nest etter kongen i makt. Og selvsagt ble da Mordekai høyt æret mellom brødrene sine, jødene, for han gjorde stor nytte for velferden deres, og var et talerør for folket sitt.

(Og Mordekai kom altså tilbake til Jerusalem sammen med de første jødene som dro hjem igjen)

Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

 

 

DRONNING ESTER REDDER FOLKET SITT!

Esters bok, kapittel 7 og 8. 

Gjennom bønn og faste reddet Ester folket sitt!

 Så gikk Haman og kongen på nytt inn til gjestebud hos dronning Ester. Og mens de satt og drakk vin, så spurte kongen Ester hva hun hadde på hjertet. For om det var halve kongeriket hun ba om, så skulle hun få det. Og da svarte dronning Ester:" Om du har godvilje for meg, og om det er etter ditt eget ønske, så unn meg livet for bønnen min sin skyld. Og unn meg også folket mitt for ønsket mitt sin skyld! For vi er solgt, både folket mitt og jeg selv til å tynes og drepes. Men om det var for å bli slaver vi ble solgt, så skulle jeg ikke ha sagt noe, men nå er fienden vår ikke god nok til å bøte det tapet som kongen vil lide."

Men da svarte kongen:" Og hvem er så den mannen som våger seg til å gjøre noe sånt?" Og da svara dronning Ester:" Det er motstanderen og fienden vår, Haman, det illmenne der!"

Men da ble Haman så forferdet at han ikke turte å snu seg i den retningen som kongen og dronningen satt. Og kongen reiste seg også opp og gikk ut i slotts-hagen i raseri, mens Haman fremdeles satt der stiv av skrekk på plassen sin. Men etterhvert prøvde Haman å tilnærme seg dronningen for å be om nåde for livet sitt, for han skjønte virkelig at han hadde "tråkket i salaten."

Og da kongen kom tilbake inn igjen, så lå Haman bøyd over den hvilebenken som Ester satt på, for å be henne om nåde for sitt liv. Men når kongen så dette, så ropte han ut:" Har Haman også planer om å forgripe seg på dronningen. Og det i mitt eget hus?"

Dermed sprang kongens tjenere frem og svøpte ansiktet til Haman inn. Og en hirdmann ved navn Harbona, sa nå til kongen:"Det står allerede en femti alner høy galge innmed Hamans hus, en som han fikk laget seg til Mordekai, den mannen som berget kongen med rapporten han kom med."

Men da ble kongens vrede skikkelig opptent, og han sa til dem:" Ja, er nå dette tilfelle, så skal Haman selv henges i den galgen!" 

Derfor ble Haman hengt i den galgen som han hadde laget seg til Mordekai, og kongens harme stilnet av.

Senere denne dagen så ble Hamans hus bortgitt til dronning Ester. Og  Mordekai fikk lov til å komme inn på slottet og hilse på kongen, for nå hadde dronning Ester fortalt kongen hvem Mordekai var i forhold til henne. Og kongens segl-ring, den som kongen nettopp hadde tatt tilbake fra Haman, den satte han nå på Mordekai. Og dronning Ester og Mordekai ble satt til å styre Hamans tidligere hus.

Men enda en gang måtte Ester bære en sak fremfor kongen, for alt var fremdeles ikke løst. Og hun kastet seg på nytt ned for føttene til kongen og stor- gråt. Og kongen rettet da ut gullstaven sin til henne. Da sa hun til ham :" Om kongen ønsker det, og han har godvilje for meg, så må han sende beskjeder rundt omkring i alle land og avlyse det som Haman Hammedatasons bud gikk ut på om å drepe alle jødene. For hvorledes skal jeg kunne klare å se på den ulykke som rammer folket mitt når hele min slekt blir utryddet?".

Men da sa kong Ahasverus til dronning Ester, og også til Mordekai: " Huset som Haman eide, det skal dronning Ester ha. Og så skal det lages et notat som motsetter seg Hamans tidligere planer om å utrydde jødene. Og notatet kan dere selv formulere og sende i kongens navn, og det skal forsegles med kongens segl-ring, slik at alle tar brevet alvorlig."

 Og skriverne til kongen ble så innkalt på den 23 dagen i den i tredje måneden, altså sivan måned, og det ble da utformet et notat, aldeles slik som Mordekai dikterte for dem. Og notatet ble sendt til jøder, jarler, landshøvdinger og fylkes-styrere i alle Ahasverus riker, 127 land, fra India til Etiopia. Og brevet var skrevet på folkets eget skriftspråk. Og der stod det også at kongen gav jødene i hver by lov til å slå seg sammen og verne sine liv, slik at de om nødvendig kunne drepe fiendene som truet dem på den trettende dagen i den tolvte måneden, adar måned, når dette påbudet egentlig skulle gjelde.

 Og budbærerne på de kongelige traverne suste av sted i rasende fart med beskjeder rundt omkring til de folk og land som kongen rådet over. Og på denne måten ble alle jøder forberedt på å forsvare seg denne aktuelle dagen.

Og Mordekai hadde nå kledd seg i rødt og blått purpur, hvit lin og en kåpe av hvit bomull, og han hadde en gullkrone på hodet. Og slik viste han seg frem i sin fineste skrud. Og hele Susan- byen gledet seg og jublet. Og i hvert et land, og i hver en by som ordet og budet fra kongen nådde til, så ble det stor glede og jubel hos jødene, og de holdt gjestebud. Og så feiret de høytidene sine under de fire seiers- ordene: lys, glede, fryd og ære! Og mellom de andre folk i disse land, så var der også mange som gjerne ville bli jøder nå, for det hadde kommet over dem en stor otte(ærefrykt) for jødefolket og deres Gud!

(Men tanken på å utslette jødene, den er fremdeles ikke død. For vi har hørt det før: " Først skal jødene tas, og etterpå de kristne!" Men det som er så trostyrkende å se det er at de som unner jødene døden, de henges ofte selv i den "galgen" som var tiltenkt dem!

obs! innlegget er noe forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

 

MEN SÅ BLE DEN "FORHATTE" JØDE VIST STOR ÆRE!

Esters bok kapittel 5 og 6.

Ester går inn til kongen!

Den tredje dagen (etter at de hadde fastet), kledde Ester seg i dronning- antrekket sitt, og hun steg inn i det indre tunet i kongsgården, midt imot døren til kongshallen hvor kongen satt på kongestolen sin. Og da kongen så Ester, syntes han svært godt om henne, og han rettet ut gullstaven sin mot henne. Og Ester gikk da frem og tok tak i enden av staven hans.

Så spurte kongen hva det var dronningen hadde på hjertet, og om det var noe spesielt hun ønsket seg. For om det var halve kongeriket Ester ønsket seg, så skulle hun få det av kongen. Og Ester svarte da at om kongens syntes om det, så hadde hun lyst til å be ham og Haman i gjestebud til seg denne dagen. Og dette var kongen positiv til. Så denne dagen ble Haman haste- innkalt til gjestebud hos dronning Ester.

 Og mens alle tre satt og drakk vin, så spurte kongen hva det var Ester egentlig hadde på hjertet, siden hun nå hadde bedt dem i selskap til seg. Og til dette svarte Ester:" Om kongen har godvilje for meg, og han vil gjøre slik som jeg ber ham om, så vil jeg gjerne at dere to også skal komme i selskap til meg i morgen, og da vil jeg bære frem det reelle ønsket mitt."

Og Haman gikk denne dagen både glad og munter hjem fra selskapet til Ester, og skrytte hemningsløst til vennene og kona si, Seres og sa:" Jeg var den eneste dronning Ester lot få komme i gjestebud til seg sammen med kongen. Og nå er det bare en ting som irriterer meg, og det er jøden Mordekai som sitter i konge-porten uten å hilse ordentlig på meg.

Men da sa kona og vennene til Haman:" Du skal få laget en galge, femti alner høy, og så skal du be kongen om at Mordekai blir hengt i den galgen. Etterpå skal du på nytt gå inn til Esters gjestebud, sammen med kongen." Og dette forslaget syntes Haman svært godt om, så han lot noen gjøre en galge til Mordekai.

Men denne natten fikk ikke kongen sove, og han ba sine tjenere om å hente krønikeboken, for å lese om de minneverdige hendingene som stod der. Og da las tjeneren hans akkurat det som stod om Mordekai, og at han hadde avslørt Bigtana og Teres, de to som voktet dørterskelen til kongsgården, og som hadde planlagt å drepe kongen. Og kongen spurte da tjeneren sin hva slags ære og påskjønnelse Mordekai hadde fått på grunn av dette. Men tjeneren hans sa at Mordekai aldri hadde fått noen belønning for dette.

Så neste dag når Haman stod ute i det ytterste tunet til kongen, og han skulle be om tillatelse til å få hengt Mordekai i galgen han hadde fått laget seg, så ba kongen ham om å komme inn til seg. Og kongen sa da til ham: " Hva skal man gjøre for en mann som kongen har fått lyst til å gi en påskjønnelse?" Og Haman tenkte da straks på seg selv, og at det var han som kongen ville gi en påskjønnelse. Derfor glemte han for øyeblikket galgen, og han lyttet i stedet til det kongen hadde å si. Så Haman svarte da kongen at det burde hentes en kongelig klesdrakt til vedkommende, en som kongen selv hadde brukt. Og så måtte det skaffes en hest som kongen selv hadde ridd på, og som hadde en kongelig krone på hodet. Og en av de øverste høvdingene til kongen burde ta imot kledningen og hesten, og deretter kle opp den mannen som kongen ville beære. Så skulle vedkommende få ri på hesten gjennom byens gater, mens høvdingen ropte:" Slik gjør man med den som kongen har lyst til å beære."

Og dette forslaget syntes kongen svært godt om, og han sa da til Haman:" Skynd deg å hente den klesdrakten og hesten som du snakket om, og gå så og gi det til jøden Mordekai, han som sitter i konge-porten. Og glem for all del ikke noe av det andre som du nettopp anbefalte!"

Da tok Haman klesdrakten og hesten, og han kledde på Mordekai, og lot ham så få ri gjennom byens gater med alt dette utstyret. Og selv måtte han nå gå og rope: "Således gjør man med den som kongen har lyst til å beære!"

Etterpå gikk Mordekai tilbake og satte seg i konge-porten, mens Haman gikk hjem igjen sorgfull med hodet sitt innsvøpt.

Og hjemme fortalte Haman kona si, Seres, og vennene sine hva som nå hadde hendt. Men da svarte både vismennene og kona hans: " Dersom Mordekai, han som du nå har begynt å tape kampen imot, er av jødisk ætt, da kommer du aldri til å vinne over ham. "(Da er Herren med ham). Og i det samme øyeblikk som Haman fikk høre dette, så kom kongens hirdmenn og hentet Ham inn til dronning Esters gjestebud for andre gang!

Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

 

 

JØDENE SKULLE UTRYDDES!

Esters bok, kapittel 3 og 4.

Jødene skulle utryddes!

Men når det gikk en tid, så gav kong Ahasverus en mann fra Agag-ætten stor rang og makt, og han hette Haman Hammedatason. Og denne mannen ble satt over alle de andre høvdingene, og tjenerne ved konge-porten måtte falle på kne hver gang han passerte dem i kongeporten. Men Mordekai var en gudfryktig jøde, og han ville ikke legge seg på kne for Haman. Men da undret de seg kollegene hans hvorfor han nektet å legge seg på kne når Haman passerte dem. Men etter hvert fortalte han dem at det var fordi han var jøde, og at han bare knelte for Israels Gud.

Men da gikk arbeidskollegene til Mordekai av sted og fortalte dette til Haman. Og Haman ble brennende harm og fikk det for seg at han skulle utrydde alle jøder som befant seg i kong Ahasverus rike.

 Og i den første måneden (nisan måned) i det tolvte året av Ahasverus kongedømme, så ble det kastet lodd over hvilken måned jødene skulle utryddes.

Og Haman sa da til kongen:"Jødene er et folk som bor spredt, og deres lover er ulike andres lover, og de har derfor ikke rettet seg etter kongens lover, herre konge, noe som er uakseptabelt. Men om kongen syns om det, så kan jeg i et notat kunngjøre at alle jøder skal utryddes. Og jeg kan også i den forbindelse veie opp ti tusen talent sølv, og så legge det i skattkammeret til kongen til dem som utfører jobben med å utrydde jødene."

Og kongen tok da seglringen sin av fingeren, og han gav den til Haman Hammedatason, jødenes fiende, og sa:" Sølvet skal være ditt, og med dette folket så må du bare gjøre som selv ønsker."

Og på den trettende dagen i den første måneden, så ble alle kongens skrivere innkalt, og det ble da laget et notat som Haman dikterte for dem. Og i notatet stod det at jødene skulle tynes, drepes og utryddes på en eneste dag, både unge, gamle og småbarna. Og alt de eide skulle ranes ifra dem og tas som bytte.

Og dette notatet ble sendt med ilbud til jarlene og landshøvdingene hele i kong Ahasverus rike, i kongens navn. Og notatet var skrevet på folkets eget språk, og var forseglet med kongens seglring. Og en avskrift av notatet ble også kunngjort blant alle folk, og i hvert et land, slik at alle skulle være klare til å utføre denne spesielle oppgaven med å utrydde jødene på den bestemte dagen. (Esras bok, kapittel 4, vers 6) Og dagen ble da bestemt til den trettende dagen i den tolvte måneden (-adar måned).

Og i Susan-borgen gikk nå il-budene rundt med beskjeder, alt etter som kongen hadde sagt dem føre. Og Haman og kong Ahasverus satte seg sammen i drikkelag, mens hele Susan-byen var forferdet over det som nå skulle skje.

Og når dette kom Mordekai for øre, så rev han i stykker klærne sine i sorg, og han kledde seg i sekk og aske. Og slik gikk han rundt i byen og stor- gråt. Og tilsvarende gjorde også mange andre som hadde fått greie på dette.

Derfor oppdaget Ester at Mordekai nå gikk rundt på denne måten, og da ble hun bekymret for ham. Så sendte hun klær til ham, slik at han ikke lenger skulle kle seg i sekk og aske. Men Mordekai nektet å ta imot klærne. Men da ropte Ester på Hatak, en hirdmann som kongen hadde gitt henne til å hjelpe seg, og hun ba ham om å kontakte Mordekai.

Og da Hatak nådde Mordekai ved by- torget, så spurte han ham hva det var som var på ferde. Og Mordekai fortalte da hva som var på gang, og han sa at Haman hadde tenkt å legge sølv i skattkammeret til kongen til dem som klarte å gjøre ende på jødene, men at Ester nå var den eneste som kunne redde dem.

Og da gikk Hatak tilbake til dronning Ester og fortalte hva Mordekai hadde sagt. Etterpå kom en hirdmenn og noen terner til Ester og fortalte henne hva Haman hadde satt i gang. Men da sendte Ester dette svaret tilbake til Mordekai:" Alle tjenerne og folket til kongen i de landene som ligger under kongens velde vet at om en mann eller en kvinne ubudent går inn til kongen, inne i det indre tunet, så må de late livet.For det er bare dersom kongen retter ut gullstaven sin imot dem, at de får leve. Og selv har jeg ikke blitt innkalt til kongen på tretti dager, så dette vet jeg ikke hvordan skal gå."

Og da Mordekai mottok svaret fra Ester, så sendte han en avskrift til henne av det påbudet som var blitt vedtatt. Og han la også til:" Du må ikke tro at du er den enste av jødene som slipper unna, selv om du hører hjemme i kongsgården. Men om du nå tenker deg vel om, så skal du nok se at det kommer berging og hjelp til jødene fra en annen kant (Herren). For hvem vet om det nettopp var på grunn av dette at du akkurat nå skulle bli dronning."

Og da svarte Ester Mordekai slik:" Gå i veg for å samle alle jøder sammen i Susan-borgen, og hold der fastehøytid for min skyld. For i tre døgn må dere ingenting spise eller drikke, verken om dagen eller om natten. Og jeg og ternene mine vil også faste på den samme måte. Og deretter vil jeg forsøke å gå inn til kongen, enda det ikke er etter loven. Men må jeg dø, så la meg få dø.

Da gikk Mordekai av sted, og han gjorde i alle ting slik som Ester hadde sagt ham.

(Og denne hendelsen fant sted rett før Israels barn fikk landet sitt tilbake etter 70 år i eksil i Babel. Men det samme hatet imot jødene skjedde også rett før de fikk igjen landet sitt i 1948. For da opplevde de Krystallnatten i 1938, og så 2. verdenskrig, med gasskamrene og det hele (1940-1945). Så vi ser at det er en sterk åndelig motstand mot at jødene skal få eie et land i denne verden).

Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

 

 

ESTER BLIR DRONNING!

ESTERS BOK, Kapittel 1 og 2.

Den jødiske kvinnen, Ester, blir dronning i Persia og Media!

 I kong Ahasverus regjerings-tid, altså den Ahasverus som rådde over 127 provinser fra India til Etiopia, og som hadde kongestolen sin i Susan-borgen, så ble det holdt et stort gjestebud for hær-høvdingene i Persia og Media som varte i 180 dager. Og det var i det tredje styringsåret til denne kongen at han fikk vist frem sin storhet og rikdom på en slik måte.

Men han laget også til et selskap for tjenestefolket sitt, og det varte i syv dager. Og alt var stivpyntet, med purpur, lin og bomull i alle slags utsøkte sammensetninger. Og gulvene i borgen hans var av alabast, med hvit og svart marmor og perlemor, og der var gull og sølvbenker stående på gulvene. Og alle som kom til selskapet fikk drikke så mye vin de bare ville, og de drakk da fra unike gullskåler.

Men på den syvende dagen, i det vinen hadde begynt å prege kongen, da sa han til de syv hirdmennene sine at de skulle hente dronning Vasti inn, med hennes kongelige krone på hodet, og så leie henne frem for kongen. For kongen ønsket nå å vise frem den skjønne dronningen sin..

Men denne dagen holdt også dronning Vasti et gjestebud for kvinnene inne på slottet, så hun nektet plent å adlyde kongen denne dagen. Men da ble kongen arg, og han spurte vismennene sine, de som forstod seg på tidene, og som hadde greie på lov og rett, hva han nå skulle ta seg til, i og med at dronning Vasti hadde blitt så vrien at hun ikke lenger ville adlyde sin mann, kongen.

Men da var der en som tok til orde og sa til kongen:" Dronningen har ikke bare forbrutt seg mot kongen, men mot alle de folk og høvdinger som hører inn under kong Ahasverus herredømme. For når en slik hendelse blir kjent mellom hustruene i Persia og Media, så kommer de alle til å ta etter dette, og de kommer til å vanvørde mennene sine, de også. Derfor syns vi at det er best at kong Ahasverus nå sender ut et påbud som blir møysommelig nedskrevet og sendt rundt omkring i hele riket hans. Og i brevet skal det stå at dronning Vasti aldri mer skal få te seg frem for sin mann, kongen, fordi hun oppførte seg så opprørsk denne dagen. Og i brevet skal der også stå at en annen kvinne har rett til å overta den kongelige rollen hennes."

Og dette forslaget syntes kongen svært godt om, så han sendte brev til alle folk og land som lå inn under kongeveldet hans med beskjed om at hver mann skulle være herre i sitt eget hus, men også talsmann for folket sitt. Og tjenerne til kongen rådet nå kongen til å lete etter en ny ung kvinne som kunne bli dronningen hans, i stedet for denne tverre dronning Vasti.

Og ombudsmennene og hjelperne til kongen foreslo nå at de skulle gå i gang med å samle inn vakre kvinner til kvinnehuset i Susan-borgen. Og den mannen som fikk ansvaret for disse kvinnene, han skulle gi dem salver til å smøre seg med, slik at de ble enda vakrere. Og den unge møyen som kongen da valgte seg ut, hun skulle bli hans nye dronning!

 Og akkurat på den tiden arbeidet det en jødisk mann i Susan-borgen som hette Mordekai. Og han var sønn av Ja`ir, og sønnesønn av Sime`i. Og han var oldebarn til Kis av Benjamins ætt (Og under denne tiden oppstod altså navnet jøde, det navnet som ble en fellesbetegnelse for alle israelitter som hadde blitt overflyttet fra Juda til Babel).

Og Mordekai var den gang fosterfar til en ung kvinne som hette Hadassa, også kalt for Ester. Og Ester var datter av hans farbror. Men etter at foreldrene hennes døde, så tok Mordekai henne til seg som sin egen datter, og han gav henne den beste oppdragelsen.

Men nå var Ester altså blitt en velvoksen og vakker kvinne, og hun var en av dem som ble hentet inn til kongsgården. Og den mannen som hadde ansvaret for kvinnene som eventuelt skulle bli kongens nye dronning, han likte Ester svært godt, og han gav henne både salver til å smøre seg med, og god og riktig kost, så hun skulle bli enda vakrere. For dronning-emnene fikk 6 måneder med på-smøring av myrra-oljer, og 6 måneder med på-smøring av velduftende krydder og salver før de var klare til å stille seg frem for kongen. Og Ester, som altså var datter til Abiha`il, Mordekais farbror, hun fikk det beste rommet i kvinnehuset, sammen med sine syv terner(tjenestepiker) som skulle stelle for henne.

Og når Ester og de andre kvinnene endelig var klare til å stille seg frem for kongen, så ba ikke Ester om noe annet enn det Hegai, konge-tjeneren hadde rådet henne til. Og alle de som så henne, de syntes svært godt om henne. Og Mordekai gikk nå stadig utenfor kvinnehuset og tenkte på hvorledes det gikk med Ester der inne.

Men Ester hadde enda ikke fortalt noen om hva slags folkeslag hun stammet fra, for Mordekai hadde sagt at hun ikke skulle nevne noe om at hun var jøde.

Og i det syvende året av Ahasverus kongedømme, og i den tiende måneden(debet måned) dette året, så ble Ester valgt til å bli den nye dronningen på slottet. Og hun fikk en kongelig krone på hodet. Og kongen ble svært begeistret for Ester, og han gjorde derfor et nytt stort gjestebud bare til hennes ære. Og han gav også skattelette i alle sine land på grunn av Ester, og så byttet de gaver til hennes ære.

 Men under den tiden det tok for Ester å tiltre som dronning, så holdt Mordekai seg i konge-porten. Og der fikk han greie på at Bigtan og Teres, de to som voktet dørterskelen til kongsgården nå lette etter en anledning til å drepe kongen. (Men om det var på grunn av at en jødisk dronning var på vei inn, det vites ikke. Men Gud lot denne hendelsen komme jødene til gode på en spesiell måte) Og Mordekai fortalte da til Ester hva de to dørvokterne til kongen pønsket på, og hun bar beskjeden videre til kongen.

Og da saken ble gransket nærmere, så viste det seg at dette stemte, og de to dørvokterne ble hengt i en galge. Og hendelsen nedskrevet i Krønikeboken mens kongen så på.

( Altså mens jeg skrev Esras bok, så kikket jeg litt på Esters bok, og da oppdaget jeg at navnet Mordekai stod der. Men Mordekai var da allerede kommet hjem igjen til Jerusalem ( Esras, kapittel 2, vers 2), så derfor var det at jeg nå skrev Esters bok inni mellom her. For etter mine begrep, så skulle Esters bok vært flyttet frem om Esras bok)

Obs! Innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

 

 

 

 

MED HERRENS HJELP SÅ BLE TEMPELET FERDIGBYGGET!

Esras bok, kapitel 6.  

Israels barn bygger ferdig Huset for Herren!

Og da perserkongen, Darius, fikk forespørselen fra Tatnai og hans med-sammensvorne, så satte han i gang en granskning inne i skattkammerets arkiv i Babylon. Og der fant han en bokrull inne i Ahmeta-borgen i Media-landet, hvor det stod skrevet:" I førstningen av kongedømmet til kong Kyros, så sendte han påbud om at Guds Hus i Jerusalem skulle bygges opp igjen. Og Huset skulle være 60 alner høyt og 60 alner bredt, og det skulle ha tre lag med store steiner, og ett lag med nytt tømmer. Og kostnadene til Huset skulle Kongehuset bære. Og alle eiendelene som Nebukadnesar for 70 år siden hadde bortført fra Tempelet i Jerusalem, det skulle settes inn igjen i det nye Tempelet i Jerusalem!

Derfor sendte nå Darius, perserkongen, et brev tilbake til Tatnai og hans med-sammensvorne hvor det stod slik " Jeg ber deg Tatnai, du som er landshøvding, sammen Setar-Bosnai og afarsakitane, at dere ikke skal legge noen hindringer i veien for restaureringen av Guds Hus i Jerusalem. La nå landshøvdingen og styresmaktene til jødene få reise opp igjen dette Huset for Herren, og kostnadene skal dekkes av skatte-inntektene fra folket på andre siden av Jordan-elven. Og så skal alt av kalver, værer og lam til brennofrene for den himmelske Gud, sammen med også hvete, salt, vin og olje, sendes jødene hver eneste dag, etter forespørsel fra prestene i Jerusalem. For disse skal bære frem offer til en god duft for den himmelske Gud. Og prestene skal da samtidig be Herren om et langt liv for kongen og hans barn. Og er det da noen som gjør motstand imot det som jødene nå foretar seg i Jerusalem, så skal det rives en bjelke ut av huset hans, og den bjelken skal han selv henges opp på og nagles fast til. Og huset hans skal gjøres om til en møkka -dynge, fordi han yppet seg imot foretaket til jødene. For den Gud som har late Navnet sitt bo i Jerusalem, Han vil slå ned på alle konger og folk som retter ut hånden sin for å ødelegge arbeidet med Guds Hus i Jerusalem." 

Og på grunn av dette svaret fra perserkongen, så turte ikke Tatnai og Setar-Bosnai ,eller noen av deres med-sammensvorne å forhindre byggingen av Guds Hus i Jerusalem mer, men de rettet seg etter kongens ordre!

Og gjennom den tiden som hadde gått med forhandlinger mellom jødenes fiender og perserkongen, så hadde styresmaktene til jødene holdt frem med å bygge på Guds Hus i Jerusalem. Og profetene Haggai og Sakarias hadde støttet arbeiderne med oppmuntrende profetier fra Herren.( Og Sakarias har en egen bok på 14 kapitler lenger bak i Bibelen)

Og Israels barn bygde nå Herrens Hus,Tempelet ferdig, etter lovnad fra både Herren og perserkongen.

Og på den tredje dagen i den måneden som hette adar, (etter vår kalender mars), og i det sjette styringsåret til kong Darius i Persia, så stod Tempelet i Jerusalem ferdigbygget. (år 515 f. kr.) Og Israels barn, sammen med prestene og levittene, og alle de som ellers hadde kommet hjem fra eksil i Babel, de holdt nå høytid hvor de innviet det nye Tempelet med stor verdighet!  Og de ofret hundre okser, to hundre værer, fire hundre lam, og tolv bukker, etter tallet på Israels barns 12 stammer (ætter). Og så ble de forskjellige Israels slekter (stammer) innviet i sine stillinger i Tempelet. Og dette gjaldt prestene, etter sine skift, men også de levittene som skulle syte for gudstjenestene, etter Moselovens påbud.

Og Israels barn holdt da påskehelg for Herren på den fjortende dagen i den første måneden. Og prestene og levittene hadde nå renset seg nok til å kunne slakte påskelammet. Og da åt de alle påske- lammet av dem som hadde kommet hjem fra eksilet, men også de som nettopp hadde skilt seg fra urenheten til de hedningene som de hadde vanket med, mens de andre var i eksil i Babel. Og de holdt usyret brødshelg med stor glede i syv dager.

Og Herren hadde nå fylt dem med en stor glede, for Herren hadde påvirket Assyrer-kongen til å støtte dem i arbeidet med å få bygget Huset til Israels Gud ferdig! 

(Og det at de renset seg kan være et forbilde på Dåpen. Men slett ikke alle jødene var hjemkommet fra Babel enda, blant annet gjaldt dette Esras og Nehemia. Og de siste kapitlene i Esras bok, men også hele Nehemias bok, det handler om det som hendte når disse to kom hjem igjen til Jerusalem. Så for min del, så velger jeg nå å ta for meg Esters bok innimellom her. For hendelsen med Ester skjedde etter min mening før Esras og Nehemias kom hjem igjen til Jerusalem)

Ellers er innlegget som før forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!)

 

 

MEN DET BLE MOTSTAND MOT TEMPELBYGGINGEN I JERUSALEM!

Esras bok, kapittel 4 og 5. 

 Israels barn fikk motstand i arbeidet sitt med Tempelbyggingen!

Men Juda og Benjamins fiender, de som assyrerkongen, Asarhaddon, i sin tid hadde flyttet fra Assyria og over til Samaria, de fikk nå greie på at jødene hadde kommet hjem igjen fra eksil i Babel, og at de var i gang med å bygge opp igjen Tempelet i Jerusalem. Og de laget da et voldsomt bråk, og så gikk de til Serubabel og høvdingene over Israels barn og sa:" La oss gå sammen med dere om å bygge dette Huset for Herren. For vi søker da deres Gud vi også, ham som vi har ofret til helt siden Asarhaddon flyttet oss hit fra Assyria". (Men i 2. kongebok, kapittel 17, står det at det folket som kom fra Assyria og over til Samaria den gang, ikke hadde noen ærefrykt for Herren, Israels Gud, slik at Herren sendte løver inn imellom dem som drepte mange av dem. Og de få av dem som fryktet Israels Gud, de fortsatte likevel med å dyrke sine egne guder, da de ikke klarte å holde den loven og de budene som Herren hadde gitt til Israels barn, står det.)

Slik at Serubabel, Josva, og Judas ættehøvdinger de følte at det ikke var riktig av dem å gå sammen med disse folk når de skulle bygge opp igjen Herrens Hus, Tempelet, for de kunne bli rundlurt. Og Kyros (Darius) perserkongen, hadde også sagt at jødene skulle være alene om denne oppgaven (Og Kyros(Darius) hadde, som vi husker, mottatt innspill fra Herren angående jødenes foretak på dette punkt).

Men Israels fiender tok ikke et nei for et nei, og de skremte rett og slett jødene bort fra byggeplassen sin. Så leide de seg folk som la ut feller for dem, slik at arbeidet deres ble stoppet i hele kong Kyros(Darius) levetid. Etterpå sendte embetsbrødrene deres i Samaria, Dina, Afarsaka, Tarpela, Persia, Erek, Babel, Susan og Deha skriftlige anklager til de persiske kongene hvor de beklaget at jødene hadde begynt på restaureringen av grunnvollene i Jerusalem, og på opp igjen byggingen av Tempelet der. Og de sa også at jødene ikke kom til å betale hverken skatt, toll eller veg -avgifter om de nå fikk slå seg ned der, og at dette ville bli et tap for kongene. Og de kom også med spørsmål til kongen om han ville være så snill å granske Krønikebøkene til deres forfedre, for å se om det stemte med det som var sagt om at Tempel-byggingen skulle foretas, og at jødene en dag skulle få komme tilbake til Jerusalem ( Ja, her ser vi altså hva som bodde i disse folk, og det skulle da sannelig blitt til en snare for jødene om de hadde latt disse hjelpe seg med Tempelbyggingen).

Og når kongen nå gransket krønikebøkene til jødenes forfedre, så oppdaget han at byen Jerusalem i uminnelige tider hadde satt seg opp imot konger, og at det hadde vært en opprørsk by. Og de mektige kongene som rådet der tidligere, hadde også hatt kongedømmet sitt over alt land på den siden av Jordan- elven. Så perserkongen sendte nå beskjed til den øverstkommanderende Rehum, og til riksskriveren Simsai og sa at de måtte forhindre at jødene nå bygde opp igjen Jerusalem, og at de satte i stand Herrens Hus, Tempelet. Men de måtte forhindre det på en klok måte, så ikke kongene led noe tap av påbudet.

Og da perserkongens svar nådde Rehum og Simsai med deres embetsbrødre, så hastet de seg av sted til jødene i Jerusalem og hindret dem med vold og makt i å bygge opp igjen Tempelet. Og på denne måten ble arbeidet med Tempelbyggingen stoppet.

Men da profeterte de to jødene Haggai og Sakarias i navnet til Herren Israels Gud og sa at de bare skulle fortsette med Tempelbyggingen likevel, selv om de nå ble forhindret. Og det var andre profeter som støttet dem i dette. Så derfor tok Serubabel Saltielson og Josva Josadaksson på nytt fatt på arbeidet med Tempelbyggingen. Men Seter- Bosnai og Tatnai, han som var landshøvding på den andre siden av Jordan-elven, kom nå på nytt frem til jødene i Jerusalem, sammen med embetsbrødrene sine og sa:" Hvem har gitt dere lov til å starte med opp igjen byggingen av Herrens Hus i Jerusalem, og å gjenreise muren rundt byen?" Og da nevnte arbeiderne der navnene på dem som stod for arbeidet, og de sa at Kyros(Darius) perserkongen, i sin tid hadde bestemt at dette skulle gjøres. Og så sa de at det var i Herren, Israel Guds navn at de fortsatte med denne byggingen. Og Herren deres Gud var på deres side, så de klarte å arbeide med Tempelet gjennom den tiden det tok for fiendene å få sendt en skriftlig søknad til perserkongen, og også få svar tilbake derifra.

For Tatnai, Setar-Bosnai og afarsakitane, sendte nå en skriftlig forespørsel til perserkongen, der de spurte om han ville undersøke om der lå et bevis på at kong Kyros(Darius) i sin tid hadde bestemt at Tempelet i Jerusalem skulle bygges opp igjen, og at de eiendelene som Nebukadnesar hadde bortført til Babel, nå var sendt tilbake til Jerusalem for å kunne settes inn i det nye Tempelet. 

( Ja, her kjenner vi oss igjen, også vi som lever i Det Nye Testamentets tid. For når det gjelder motstand og urettmessige anklager mot jødenes foretagender, så er dette dagligdags kost også i dag. Jødenes hensikter og foretagender, de er nemlig også oftest Guds hensikter, så derfor oppnår de aldri noen gunst hos menneskene her på jorden. Ikke før Herren selv kommer tilbake og setter alt i rett stand!)

 

 

ISRAELS BARN (JØDENE) KOMMER TILBAKE TIL JERUSALEM!

ESRAS BOK, Kapittel 1, 2, 3.  

Israels barn vender hjem!

(En god stund etter at David hadde presentert Messias komme, så presenterte profeten Daniel tidspunktet for denne hendelsen. Og dette står å lese om i Daniels bok, litt lenger bak i Bibelen. Og da Daniel fikk denne åpenbaringen fra Gud, så var Israels barn i ferd med å få landet sitt tilbake etter 70 år i eksil)

For slik står det å lese i Daniels bok, kapittel 9:

Daniel, en israelsk profet som var ansatt i Kongsgården i Babel fikk nå en påminnelse fra Gud om at årstallet stemte med at Jerusalem ikke lenger skulle ligge øde. For 70 år hadde gått siden folket i Jerusalem måtte flytte til Babel på grunn av syndeskyld. Og når Daniel fikk denne åpenbaringen fra Gud, så vendte han seg i bønn til Herren om at Gud måtte tilgi Israel deres misgjerninger og synder, slik at de nå kunne få landet sitt tilbake.( Vi ser at selv om det var Gud som hadde sendt Israel i eksil i 70 år, og også selv bestemt at Israel da skulle få landet sitt tilbake, så brukte Gud likevel Daniel til å be om at dette nå skulle fullbyrdes). Og mens Daniel var i dyp bønn til Herren angående dette, så kom Engelen Gabriel til ham. Og Engelen sa til ham at når ordet gikk ut om Jerusalems gjenreisning, så ville det gå først 7 vikor, og deretter 62 vikor, til dess det ville komme en Fyrste som var salvet (og 1.vika betyr her 7 år). Og dette var altså Jesus Kristus det var snakk om som var salvet, og som da ville bli Fyrste. Og Han ville altså bli født om ca. 483 år.

(Og siden 7 vikor er nevnt før de 62 vikorne, så må det være en spesiell hendelse innimellom her som ikke er nevnt i tid. Men det stemmer at Jesus ville bli født nesten 500 år etter at Daniel fikk denne åpenbarelsen fra Gud.)

Og så i det første styringsåret til perserkongen Kyros (Darius? med henv. til Daniel 9), så hadde Herren bestemt seg for at Jeremias sitt ord angående Jerusalems gjenreisning skulle begynne. Og dette kunngjorde da kong Kyros (Darius) i et brev, fordi Gud hadde minnet ham på å få sving på gjenreisningen av Herrens Hus i Jerusalem. Og så ble jødene bedt om å reise hjem igjen, slik at Herrens Hus i Jerusalem kunne istandsettes.

Og så gav også kong Kyros(Darius) jødenes granner beskjed om å hjelpe dem med sølv, gull, løsøre, husdyr og annet, til deres hjemreise. Og de skulle få med seg det som de trengte for å gjenreise Herrens Hus i Jerusalem.

Og jødene gjorde seg nå klare for hjemreisen sin, av de som tilhørte Juda og Benjamins ætte-høvdinger. Men prestene og levittene og de andre som Herren hadde lagt ned lysten i til å vende hjem, de gjorde seg også klare. Og de fikk med seg sølv, gull, løsøre, buskap, dyre eiendeler og annet fra sine granner når de dro. Og perserkongen Kyros(Darius) hentet frem igjen de eiendelene som Nebukadneser for 70 år siden hadde bortført fra Jerusalem til Babel, og som han hadde plassert inne i skattkammeret til guden sin i Sinearlandet. Og alt dette lot kong Kyros telles opp under tilsyn av Mitredat, skattemesteren, og så gav han det til Sesbassar (Serubabel), Juda-høvdingen, for at han skulle ta det med seg til Jerusalem. Dette innbefattet 30 gullfat, 1000 sølvfat, 29 offerkniver og 30 gullstaup av det nest beste slaget. Men 1000 andre gjenstander ble også tatt med hjem igjen. Og av bare gjenstander som var av gull og sølv, var det 5400 stk.

 Og profeten Serubabel (Sesbassar) fikk da æren av å frakte dette med seg hjem igjen til Jerusalem.  

Og Israels barn hadde gjennom disse 70 årene i Babel hatt sitt tilholdssted i Judariket i Babel, i den provinsen var opprettet for dem.

Og navnene på de som nå vendte hjem, er også oppskrevet her.

Det var 42 360 mann, foruten tjenerne som talte 7 337. Så var det sangerne som talte 200. Men alle navnene må dere lese selv i Bibelen i Esras bok, kapittel 2, for det er side opp og side ned for meg å skrive.

Og av husdyr som Israels barn hadde med seg tilbake til Jerusalem, så var det 736 hester, 245 muldyr, 435 kameler og 6 720 esler. Og noen av Israels ætte-høvdinger bar frem frivillige gaver til gjenreisningen av Herrens Hus i Jerusalem, og på den måten kom det inn 61 000 gulldarikar ( persisk mynt), 5 000 sølvminer og hundre prestekjoler.

Og Israel, Guds folk, kom på denne måten hjem til Jerusalem, sammen med sine ledere. Og disse var: Serubabel, Josva, Nehemias, Seraja, Re`elaja, Mordekai, Bilsan, Mispar, Bigvai, Rehum og Ba`ana. Og Israels barn bosatte seg nå i sine byer av både prester, levitter, sangere, dørvoktere, tempeltjenere, og mange andre.

Og i den sjuende måneden etter at de hadde etablert seg i landet sitt igjen, så samlet de seg som en mann i Jerusalem. Og blant disse var Josva Josadaksson, sammen med sine brødre, og også Serubabel Saltielson, sammen med sine brødre, og også prestene.

Og straks startet de med gjenoppbyggingen av Herrens alter, og det fikk stå på dens tidligere plass. Og de bar frem brennoffer til Herren deres Gud, slik det var foreskrevet dem i Moses sin lovbok. Og allerede den første dagen, i den sjuende måneden, så kunne de bære frem både morgen-offer og kvelds-offer på det nye alteret sitt i Jerusalem.

Men grunnvollen til Herrens Hus, Tempelet, det hadde de enda ikke begynt på, men de feiret likevel både løvhyttefesten, nymåne-dagene og Herrens hellige høytider, slik som før i tiden. Og forskjellige offer som folk kom med av egen fri vilje, de bar de også frem. Og de betalte også steinhuggerne og tømmermennene for at de skulle starte med gjenoppbyggingen av Herrens Hus, Tempelet. Og de sendte mat og olje til sidonerne og Tyrus-mennene, slik at de skulle få til sendt seder-tømmer til gjenreisningen av Herrens Hus. Men Kyros(Darius) perserkongen, hjalp dem også med dette.

Men året etter at de hadde kommet hjem igjen til Jerusalem, i den andre måneden, så startet de opp med gjenreisningen av Herrens Hus, Tempelet. Og de plasserte det på det samme stedet som det tidligere hadde stått. Og navnene på de som var involvert i dette arbeidet, er også oppførte med sine navn her i kapittel 3. Men jeg er ikke i stand til å gjengi dem her på bloggen, for de er så mange.

Og prestene ble nå oppstilte i sine embetsklær (festklær )og med sine lurer. Og levittene av dem som tilhørte Asafs slekt kom også og stilte seg opp med sine cymbler. Og alle priste de Herren på samme måte som, David, ættefaren deres hadde lært dem opp til.

Og så var grunnvollen til Herrens Hus lagt. Og de sang til Herrens ære og pris, for Herren er god, og Hans miskunnhet mot Israel varer evig! Amen

Og jubelen og gleden fikk denne dagen et sånt høyt lydnivå, at folk ikke kunne skille mellom jubel-lyd og lyden av gråt. For deres hjerter var sterkt berørt av denne hendelsen!

Og vær obs på noen egne vurderinger og at innlegget er mye forkortet og omskrevet i forhold til selve bibelteksten!

 

 

2. Krønikebok avspeiler både Det gamle og Det Nye Testamentet.

2. Krønikebok. Hele boken, 36 kapitler!

2. Krønikebok. Avspeiler både Det gamle og Det nye testamentet!

Obs! Ta forbehold om egne vurderinger, og at jeg har sammenfattet trettiseks kapitler til kun ett, da jeg har skrevet mye om dette tidligere!

Og nå hadde David nylig presentert Messias komme, og Herren hadde sagt til ham at hans unge uerfarne sønn, Salomo, skulle bygge Huset til Herrens ære.

Og så leser vi her om at Rehabeam, Salomos sønn, ble skyld i at folket sa:" Hva del har vi i David? (Jesu Kristi menighet)  Nei, vi har ikke lenger noe arvelodd i Isais sønn, så gå bare hver til dere Israel, og David får syte for sitt eget hus."Og dette skjedde på grunn av at Rehabeam hadde forkastet det rådet som de gamle hadde gitt ham (Altså den gamle Loven, fordi de ikke hadde noe arvelodd i "Jesu Paradis, 1. Kongebok, kapittel 12, og 2. Krønikebok, kapittel 10:15.) Men slik ble det også, fordi Herren hadde ordnet med med, står det her.

Og da var det Jeroboam som ble konge i Israel, mens Rehabeam styrte Juda. Men Jeroboam var hele tiden redd for å miste folket sitt tilbake til Judakongen. Og for å forhindre dette, så kopierte han alt det som hadde med Israels Gud å gjøre, og han brukte det i sin private avgudsdyrkelse. Og gjennom alt dette, så tråkket han også på Herren, og alt som var Hellig. Og folket fulgte ham i det.(Det er altså svært viktig at personer som har en posisjon i samfunnet, eier gudsfrykt, slik at de ikke leder folket på villspor.)

Og det står her i 2. Krønikebok 13:8, at Jeroboam, Israels konge, satte seg opp mot Rehabeam i Juda, på lik linje med det å sette seg opp mot Herrens kongedømme, det som Davids sønner hadde i sin hånd. (Davids sønners kongedømme, blir altså av Gud regnet på lik linje med Herrens kongedømme, ser vi)

Og Salomo startet nå byggingen av Herrens Hus, Tempelet, det som skulle stå i Jerusalem, oppe på Moriafjellet, hos jebusitten Aravna( Ornan). Og på dette stedet var det også at Abraham fikk beskjed fra Herren om å ofre Isak, sin sønn. (Tempelet som Salomo bygde, var etter mitt syn formet som en båt. For da jeg beskrev Tempelets formasjon og mål i 1. Kongebok, kapittel 6, så fikk jeg en følelse av at dette Tempelet var den andre Noahs ark, og at det også var et forbilde på Jesu Kristi Paradis, det som kom til å bli den tredje Noahs ark). Les i Åp.4, også om at det finnes en regnbue rundt kongestolen i himmelen.

 Og alt av inventar i Salomos tempel, og de menneskene som fikk sitt oppholds- og arbeidssted der, de kan leses om her i 2. Krønikebok. Og Salomo fører Paktsarken inn i Tempelet, og han takket og priset Herren, og så ofrer han brennoffer og slaktoffer. Og Salomo innvier Tempelet. Og da kom Herrens ild ned og fortærte ofrene hans, og Herrens herlighet fylte opp Huset på en slik måte at til og med prestene måtte holde seg unna, uten å gå inn der for å gjøre tjeneste da. Og Herren advarer Salomo mot synd, for Han sa at Israel var et hellig folk som måtte oppføre seg deretter.

Og Salomo bygde også Kongsgården, og så et hus til sin egyptiske hustru. Men han bygde også mange byer og borger.

Og en dag fikk Salomo besøk av dronningen av Saba, 1. Kongebok, kapittel 9 og 10. Og i den forbindelse blir Salomos visdom presentert på en spesiell måte. For det blir oss fortalt at et rykte om Salomos visdom nå hadde nådd til verdens ende, og at folk også ble forvandlet av denne visdommen, slik som også den arabiske dronningen ble det. (Salomos visdom kan være et forbilde på Jesu underfulle visdom, og at den hadde nådd til verdens ende). Og så er også Salomos rikdom beskrevet, for Salomos rikdom og visdom overgikk alt som ellers var på Jorden på den tiden!.

Og Salomo satt som konge i Jerusalem i 40 år. Og gjennom den tiden rådde han over hele Israel. Men på slutten av sin levetid, så falt Salomo i synd og avgudsdyrkelse gjennom de hedenske konene han hadde tatt seg.

 Men de øvrige kongene i Juda, etter Rehabeams tid, er også beskrevet med sine navn her, helt frem til Nebukadnesers tid og bortførelsen av folket til Babel. Og de kampene Israel hadde med sine fiender, de er også beskrevet. Men en det er bortimot 30 kapitler å skrive, så det blir en umulighet for meg å gjengi det her. Men jeg kan sammenfatte alt dette slik at noen av de kongene som styrte Juda gjennom den tiden, de fryktet Herren, og utsatte da også Guds straffedom over landet. Men mange av dem harmet Herren med sin avgudsdyrkelse, og straffedommene ble på den måten uunngåelige for dem!

(Og slik er også Norges tilstand nå, at det florerer med " mysterie-religioner" her. Og media og stats-kanalen vår frykter mer smykke-korset rundt halsen enn de avskyelige avgudene som kan forårsake Guds straffedom over landet vårt. Og så har vi til og med en prinsesse som har blåst nytt liv i Akab og Jesabels syndearv, med tilbedelse av Herrens verste styggedom, gudinnen Astarte og hennes himmelhær (engler). Men dette synes ikke å bekymre noen. Har forresten prøvd å få inn et avis-innlegg om dette i en kristen avis, men de avslo det tilbudet).Og i TV-2 reklamerer de stadig for ting som Gud kaller for en Styggedom. Dette kan være seg både spådoms-synder, yoga, og folk som snakker med de døde. Yoga gir folk en erkjennelse av å være frelst fra det å bli født på ny (bli frelst ved Jesus), og de får en åndelig skjerm mot det som Jesus sier om å bli født på nytt ved ham. Så vi ser da at alt det som virkelig er noe å passe seg for, det heier folk frem, men skal folk si dem sannheten, da gjelder ikke ytringsfriheten lenger. Og senest i dag ble Alternativmessen presentert på Frokost-Tv (TV2), fullpakket med alt det som Herren har forkastet, og som i neste omgang kan føre til ulykke over landet vårt).

Obs! innlegget er forkortet og omskrevet i forhold til bibelteksten, og her er som sagt noen egne vurderinger med

 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
tros.blogg. Bli med meg på en fantastisk reise gjennom Guds skrevne ord!. Vi begynner ved Skapelsen

tros.blogg. Bli med meg på en fantastisk reise gjennom Guds skrevne ord!. Vi begynner ved Skapelsen

63, Sula

Har vært i jobb siden jeg var 17 år, men har nå trappet noe ned. Og jeg får nå tid til å kose meg med mann og barn og bibellesning. Og ikke minst så gir Guds ord meg så mye verdifullt, at jeg ønsker å dele litt av dette med deg. Gud er fantastisk!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits