hits

Statistikken sier at det blir stadig færre kristne iblant oss.

Og en tusen år gammel tradisjon her i landet er altså i ferd med å ta slutt.

For det nærmer seg 1000 år siden Olav den hellige (Olav Haraldsson) kristnet Norge. Og i året 2030 er det 1000 år siden denne helten døde. Men når den datoen kommer, da er kanskje alt det som Olav gav landet vårt borte vekk og en saga blott, for i dag las jeg på nettet at andelen kristne i Norge er nå på full fart nedover, og færre og færre vil ha en kirkelig begravelse..

Og for å gjøre det klart, så var det Åsa-troen som dominerte i landet vårt før Olav kristnet det. Det var troen på Tor, Odin og Valhall som var gjeldende da. Og dette var en grotesk avgudsdyrkelse med perverse seksuelle ritualer hvor blant annet kjønnslemmer fra døde dyr ble brukt, og alle deltok i denne perversiteten. Så holdt de offerfester hvor både dyr og mennesker ble ofret, og de satte uønskede nyfødte barn ut i skogen, slik at villdyrene skulle ta dem. Og vold og brutalitet var vanlig og akseptert den gang.

Men midt opp i det hele, så kom først Håkon den gode og forkynte det kristne budskapet hr, og han fikk gjennomslag for dette på Sør og Vestlandet. Men ble kjeppjaget i Trøndelag.

Like etterpå kom så Olav Tryggvasson og forkynte det samme budskap, men han falt i striden etter fire år.

Til slutt kom da Olav Haraldsson og ville kristne dette landet permanent. Og begreper som synd, frelse, fortapelse, nåde, barmhjertighet og tilgivelse kom etter hvert inn i det norske språk-forrådet og kulturen. Og det skapte et nytt menneskesyn og en ny moral her i landet.

Og Olav Haraldsson kom for å kristne landet fordi han fikk besøk av en Engel mens han var på vikingtokt i Middhavet. Engelen sa da til ham at han skulle slutte med de herjingene han drev med da, og heller dra tilbake til Norge for å bli konge der. Og Engelen sa også til ham at hans kongedømme skulle vare til evige tider der, for de kristne lovene skulle etter Guds plan aldri opphøre å gjelde der.

Og når to andre hadde banet veien for ham, så bestod Olavs arbeid mye i å se til at de kristne lovene ble overholdt, og at bloting og annen hedensk skikk ble avskaffet. Men han innførte kristenretten ved hjelp fra biskop Grimkjell. Og mange lover ble forandret, mens noen kom til. Blant annet ble det forbudt å sette nyfødte barn ut i skogen, og også bloting og hedensk ofring ble forbudt. Og folk som hadde noen treller hos seg, de skulle nå sette fri en av disse hvert år. Og folk fikk en hviledag i uken, og Søndagen ble valgt som hviledag, både for treller og for frie. Og frivillig kjærlighet mellom mann og kvinne ble gjeldende for alle ekteskap, i stedet for at dette skulle være en sak mellom to slekter.

Men det var ikke bare lett å få gjennomslag for alt dette nye, så Olav måtte mange ganger gå svært hardt til verks for å få det gjennomført. Og den harde framferden hans skapte da også misnøye blant folket. Og en stor hær av hans fiender felte ham da på Stiklestad den 29 juli, år 1030.

Men Olav hadde vært svært barmhjertig overfor dem som omvendte seg til kristendommen. Blant annet gjaldt dette Dale Gudbrand i Gudbrandsdalen. Og siden det også skjedde så mange undere mens Olav levde, så førte det til at folk kom i syndenød og omvendte seg til kristendommen. For folk så med egne øyne at det var noe mer med denne kristne kongen enn de kunne ha forestilt seg på forhånd. Syke ble helbredet når han ba, og kirkeklokker hørtes over helligdommen hans, og lys tentes også av seg selv, m.m. Så gradvis vendte folket og høvdingene seg om til Olavs Gud her i landet.

Og da møttes så folket på Gulating i året 1035, hvor det ble bestemt at de skulle respektere de lovene som kong Olav hadde kommet med, og de skulle tilbe den Gud som han hadde anbefalt for dem. For nå skulle ikke Norge lenger være et hedensk land, men et land som var styrt av den sanne Gud. Og et dramatisk skifte skjedde nå i dette landet som fra før av var herjet av borgerkriger, splittelse og undertrykkelse.Og så døde også Knut den Mektige av Danmark, han som hadde undertrykt Norge i lang, lang tid. Og Olavs sønn, Magnus, tiltrådte som konge her. Og med dette så gikk Norge inn i en hundreårsperiode med fred, selvstendighet, stabilitet og enhet, og befolkningen økte, mens mange nye gårder ble opprettet. Det ble vekst i handel, og Bergen ble etablert som by. Vi fikk et rettsvesen og et forsvar og en administrasjon her. Og det som Olav og Magnus hadde kjempet for, det ble nå plantet inn i tankene til folk,og skapte varige holdninger som ble til et bærende fundament gjennom 1000 år.

Men nå ser vi altså at folk ikke lenger ønsker å akte på disse lovene som Olav kom med, og de tror ikke lenger på Olavs Gud. I stedet har noen laget seg aktive blotslag, og mange søker nye religioner fra østen etc.. Og så må man for all del ikke støte våre nye borgere med den 1000 år gamle kristne troen vår, den som har berget landet vårt og gjort det så attraktivt å bo her. 

Israels 70 års jubileum og ambassadeflytting.

Ja, 70 år er et hellig tall for Gud, og det er ikke tilfeldig at det skulle bli en så stor fest og glede for Israel på 70 års dagen for landet deres.

Der hvor Abraham fikk landløftet av Gud, og senere også Jakob, hans barnebarn, der repeterer Gud i 1. Mosebok 35.10, at Jakob, Isaks sønns navn skal være ISRAEL.

Og i Salme 83 kan dere lese om når David ber til Gud om at Gud ikke skal tolerere at Israels fiender bråker og løfter hodet sitt imot dem. For de sier det sånn: «Kom la oss rydde dem ut som folk, slik at de ikke lenger er et folk, og ingen minnes Israels navn. Og de legger listige planer, og sammensverger seg med ett sinn. Og de danner et forbund imot Israel», står det.

Og så leser vi 4. Mosebok om at Balak, kongen i Moab sendte bud på spåmannen Bileam fra Irak for at han skulle komme og forbanne Israel. Og dette prøvde han på å få utført fra alle de fjellene som i dag omringer Israel. Først skulle det skje fra Aram i Syria, og etterpå fra Pisgas topp i Jordan. Deretter fra Peor i Libanon. Og Saudi-Arabias ledere støttet også denne sammensvergelsen.

Men Gud stoppet Bileam fra å forbanne Israel, for han fikk ikke lov til å forbanne dem som Gud hadde velsignet.

Og så leser vi om Nehemja, han som kom hjem fra Babel og skulle restaurere Jerusalems mur. Han og arbeiderne hans måtte i den forbindelse verge seg mot rasende demonstranter med den ene hånden sin, mens de bygde på muren med den andre. Og dette skjedde dem selv om Gud hadde sendt Israels barn hjem fra eksil i Babel, for å bygge opp igjen byen sin Jerusalem. (les Nehemias bok, kapittel 4). Og Israelsfolket hadde fått navnet jøder mens de oppholdt seg i Babel.

Og Gud fastsatte også Israels grenser: For I 4. Mos, kapittel 34, 35 og 36 leser vi om at Israel skulle innbefatte nesten hele Libanon, og også en god del av Syria. Og Samaria (Vestbredden) og Gaza, i tillegg til det nåværende Israel, utenom byen Eilat, det skulle også tilhøre Israel.

Og Israel, Palestina og Gaza er i dag på størrelse med Hedmark fylke, og det er således ikke noe land å dele på, da det bor 7 mill. jøder bare i Israel nå. Og mange er også på veg hjem fra utlendighet.

Og så forteller Bibelen oss klart at jødene en gang skal få landet sitt tilbake etter å ha vært fordrevet rundt omkring i verden på grunn av sin den gang ulydighet mot Gud, og det er vi nå vitne til. Vi leser blant i 5. Mosebok, kapittel. 30, vers 4 og 5 at:" Herren deres Gud skal hente dem hjem igjen fra alle verdens hjørner".

Og til slutt vil jeg fortelle dere om hva som skjedde med Josva når han skulle innta Kanaans land, det landet som altså ble til Israel. Da står det i Josvas bok, kapittel 5, at Israels barn kom da frem til byen Jeriko, og der fikk Josva øye på en Mann(Engel) som stod fremfor ham med et trukket sverd i hånden. Og Josva spurte Mannen(Engelen) slik: Er du med oss, eller er du med våre fiender?» Og da svarte Engelen ham:» Jeg er høvdingen over Herrens hær, og jeg er nå kommet for å hjelpe dere med å innta landet».

Amen

Derfor er det  svært risikofylt å tukle med Guds plan for Israel, da Guds øyne hviler på dette landet ifra årets begynnelse til dets slutt.

 

 

MEN ENDA EN ENGEL KOM NÅ PÅ BESØK TIL DANIEL.

Daniels bok, kapittel 11 og 12.

Enda en Engel kom på besøk til Daniel.

Det er vanskelig å forstå kapittel 11. For Engelen forteller Daniel om ting som kommer til å skje lenge etter Daniels død, men ikke lenge nok til at det er hendelser som skjer i endetiden. Men på slutten av dette kapitlet, så handler det likevel om endetiden. Og hendelsene som er omtalte, de kan være forhistoriske bilder på selve endetiden. Men sjekk likevel de tolkningene som er gjort i selve Bibelen.

 Den Engelen som var Daniel til hjelp og vern det første året mens Darius var konge, Han kom nå tilbake til Daniel og sa:» En gang i fremtiden vil tre konger stå frem i Persia, og en fjerde vil samle seg større rikdom enn alle de andre. Og ved den rikdommen sin, så vinner han seg stor makt som han bruker mot Grekarlands-riket. Men en annen fyrste vil også stå frem, og hans rike vil bli delt etter de fire himmelættene, og så gitt bort til uvedkommende.

Men det oppstår også en konge i sør, og en av hans høvdinger blir rådende over et mektig rike. Han forsøker å danne seg et forbund med kongen i nord ved sin datters hjelp, men både hun og hennes far mister livet. Men en renning fra datteren bryter seg inn i borgene i nord og får overmakten der. Deretter fører han avgudsbilder og eiendeler av sølv og gull ned til Egypt. Og kongen i nord kjemper imot ham, men han blir tvunget tilbake til sitt eget land. Men hans sønner brisker seg opp og samler seg en veldig hær som nå overstrømmer landet til kongen i sør, og kongen kommer også og fører krigen frem til borgen deres.

Og når kongen i sør slår tilbake, så blir hans hær overgitt til kongen i nord, slik at selvtilliten til den kongen vokser. Men kongen i nord bygger seg da en enda større hær.

Men det er mange som på denne tiden reiser seg mot kongen i sør. Og kongen i nord kaster opp voller og inntar en borg-by der også. Og ingen kan stå seg imot ham, for denne mannen setter seg også fast i det fagre landet (Israel) og volder der stor ødeleggelse. Så forsøker han å gi bort sin egen datter til kone for kongen i sør, for på den måten å volde ham en ulykke, men han blir avslørt og vender seg i stedet mot øyene, og inntar mange av dem. Men en hær-høvding kommer ham i forkjøpet, slik at han lider nederlag.

Men da snur han seg mot borgene i sitt eget land, hvor han snåver og dett og er ikke mer.

For en som ikke står i rekken til å få kongedømmet, han river det nå til seg med list og svik (Antiokos Epifanes, Mannen som regjerte fra 187 -164 f.kr.). Og ved ham skal mange hærer skyves bort og krases, og likeens en av hans sambands-fyrster. Og han drar også uventet inn i de grøderike bygdene, der hvor han gjør ting som hverken fedrene, eller fedre-fedrene hans gjorde før ham. Og hærfang og ran strør han ut til folk og by, mens han stormer frem imot kongen i sør. Og kongen i sør bur seg da til strid med en stor hær, men han klarer ikke å stå seg. For noen som spiser ved bordet hans, feller ham da og de forårsaker et stort mannefall.

Men de som på denne tiden styrer, både i nord og sør, de er onde, og de taler løgn mens de sitter ved samme bord. De planlegger også ting som ikke vil lykkes for dem enda, for enden ikke er kommet. Men kongen i nord drar nå hjem igjen med et stort hærfang, mens han planlegger å gå imot den hellige pakten (I Israel). Og til fastsatt tid går han til åtak på kongen i sør, men da kommer skip opp imot ham fra Kittim (fra Kypros eller Tyrkia), og han slipper harmen sin løs over den hellige pakten (I Israel), og merker seg da hvem av jødene som vender sin pakt ryggen etter at han først har prøvd å lure dem til det (Dette gjorde Antiokos Epifanes) Og han sender ut hærer som får i oppdrag å vanhellige helligdommen og den faste borgen (I Israel), og som tar bort det daglige offeret og setter opp den ødeleggende stygge-dommen. (En direkte forbilledlig hending på endetiden med Antikrist som hersker. For Antiokos Epifanes vanhelliget den gang Tempelet og helligdommen). Men de som kjenner sin Gud, de står stødige og holder ut, og de lærer også de andre, selv om de blir hjemsøkte med sverd, bål, fangenskap og herjing. Men på den måten blir de også renset og helliget for endens tid. For enden ikke er kommet enda.

Men nå kommer altså endetiden inn her:

Og det er altså rett etter at Antiokos Epifanes er omtalt, og han kan være et sterkt forbilde på Antikrist. 

Og kongen (Anti-Krist, som da regjerer) han gjør som han selv vil, og han opphøyer seg over den sanne Gud med store og kaute ord. Han enser ingen annen gud enn en borg-gud som ikke en gang fedrene hans kjente til.(Datamaskinen. For på denne tiden skal en person tilbes gjennom datamaskinen, der folket må logge seg inn med et spesielt merke, navn, eller tall. Dyrebildets symbol i endens tid ). Men altså borgguden sin viser denne mannen stor ære, og også dem som er med ham i denne for for "guds-dyrkelse". Men kvinners lyst enser han ikke (sannsynligvis homoseksuell. Og sannsynligvis har han nå fått sitt eget flagg som kommer til å brukes over hele verden når han får makten. For alle synder fra før syndefloden skal da føres inn igjen da. Og denne mannen kommer til å misbruke Guds tegn og symbol til eget forgodtbefinnende.) Men alt skal lykkes for ham, inn til vredens tid er omme, den som han har fått til rådighet. For alt dette er urikkelig avgjort, og det må hende.

Og i endetiden skal det bli ufred mellom kongen i Sør og ham (Antikrist). Og kongen i Nord skal storme frem imot ham(Antikrist) med vogner, hestefolk og skip, og de skal breie seg ut over mange land. Og han(Antikrist) skal da også gå inn i det fagre landet(Israel) hvor store skarer der vil falle. Men Moab, Edom og de gjeveste av ammonittene (Jordan) blir ikke hjemsøkte av ham (de er hans brødre?). Og Libya og Etiopia er også i følget hans. Men Egypt blir regnet som hans motpol.

 Og mens rykter fra øst og nord setter en støkk i ham(Antikrist), da skal han dra ut i stor vrede for å tyne de mange, og han setter da opp bostedet sitt mellom havet og det fagre helligdoms-fjellet (i Israel).

Kapittel 12: Men den store Engle-høvdingen, Mikael, han hjelper nå Israel. For det blir en trengsel på jorden som det aldri før har vært, helt fra noe folkeslag ble til. Men alle de som har sitt navn skrevet opp i livsens bok, de skal bli berget for himmelen. Og de som sover i jorden (er døde), skal vakne opp, noen til ævelig liv, men noen til skam og ævelig stygg. Og de vettuge skal skinne som himmel-kvelven, og de som har ført mange til frelse, skal i evighet skinne som stjernene. Og du Daniel må gjemme alle disse ordene i hjertet ditt, og du må forsegle boken til endetiden. For mange skal granske boken, og kunnskapen skal bli stor.

«Men plutselig fikk jeg, Daniel, se to andre personer som stod på begge sider av elvebredden, i tillegg til Engelen som stod oppover vannet i elven. Og en av disse sa til Engelen som var kledd i linklede: Hvor lenge vil alt dette vare? Og jeg hørte hva Engelen svarte, Han som rettet ut den høyre hånden sin opp mot himmelen, og som svor ved Ham som lever ævelig: Ei tid, tider, og en halv tid. (Se også Daniel kap. 7:25. Og det betyr altså 1 år, pluss 2 år, pluss ½ år. (3 ½ år i alt). Og når makten til det hellige folket helt opp er kraset, da skal alt sammen fullendes.(Antikrist slår sannheten til jorden, og han dreper alle dem som ikke tar hans merke, navn, eller tall på sin høyre hånd eller panne. Og det hellige folket blir helt opp kraset, fordi de som da er igjen på Jorden altså må ha tatt dette merket, og de kan i all evighet ikke bli frelst. Åp. kap.14, vers 9, 10, 11.

Og jeg, Daniel, spurte nå Engelen hva som så blir enden på alt?» Og da svarte Han meg:» Gå nå bort nå Daniel, for de ordene der skal være gjemt og forseglet til endens tid. Men mange skal bli renset og helliget, og de vise vil forstå hva som da skjer, men de ugudelige skal drive på med sitt, uten å forstå noe.

Men altså fra den tiden da det daglige offeret blir tatt bort, og den ødeleggende styggedommen blir satt opp, da skal det gå ett tusen to hundre og nitti dager (3, 6 mnd.) Men sæl er den som holder ut i ett tusen tre hundre og fem og tretti dager.(Det blir altså skikkelig ille allerede 2 mnd. før de tre og et halvt siste årene i Antikrist-tiden) Men gå du til møtes med enden, Daniel. For først skal du hvile, og etterpå skal du stå opp og ta imot din del når alle dagene er til ende.

AMEN, AMEN

 

Engelen opplyser Daniel om at der finnes en høvding (avgrunns-engel) over Persia som er særdeles hard å hanskes med.

Daniels bok, kapittel 10.

En Engel opplyser nå Daniel om at der finnes en høvding (avgrunns-engel) over Persia som er svært hard og hanskes med, og at Han selv av den grunn måtte få hjelp av Engelen Mikael for å klare å få kontroll hos kongene i Persia (i åndeverdenen). Og Engelen sier nå til Daniel at folket hans (Jødene) har fått denne Engelen, Mikael, til å hjelpe seg mot "høvdingen over Persia" i endens tid!

 

I det tredje styringsåret til perserkongen Kyros, så kom der i en åpenbaring et ord til Daniel som varslet stor trengsel. Og Daniel akta på dette ordet og dette synet som han fikk.

«For jeg, Daniel, hadde da gått og sørget i tre uker, uten å spise noen skikkelig. Og kjøtt og vin kom ikke i min munn. Heller ikke salvet jeg meg disse tre ukene. Men den 24 dagen i den første måneden, mens jeg stod ved elvebredden av den store elven Tigris (Hiddekel), så fikk jeg se en mann i lin-klær. Han hadde et belte av Ufas-gull rundt livet, mens legemet hans var som krysolitt. Ansiktet Hans skinte som lynet, og øynene var som ilds-luer å regne. Armene og bena var som av kobber, og lyden av stemmen hans var som et veldig drønn. Men jeg, Daniel, var den eneste som så dette synet, men de andre rundt meg ble likevel redde og gjemte seg. Så jeg stod der da alene blek og maktesløs og så på dette. Og når jeg hørte lyden av stemmen hans (Engelen), så datt jeg fremover og besvimte. Men jeg kjente en hånd som tok i meg og hjalp meg, slik at jeg skjelvende kom meg opp igjen på kne og hender.

Og Han (Engelen) sa da til meg:» Daniel, du som er så verdifull for Gud. Gi akt på de ordene som jeg nå vil tale til deg. Reis deg opp og stå på dine ben, for jeg er nå blitt sendt til deg.»

Og da reiste jeg, Daniel, meg skjelvende opp og stod på mine ben.

Og Han(Engelen) sa da til meg:» Vær ikke redd. For helt fra den dagen du la din elsk på å vinne deg forstand, og å ydmyke deg inn for din Gud, så har ordene dine blitt hørt. Og for disse ordenes skyld, så har jeg kommet for å fortelle deg at: Høvdingen over Perserriket stod meg imot i 21 dager. Men da kom Engelen Mikael, en av de fremste av Guds høvdinger og hjalp meg så jeg til slutt fikk overtaket hos kongene i Persia (Så Daniel kan altså rent åndelig sett, ha blitt minnet om å være i en slags bønn og faste mens Engelen kjempet mot høvdingen over Persia. Og med dette aner vi hva for åndskrefter som er i sving i de områdene som omfatter Syria, Iran, Irak osv.(det tidligere Perserriket). 

Men nå har jeg(Engelen) kommet hit og vil fortelle deg hva som vil skje med folket ditt i de siste dager, for dette er et syn som sikter mot de dagene". (Og les altså i den forbindelse Åp. kap 9, vers 14 og 15, hvor det står at fire Engler står bundet ved elven Eufrat (i Irak, omtrent der som døds-hæren IS nylig oppstod), og disse skal slippes løs på dagen og timen i endens tid for å drepe en tredjedel av menneskene på jorden).

«Og mens Engelen talte slik til meg, så vendte jeg ansiktet mitt mot jorden og ble helt målløs. Men brått var der en som lignet på et menneske som tok på leppene mine. Og jeg åpnet munnen min og sa: »Herre, ved dette synet som jeg nå har hatt, så har det kommet sånn verk i meg at jeg eier ingen makt lenger. For hvordan kunne tjeneren til herren min, en slik en som jeg, tale med den Gud som Herren min er? Derfor så finnes det nå ingen makt i meg lenger».

Men da var der en som så ut som et menneske som på nytt tok tak i meg og styrket meg og sa: »Vær ikke redd, Daniel, du er en hedersmann. Fred være med deg, og vær bare sterk».

Og mens Mannen talte slik til meg, så kjente jeg at jeg ble styrket. Og jeg sa:» Tal med meg fortsatt, for du har nå styrket meg!» Og da svarte Han meg: «Men forstod du nå hvorfor jeg kom hit til deg? Men nå må jeg skynde meg tilbake og stride imot høvdingen over Persia, og når jeg drar ut, så prøver også høvdingen over Grekarland seg. Og det finnes ingen som kan hjelpe meg imot sånne, utenom Mikael, høvdingen deres. Og dette kunngjør jeg deg ut ifra Sannhets-boken (antagelig en bok i himmelen).

(Tenk at vi får vite så mye om hva som skjer i åndeverdenen, og at der finnes avgrunns-engler som er som høvdinger å regne. For eksempel så leser vi også i Ef. kap. 6:12, at vi ikke er i en en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter, myndigheter, verdens herskere i mørkret, og ondskapens åndehær i himmelrommet. Og så får vi også en avsløring om at Israel må få hjelp av engelen Mikael mot avgrunns-høvdingen over Persia i endens tid. Derfor kan det hende at Anti-krist, eller hans med sammensvorne, da vil komme ifra disse områdene i endens tid.

Og til de mange som spør seg hvorfor Gud kan tillate så mye ondt i verden, så ser vi altså at der finnes avgrunns-høvdinger i himmelrommet som er svært vanskelige å hanskes med. Og der hvor nesten ingen ber til den sanne Gud og beskytter seg imot disse, så vil de kunne utføre svært utrolig stor skade.

Obs! Kapitlet er forenklet forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

 

 

OG ENGELEN GABRIEL KUNNGJØR ENDA MER FOR DANIEL!

DANIELS BOK, KAPITTEL 9.

Engelen Gabriel kunngjør enda mer for Daniel.

«I det fyrste styringsåret til Darius, Ahasverus sønn fra Media, så las jeg, Daniel, i skriften at Herren hadde sagt til Jeremia at Han ville la det gå sytti år mens Jerusalem lå i ruiner. Og da vendte jeg meg i bønn til Herren, og jeg fastet i sekk og aske, og sa:» Herre, du store og mektige, du som holder din pakt og din miskunnhet mot alle dem som elsker deg og holder dine bud. Vi akta ikke på ordet ditt når du talte til oss gjennom profetene, de som den gang talte til våre konger, høvdinger og andre i ditt navn. Men vi syndet imot deg og brøt dine bud. Men nå skjemmes vi sammen med våre konger og høvdinger, både av dem som står nær oss, og de som Du har drevet bort til fremmede land. For vi opptrådte utro imot deg, og vi hørte ikke på din røst.

Men hos deg Herre, så finnes det miskunnhet og tilgivelse, selv om hele Israel brøt din lov og ignorerte din røst. Men den forbannelsen du hadde sverget over oss gjennom Mosebøkene, den rammet oss. For i Mosebøkene står det skrevet at ulykken skulle ramme oss, dersom vi ikke tok vare på ditt ord og dine bud. Så derfor skjedde det i Jerusalem ting som ingen andre steder før har hendt.

Men nå vil jeg si til deg, Herre, du som med en sterk hånd førte folket ditt ut av Egypt, og som gjorde deg et navn som også er det samme i dag: Vi har syndet imot deg, og vi har båret oss ugudelig åt. Men jeg ber deg Herre, at du etter dine rettferdige verk lar vreden og harmen din vende seg bort i fra byen din Jerusalem, ditt hellige fjell! For på grunn av våre misgjerninger og synder, så er nå Jerusalem blitt til spott og spe for alle dem som bor omkring oss.

Og hør nå Gud på bønnen til din tjener: La Ditt Åsyn lyse over den ødelagte helligdommen din for din egen skyld, Herre. Og hall øret ditt hit for å høre hva jeg har å si deg. Lat opp øynene dine og se på ruinene våre, og den byen som er opp igjen kalla etter navnet ditt! For vi liter ikke på våre rettferdige verk når vi nå bærer frem våre inderlige ønsker for Ditt Åsyn. Men vi liter bare på din store miskunnhet. Hør Herre og forlat oss vår synd! Lyd etter bønnen min, og gjør det som jeg nå ber deg om. Dryg ikke for din egen skyld, min Gud. For byen og folket ditt er opp igjen kalla etter navnet ditt!»

Og mens jeg, Daniel, bar min bønn frem på denne måten for Guds hellige fjell, og jeg sanna syndene til Israel og meg selv, så kom Engelen Gabriel, Han som jeg før hadde sett den gang jeg besvimte. Og Engelen tok nå tak i meg akkurat i det kvelds-offeret ble båret frem, og sa:» Daniel, jeg har nå kommet hit og vil lære deg å skjønne. For med det samme du tok til å bære frem dine inderlige bønner til Herren, så kom det et ord. Og nå har jeg kommet hit for å kunngjøre deg dette ordet, da du er særs verdifull for Gud. Så gi akt på det ordet og det synet som du den gang hadde.

For sytti vikor ( 490 år) er overgitt til folket ditt og den hellige byen til å stenge inne frafallet og forsegle synder, og til å føre frem en ævelig rettferdighet, og til å stadfeste syn og profet, og til å salve en høyhellig Helligdom. (Med vika er ment et tidsrom på sju år).

Ja, Darius ble konge i år. 521 f. kr. Og Tempelet i Jerusalem ble bygget 6 år senere, altså i året 515 f. Kr. (Esras kapittel 6, vers 15). Men nå får Daniel vite at 490 år skal gå mens folket hans og den hellige byen Jerusalem skal stenge inne frafallet og forsegle synder, og til slutt føre frem en ævelig rettferdighet, slik at syn og profet blir stadfestet.

Og jeg tror da at man må regne 490 år tilbake i tid fra Jesus døde på korset og Han da førte frem en ævelig rettferdighet på Jorden. Men i tillegg så må man trekke fra de 32 årene som Jesus levde på Jorden, og man havner da på årstallet 458 f. Kr. Og dette året kom Esras hjem igjen til Jerusalem, og han tok tak i gjenreisningen av Guds hellige berg med en stor glød, og han rensket synden ut fra byen, selv om tidene da var trange. Så derfor mener jeg at fra denne datoen så ble altså frafallet innestengt og synder ble forseglet. (Esras bok, kapittel 7 og 8).

Men Engelen sa også til Daniel: «Du skal vite og skjønne at fra den tiden da ordet går ut om å gjenreise og å bygge opp igjen Jerusalem, til dess det kommer en som er salvet, en Fyrste, så skal sju vikor og to og seksti vikor lide av. Og byen skal bli restaurert og opp igjen bygget med gater og voller, selv om tidene er trange. Men etter de 62 vikorne, da skal Han som er salvet bli utryddet, og ikke ha, og byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som vil komme. Og enden på dette er en storflom, og helt til enden blir det ufred, ødeleggelser og urikkelig avgjerd. (Es. 53:8) Og ei vika (7 år) skal gjøre pakten fast for de mange. Og når vika er halvert, da skal slaktoffer og matoffer bli tatt bort. Og på styggedoms vinger skal ødeleggeren komme, til dess tyning og urikkelig avgjort straffedom strømmer ned over den som da blir ødelagt.

(Ja, det skulle altså gå 7 vikor, pluss 62 vikor før en Fyrste som var salvet (Jesus Kristus) ble født, og det, regnet fra det året som Engelen nettopp nå sa. Og disse årene blir sammenhengende 483 år frem til Jesu fødsel. Men om man regner de vikorne som er nevnt frem til enden av de 7, så blir det 49 år. Og vi havner da på årstallet 434.f. kr. Og dette året var det siste året som Nehemias var landshøvding i Juda. Og han var da ferdig med å bygge opp igjen muren rundt Jerusalem, mens Tempelet stod ferdig restaurert sytti år tidligere.

Så derfor tror jeg at Gud gjorde et skille her, slik som vers 25 antyder, altså ved Nehemias sine foretak, han som fikk sluttført det store Verket i Jerusalem ved Esras sin hjelp. Og det ser ut som om Gud minner både seg selv og andre på at dette året stod både Tempelet og muren rundt Jerusalem ferdig restaurert, og at byen nå var opp igjen bygget med gater og voller, enda om tidene var trange. (Nehemias bok, kapittel 5 og 6).

Men selv om Gud legger så stor vekt på at Jerusalem i sin helhet er blitt restaurert, så vil Han likevel fortelle Daniel at når de 62 vikor er omme, så vil byen på nytt bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer. Og den "fyrsten" fikk Daniel tidligere høre om i det synet som han hadde, og Engelen minner ham nå på at han skal ta vare på det synet som han den gangen hadde.

Og det folket som ødela byen Jerusalem 62 vikor etter denne restaureringen som Nehemias og Esras foretok seg, det var romerne ved den romerske keiser Titus i år 70 e.Kr, ved keiser Neros for-arbeid . For da ble byen og helligdommen i Jerusalem på nytt ødelagt. Men den fyrsten som vi hører om at vil komme senere, det er selveste AntiKrist, og han vil komme ut i fra det folket, eller det maktapparatet som har samme mål og ideologi som denne Titus hadde, nemlig å utslette jødene og jødedommen, sammen med de kristne. 

Og i neste vers, så står det at ei vika,7 år, den skal gjøre pakten fast for de mange. Og når vika er halvert, da skal slaktoffer og matoffer bli tatt bort, slik som Daniel altså fikk høre om. Og på styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, til dess ødelegging og urikkelig avgjort straffedom strømmer nedover de mange som da blir ødelagt.

(Men så ser vi i dette kapitlet at Engelen først nevner 70 vikor, altså 490 år frem til Jesu død, og litt etterpå nevner han 7 vikor og 62 vikor, altså 483 år frem til Jesu fødsel. Da mangler der 1 vika 7 år. Han som er salvet skal bli utryddet, og ikke ha. For ei vike skal gjøre pakten fast for de mange. Dette viser antagelig et slags forbilde på 7 års perioden med Antikrist, fordi han får makt til å slå sannheten til Jorden for en tid).

Obs! Dette kapitler er forenklet i forhold til bibelteksten, og her er mange egne vurderinger med.

 

MEN DANIEL FIKK ENDA ET SYN ANGÅENDE ENDETIDEN!

DANIELS BOK, KAPITTEL 8.

DANIEL FIKK ENDA ET SYN FRA GUD.

«I det tredje styringsåret til kong Belsasar, fikk jeg, Daniel se et syn som kom etter det synet som jeg først hadde hatt. Og i dette synet følte jeg at jeg var i Susanborgen i Elamfylket. Men jeg fikk se enda mer, for jeg følte også jeg at jeg stod ved siden av elven Ulai der. Og i det jeg så opp, så stod der en vær fremfor elven med to store horn. Og selv om hornene var høye, så var det ene hornet høyere enn det andre. Men dette skjøt sist opp. Og væren stanga både vestover, nordover og sydover. Og ingen dyr kunne stå seg imot ham, for han for frem som han ville, og han oppførte seg hovmodig. (Væren kommer da fra områder som vi i dag kjenner som Syria, Irak og Iran etc. (Persia).Og la oss si for moro skyld at dette er den brutale IS-hæren det her er snakk om?)

Og mens jeg stod og så på væren, så kom der en geitebukk fra vest, og den for frem over hele Jorden, men uten å komme nær Jorden likevel. (Det vil si at det er fly eller droner det er snakk om. For bukken kom ikke nær jorden mens den skred frem over hele Jorden, står det. Og vi får også vite at den kom langveis fra. For den dro altså over hele Jorden, før den nådde frem dit den skulle). Og bukken hadde også et drustelig horn i skallen, og den kom bort til væren og kjempet imot den med ustyrlig kraft. Den stanget væren, slik at de to hornene på den ble ødelagt, og væren lå da kraftløs og ned-tråkket, mens bukken ble stor og mektig. (Det kan tenkes at det er EU eller NATO det her snakk om, som altså sender sine fly mot «væren», og går til angrep på den. For det skal snart her bli fortalt oss at bukken kom fra Grekarland. Men siden Grekarland ca. 500 år før Kristus er et usikkert område å identifisere, så kan man ikke si hva for land dette egentlig gjelder. Men så får vi likevel vite at makt-apparatet kom fra vest i forhold til Media og Persia den gangen).

Men mens bukken stod der med sin veldige makt, så ble det store hornet revet av det, og det skjøt i stedet opp fire andre drustelige horn som alle pekte frem mot de fire himmelættene. Og fra ett av disse hornene så skjøt det opp et nytt horn som i førstningen var lite, men som siden vokste voldsomt, både søretter, østover, og også mot det fagre landet (Israel). Og til slutt rakk det helt opp til himmelhæren, og det kastet noen av stjernene ned på jorden og tråkket på dem. Ja, det brisket seg til og med mot høvdingen over himmelhæren (antagelig mot Engelen Mikael, med henvisning til Daniel kap. 10 og vers 13 og 20), og hornet tok bort det daglige offeret, slik at Herrens helligdoms bosted ble nedrevet. Og sammen med det daglige offeret, så ble hæren overgitt til ødeleggelse på grunn av frafallets skyld. Og hornet slo sannheten til jorden også, men det hadde lykken med seg i alt det tok seg føre (For Gud tillater at Djevelen får legge sannheten i grus for en tid. Og i Åp. Kap: 13, vers 13, kan vi lese om at Antikrist skal få ild til å falle ned fra himmelen (for at menneskene på Jorden skal bli dåret til å tro at han er guddommelig).

Men så hørte jeg en av de hellige som talte, og en annen spurte da denne som talte: «Hvor lang tid gjelder dette synet for, altså om det daglige offeret og frafallet som vil volde slik nød at både helligdom og hær blir ned-tråkket? Og til dette svarte Han meg:» To tusen og tre hundre kvelder og morgener. Men etter det, så skal helligdommen komme til sin rett igjen (altså 6,2 år. Og da ser vi at nesten hele Antikrist-perioden blir svært krevende, spesielt for jødene).

Men brått stod der fremfor meg en skapning som lignet en Mann, og jeg hørte en manns-røst som ropte fra andre siden av elven:» Gabriel, forklar synet for ham!» Men da Engelen beveget seg dit som jeg stod, så ble jeg redd og kastet meg på kne til jorden. Men Engelen sa da til meg: «Ta vare på ordene mine, menneskesønn, for det synet som du nå hadde, det sikter mot endetiden.» Men i det Engelen talte slik til meg, så besvimte jeg og falt om. Men Engelen tok tak i meg og reiste meg opp igjen og sa:» Og nå vil jeg kunngjøre for deg hva som vil skje når det lir mot endens tid, den som samtidig er vredens tid. For det er endetiden synet ditt sikter imot.

For den væren som du så med de to hornene på, det er kongene (herskerne) i Media og Persia. Mens den raggete bukken er kongen i Grekarland.(Et maktapparat som kommer fra vest i forhold til Persia) Og det store hornet i skallen på bukken, det er den første kongen. (Men den (makten) blir straks ødelagt eller avsatt, og så skyter det opp fire nye makter ut i fra dette maktapparatet. Så kommer det en hersker fra en av disse fire maktene med et frekt ansikt, og svært kyndig i onde råd. Og denne herskerens velde blir svært stort, men det skjer ikke ved hans egen makt, for det er et guddommelig foretak på grunn av frafallets skyld. Og det er Satans sendebud som nå får makt på Jorden for en viss tid)

Men det at hornet til bukken blir ødelagt, og det kommer fire nye horn opp, det betyr at det vil komme fire andre riker(makter) fra det samme folket (Fra det samme makt-apparatet som vil legge grunnlaget for Antikrist-veldet) Men de vil ikke oppstå ved sin egen kraft (For det er Satans sendebud som får makt til å dåre folk på Jorden nå, og sendebudet vil først lage en falsk fred før terrorveldet hans brytes løs. Og det står her skervet at når de fire maktene har fylt opp syndebegeret sitt, så vil en hersker stige frem. Men i vers 23 så står det faktisk ikke noe om at den herskeren vil komme fra noen av disse folk, men bare at han skal stå frem, og at han er frekk og slu, og at hans velde vil bli stort. Men han skal ha lykken med seg i alt han tar seg føre så lenge tiden hans varer, den som på forhånd er bestemt av Gud).

For på slutten av regjeringstiden til disse fire, når illgjerningsmennene har fylt opp syndemålet sitt, da skal det stå frem en hersker med frekt ansikt og stor kyndighet i onde råd. Og hans velde vil bli stort. Men dette vil ikke skje ved hans egen kraft, men Han vil gjøre utrolig stor skade og ha lykken med seg i alt han tar seg føre. For han skal klare å tyne mektige høvdinger, og også noen av de hellige. Og fordi han er så intelligent, så har han lykken med seg i sin svikefulle ferd, og han vil oppføre seg hovmodig. Han vil overrumple mange av dem som han kommer for å tyne, og han setter seg opp mot høvdingen over høvdingene (Engelen Mikael, m. hev. til Dan.kap 10, v 20). Men uten en manns- hånd vil han til slutt bli ødelagt (For Gud ødelegger ham).

Men det synet som du nå har hatt, Daniel, angående de kveldene og morgenene som her er omtalte, de vil skje langt frem i tid. Men ta du likevel vare på dem».«Og jeg, Daniel, jeg ble nå rent maktesløs av alt det jeg så og hørte så jeg lå syk en tid etterpå. Men når jeg så endelig kom meg på føttene igjen, så gjorde jeg som før tjeneste hos kongen. Men det var ingen som kunne forstå seg på det synet jeg hadde hatt.

(Dette kapitlet er svært nøyaktig tolket i Bibelen av noen andre, og det kan godt være at det også er riktige tolkninger i den forstand at de er forhistoriske bilder på det som kommer til å skje på Jorden i endens tid. Men personlig så tror jeg ikke at herskere som levde på Jesus sin tid, for 2000 år siden, har noe med endetiden på jorden å gjøre, og dessuten så må det som tolkes også stemme med at det daglige offeret blir tatt bort i 6, 2 år. Og det må også stemme med at den aktuelle mannen som er omtalt her, kaster noen fra himmelhæren ned på Jorden og tråkker på dem. Og slike overnaturlige ting det tror jeg bare vil skje i forbindelse med Antikrist-tiden. Og særlig så er kapittel 7 og 8 aktuelle for å være tiltenkt AntiKrist-tiden og vredens tid på Jorden)

Obs! kapitlet er forenklet i forhold til bibelteksten, og her er mange egne vurderinger med!

 

DANIEL FIKK OGSÅ SELV DRØMMER OG SYNER ANGÅENDE ENDETIDEN PÅ JORDEN.

Daniels bok, kapittel 7.

Daniel fikk selv drømmer og syner.

I det fyrste styringsåret til Belsasar, Nebukadnesars sønn, så hadde Daniel selv noen drømmer og syner som han noterte ned. For Daniel fikk da se hvorledes de fire himmelvindene stormet frem over det store havet, mens fire dyr steg opp av det, og som alle var ulike å se til.  

Og det første dyret lignet på en løve, og hadde ørne-vinger. Men vingene ble revet av det, og dyret fikk to føtter og et manne-hjerte, og det ble stående på Jorden.

Det andre dyret lignet på en bjørn som letta seg opp med den ene framfoten, og den hadde tre sidebein i gapet mellom tennene. Og noen sa til det:» Stå opp og et mye kjøtt».

Og det tredje dyret så ut som en leopard, og det hadde fire hoder. Men det hadde også fire fuglevinger på ryggen, og det fikk et stort velde.

Og det fjerde dyret det var uhorvelig sterkt, og det hadde ti horn, og tenner som av jern. Og det åt og krasa alt det kom over, mens det tråkket ned resten med føttene sine.

Og mens Daniel stod å så på hornene til dette dyret, så skjøt et lite nytt horn opp, som fortrengte tre av de andre. Og øynene på det var som på et menneske, og munnen til det talte store ord.

Og mens Daniel så på dette dyret, så ble det satt frem stoler, og en gammel mann satte seg på en av dem. Og kledningen hans var som snø, og håret var som av ren ull. Og stolen han satt på, og hjulene på den, de var som brennende ild. Og ut ifra Mannen selv, så strømmet det ut en elv av ild. Tjenerne hans var tusen ganger tusen, mens ti tusen ganger ti-tusen stod til tjeneste for ham. (Herren).Og retten ble satt, og bøker ble åpnet. Og det siste dyret Daniel så, det ble drept og kastet i den brennende ilden.

Og makten til de andre dyrene ble også tatt fra dem. For levetiden til disse var fastsatt for tid og stund.

«Og senere på natten så fikk, jeg, Daniel, se en person som lignet på en Menneskesønn som kom ned med himmelskyene. Og menneskesønnen gikk frem for den gamle mannen som satt på stolen. Og menneskesønnen fikk stor makt og ære, og alle måtte tjene ham. For Hans velde var et evighetsvelde som aldri i evighet skulle forgå.

Og siden alt dette skremte meg, så spurte jeg en Engel som stod der hva dette skulle bety. Og da fikk jeg til svar at de fire dyrene jeg hadde sett, de var fire store konger(herskere) som en tid ville regjerte på Jorden. Men de hellige til den Høyeste (Gud) skulle til slutt arve riket, fordi den Høyeste ville ta sin rett. Og så spurte jeg Engelen om han kunne fortelle meg noe pålitelig om det fjerde dyret jeg hadde sett, det som var større å se til enn alle de andre, og som hadde ti horn, mens ett lite horn steg opp og fortrengte tre av de andre.Og dette dyret hadde også tenner som av av jern, og det hadde klør som av kobber, og det åt og krasa alt det kom over. Og det lille hornet som kom opp, det hadde også øyner som på et menneske og en munn som talte store ord. Og det kjempet imot de Hellige, og det vant over dem også, helt til den tiden var til endes som Gud hadde fastsatt for dette dyret til å kunne briske seg.

Og Engelen fortalte meg da at alt dette betydde at det først ville komme et rike på Jorden som skulle bli ulikt alle de andre, og at dette skulle sluke hele Jorden, men det skulle også til slutt tråkke ned Jorden. Og de ti hornene på dyret, det betydde at ti konger ville herske på Jorden, mens en person ville stige frem og slå ned tre av de andre. Og denne kongen ville tale store og spottende ord mot den Høyeste Gud, og han ville føre vold mot Hans Hellige barn, og så kom han til å skifte om på de hellige tidene og lovene. Men tiden hans var fastsatt for tid og stund av Gud.

Og tiden han skulle regjere, den ville først vare i ett år, så to år til, og deretter et halvt år til (altså 42 måneder). Og da skulle makten tas ifra ham, og retten ville bli satt, og han skulle gå til grunne for tid og evighet, mens makten og veldet da skulle overgis til det Hellige folket åt den Høyeste Gud. Og alle vil da måtte adlyde og tjene det riket som blir opprettet av Den Allmektige Gud.(antagelig tusenårsriket)

Og Daniel gjemte alt det han hadde sett og hørt i hjertet sitt.

(Ja, Daniel fikk vite av Engelen at det skulle herske ti konger på jorden når en konge steg frem og fortrenge tre av de andre. Og denne kongen ville tale spottende ord mot Den hellige Gud, og han ville forfølge hans hellige barn(Jødene) Og hans regjeringstid ville vare i 42 måneder.

Og disse ti kongene de kan altså være tilretteleggere for selve Antikrist. For 10 konger kommer til å bli involvert i endetids-foretaket til Antikrist, og de vil regjere en time sammen med Dyret. Åp. Kap 17, vers 12.. Det blir først 42 måneder med tilrettelegging, og deretter 42 måneder med terrorvelde for denne mannen. Og vi ser da at Anti-krist selv avsetter tre av de 10 kongene (når timen deres er over), og da blir der 7 igjen som skal regjere sammen med ham. Men i Åp. 17, vers 11, så står det at Antikrist selv er den åttende av dem, men samtidig så er han også en av de sju.

Og i Åp. Kap. 13, v.1, 2, 3, ser vi at alle de ti kongene altså er innbakt i ett og samme dyr. Dyret som har sju hoder. Og så når fem av disse hodene allerede har falt står det i Åp. Kap 13, vers 3, og en av de to som er igjen, er blitt såra til ulivs, og ikke lenger lever. Da skal han etterpå livne opp igjen og bli leget. Og hele Jorden skal undre seg på dette. Og min teori er da at Antikrist må være det dyret som er såra til ulivs (ikke lever, men altså skal livne opp igjen fra de døde. Les også Åp..13, vers 11, hvor det står at et dyr skal stige opp av jorden, og det skal også få ild til å falle ned fra himmelen. Og det står i vers 15 at dette dyret også fikk makt til å gi Dyrebildet livsånde, slik at det kunne tale. Og alle folk må adlyde det som Dyrebildet da krever.

Men det foregår nå en tilrettelegging av alt dette gjennom datamaskinene våre. For snart blir det sånn at folk må logge seg på med navnet, merket, eller tallet til denne Antikrist. For de kan ikke kjøpe eller selge noe der, uten at de har gjort det. Men det er også mulig at merket til Antikrist blir satt på hånden eller pannene til folk, slik at vi ikke slipper å taste noe, men bare bruke hånden eller pannen vår, som maskinen da tar bilde av når vi logger oss på. Og da vet den altså at det vi som sitter der å jobber på maskinen. Og Bibelen sier i Åp.13,vers 16-18 at AntiKrists tall er seks hundre og seks og seksti. Så dette tallet kan man ganske snart begynne å bli obs på nå. Men husk at det kan være godt kamuflert) 

Obs! Innlegget er forenklet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

 

 

 

MEN DANIEL BLE KASTET I LØVEHULEN!

Daniels bok, kapittel 6.

Daniel ble kastet i løvehulen!

Og den gang den 62 år gamle Darius fra Media tok makten i landet, da satte han 120 satraper til å styre sammen med seg, og over dem igjen satte han tre riksråder som skulle holde orden på regnskapet hans. Og en av dem var Daniel. Men Daniel utmerket seg fremfor de andre, for han hadde en makeløs ånd i seg, så kongen hadde også planer om å sette ham over hele riket sitt. Men da ble de andre riksrådene og satrapene så misunnelige, at de søkte etter en anledning for å stevne Daniel inn for kongen. Men de fant ingen skyld hos ham, for Daniel var en trofast tjener, og ingen misgjerning var å finne hos ham.

Men da sa de mennene som stod Daniel etter livet:» Siden vi ikke finner noen skyld hos Daniel, så kan det vel late seg gjøre å anklage ham for gudsdyrkelsen hans». Og rådsherrene, landshøvdingene, riksrådene og jarlene, de samrådet seg nå om at det burde bli gitt ut et kongelig påbud om at det var kun kongen som skulle tilbes i de neste 30 dagene. Og de som da ikke overholdt dette påbudet, de skulle kastes i løvegropen. Og da satte kongen ut dette påbudet som rådsherrene hans hadde anbefalt ham. Men Daniel gikk som før opp til den øvre salen sin og åpnet vinduet imot Jerusalem. Og der la han seg på kne tre ganger om dagen og takket og ba til sin Gud.

Men en dag kom styresmaktene stormende inn mens Daniel lå slik på kne, og de klaget ham inn for kongen.

Men kong Darius ble nå sorgfull i sitt hjerte og lurte på hvorledes han kunne berge Daniel. Men når han ikke fant noen utvei, så måtte han bare be dem om å kaste ham i løvegropen. Men kongen sa likevel til Daniel:» Den Gud som du så inderlig dyrker, Han kommer nok til å frelse deg fra løvene». Men de forseglet grop-åpningen med en stein som hadde kongens segl-ring på seg, sammen med også stormennenes segl-ringer, etter at de hadde kastet Daniel i gropen.

Men da gikk kongen sorgfull hjem igjen til slottet sitt, og han fastet hele natten. Og ingen fikk komme inn til ham, for denne natten lå kongen våken og tenkte på hvordan det gikk med Daniel. Og tidlig neste morgen så reiste han seg opp og gikk ut til løvegropen. Og i det han nærmet seg, så ropte han på Daniel med sorgfull røst og sa:» Daniel, du tjeneren til den levende Gud, kanskje har den Gud som du dyrker berget deg fra løvene? Og da svarte Daniel fra løvegropen:» Leve kongen! Ja, min Gud sendte sin Engel til meg, og Han lukket gapet på løvene, slik at de ikke kunne skade meg. For Herren fant ikke noen skyld hos meg, og heller ikke fant Han noen skyld på meg overfor for deg herre, konge».

Men da ble kongen overmåte glad, og han ba noen om å dra Daniel opp av gropen. Så sa han at de som hadde funnet på dette, selv skulle kastes i løvegropen. Og ikke før de hadde nådd botnen av gropen, så røk løvene på dem og kraset hvert et bein i kroppen deres.

Men da skrev kong Darius et brev til alle folk og tungemål i riket sitt og sa:» Med dette gir jeg påbud om at alle folk i riket mitt skal skjelve for Daniels Gud og frykte Ham. For Han er den levende Gud, og Hans rike vil vare helt til enden. For den Gud som berget Daniel fra løvenes gap, Han er også den som berger og utfrir og som gir tegn i himmelen og på Jorden.

Og Daniel hadde et godt ord på seg både i kong Kyros og kong Darius sine regjeringsperioder.

(Både kapittel 3 og kapittel 6 her kan være forhistoriske bilder på endetiden på den måten at folk blir forsøkt drept på grunn av at de enten ikke tilber et gudebilde, eller kongen selv. Men kapitlene avspeiler også her en Mektig Gud som berger sine barn i en truende situasjon, og vi får en forståelse av hvor mektig himmelens Gud er, og at Han til slutt er den som råder over alt og alle).

Obs! Kapitlet er forenklet i forhold til bibelteksten.

 

MEN NÅ SYNTE DET SEG FINGRER SOM AV EN MANNS-HÅND SOM SKREV PÅ DEN HVITKALKEDE VEGGEN!

Daniels bok, kapittel 5.

Det synte seg fingrer som av en manns-hånd som skrev på veggen!

Men når Belsasar, Nebukadnesars sønn, arvet riket, så gjorde han et stort gjestebud for de tusen stormennene sine. Og i det han så var blitt beruset av vinen, så bød han at de skulle hente gull og sølv-karene som Nebukadnesar, hans far, i sin tid hadde røvet med seg fra Tempelet i Jerusalem. Og hele slekten til kongen, sammen med hans tjenere, skulle nå drikke av disse karene, og samtidig skulle de prise avgudene sine som var laget av sølv, gull, kobber, jern, stein og tre.

Men da synte der seg fingrer som av en manns-hånd som skrev på den hvitkalkede veggen i Kongs-hallen, midt imot lysestaken. Og kongen så at hånden skrev på veggen. Men da ble kongen svært redd, og han begynte å skjelve, så knea hans slo da imot hverandre. Så ropte han med høy røst og sa at de skulle hente vismennene, åndemanerne og stjerne-tyderne for at de nå skulle komme og tyde det som ble skrevet. Og da kom de alle til ham, og han sa:» Den som kan lese denne skriften på veggen, og også tyde den for meg, han skal bli kledd i purpur og gullkjede og bli den tredje i riket mitt».

Men ingen av de vismennene som nå hadde kommet til kongen kunne tyde denne skriften for ham. Og da ble kongen helt fra seg, så ansiktet hans forandret seg. Men dronningen hans tok da til orde og sa til ham:» Lenge leve kongen. Men kongen må ikke la seg skremme av dette, for i riket hans finnes det en mann som har ånden til de hellige gudene i seg. For på den tiden da din far styrte riket, så eide den mannen (Daniel) både opplysning, klokskap og visdom til liks med guder, og han ble derfor satt til å være høvding over runemesterne og åndemanerne i landet. Og han er den som tyder drømmer og løser vanskelige spørsmål".

Og da ble Daniel hentet inn til kongen. Og kongen sa til ham:» Er du en av de jødiske fangene som min far førte hit fra Juda? Jeg har nemlig hørt om deg at ånden til guder er i deg. Og nå lurer jeg på om du er i stand til å kunne tyde denne skriften på veggen for meg. For da skal du bli kledd i purpur og få et gullkjede om halsen. Og du skal også bli den tredje i riket mitt».

Men da svara Daniel:» Gavene dine kan du beholde selv, eller du kan gi dem til en annen. Men skriften på veggen skal jeg tyde for deg. For det var din far, Nebukadnesar, som Herren gav riket, makten og æren. Og for den maktens skyld, så skalv alle folk, ætter og tungemål, for han drepte hvem han ville, og hvem han ville lot han få leve. Og hvem han ville gjorde han også stor, og hvem han ville gjorde han liten. Men da hovmodet tok over i hjertet hans, og ånden hans ble stolt, så ble han ned-støtt fra kongestolen sin, og æren ble tatt ifra ham. Og han ble da utstøtt fra menneskene, og hjertet hans ble omskapt som på et dyr. For hos esler måtte han da bo, og gress måtte han da spise, slik som oksene. Og av dogget fra himmelen ble kroppen hans bløtt, helt til han innrømmet at den høyeste Gud var den som rådet over kongedømmet hos menneskene på Jorden.

Men du Belsasar, hans sønn, du har ikke bøyet hjertet ditt for Herren, enda du visste om alt dette. Og du har hovmodet deg overfor Herren på den måten at du har latt folk hente gull og sølv-karene som ble frarøvet Herrens Hus i Jerusalem, og du har drukket vin fra dem, både du og dine stormenn, og også deres familier. Samtidig har du hyllet gudene dine som er sølv, gull, kobber, jern, stein og tre, de som hverken hører, eller har vit til å kunne forstå seg på noe. Men den Gud som har din livsånde i sin hånd, og som råder over alle dine veier, Ham har du ikke æret. Og derfor så ble altså denne hånden og skriften sendt deg fra Herren.

Og ordene som står skrevet på veggen, de lyder da slik: Mene, Mene, Tekel, Ufarsin. Og» MENE det betyr at Gud har talt dagene i riket ditt og gjort ende på det. Og TEKEL betyr at du selv er blitt veiet på vektskål og funnet for lett. Og PERES betyr at riket ditt er blitt delt, og det er blitt gitt til perserne».

Men da bød Belsasar at Daniel skulle kles i purpur og gullkjede, og at han skulle bli nummer tre i riket hans. Men samme natt ble Belsasar, kaldearkongen drept.

Obs! Kapitlet er forenklet i forhold til bibelteksten!

 

Og Nebukadnesar hadde på nytt en drøm som satte uro i tankene hans!

Daniels bok, kapittel 4.

Nebukadnesar hadde en drøm om natten som satte uro i tankene hans.

Først ærer Nebukadnesar Gud med veldige ord nå, men sier etterpå: «Mens jeg, Nebukadnesar, levde i ro i mitt slott, og var vel til mote, så hadde jeg en drøm om natten som skremte meg på grunn av sånne fæle syner. Og da gav jeg påbud til vismennene i Babel om at de skulle komme og tyde drømmen for meg. Men en etter en kom de, uten at noen av dem kunne hjelpe meg. Men da hentet jeg Daniel, han som jeg har gitt navnet Beltsasar, etter navnet på guden min. For han har samme ånd i seg som de hellige gudene har».

Og kongen fortalte da Daniel om det synet han hadde hatt om natten. For han hadde sett et tre som stod midt på Jorden og rakk helt opp til himmelen. Løvet på det var vakkert, og det bar så mye frukt at det gav føde til alt og alle på jorden. Dyrene på marken fant skygge under det, og fuglene i luften bodde i grenene på det. Og i synene mine så jeg også en Hellig vokter som steg ned fra himmelen og ropte med høy røst:» Fell treet ned og hugg grenene av det. Riv av løv-kledningen av det, og spre frukten omkring. For da vil dyrene under det rømme bort, og fuglene vil fly bort fra grenene. Men stuven og røttene skal stå igjen, og de skal være bundet med kjettinger av jern og kobber midt ute i det grønne gresslandet (Vi ser at røttene på treet skulle stå igjen bundet, altså Nebukadnesars røtter skulle stå bundet, og det må det være en mening med at står slik. Kanskje er dette et bilde på at røttene til Nebukadnesar skulle stå bundet til endens tid, akkurat i dette spesielle området(landet) og at treet vil komme til å blomstre opp igjen akkurat der. Og jamf. dette med Åp. 9, vers 14 og 15, hvor det står slik: Fire Engler står bundet ved elven Eufrat, og de skal løslates i endens tid for å drepe​ en tredjedel av menneskene på jorden, og det er altså i dette området at det vil skje.) 

Og av doggen fra himmelen skal han (Nebukadnesar) vætes, og som dyrene på marken skal han spise urter fra marken, mens hjertet hans skal omskapes til et dyre-hjerte. Og sju tider (år) skal skride frem over ham på denne måten. For budskapet om dette bunner ut i en avgjørelse fra Vokterne, da De Hellige har tatt en slik avgjørelse for at alle folk som lever på jorden skal måtte sanne at Den Høyeste Gud har makt over kongedømmet hos menneskene. Og menneskene må da innrømme at Herren er den som gir riket til hvem han vil. For de ringeste blant menneskene kan Herren sette til å råde over riket. (Kanskje har "Bortrykkelsen" av Guds folk (de hellige) skjedd nå, og at disse er med og tar avgjørelser i himmelen?) Og du Daniel er den som må tyde denne drømmen for meg»

Og da svara Daniel at det treet som kongen nettopp hadde sett, og som var uhorvelig stort og sterkt, og som kunne sees over hele Jorden, det var Nebukadnesar selv. Og den Hellige Vokteren som kongen så at steg ned fra himmelen og ba om at treet skulle felles, men at stuven og røttene skulle stå igjen og være bundet med jernkjetting, det var Den Høyeste Gud. Og det at han (Nebukadnesar) skulle vætes og få sin lut mellom dyrene på marken i sju år, det var også Den Høyeste som hadde ordnet med.

Og så sa Daniel: «For du Nebukadnesar, skal bli utstøtt fra menneskene på jorden, og du skal bo hos dyrene på marken. Og gress må du spise, slik som oksene, og av dogg fra himmelen skal du bli våt. Og sju tider skal skride frem over deg, til dess du anerkjenner at Den Høyeste Gud har makt over kongedømmet hos menneskene på Jorden, og at Herren gir Riket til hvem han vil. Og det at røttene på treet skal stå igjen, det betyr at du skal få beholde riket ditt til dess du anerkjenner at Himmelen eier makten. Så løs deg nå fra dine misgjerninger, dersom lykken skal stå deg bi».

Og tolv måneder etterpå, så gikk kongen omkring oppe på slottstaket sitt, og han tenkte på det store veldet han hadde i sin makt nå. Men da kom det en høy røst fra himmelen som sa til ham:» Til deg, kong Nebukadnesar blir dette forkynt nå at riket ditt skal tas ifra deg. Og fra menneskene skal du nå bli utstøtt, og hos dyrene på marken må du bo, og gress må du spise slik som oksene. Og sju tider skal skride frem over deg på denne måten, til du innrømmer at den Høyeste Gud har makt over kongedømmet hos menneskene på jorden, og at Han er den som overgir Riket til hvem han vil. For den Høyeste Gud gjør som Han selv vil, både med himmelhæren og med dem som bor på jorden. For ingen kan minske Herren, eller gi seg i kast med det som Han vil foreta seg».

Og når Nebukadnesar hadde levd som et dyr i sju år, så fikk han vettet sitt igjen, og han ble på nytt innsatt i kongedømmet sitt. Og da fikk han se herligheten som fulgte med kongedømmet hans, og han priste himmelens konge for alle Hans gjerninger, og han samtykte i at Herren var den eneste som kunne bøye de som opptrådte med hovmod.

(Og personlig så tror jeg at vi befinner oss her i Johannes Åpenbaring, kapittel 11 og 13. For det treet som Nebukadnesar så, og som altså var han selv, det mener jeg at kan være et forhistorisk bilde på det riket som kommer til å gjelde i endens tid på jorden, og som Antikrist vil ha i sin hånd over. For det blir et verdensomspennende rike, og det kommer til å dåre folk, først i 42 måneder gjennom tilrettelegging, og deretter i 42 måneder gjennom terrorvelde. For til sammen vil Antikrist- riket vare i 7 år. Og det som vi nettopp nå hørte om at Nebukadnesar ble omskapt til et dyr i 7 år, det kan ha noe med dette å gjøre. For Dyrebildet i endens tid kan være bilde på Nebukadnesar selv som var et dyr den gangen han virkelig var det. Og i disse kapitlene i Åpenbaringsboken kan man lese både om Dyrebildet som alle må tilbe, og om et dyr som skal stige opp av jorden og gi sin kraft til Dyrebildet.

Så hørte vi i de to første kapitlene her at Nebukadnesar skal være hode i et maktapparat som styrer på Jorden når Gud oppretter sitt eget freds-rike. Guds stein kraset da det maktapparatet som Nebukadnesar var en del av, og Gud opprettet akkurat da sitt eget freds-rike på Jorden).

Obs! Kapitlet er forenklet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

Og Kong Nebukadnesar laget seg nå et stort bilde av gull som alle i riket hans måtte tilbe!

Daniels bok, kapittel 3.

Nebukadnesar laget seg et avgudsbilde i gull som var seksti alner høyt og seks alner bredt ( dvs. 30 meter bredt og 30 meter høyt, etter en mesopotamisk alen), og han satte det opp i Durudalen i Babelsfylket.

(Og dette er samme mål som det Tempelet fikk som de bygget opp igjen etter Babel-tiden i Jerusalem).

Og Nebukadnesar stevnet nå sammen satrapene, jarlene, landshøvdingene, dommerne, overdommerne, skattemestrene, embetsmennene, og de som kjente til lovene, for at de skulle komme og vigsle dette gudebildet hans i Durudalen.

Og da alle var samlet fremfor dette gudebildet, så ropte herolden med høy røst:» Det skal med dette være sagt til dere alle, av både folk, ætter og tungemål, at når dere hører lyden av horn, fløyte, citar, harpe, lutt, sekkepipe og andre strenge-instrumenter, så skal dere falle på kne og tilbe dette gullbildet som Nebukadnesar har fått laget seg. Og den som ikke lystrer kongens ordre på dette punkt, han vil bli kastet i den brennende ildovnen.

Og når folket så hørte lyden av de instrumentene som her hadde blitt nevnt, så måtte de falle på kne og tilbe gudebildet som Nebukadnesar hadde laget seg. Og dette gjaldt da alle folk ætter og tungemål.

Men straks stod der noen frem og anklaget Daniels venner, Hananja, Misael og Asarja for at de ikke tilba gudebildet. Og de sa til kongen:» Du har gitt det påbudet, herre konge, at hver den som ikke tilber gudebildet, de vil bli kastet i den brennende ildovnen. Og nå har det seg slik at de tre jødiske tjenerne dine som du har satt til å styre Babels-fylket, de har ikke enset påbudet ditt, og de tilber ikke gudebildet ditt.

Men da ble Nebukadnesar sint, og han bød at de jødiske mennene straks skulle føres frem for kongen. Og så spurte han dem om det var med vilje de hadde opptrådt slik. For om så var, så skulle de bli kastet inn i den brennende ildovnen, og hvilken gud ville da være i stand til å berge dem? Men de jødiske mennene svara ham at dette behøvde de ikke å ta stilling til, for den Gud som de dyrket Han kom til å frelse dem både fra kongens hånd, og fra den brennende ildovnen. Men om han likevel ikke skulle gjøre det, så ville de uansett ikke tilbe dette gudebildet til Nebukadnesar.

Men da ble kongen så sint at ansiktet hans ble omskapt, og han ba en tjener om å gjøre ildovnen sju ganger varmere enn den trengtes å være. Og noen i hæren hans skulle så binde de tre jødiske mennene og kaste dem inn i den glovarme ovnen. Men for den sterke varmens skyld, så døde straks de mennene i kongens hær som hadde gjort ovnen sju ganger varmere. Og som om det ikke skulle være nok for kongen, så oppdaget han etterpå at fire menn gikk rundt inne i ovnen, og at den fjerde så ut som en gudesønn.

Men da åpnet kongen ovnsdøren og sa:» Dere tjener visst den høyeste Gud, så stig nå ut av ovnen». Og alle de som stod rundt ham så at ilden ikke hadde hatt noen makt over kroppene deres, for håret var ikke svidd, og klærne deres luktet ikke brent.

Men da sa kongen:» Lovet være Han som er Guden til disse mennene, for Han har sendt sin Engel for å frelse dem. Og fordi de trodde så fullt og fast på Herren sin Gud, så gjorde de også imot kongens ordre, og de våget på denne måten livet sitt, for ikke å komme i skade for å tjene noen annen Gud enn deres egen. Derfor så skal den som nå snakker nedsettende om Guden til disse mennene hugges i stykker, og huset deres skal gjøres om til en søppeldynge. For ingen annen Gud kan hjelpe slik som deres Gud kan. 

Og dermed fikk de tre vennene til Daniel enda større ære og makt i Babel-fylket enn de hadde hatt fra før av.

(Og det gudebildet som Nebukadnesar fikk laget seg, det kan være et forhistorisk bilde på det som står om i Åp.kap. 13, vers 15, og som er beskrevet som et dyrebilde som alle folk må tilbe i endens tid. Og de som da ikke tilber dette bildet, de blir drept. Og det blir et verdensomspennende tiltak på samme måte som det som er beskrevet her, at alle folk, ætter og tungemål må tilbe Dyrebildet. Og jeg tror personlig at dette kommer til å ha noe med data å gjøre, for jeg tror at folk når dette skjer, må logge seg på datamaskinen sin med navnet til en viss person, eller hans merke, eller hans tall.

Og for å oppdatere litt, så var Nebukadnesar selv også hode i gull i det bilde som var omtalt i det forrige kapittelet, og som hadde noe med endetiden å gjøre. Og nå gjør han seg altså et gudebilde selv i gull som alle må tilbe, og som har samme om-mål som Tempelet i Jerusalem, og det kan således være et bilde på det Tempelet som Antikrist vil komme til å bygge seg i Jerusalem i endens tid) Og Dyret i endens tid får makt til å dåre folk i 42 måneder, mens Nebukadnesar hadde sine 42 år som konge, dersom også det kan være et bilde).

Obs! Kapitlet er forenklet i forhold til bibelteksten, og på slutten her er noen egne vurderinger med!

 

 

 

Når Herrens dom rammet Juda og Jerusalem, så ble Daniel og hans tre venner bortført til Babel!

PROFETEN DANIELS BOK, KAPITTEL 1 og 2.

Gud brukte altså Nebukadnesar til å utrette Herrens dom over Juda og Jerusalem, den gang jødene Daniel, Hananja, Misael og Asarja ble bortført til Babel!

For i det tredje året av kongedømmet til Jojakim i Juda, så kom Nebukadnesar, kongen i Babel, og han gjorde en herjeferd mot Jerusalem og kringsatte byen. Så ba han sin hirdmann Aspenas om å ta med seg noen Israels-sønner til Babel av de som kom fra adel og konge-ætt. Og i den forbindelse skulle han finne noen som var fine å se til, og som var lærenemme, og som også hadde gode evner, og som ellers var fulle av visdom. For når disse kom til Babel, så skulle de læres opp i kaldeisk skrift og tale. Og i tre år skulle de fostres opp med den beste kongematen og vinen, før de ble innsatt i tjeneste hos kongen.

Og fire av dem som nå ble tatt med var Daniel, Hananja, Misael og Asarja. Og kongens hirdmann forandret navnene deres til Beltsasar, Sadrak, Mesak og Abed- Nego.

Men Daniel nektet å gjøre seg uren ved å spise av den usunne kongematen, så Gud gjorde det slik at alle disse fire slapp å leve på slik kost. Og så fikk de en prøvetid på ti dager med å spise bare grønt, og å drikke vann, før de så ble undersøkt om de så friske og sunne ut. Og etter ti dager, så var disse fire Israels-sønnene både finere å se til, og i bedre form enn de som hadde levd på kongematen. Og Gud gav disse fire også kunnskap og forstand nok til å lære seg allslags skrift og tale. Og Gud gav Daniel visdom nok til å forstå seg på syner og drømmer.

Og da tre år var gått, så kunne ingen av de andre tjenerne måle seg med disse fire. For når kongen spurte dem ut om noe man måtte ha visdom til å forstå seg på, så var disse fire ti ganger visere enn runemesterne, åndemanerne og kaldeerne i landet. 

Og i det andre året av Nebukadnesars kongedømme, så hadde kongen drømmer om natten som satte uro i tankene hans, og han fikk ikke sove på grunn av dette. Og da sendte han først bud på vismennene sine og spurte dem ut om drømmene han hadde hatt, og så sa han at dersom de klarte å gjengi en drøm han hadde hatt, og også tyde den, så skulle de bli forsynt med fine gaver, og de skulle bli vist stor ære. Men om de ikke klarte noe av dette, så skulle de bli hugd i stykker, og husene deres skulle gjøres om til sørpe-hauger..

Men kaldeerne sa på arameisk to ganger til kongen at han først måtte forklare dem innholdet i drømmen, før de kunne tyde den. Men da svara kongen: «Nå vet jeg for visst at dere ønsker å vinne dere tid, og at dere er blitt enige om å fortelle kongen en løgn i håp om at tidene vil snu. (De snakket et annet språk for å drøye ut tiden). Men si meg nå hva det er jeg har drømt, og jeg vil med en gang forstå om dere kan tyde drømmen for meg.»

Men kaldeerne sa da til kongen:» Det finnes ikke et menneske på jorden som kan gi kongen dette svaret, for bare gudene kan fortelle ham noe sånt. Og disse bor ikke blant dødelige mennesker».

Men da ble kongen sint, og han sa at vismennene i Babel skulle drepes. Og slik lette de også etter Daniel og vennene hans. Men når de så fant Daniel, så kom han med et klokt ord til Arjok som hadde fått i oppdrag med kongen å drepe vismennene. For Daniel sa da til ham:» Gi meg en frist på å kunne tyde kongens drøm, for kongen kan ikke komme med et sånt strengt påbud, uten at man først får en frist på seg til å gi ham et svar?» .

Og Daniel ba nå de tre vennene sine om å be til himmelens Gud sammen med ham, om at Han i sin miskunnhet skulle hjelpe dem med å åpenbare hemmeligheten i kongens drøm, slik at de alle slapp å dø.

Og denne natten fikk Daniel vite løyndommen i kongens drøm, og han priset Herren sin Gud og sa:» Lovet være Guds navn, fra evighet til evighet. For visdommen og styrken hører Ham til, og Han lar tider og stunder bli omskiftet, og Han er den som innsetter og avsetter konger. Han gir de vise visdom, og de vettuge gir han enda mer vit. Og Herren er også den som åpenbarer dype og skjulte ting, og Han vet hva som er i mørkret, og hos Ham er lyset. Og jeg takker deg min fedres Gud for den visdommen og styrken som du nå har gitt meg, og for at Du har kunngjort for meg det som kongen ønsker å vite.»

Og Daniel gikk da inn til Arjok og sa til ham:» Drep ikke vismennene i Babel, men før meg inn til kongen så jeg kan tyde drømmen hans.

Og Arjok gikk da inn til kongen og sa:» Jeg har funnet en mann mellom de jødiske fangene som kan tyde drømmen for deg.» Og Daniel ble da hentet inn til kongen, som da sa til ham: «Løyndommen i drømmen din kan ingen vismann, stjerne-tyder eller åndemaner tyde for deg. For bare Gud i himmelen kan åpenbare sånne store ting. For Herren har nå latt kong Nebukadnesar få vite hva som skal skje i de siste dager på jorden.

Men for meg har løyndommen nå blitt åpenbart. Men dette har ikke skjedd meg fordi jeg er visere andre folk, men fordi kongen skulle få vite hva drømmen hans betydde, og fordi hans innerste tanker skulle bli åpenbart for ham. Og det jeg så, herre konge, i drømmen din, det var en stor billedstøtte som hadde en sterk glans i seg, og den virket skremmende når den stod der rett fremfor deg. Hodet på den var av fint gull, og brystet og armene var av sølv. Buken og underlivet var av kobber, mens leggene var av jern, og fotbladene og tærne var blandet med jern og leire.

Og mens du stod der og så på denne støtten, så ble en stein revet løs fra den, og den steinen krasa hele bildet, slik at det falt i grus. Og vinden bles det bort, slik at ikke dusten av det ble igjen, hverken av gullet, sølvet, kobberet, leiren eller jernet. Men steinen den ble til et stort fjell som fylte opp hele Jorden, for det var ikke med menneskehender denne steinen ble løsnet. (det var Gud selv som løsnet den, og den var av et guddommelig materiale)

Og slik vil jeg da tyde drømmen for deg, herre konge:» Det er du som er konge over kongene, den som Gud i himmelen har gitt riket, makten, styrken og æren. Og alle de steder der menneskene og dyrene har sine bosteder, dem har Gud gitt i dine hender, og han har gjort deg til herre over dem. Og hodet av gull i billedstøtten det er da du selv, herre konge. 

Men etter ditt rike (som er av gull), så vil det oppstå et rike som er ringere (sølv). Men det tredje riket som etterpå vil oppstå, det er av kobber, og det kommer til å råde over hele jorden. Men fotbladene og tærne på bildestøtten er blandet med jern og leire, og det betyr at riket både er sterkt og det er svakt samtidig, og at de i de dager vil blande seg med hverandre i giftermål. Men det vil ikke holde i lengden, for jern og leire holder ikke i hop.

Men så vil det også oppstå et fjerde rike. Og det er av jern. Og dette riket vil knuse alle de andre rikene, og det vil i all evighet ikke forgå, for det er Gud i himmelen som oppretter det. Og ingen andre får makt over det heller, for det er ikke med menneskehender at denne steinen ble løsnet fra bildet.

Men Gud i himmelen har på denne måten kunngjort for Nebukadnesar hva som skal skje langt frem i tid. Og dette skal stå fast!»

Men da la Nebudkadnesar seg på kne for Daniel, og han bød at det skulle ofres matoffer og røkelse til ham. Og så sa han:» Deres Gud er i sannhet en Gud som er over alle andre Guder, i og med at Han har kunnet åpenbare sånne store og skjulte ting for deg»

Og dermed gjorde kong Nebukadnesar Daniel til en stor mann, og han fikk også rike gaver av kongen. Så satte han ham til å styre hele Babelsfylket, og til å være over-forstander over vismennene der. Men Daniel ba kongen om å sette Sadrak, Mesak og Abed-Nego til å styre Babel-fylket, da han selv heller ønsket å bli værende i kongsgården.

(I 2. Kongebok, kapittel 24, får vi vite at Herren gav Nebukadnesar makt til å ødelegge Juda og Jerusalem, da folket der utførte grove synder og tilba avgudene. Men Gud bruker også Nebukadnesar nå i endetids-bildet sitt. For Nebukadnesar er altså hodet av gull i det bildet som Gud sier at skal representere de siste konger på jorden, før Herren selv oppretter sitt freds-rike.  For det står altså i kap.2, vers 34, at mens Nebukadnesar stod og så på dette skremmende bildet, det som inneholdt både gull (som representerte ham selv), sølv, kobber, jern og leire, så løsnet en stein fra bildet, og denne steinen var av et annet materiale enn selve bildet, og den ble ikke løsnet med menneskehender, for det var et guddommelig foretak. Og denne steinen fylte så opp hele Jorden og ble til et Guds-rike som i all evighet ikke skal forgå.

Men i og med at denne steinen løsnet fra alle disse tre rikene på en gang, så må disse tre egentlig være ett rike, men med tre forskjellige funksjoner. Og så tenker jeg at i og med at alle disse forskjellige materialene i bildet blir knust samtidig med at et Guds-rike blir opprettet, så må alt dette skje på tampen av endetiden på jorden, og det kan ikke være nå mens Nebukadnesar er konge.)

Obs! Kapitlene er forenklet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

Og Nehemias ba nå om at Herren ikke måtte stryke ut de gode gjerningene han hadde gjort for Herren sin Guds hus!

NEHEMIAS BOK, Kapittel 13.

Nehemias ba om at Herren ikke måtte stryke ut de gode gjerningene hans!

Så las de enda en gang fra Herrens Lovbok, og der fant de at ingen ammonitt eller moabitt noensinne kunne bli medlem av Guds menighet. For disse møtte ikke Israels barn med brød og vann i det de kom opp fra Egypt, og så leide seg også Bileam til å forbanne Israel (Men Moabitt-kvinnen Rut fikk være med i Israels forsamling, fordi hun var et forbilde på Jesu Kristi forsonings-verk og nåde. Og Ruts sønn Obed kom også med i ættelisten til Jesu far, Josef.)

Men nå måtte Nehemias etter avtale med kongen reise tilbake til Babel for en tid. Og dette var i det 32-ende året av kong Artaxerxes regjeringstid. Men han fikk lov til å reise tilbake til Jerusalem noe senere.

Men mens Nehemias oppholdt seg i Babel, så hadde Eljasib, presten, satt Tobias til å passe på mat-offeret, røkelsen og tienden av kornet, druesaften og oljen. Og dette var det som levittene og sangerne hadde rett på etter loven. Og senere når Nehemias kom tilbake, så oppdaget han dette, og han ble svært sint. Han jaget Tobias ut av Guds hus, og rommet der hvor han hadde oppholdt seg, ble renset før inventaret ble satt inn igjen (Vi ser at Tobias prøvde å ødelegge Guds Hus innen ifra, når det ikke lyktes ham å stoppe byggingen av muren rundt byen) Og Nehemias fikk også greie på at levittene og sangerne ikke hadde fått det som de hadde hatt rett på, og at de derfor hadde rømt fra jobbene sine i Tempelet.

Derfor ble det et stort "oppvask" mellom Nehemias og formennene i Jerusalem nå.

Og Israels forsamling steg nå på nytt inn til Guds hus med tienden av kornet, druesaften og oljen sin, mens Nehemias satte presten Selemja og den skriftlærde Sadok, sammen med levitten Pedaja til å ha tilsynet med opplagsrommet der hvor tienden ble samlet inn. Og Hanan, sønn av Sakkur Mattanjason hjalp dem med dette. For denne mannen hadde et godt rykte på seg for å være pålitelig. Og alle disse fordelte nå ut tienden og alt det andre som levittene og sangerne hadde rett på etter Loven.

Og Nehemias ba så til Herren og sa:" Husk på meg Herre, og stryk ikke ut de gode gjerningene som jeg har gjort for min Guds hus gjennom den tjenesten jeg har hatt for deg!"

Men så oppdaget Nehemias at folk hadde begynt å strø vinpressene sine på Sabbaten igjen, og at de førte kornbånd, druer, fikener og alle slags varer hjem til seg denne dagen. Og han så at folk fra Tyrus kom til Jerusalem og solgte fisk og allslags varer denne dagen. Men da ble han skikkelig sint på de stormennene som hadde gitt løyve til dette. Og han sa:" Hvorledes kan dere fare så stygt åt å vanhellige Sabbaten? Var det ikke fordi deres fedre for slik åt at Gud førte ulykke både over oss og byen vår? For dette blir jo det samme som at dere går inn for å øke sjansene for at Guds vrede på nytt rammer oss."

Og nå begynte Nehemias å stenge portene inn til Jerusalem kvelden før Sabbaten, og han åpnet dem ikke før Sabbaten var over. Men selgerne flokket seg likevel utenfor portene, både en og to ganger etter at Nehemias hadde begynt å stenge dem. Men da ble hans vrede skikkelig opptent, og han sa til dem:" Om dere en gang til gir dere til å stå utenfor portene kvelden før Sabbaten, så legger jeg hånd på dere!" Men da sluttet de å flokke seg utenfor portene kvelden før Sabbaten. Og Nehemias ba nå levittene om å rense seg og holde vakt der, slik at Sabbatsdagen kunne holdes hellig.

Og så ba Nehemias på nytt til Herren og sa:" Husk på meg Herre for den jobben jeg gjør, og miskunn deg over meg etter din store nåde!"

Men som om dette ikke skulle være nok for Nehemias nå, så oppdaget han at noen også hadde giftet seg igjen med kvinner fra Asdod, Ammon og Moab mens han selv hadde vært borte, og at halve barneflokken deres snakket Asdod-dialekt, eller det fremmede tungemålet til deres ektemaker. Og de kunne heller ikke snakke jødisk.

Men da ble Nehemias så sint at han forbannet de menneskene dette gjaldt, og han slo også noen av dem og rev dem i håret. Så lot han folket gjøre en avtale i Herrens navn, at de heretter ikke skulle gi sine døtre til de fremmede omkring dem, eller hente seg koner iblant dem. For slik forsyndet Salomo seg, enda Gud hadde ham så meget kjær og hadde innsatt ham til å være Israels konge. For de fremmede kvinnene som Salomo giftet seg med, de fikk ham til å synde imot Herren sin Gud." 

Men Nehemias skjøv også bort fra seg en av sønnene til Jojada, sønn av øverstepresten Eljasib, fordi han var blitt "måg" med Sanballat, horonitten (hadde blitt venn med) Og han ba deretter til Herren og sa:" Husk på disse folk, Herre, for alt det som de har gjort imot oss, og at de har vanæret prestedømmet og levitt-pakten."

Og Nehemias renset nå Guds hus for alt det som var fremmed der, og han gav prestene og levittene på nytt regler angående arbeidet deres. Så gav han ordre om hvorledes veden(brenselet) og førstegrøden til fastsatte tider skulle bringes inn til Guds hus. 

Og til slutt ba Nehemias til Herren sin Gud og sa:" Kom meg i hug, Herre, for alt det som jeg har gjort, og til regn meg alt dette til godes!"

(Og det samme vil jeg selv også si, nå når jeg har holdt på med dette i over fire år, for det har vært et enormt arbeid)

Obs! Kapitlene er forenklet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

JØDENE INNVIDDE NÅ JERUSALEMS MUR MED STOR GLEDE!

Nehemias bok, kapittel 12.

Og de innvidde Jerusalems mur med stor glede.

De som var høvdinger for prestene og sine brødre på Josva og Serubabel Sealtielsson sin tid var: Seraja, Jirmeja, Esras, Amarja, Malluk, Hattus, Sekanja, Rehum, Meremot, Iddo, Ginnetoi, Abia, Mijamin, Ma`adja, Bilga, Semaja Jojarib, Jedaja, Sallu, Amok, Hilkia, Jedaja. Mens levittene på den tiden var: Josva, Binnui, Kadmiel, Serebja, Juda, og Mattanja som styrte lovsangen. Men midt imot alle disse stod Bakbukja og Unno i sine tjenester for Gud.

Og ættelisten til Josva ble som følger: Josva fikk sønnen Jojakim, og Jojakim fikk sønnen Eljasib, og Eljasib fikk sønnen Jojada. Og Jojada fikk sønnen Jonatan, og Jonatan fikk sønnen Jaddua.

 Og på Jojakims tid var disse prestene høvdinger over sine egne ætter: For Meraja var høvding over Seraja-ætten, og Hananja var høvding over Jirmeja-ætten. Messullam var høvding over Esras sin ætt, og Johanan var høvding over Amarjas ætt. Jonatan var høvding over Meluki-ætten, og Josef var høvding over Sebanja-ætten. Adna var høvding over Harims-ætten, og Helkani var høvding over Merajots-ætten. Sakarias var høvding over Iddo-ætten, og Messullam var høvding over Ginnetons-ætten. Så var Sikri høvding over både Abia-ætten og Minjamins-ætten. Og over Moadja-ætten var det Piltai som var høvding. Og over Bilga-ætten var det Sammua som var høvding. Og over Semaja-ætten var det Jonatan som var høvding. Og over Jojaribs-ætten var det presten Mattenai som var høvding. Og over Jedaja-ætten var det Ussi som var høvding. Og Kallai var høvding over Sallai-ætten. Og så var Eber høvding over Amoks-ætten, mens Hasabj var høvding over Hilkia-ætten. Og Netanael var høvding over Jedaja-ætten. Og på den tiden da Eljasib, Jojada, Johanan og Jaddua levde, så ble ættehøvdingene til levittene oppskrevet, og likeens også prestene i Darius, perserkongen sin regjeringstid. Men ættehøvdingene til Levis barn ble også oppskrevet i krønikeboken, helt frem til Johanan Eljasibsons dager. Og levittenes høvdinger var som følger: Hasabja, Serebja og Josva Kadmielsson. Og deres brødre stod midt imot dem og sang Guds lov og pris, akkurat som David, gudsmannen i tidligere tider hadde gjort det.

Og Mattanja, Bakbukja, Obadja, Mesullam, Talmon og Akkub var dørvoktere. Og disse holdt vakt over lagerhusene innmed portene på den tiden da Jojakim, sønn av Josva Josadakkson og stattholderen Nehemias og presten Esras levde.

Og da Jerusalems mur skulle innvies, da hentet de levittene fra deres bosteder og inn til Jerusalem, for at de skulle komme og holde gledes-høytid med lovprisning, sang og spill, med cymbler, harper og citarer. Og sangerne kom fra de landsbyene hvor de hadde slått seg ned, slik som Netofa, Bet-Haggilgal, Geba, og Asmavet. Og når de alle hadde renset både seg selv, portene, og muren, da lot Nehemias noen av Juda-høvdingene stige opp på muren, der det ble ordnet med to lovsangs-kor og et festfølge. Og ett av lovsangskorene gikk da til høyre ovenfor muren og frem til Møkporten, med Hosaja og sju andre judahøvdinger bak seg (og navnene på disse sju kan leses i kap 12, vers 33 og 34). Og til slutt gikk noen prestesønner med lurene sine der, og deres navn var: Sakarja, sammen med sine åtte brødre (og navnene på disse kan leses i selve Bibelen, kap. 12, vers 35 og 36). Og så gikk Esras, presten, foran dem igjen. Og alle inntok de den spillestilen som David, gudsmannen, i tidligere hadde hatt. Og de gikk så over Kjeldeporten, og opp trappene til Davids-staden (Jerusalem) der hvor man stiger opp på muren ovenfor Davids hus. Og så gikk de videre til Vassporten i øst.

Og det andre lovsangs-koret gikk altså i motsatt retning ovenfor muren, og så frem til Omnstårnet, og til den brede muren. Men så gikk det videre også gjennom Efrai`msporten, Gamleporten, Fiskeporten og frem om Hananeltårnet, Meatårnet og Saueporten, og det nådde Fengselsporten til slutt, der hvor begge lovsangs-korene stilte seg opp i lag innmed Guds Hus. Og Nehemias og halve flokken av formenn stod da sammen med alle disse, mens femten prester stod klare med lurene sine. Og Jisrahja ledet musikken (Og navnene til disse kan leses i Bibelen i kapittel 12, vers 41 og 42).Og folk bar nå frem store offergaver til Guds hus, og gledesropene deres hørtes på lang, lang avstand.

Og samme dag ble noen tilsatt av dem som skulle ha tilsyn med opplagsrommene der hvor de hellige gavene skulle oppbevares, og der førstegrøden og tienden skulle samles inn. Og folket gledde seg over prestenes innsats, og de passet på at alt ble gjort på riktig måte når det gjaldt gudstjenesten og renselsesritualene. Og sangerne og dørvokterne passet jobben sin også, og de gjorde slik som David og Salomo i tidligere tider hadde sagt at de skulle gjøre det. Og i gammel tid, slik som i Davids og Asafs tid, så fantes det også sangledere, og det ble også den gang sunget lovsanger og takkesanger til Gud. 

Og i Serubabel og Nehemias tid så fikk sangerne og dørvoktere alt det som de hadde rett på, mens folket gikk til levittene med de hellige gavene sine. Og levittene gikk så til Arons etterkommere med sine gaver.

Obs. Som før er kapitlet forenklet i forhold til selve Bibelen!

OG ISRAELS BARN GJØR NÅ EN PAKT MED HERREN DERES GUD!

 

Nehemias bok, kapittel 10 og 11.

Israels barn gjør en pakt med Herren deres Gud!

Israels barn gjorde nå en pakt med Herren deres Gud, og de skrev den opp i en bok og satte inn-seil (stempel) på den!  Og både høvdingene, levittene og prestene skrev under på pakten. Og først ute var: Nehemias, Hakaljas sønn, han som var stattholder (han som skrev denne boken). Og etterpå kom Sedekias (Sidkia) og skrev under pakten.

Men prestene skrev også under, og de ble oppdelte i grupper på tre. Først var det Seraja, Asarja, og Jirmeja som skrev under. Så var det Pashur, Aarja og Malkia. Og etterpå var det Hattus, Sebanja, og Malluk. Og så var det Harim, Meremot og Obadja. Og det var Daniel, Ginneton og Baruk. Og så kom Messullam, Abia og Mijamin. Og til slutt kom Ma`asja, Bilgai, og Semaja og skrev under pakten.

Og av levittene så var det Josva Asanjason og Binnui av Hendads-ætten som skrev under denne pakten. Men også Kadmiel og hans brødre, Sebanja, Hodia, Kelita, Pelaja, Hanan, Mika, Rehob, Hasabja, Sakkur, Serabja, Sebanja, Hodia, Bani, og Beninu kom og skrev under pakten.

Og av høvdingene til folket, så var det Paros, Pahat-Moab, Elam, Sattu og Bani som skrev under pakten først, mens de andre ble oppdelte i grupper på tre. Og da var det Bunni, Asgad og Bebai som skrev under.. Så var det Adonja, Bigvai og Adin. Deretter Ater, Hiskia og Assur. Og så var det Hodia, Hasum og Besai. Deretter kom Harif, Anatot og Nobai og skrev under. Og det var Magpias, Mesullam og Hesir. Og det var Mesesabel, Sadok, og Jaddua. Og det var Pelatja, Hanan og Anaja. Deretter var det Hosea, Hananja og Hasub. Og så kom Hallohes, Pilha og Sobek og skrev under. Dernest kom Rehum, Hasabna og Ma`aseja og skrev under. Og Akia, Hanan og Aanan skrev så unde pakten. Til slutt var det Malluk, Harim og Ba`ana som skrev under pakten. Og nå hadde folket skilt seg av med de fremmede folkene i landet sitt, og de holdt seg til sine egne ætter.

Og Israels barn hadde altså nå gjort en dyr ed på at de ville følge Herrens lov, den som var gitt dem ved Moses, Herrens tjener. Og gjennom denne eden de hadde gitt til Herren nå, så fikk de ikke lov til å gi sine døtre til de fremmede i landet, og heller ikke ta noen av deres døtre til koner for sine sønner. Og de fikk ikke lov til å kjøpe noen varer på en høytid eller på Sabbaten. Og hvert sjuende år skulle de la jordene sin hvile, og de skulle ettergi all skyld dette året. Men de fattige kunne dette året få lov til å gjøre seg nytte av jorden deres, derom de trengte det (2. Mos.23:11). Og år om anna (enkelte år?) skulle de gi tredjeparten av en shekel til tjenesten inne i Guds hus av det som skulle brukes til skuebrød og det daglige brennofferet og matofferet. Men disse pengene kunne også brukes til takkeoffer og syndeoffer når det var til soning for Israels barn. Og noe av det måtte gjemmes til Sabbatene og andre høytider. For det måtte aldri mangle noe til arbeidet inne i Guds Hus.

Og de kastet lodd om hvorledes ættene deres fra år til år, og til faste tider skulle føre veden(brenselet) inn til brennfanget på Guds alter, slik som det var foreskrevet dem i Lovboken. Og hvert år tok de på seg å bære frem all førstegrøden av jorden sin til presten, sammen med de første modne fruktene av trea sine. Og de bar likeens frem til presten alt det førstefødte av deres sønner og husdyr, og også førstegrøden av mel-deigen, mosten og oljen (For at presten skulle velsigne det).

Og Israels barn skulle gi tienden av åkerjorden sin til levittene, for disse hadde fått jobben med å innkreve tiendedelen av jordbruks-byene deres. Og en prest fra Arons slekt skulle hjelpe levittene med innkrevingen. Men levittene selv måtte også gi tiende til Guds forrådshus ut ifra de gavene de selv hadde fått fra folket. For ingen slapp unna å bringe den hellige offergaven sin inn til Guds hus, da Herrens hus ikke måtte vanskjøttes på noen måte.

Og høvdingene hadde først fått tildelt sine bosteder i Jerusalem, mens resten av folket hadde kastet lodd om hvor de skulle bosette seg i Israel. Men hver tiende familie fikk tilbud om å bo i den hellige byen Jerusalem, mens resten måtte bosette seg andre steder i Israel.

Og de av Judas barn som fikk sine bosteder i Jerusalem, de står oppførte her med sine navn. Men de er så mange at jeg overlater til dere selv å lese dem i kapittel 11 i Nehemias bok i Bibelen. Men antallet kan jeg nevne her. Og da var det Peres sønner som talte 468 mektige menn. Og det var Benjamins sønner som talte 928, mens Joel, Sikris sønn var deres formann. Og Juda, Hassenuas sønn ble nå byens nest øverste sjef. Og av prestene så var det Jedaja Jojaribsson og Jakin som ble boende i Jerusalem, mens 822 av brødre deres hadde fått tjenesten sin inne i Guds Hus. Og Seraja, Hilkias sønn, ble byens forstander, mens Adaja, sønn av Jehoram, men også sammen med hans brødre av ættehøvdingene talte de 242 mann. Og mange andre svært dugende menn talte 128 mann, og de fikk en formann som hette Sabdiel, Haggedolims sønn.

Og de levittene som ble boende i Jerusalem var som følger: Semaja, Sabbetai og Josabad som også stod for utearbeidet ved Guds hus. Og Mattanja, Mikas sønn ble leder for lovsangen under bønnen, og nest etter ham kom Bakbukja og Abda for å lede lovsangen. Og sangeren Ussi fra Asafs ætt ble levittene sin leder i Jerusalem. Og alle de levittene som fikk bo i den hellige byen Jerusalem, de talte 284 menn. Og dørvokterne talte 172 menn.

Men i Ofel bodde det også tempel-tjenere. Og der var det Siha og Gispa som var deres ledere. Og en som hette Petahja, Mesesabels sønn, gikk kongen til hånden i alle saker som gjaldt folket der. Men både prester, levitter og andre bodde nå rundt omkring i Juda, hver på sin egen arvedel.

Og Judas ætt hadde nå fått sine bosteder i Kirjat-Arba, Dibon, Jekabse`el, Jesua, Molada, Bet-Pelet, Hasar-Sual, Be`erseba, Siklag, Mekona, En-Rimmon, Sora, Jarmut, Sanoah, Adullam, Lakis og Aseka, med tilhørende områder, men også i det området som strakte seg fra Be`erseba til Hinnomsdalen hadde Judas ætt slått seg ned. 

Og Benjamins ætt hadde fått sine bosteder ved Geba, slik som i Mikmas, Aja og Betel og nærliggende områder. Og noen av Israels barn hadde også bosatt seg i Anatot, Nob, Ananja, Hasor, Rama, Gitta`im, Hadid, Sebo`im, Neballat, Lod, Ono og Timbremannsdalen.  Og når den sjuende måneden hadde kommet, da hadde alle Israels barn fått sine bosteder tildelt. (Nehemias, kapittel 7, vers 73)

Obs! Kapitlene er forenklet i forhold til selve bibelteksten.

 

 

 

OG ISRAELS BARN INNVIER SEG TIL HERREN!

 

Nehemias bok, kapittel 8 og 9.

Israels barn innvier seg til Herren!

Og så samlet Israels barn seg som en mann oppe på torget, fremfor Vassporten. Og Esras, den skriftlærde, hentet da Herrens bok, den som Moseloven var skrevet i, og som Gud hadde gitt til Israels barn. Og alt folket reiste seg i det Esras åpnet denne boken mens han stod oppe på en høy tram. Og slik stod han og las fra morgenen av, og til midt på dagen. Og ved hans høyre side stod Mattitja, Sema, Anaja, Uria, Hilkia og Ma`aseja. Og ved hans venstre side stod Pedaja, Misael, Malkia, Hasum, Hasbaddana, Sakarja og Messulam. Og dette var den første dagen, i den sjuende måneden etter at de hadde kommet hjem til Jerusalem.

Og Esras priset Herren, mens folket svarte ham med opp-rakte hender og sa: Amen, amen. Og de la seg på kne for Herren! Men også noen levitter las fra Lovboken. Og disse var: Josva, Bani, Serebja, Jamin, Akkub,Sabbetai, Hodia, Ma`asetja, Kelita, Asarja, Josabad, Hanan, Pelaja. Og folket gråt mens de hørte det som ble opplest for dem.

Og stattholderen Nehemias, sammen med presten Esras og noen andre sa til folket:" Denne dagen er helget Herren deres Gud, og derfor skal dere ikke sørge eller gråte, men la gleden i Herren være deres styrke. For nå kan dere gå hjem og spise og drikke av de gode rettene deres, men husk å gi noe til de fattige av det." Og folket gjorde som det ble sagt til dem.

Og dagen etter dette, da samlet ætte- høvdingene, prestene og levittene seg hos Esras, og de studerte Moseloven sammen. Og der fant de at de skulle bo i løvhytter på høytiden deres i den sjuende måneden. Og nå måtte de kunngjøre dette i alle byene, slik at folket kunne gå av sted og hente seg løv av plantede og ville oljetrær, og av myrt og palmer. Og de skulle så lage seg hytter, slik det var foreskrevet for dem. Og da hentet de seg løv, og de gjorde seg hytter, hver på sitt tak og tun, og i forgårdene inne i Guds Hus, og ved Vassporten og Efra`ims-porten. (Vi ser at Gud var nøyaktig når det gjaldt tidspunktet for når Israels barn skulle være ferdige med muren, så de kunne feire løvhyttefesten straks etterpå. Og denne festen feires da den dag i dag i Israel hvert eneste år).

Derfor gjorde nå alle som var kommet hjem til Jerusalem seg løv-hytter å bo i disse 7 dagene mens festen varte. Og ingen hadde gjort dette siden på Josva Nuns sønns tid. Og nå las de opp fra Lovboken, og gleden var stor iblant dem. Og på den åttende dagen da avsluttet de festen med en hellig høytidssamling, slik det var foreskrevet for dem.

Og da de var kommet til den fire og tjuende dagen, så samlet Israels barn seg og fastet, og de kledde seg i sekk og la mold på sine hoder. Og de skilte seg av med de fremmede iblant dem, og sanna syndene til sine forfedre. Og en fjerdepart av dagen ble de stående og bare lytte til det som ble lest opp for dem, mens resten av dagen skriftet de og ba til Herren! Og Josva, Bani, Kadmiel, Sebanja, Bunni, Serebja, Bani og Kenani steg da opp på trammen og ropte til Herren deres Gud med høy røst. Mens også levittene Josva, Kadmiel, Bani, Hasabneja, Serebja, Hodia, Sebanja og Patahja priset Herren og sa:" Reis dere nå opp og pris Herren deres Gud fra evighet til evighet, for Hans navn er opphøyet over all lov og pris, og Han er den eneste Gud. Han skapte himlene, himle-himlene, og hele deres Himmelhær, men også jorden og alt som er på den. Men Herren skapte også havet og alt som er i det. Og Han er den som holder liv i alt, mens Himmelens Himmelhær tilber Ham (Guds Engler)! 

Og Du Herre, Du valgte deg ut Abram og hentet ham ut fra Ur i Kaldea. Og Du gav ham navnet Abraham, fordi Du så at hjertet hans var trofast imot deg. Og så gjorde Du en pakt med ham, og sa at hans ætt skulle få det landet som kana`anittene, hetittene, amorittene, ferisittene, jebusittene og girgasittene eide. Og Du var rettferdig og holdt lovnaden din! Så hørte Du ropet fra våre forfedre mens de var i Egypt, og mens de oppholdt seg ved Rødehavet også. Og da kløyvde havet seg i to og de gikk tørrskodd over, mens deres fiender omkom i vannmassene. Og uendelig mange tegn og under gjorde Du, Herre, foran øynene til Farao og folket hans!

Og i ørkenen ledet du Israel ved en sky-stolpe om dagen, og ved en ild-stolpe om natten, slik at de ikke skulle gå i feil retning. Og du steg ned på Sinai-fjellet og talte til dem ved Moses. Og Du gav dem trygge og gode lover og regler. Så kunngjorde du for dem den hellige Sabbaten, og Du gav dem brød direkte fra himmelen(manna). Så lot Du vann komme rennende ut fra berget når de tørstet. Og med hånden i været, så sverget Du dem Løfteslandet (Israel)!

Men det var et hårdnakket folk du hadde med å gjøre, for de glemte fort både loven og alle de mektige gjerningene dine. Og de holdt seg i stedet til trelldom.

Men siden Du er en nådig Gud, både tålmodig og hjertemild, så slapp du dem ikke en gang ifra deg da de spottet deg med å støpe seg en kalv og sa:" Dette er din Gud Israel, Han som førte deg opp fra Egypt." Men siden din miskunnhet er stor, så rettleder Du dem fremdeles ved Din gode Ånd.

Og i førti år sørget du for dem i ødemarken, slik at de aldri manglet noe. For klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres ble ikke opphovnet av den lange ørkenvandringen. Og Du gav dem land og folk i deres vold, blant annet så gav du dem landet til Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Basan. Og Israels barn ble til slutt så mange som stjernene på himmelen, og de inntok det landet som du lovet dem. For Du ydmykte kana`anittene i kne, av både konger og folk, i det Du gav dem landet Israel i vold (makt). Ja, faste byer, grøderike jorder og hus, det gav Du til Israels barn. Ferdige brønner, vinhager, oljetrær og aldetrær, det gav du dem også. Og de åt og drakk og ble mette på grunn av din godhet, Herre. Og de fikk mange gode og glade dager i landet sitt!

Men på nytt og på nytt så slo de seg vrange imot deg, og de kastet Loven bak sin rygg. Og de spottet og drepte profetene som advarte dem også, slik at Du til slutt måtte sende dem i fiendevold (fiender fikk makt over dem). Og fiendene trengte seg da hardt innpå dem. Men når de i sin trengsel ropte på deg igjen, så hørte du dem fra din himmel, og du sendte dem frelsere som reddet dem, slik at de på nytt fikk fred og ro i landet sitt. Men når freden ble langvarig for dem, så startet de opp igjen med alt det som du mislikte, og Du straffet dem på nytt og på nytt. 

Du hadde tålmodighet med dem og advarte dem ved din Ånd gjennom profetene. Men folket ditt trosset også profetene dine, så Du på nytt måtte sende folket ditt i fiendevold. Men ved din store nåde, så gjorde du heller ikke da helt ende på dem, selv om det ikke var så rent lite de måtte tåle i Assyrerkongens tid. Men det ble da likevel gjort med dem etter deres misgjerninger, for verken folket eller styresmaktene lystret den gang Deg, Herre.

Men før de ble sendt i eksil til Babel, så bodde de i landet sitt, og Du unte dem mye godt. Du gav dem rådevelde over det vide og grøderike landet de hadde fått av Deg (hele området i Judea og Samaria (Palestina). Men folket ditt vendte seg til trelldom, og de syndet imot Deg. Så derfor føder nå det grøderike landet deres fremmede konger som råder over Israels barn etter sitt eget for godt befinnende, og vi er slik kommet i stor nød".

Obs! Kapitlene er forenklet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

 

 

SLEKTS-BOKEN TIL DE JØDENE SOM HADDE KOMMET HJEM TIL JERUSALEM!

Nehemias bok, kapittel 7. 

Slekts-boken til de jødene som nå hadde vandret hjem.

Og Nehemias gjorde til slutt ferdig dør- portene til muren, og han tilsatte dørvoktere. Og levittene og sangerne ble nå innsatt i sine stillinger ved Tempelet. Og Nehemias satte Hanani, sin egen bror, til å styre i Jerusalem by, sammen med Hananja, borghøvdingen, for han var en troverdig og gudelig mann. Og Nehemias sa nå til disse to: "Portene i Jerusalem må ikke åpnes før midt på dagen, og dørvokterne må stå der til dørene stenges og låses om kvelden".  Og Nehemias satte også vakthold utenfor sitt eget hus. Men ennå var byen tynt befolket i Jerusalem.

Men Gud minnet Nehemias på at han skulle samle stormennene, forstanderne og folket, for å skrive opp navnene deres i ætte-listen (Slektsboken). Derfor tok han frem den boken som de andre før ham hadde skrevet navnene sine i. Og alle som der ikke var oppskrevet, de fikk sitt navn oppskrevet der. Og dette gjaldt også de som kom hjem sammen med Serubabel, Josva, Nehemias, Asarja, Ra`amja, Nahamani, Mordekai, Bilsan, Misperet, Bigvai, Nehum og Ba`ana.  (Jeg skriver navnene deres, men ikke antallet til hver ætt. Dere får lese dem selv i kapittel 7).

Og det var først Paros sønner, så Sefatas sønner, så Arahs sønner og også Pahats sønner, de som var etterkommere etter Josva og Joab. Og det var Elams sønner, Sattus sønner, Sakkais sønner, Binnuis sønner, Bebais sønner, Asgads sønner, Adonikams sønner, Bigvais sønner, Adins sønner, Aters sønner av Esekias sin ætt. Og det var Hasums sønner, Besais sønner, Harifs sønner og Gibeons-sønnene. Og så var det Betlehems- og Nefotas mennene, og det var også Anatots menn, og Bet-Asmavets mennene. Og så var det mennene fra Kirjat-Jearim, Kefira og Be`erot. Og det var mennene fra Rama og Geba, og mennene fra Betel og Ai. Og det var Mikmas-mennene, og mennene fra det andre Nebo. Og det var de mennene som stammet fra den andre Elam, og så Harims sønnene, og også mennene fra Jeriko. Til slutt var det mennene som kom fra Lod, Hadid og Ono. Og til slutt Sena`as sønnene.

Og av prestene så var det Jedajas sønner av Josva sin ætt. Og det var Immers sønnene og Pashurs sønnene og Harims sønnene. Og av levittene var det Hodevas sønner av Kadmiels ætt, de som stammet fra Josva. Og av sangerne var det Asafs sønner. Og av dørvokterne så var det Sallums sønner, Aters sønner, Talmons sønner, Akkubs sønner, Hatitas sønner, og Sobais sønner. Og av tempeltjenerne så var det Sihas sønner, Hasufas sønner, Tabbaots sønner, Keros sønner, Sias sønner, Padons sønner, Lebanas sønner, Hagabas sønner, Salmais sønner, Hanans sønner, Giddels sønner, Gahars sønner, Reajas sønner, Resins sønner, Nekodas sønner, Gessams sønner, Ussas sønner, Paseahs sønner, Besais sønner, Me`unims sønner, Nefussims sønner, Bakbuks sønner, Hakufas sønner, Harhurs sønner, Baslits sønner, Mehidas sønner, Harsas sønner, Barkos sønner, Siseras sønner, Tamahs sønner, Nesiahs sønner. Og til slutt Hatifas sønner.

Og så var det også etterkommere etter Salomos tjenere, og de var 392 menn i alt. Og de kom da fra disse slektene: Sotais sønner, Soferets sønner, Peridas sønner, Ja`alas sønner, Darkons sønner, Giddels sønner, Sefatjas sønner, Hattils sønner, Pokeret-Hasseba`ims sønnene, og til slutt Amons- sønnene.

Men der var også noen som ikke kunne gjøre rede for sitt opphav. Og det var Delajas sønner, Tobias sønner, og Nekodas -sønnene. Og disse talte 642 menn i alt. Og av prestene som ikke kunne gjøre rede for sitt opphav, så var det Hobajas sønner, Hakkos sønner, og sønnene til en som hadde tatt en av døtrene til Barsillai fra Gilead til kone, og på den måten fått navn etter hennes slekt. Men alle disse ble ikke holdt uverdige nok, og de utestengt fra presteembetet. Og så kunne de heller ikke spise av noe av det som var høyhellig, før en prest som hadde urim og tummim hadde steget frem og gitt dem råd angående dette.

Og tallet på alle Israels barn som nå hadde kommet hjem til Jerusalem, de var 42 360, utenom tjenerne og tjenestejentene. For bare disse talte 7 337. Og i tillegg kom der også 245 sangere som ikke hadde fått sine navn oppskrevet i slekts-boken. (Men kvinner og barn var altså ikke tatt med, ser det ut til, så tallet ble egentlig adskillig høyere)

Og Israels barn hadde fått med seg 736 hester, 245 muldyr, 435 kameler og 6720 asen fra Babel.

Og ættehøvdingene kom til Tempelet med gaver. Og noen la da 20 000 gull-darikar og 2 200 sølvminer ned i arbeids-kassen der. Og landshøvdingene kom også med 1000 gull-darikar, 50 skåler og 530 prestekjoler. Og andre kom med 20 000 gull-darikar, 2000 sølvminer og 67 prestekjoler til Tempelet. 

 

Obs. Kapitlet er forenklet i forhold til selve Bibelen, og her er noen egne vurderinger med

 

 

 

OG PROBLEMENE TÅRNET SEG OPP FOR NEHEMIAS!

 

Nehemias bok, kapittel 5 og 6, 

Det viktige arbeidet som Nehemias gjorde i Jerusalem, det fikk stor motstand! 

Men problemene tårnet seg opp for Nehemias, for nå oppstod det også en uenighet mellom jødene, da de rike hadde utnyttet de fattige. Og noen kom til Nehemias og klaget sin nød over dette. Men da ble Nehemias brennende harm, og han sa til stormennene og forstanderne: " Krever dere virkelig rente av brødrene deres, slik at de må selge seg selv til oss, nå etter at vi har kjøpt de av dem tilbake som var solgt til hedningene?"

Men dette klarte disse ikke å svare på. Likevel mente de fleste av dem at alle burde ha ærefrykt for Herren sin Gud i sin livsførsel, slik at ikke hedningene, deres fiender, fikk grunn til å spotte. Og Nehemias sa da: "Om det nå skulle være sånn at jeg selv eller brødrene mine har lånt bort penger eller korn til noen, så bør vi slette denne gjelden, og også renten av dette bør slettes, slik at disse får råd til å drive sine åkrer, vinhager, og oljehager, og å holde sine hus." Og da svarte de alle:" Vi skal slette all gjeld, uten vederlag." Og Nehemias kalte da sammen prestene, og han lot dem gjøre en ed på at dette hadde blitt vedtatt. Og han ristet lommen på kjolen sin tom og sa:" Slik skal det gå med hver den som ikke holder det som nå er blitt vedtatt, for da skal Gud riste ham ut av huset og eiendommen sin. Ja, like ut- av- ristet og tom som lommen min nå er, det skal den personen da bli". Og folket svarte Amen til dette, og de priset Herren. Og så holdt de seg etter det som hadde blitt vedtatt.

Og Nehemias sa at fra den dagen han selv ble landshøvding i Juda. Altså fra det tjuende året, til det to og trettiende året av kongedømmet til Artaxerxes. Det kongedømmet som altså varte i 12 år (år 445 til 433 f. Kr.) så benyttet han seg ikke av den kosten(maten) som landshøvdingene hadde rett på. Men det hadde derimot de som var landshøvdinger før ham gjort, og de hadde også tynget folket med avgifter, både når det gjaldt brød og vin, og senere også med førti sekel sølv i avgift. Ja, til og med tjenerne deres hadde spilt mestere over folket den gangen. (Nehemias skrev altså ikke denne boken før etter at han var ferdig som stattholder i Juda, og etter at muren var ferdigbygget.) 

Men Nehemias hadde respekt for Herren, så han ville ikke oppføre seg slik som disse hadde gjort! For selv om han hadde ansvaret for byggingen av muren, så kjøpte han og tjenerne hans seg ikke jordflekker der. Og Nehemias bød til seg 150 mann av jødene og forstanderne, og også noen av hedningene, og de åt ved bordet hans hver eneste dag. Og i den forbindelse ble det tillaget en okse og seks utvalgte sauer og fugler som han selv kostet. Og hver tiende dag kostet Nehemias all slags vin til folket, fordi han hadde omsorg for dem, og fordi han også var klar over at arbeidet med muren hadde tæret hardt på dem.

Men til Herren sa Nehemias det slik:" Min Gud, kom meg i hug, og til regn meg alt dette til godes!"

Men da Sanballat, Tobias, og en araber som hette Gesem, m. flere, oppdaget at Nehemias var ferdig med å restaurere muren rundt Jerusalem, og dette, uten at det var noen sprekker i den, så sendte Sanballat og Gesem bud på Nehemias og sa: "Kom og møt oss i en av landsbyene i Onodalen!" Men Nehemias visste med en gang at de hadde onde hensikter, så derfor sendte han dette svaret tilbake til dem:" Jeg er forhindret i å møte dere, for jeg står midt oppe i et viktig arbeid."

Men disse folk ville ikke gi seg, så de prøvde fem ganger med den samme beskjeden til Nehemias. Og den femte gangen kom beskjeden gjennom et åpent brev gjennom Sanballats tjener. Og i dette brevet stod det:" Det går nå rykter blant folket her, og dette sier også Gasmu, at du og jødene har planer om å gjøre opprør, og at det er derfor du har restaurert muren rundt Jerusalem. Og så har noen profeter i Jerusalem også utropt deg til å bli konge over Juda har vi hørt. Men før kongen vår får vite om dette, så er det best at du kommer og møter oss, og at du samråder deg med oss om disse planene dine."

 Men da gav Nehemias dette svaret tilbake til Sanballat:" Det som du nå sier, det er bare noe tull som du selv har funnet på!"

Men skremslene slo stadig inn mot Nehemias. For disse folk hadde til hensikt å få jødene til å miste motet fullstendig. Men Nehemias ba til Herren om at han måtte få stor visdom fra Herren, og mye kraft til å klare det som han nå stod oppe i!

 Og så hendte det en dag at Nehemias gikk inn til Semaja, sønn til Delaja Mehetabelsson. Og Semaja sa da til ham:" La oss gå sammen inn i Guds hus, innerst i Tempelet, og der skal vi stenge døren etter oss, for fiendene dine har tenkt seg til å drepe deg i natt." Men da svarte Nehemias:" Skulle en mann som meg rømme bort, eller behøve å gjemme meg i Tempelet? Nei, dette går jeg ikke med på! "For Nehemias visste med seg selv at dette slett ikke kom fra Herren, men at det bare var noe tull som Tobias og Sanballat hadde leiet denne mannen til å formidle. Han visste at disse bare hadde til hensikt å skremme ham til å adlyde noen, slik at han selv skulle forsynde seg mot Herren, for det ville da i neste omgang åpne opp for rykter, spott og skam over ham selv.

Derfor ba Nehemias til Herren og sa:" Jeg håper, Herre, at du kommer Tobias og Sanballat i hug for disse deres misgjerninger. Men kom også Nojada, profetkvinnen i hug, sammen de andre som har prøvd seg på å skremme meg." (fiendene deres hadde den gang ikke media som støttet dem slik som nå, men utspekulerte metoder ble likevel brukt, for om mulig å klare å knekke jødene)

Likevel stod Jerusalems mur ferdig bygget på den fem og tjuende dagen i elul måned. Og da hadde Israels barn arbeidet på den i 52 dager. (Jeg kjenner ikke jødenes to kalendere, så jeg vet ikke hvilken måned dette blir for oss). 

Men da Nehemias sine uvenner, og Israels naboer fikk greie på at muren stod ferdig bygget, og at den ikke hadde noen sprekker i seg, så minket de i egne øyne, og de forstod at det var med Herrens hjelp at dette verket var blitt utført! 

Men brevene fortsatte likevel enda en stund å veksle mellom Tobias, amonnitten, og stormennene i Juda, angående muren. Og Tobias som etter hvert ble svigersønn til Sekanja Arahsson, han fikk familien sin med på å motarbeide jødene. Og Tobias sin sønn, Johanan, ble også nå gift med datteren til Mesullam Berekjason (en som hjalp til med muren) Og begge disse familiene samarbeidet om å plage Nehemias. Og skremsel-brevene fra Tobias til Nehemias fortsatte derfor i lang, lang tid fremover.

Obs! Kapitlene er forenklet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

MEN SLIK GIKK DET TIL MENS DE BYGDE PÅ MUREN!

Nehemias bok, kapittel 4.

Og slik gikk det til mens de bygde på muren.

Men da horonitten Sanballat fikk greie på at jødene hadde begynt å restaurere muren rundt Jerusalem, så ble han rasende sint og spottet jødene. Så sa han til brødrene sine i Samaria ( Vestbredden) og til stridsfolket sitt: " Hva har de vesale jødene nå gått i gang med, og har de egentlig lov til dette? Skal de kanskje bære frem offer eller noe? Men i den byen er jo steinene fra grushaugene nedbrent for lenge siden, så vi får se hvor lenge de holder ut med dette." Og Tobias, amonitten svarte ham:" La dem bare bygge, for om en rev hopper opp på den muren, så kommer den til å ramle ned."

Men Nehemias ba til Herren og sa" Hør vår Gud, hvordan vi blir behandlet, og gjør det nå slik at disse mennenes spott kommer tilbake på selv, og la dem bli hærtatt og må sitte som fanger i et annet land de også. Gjem ikke på deres misgjerning Herre, og stryk ikke ut deres synder for ditt Åsyn, for de har gått hen og krenket Deg, Herre, mens bygningsmennene hørte det." (Gud selv bestemte jo at jødene skulle returnere til Jerusalem og restaurere byen sin) Så derfor fortsatte Israels barn med byggingen av muren, helt til den halve høyden var ferdigbygget. Og arbeidsfolket var da ved godt mot.

Men når Sandballat, horonitten, og Tobias ammonitten, sammen med enda flere ammonitter og arabere, og også Asdods menn (den gang filistere, nå Palestinere) oppdaget at Israels barn hadde kommet godt i gang med byggevirksomheten sin, så ble de brennende harme og slo seg sammen imot dem.  Og de truet til og med å gå til krig mot Jerusalem, for å forstyrre arbeidet deres (og sammenlign dette med dagens rakett-oppskytninger).

Men da måtte Nehemias påkalle Herrens hjelp, og han satte opp vakter både dag og natt for å beskytte seg selv og arbeiderne. Men arbeiderne hans ble også oppgitt og sa: " Makten minker hos bærerne, og grushaugene er blitt for store for oss, så vi orker rett og slett ikke å bygge noe mer."

Men da rådslo deres uvenner seg sammen og sa: " De må ikke oppdage oss før vi plutselig står midt mellom dem og hugger dem ned. For byggevirksomheten deres må absolutt stanses, og det må skje øyeblikkelig."

Og de jødene som bodde like ved der hvor den største trusselen kom fra, de ba nå Nehemias om beskyttelse. Og Nehemias lot da noen holde ekstra vakt akkurat der. Og de hadde sine buer, sverd og spyd med seg. Og mens de stod slik og voktet folket, så steg Nehemias frem og ba stormennene, forstanderne og folket om ikke å få panikk, men sette sin lit til Herren, Den Store og Mektige fortsatt. For de måtte bare fortsette å kjempe for sine slekters rettigheter," sa han! Men på grunn av det vaktholdet som Nehemias nå hadde ordnet med, så forstod deres fiender at de hadde avslørt dem, og de så også hvordan Gud var med dem og berget dem. Likevel kunne bare halvparten av Israels barn klare å jobbe med muren nå, for den andre halvparten måtte verne arbeiderne med spyd, skjold, buer og brynjer.

Men til slutt ble det slik at også den andre halvparten av Israels barn måtte ha sine sverd klare i sliren sin. Så med den ene hånden arbeidet da disse på muren, og med den andre hånden måtte de verge seg mot fiendene.

Likevel stod lurblåseren klare ved Nehemias sin side når han gav denne beskjeden til stormennene, forstanderne og de andre: " Arbeidet vårt er drygt og vidt omspennende, og vi er nå blitt spredt fra hverandre. Men når luren ljomer, da skal vi likevel prøve å samles. For Gud vil stride for oss selv om vi av og til må samles."

Og slik fortsatte Israels barn arbeidet sitt ved muren. Men fra den tidlige morgen og til den sene kveld, så måtte de stå klare med sine spyd og skjold mens de arbeidet på muren, for de måtte samtidig verne seg mot fiender. Og Nehemias hadde måttet få noen også til å holde vakt om natten.  Og på den måten kom arbeidsfolket aldri ut av klærne sine, verken dag eller natt. Og dette gjaldt både Nehemias selv, og svært mange av det andre vaktmannskapet hans. 

(Ja, slik var tilstanden da, og slik er den også nå, vet vi.)

Obs! Kapitlene er forenklet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

OG DE GIKK SAMMEN OM Å RESTAURERE JERUSALEMS MUR!

Nehemias bok, kapittel 3.

De gikk sammen om å restaurere Jerusalems mur!

 Og Eljasib, øverstepresten, sammen med noen andre prester, de restaurerte først Saueporten og innvidde den. Så bygde de Meatårnet og innvidde dette også, og de fortsatte like godt byggearbeidet helt til de kom til Hananeltårnet. Og tett ved siden av dem arbeidde Jerikos menn, sammen med Sakkur Imrison. Mens Sena`a-barna bygde ferdig Fiskeporten og satte inn dører, låser og slåer der, så arbeidet Meremot, sønn av Uria Hakkosson ved siden av dem igjen. Og bak dem igjen så jobbet Mesullam, sønn av Berekja Mesesabelsson, men også Sadok Ba`anason, sammen med Tekoa-folket. Og Jojada Paseahsson og Mesullam Besodjason restaurerte Gamleporten og satte inn dører, låser og slåer der.. Og ved siden av dem igjen, så arbeidet Melatja gibeonitten, og Jadon meronotiten. Og Gibeons menn og Mispas menn stod ved siden dem igjen med sitt arbeid (Les Josva 9 når det gjeld Gibeons menn).  Og alle disse hørte inn under domstolen til landshøvdingen vestenfor elven. Og gullsmeden Ussiel Harhajason og salvemakeren Hananja stod hakk i hel bak med sitt arbeid på muren. Men det stykket som nådde frem til Breidemuren, den lot de være å reparere, for det var ikke ødelagt.

Og Refatja Hursson, høvdingen over halve Jerusalems-området, sammen med Jedaja Harumafsson og Hattus Hasabnejason, de bygde på muren foran sine egne hus.. Og Omnstårnet og et stykke bortetter, det restaurerte Malkia Harimsson og Hassub Pahat-Moabsson. Og høvdingen over den andre siden av Jerusalem, en som hette Sallum Hallohesson jobbet på muren sammen med sine døtre. Og Dalporten og videre tusen alner bortetter mot Møkporten, det sytte Hanun og Sanoah-beboerne for at ble reparert, og det ble satt inn dører, låser og slåer der.

Og Møkporten ble så restaurert av Malkia Rekabsson, han som var høvding over Bet- Hakkeremsområdet, og han satte inn dører, låser og slåer der. Og Kjeldeporten ble reparert av Sallun Kol-Hoseson, høvdingen over Mispa-området, og han gjorde også ferdig det stykket av muren som lå ved Selah-dammen, ved siden av Kongshagen. Men Sallun fortsatte også arbeidet med muren frem til den trappen som gikk nedover fra David-staden.

Og Nehemias Asbuksson, høvdingen over halve Betsur-området, bygde på muren frem til midten av Davids-gravene og den utgravde dammen, men også det stykket som gikk frem til Kjempehuset. Og levittene arbeidde på muren under Rehum Banison og Hasabjas styre, han som var høvding over halve Ke`ila-området. Og brødrene deres arbeidde under ledelse av han som var høvding over den andre halvdelen av Ke`ila-området, en som hette Bavvai Henadadson. Og høvdingen over Mispa, Eser Josvason, restaurerte det stykket av muren som gikk bort til oppgangen og fremover til våpenhuset ved Vinkelen. Mens Baruk Sabbaison restaurerte det stykket av muren som gikk fra Vinkelen og frem til døren til øverstepresten Eljasibs hus. Og Meremot, sønn av Uria Hakkosson, restaurerte den delen som gikk fra døren og til enden av dette huset. Og prestene fra Jordan-sletten jobbet sammen med dem igjen. Men bak dem jobbet så Benjamin, Hasub, og Asarja på den delen av muren som lå foran og ved siden av deres egne hus. Og Binnui Henadadsson restaurerte det stykket som gikk fra huset til Asarja, og så frem til Vinkelen, der hvor muren svingte av.

Og Palal Usaison arbeidde på muren fra midten av, og foran Vinkelen og så frem til det tårnet som lå ved det øvre Kongshuset ved Fengsels-gården. Og like bak ham igjen stod Pedaja Parosson og arbeidde på sin del av muren. Og Tekoa-folket restaurerte altså stykket som gikk foran det store tårnet og frem til Ofel-muren. Og ovenfor Hesteporten arbeidde prestene, men også fremfor sine egne hus arbeidet de. Og det samme gjorde også Sadok Immersson. Mens det var Semaja Sekanjason som hadde vaktholdet av arbeidet som ble gjennomført ved Østporten.

Og Hanaja Selemjason og Hanun, han som var den sjette av Salaf sine sønner, tok også sin del i arbeidet, mens Mesullam Berkjason jobbet på muren fremfor sitt eget hus. Og gullsmeden Malkia arbeidet på det stykket som lå foran huset til tempeltjenerne og kremmerne (kjøpmennene), men han jobbet også på den delen som gikk foran Mynstringsporten og frem til Hyrneloftet. Og mellom Hyrneloftet og Saueporten arbeidde gullsmedene og kremmerne på den delen av muren som skulle verne Jerusalem, Herrens by. Amen, amen

Obs! Kapitlene er noe forenklet i forhold til selve bibelteksten!

OG NEHEMIAS RESTAURERER JERUSALEMS MUR!!

NEHEMIAS BOK, kapittel 1 og 2.

Nehemias restaurerer Jerusalems mur! 

I kislev måned (Nisan måned?) i det tjuende året av kongedømmet til Artaxerxes, mens israelitten Nehemias oppholdt seg i Susan-borgen, da bar det slik til at Hanani, en av Nehemias sine brødre kom til ham på besøk fra Juda-landet (i året 445 f. Kr). Og Nehemias ble da svært nysgjerrig på hvordan det stod til med de jødene som hadde berget seg hjem. Og da svarte Hanani at jødene i Jerusalem led stor nød og vanære, for portene var nedbrent, og muren rundt byen lå fremdeles ned revet (Og i året 445 f. kr. så var det altså 70 år siden Tempelet var ferdigbygget, så vi ser hvordan Gud har alt i sin hånd, og at ingenting er tilfeldigheter av det som skjer i Israel. Og vær da obs på at i 2018 er det 70 år siden Israel ble erklært som jødenes stat, men de har ennå ikke fått tilbake Jerusalem som sin hovedstad. Kanskje vil dette skje i 2018?)

Men da satte Nehemias seg ned og storgråt. Og slik sørget han i dagevis. Så fastet han og ba foran Guds Åsyn og sa:" Du store Gud, Du som holder din pakt og din miskunnhet mot dem som elsker deg og holder dine bud. La nå ørene dine være grannhørte, og øynene dine være åpne, slik at Du hører den bønnen som tjeneren din bærer frem for deg for Israels barn, og bekjenner deres synder. For både jeg selv og farsætten min har syndet, og vi har brutt de lovene og de budene som Du Herre kunngjorde for Moses, tjeneren din, og Du sa klart ifra at om vi brøt disse budene, så ville du spre oss blant alle folkeslagene. Men om vi gav akt på budene dine, så ville du samle oss igjen, og føre oss hjem igjen til det landet som Du valgte deg ut til bosted for Navnet ditt. For vi er både folket ditt og tjenerne dine, de som du utfridde ved din store makt og din sterke hånd. Og nå ber jeg deg Herre om at det må lykkes for meg når jeg går hen og stiller kongen dette spørsmålet som jeg nå har tenkt å stille ham. For i og med at jeg er skjenkemester hos ham, så må jeg innhente tillatelse til det som jeg nå har på hjertet".

Kap.2: "Og da hendte det i nisan måned (kislev måned? da nisan måned er den første måneden i året, med henvisning til bl.a Esters bok 3:7) og i det tjuende regjeringsåret til denne kongen, at det ble fremsatt vin til ham en dag. Og kongen som alltid har godvilje for meg, han sa da til meg:" Det er vel ikke sånn at min tjener har hjertesorg i dag, siden han ser så nedbrutt ut?" Men da ble jeg redd og jeg svarte ham:" Gi kongen må leve evig! Men når sant skal være sagt, så er jeg er litt nedbrutt i dag, for jeg har nettopp fått vite at den byen som gjemmer gravene til mine forfedre, ikke er blitt bygget opp igjen, og portene der ligger nedbrent fremdeles." Men da svarte kongen meg:" Og hva mener du så at du kan bidra med der da?" Men da sukket jeg først til Herren, og så sa jeg etterpå til kongen:" Om kongen syns om det, og han har godvilje for tjeneren sin, så håper jeg at han lar tjeneren sin reise til Juda-landet, og til den byen der gravene til forfedrene hans er, for å gå i gang med å bygge opp igjen byen." Men da spurte kongen meg, mens dronningen hørte på: " Hvor lenge vil det gå før du kommer tilbake da?" Dermed avtalte jeg et tidspunkt, og kongen gav meg da lov til å reise. Så spurte jeg kongen om han ville være så snill å sende med meg et brev til landshøvdingene på den andre siden av elven (Eufrat) med spørsmål om jeg kunne få lov til å dra gjennom landområdene deres for å nå frem til den plassen som jeg skulle. Og jeg ba også om å få med meg et brev til Asaf, han som hadde tilsyn med skogene til kongen, om han ville være så snill å gi meg bjelker og tømmer til byggingen av portene til den borgen som tilhørte Tempelet, men også til bymuren, og det huset som jeg selv skulle bo i.

Og da gav kongen meg alt det som jeg trengte. Og i tillegg, så fikk jeg også med meg hær-høvdinger og hestefolk ifra ham. For Gud holdt sin gode hånd over meg, og Han la alt til rette for meg."

"Men da vi nærmet oss Jerusalem, så fikk vi motstand fra horonitten Sanballat og den ammonittiske tjenestemannen Tobias. For disse syntes det var svært harmelig at det nå kom flere som ville gjøre noe godt for Israels barn i Jerusalem.

Og tre dager etter at vi hadde kommet frem, så dro jeg om natten ut sammen med noen få andre. Og jeg hadde bare med meg det kløvdyret jeg red på. Vi dro gjennom Dalporten, bortimot Drakekjelda, og vi kom så til Møkporten. Derifra studerte jeg Jerusalems mur som lå nedrevet, og de portene som var nedbrent. Så red jeg bortover til Kjeldeporten, og kom så frem til Kongsdammen. Men dyret jeg red på kunne ikke ta seg frem der, så jeg for opp gjennom dalen og kikket ned på muren derifra. Så snudde jeg etterpå om, og dro så tilbake gjennom Dalporten. Men dette hadde jeg ikke nevnt noe om hverken til jøder, prester, forstandere eller stormenn.

Men senere sa jeg til dem:" Dere ser vel hvor ille tilstanden er her i Jerusalem. For byen er som øde, og by-portene er herjet av ilden. Kom derfor med meg nå og bygg opp igjen by-muren, for da vil vi ikke lenger være til spott og spe." Og så fortalte jeg hvorledes Gud hadde holdt sin gode hånd over meg, og hvor godt kongen hadde behandlet meg".Og da folket hørte dette, så tok de til med gjenoppbyggingen Guds gode verk i Jerusalem.

"Men da horonitten Sanballat, ammonitten Tobias, men også araberen Gesem oppdaget hvilken planer vi nå hadde, da spottet de og vanæret oss og sa:" Hva er det dere har gitt dere i kast med? Gjør dere nå opprør mot kongen, eller?"

Men da svarte jeg, Nehemias, tilbake til dem:" Vi som er Guds tjenere, vi har nå tenkt oss til å bygge. Og Gud i himmelen vil la det lykkes for oss! Men hva angår det dere forresten? Dere har jo selv ikke noen arv eller ettermæle (fars-slekt) i Jerusalem."

(Ja, slik har altså Israels naboer holdt på siden tidenes begynnelse, ser vi)

Obs! kapitlene er forenklet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

 

 

 

 

Og nå måtte Israels barn skille lag med de andre folkeslagene i landet!

Esras bok, kapittel 9 og 10.

Israels barn måtte skille seg av med de andre folkeslagene i landet! 

Men høvdingene i Israel kom nå til Esras med beskjed om at jødene hadde blandet seg med de andre folkeslagene i landet, de som drev med avgudsdyrking og annet av det som Gud mislikte. Og Esras som nylig hadde kommet hjem, han fikk også greie på at Israels barn hadde tatt seg koner i blant disse folk, og på den måten vanæret den hellige ætten sin. Men det var også både høvdinger og forstandere som hadde utført slik utroskap mot Herren deres Gud.

Men når Esras fikk høre dette, så rev han i stykker klærne sine, og han rev seg i håret og skjegget, og satte seg bare ned uten å få frem et eneste ord. Og slik satt han i det mye folk samlet seg rundt ham. Og mange var også like fortvilet som Esras over dette.

Men da kvelds-offeret skulle bæres frem, så reiste Esras seg opp av sørgestolen sin i de sønderrevne klærne sine, og han kastet seg ned på kne. Så bredte han hendene opp imot Himmelen og sa: " Jeg skjemmes og blyges av å løfte mitt ansikt imot deg, Herre, for misgjerningene våre er så store at de stiger oss over hodet, og skylden vår er så stor at den når deg til himmels!"

For utallige ganger hadde Israels barn oppført seg dåraktig overfor Herren sin Gud, og de hadde på den måten kommet i stor skyld til Ham. Så derfor hadde Herren mange ganger overgitt dem til herjinger og vanære, og også sendt dem i eksil til Babel. Men akkurat nå hadde Herren vist dem miskunn, og han hadde frelst en liten flokk av dem, så de på nytt skulle få fotfeste på det Hellige stedet i Jerusalem. For Herren hadde ikke sluppet jødene helt, men Han hadde gjort det sånn at perserkongen nå hadde fått godvilje for dem, og han hadde gitt dem nok mot til å kunne dra tilbake til sine bosteder i Jerusalem.

Og Esras spør nå Herren hva det er som kommer til å skje med dem, i og med at de på nytt hadde vanæret Herrens bud som ble gitt dem ved profetene, og som lydde sånn:" Det landet dere nå drar inn i og legger under dere, det er et land som er blitt urent fra den ene enden til den andre på grunn av styggedommene som folket der har fylt det opp med." Og så sa Esras til Herren: " Og du Herre som gav oss forbud mot å gi våre døtre bort til disse folks sønner, og heller ikke våre sønner skulle gis bort til noen av deres folk. Og hvis vi da fulgte dette rådet fra deg, så skulle vi bli sterke, og vi skulle få nyte alt det gode som fantes i landet, mens våre barn også skulle få eie det for all fremtid!

Men uansett våre misgjerninger, så sparte du oss til slutt, Herre, og du refset oss mindre enn våre misgjerninger var verd. For nå har du frelst en liten flokk av oss, og da skulle vi ikke innlate oss på å gjøre sånne ting imot deg som nå er blitt gjort. Men når det likevel har skjedd, Herre, så legger vi oss ned for ditt Åsyn med vår syndeskyld, og vi håper på det beste. Men ingen skulle egentlig kunne bli stående etter slike misgjerninger."

Og mens Esras lå der gråtende på marken fremfor Guds hus og skriftet og ba, så samlet det seg en stor flokk med mennesker rundt ham som gråt høylytt.

Men da tok Sekanja Jehielsson, en av Olams-sønnene til orde og sa til Esras:" Vi har båret oss svikefullt åt mot Herren vår Gud ved å føre disse kvinnene hjem til oss. Derfor må vi prøve å finne en utvei på dette, slik at ikke Gud straffer oss. Og jeg foreslår da at vi skal gjøre en pakt med Herren vår Gud, om at vi sender disse kvinnene og barna bort ifra oss igjen. For vi er nå nødt til å handle slik som Herren ønsker det, og slik som de ønsker det som har respekt for Herrens bud. Så reis deg derfor opp Esras, for du er den mannen som må syte for at dette blir gjort. Men vær bare optimistisk og sterk, for vi skal stå ved din side og støtte deg!"

Og da reiste Esras seg opp, og han ba øversteprestene, levittene og høvdingene om å gjøre en ed på at dette forslaget ble vedtatt og underskrevet.

Og Esras gikk da inn i kammerset til Johanan Eljasibsson. Men han orket hverken spise eller drikke noe nå, for sorgen tynget ham sterkt. Og så gav han påbud om at alle dem som hadde tatt seg hedenske hustruer skulle samles i Jerusalem innen tre dager. Og om disse ikke møtte, så fikk de godset sitt bannlyst, og selv ble de utskilt fra den flokken av Israels barn som hadde kommet hjem til landet sitt.

Og alle som var involvert i dette fra Juda og Benjamins stamme, de samlet seg på torget attmed Guds Hus innen den fastsatte datoen. Og dette var på den tjuende dagen i den niende måneden. Og de hutret og skalv, både på grunn av regnet, og på grunn av sakens karakter.

Og Esras sa til dem:" Dere har båret dere svikefullt åt, og på den måten øket Israels syndeskyld. Så derfor må dere skrifte fremfor Herren deres fedres Gud, og ellers nå gjøre slik som Herren ønsker det. For dere blir faktisk nødt til å skille dere av med de fremmede folkene i dette landet, og også de fremmede kvinnene som dere har tatt dere til hustruer."

Og folkemengden svarte da med høy røst:" Det er aldeles vår plikt å samtykke i dette!"  

Men der var også noen delte meninger om saken, og der oppstod en krangel. Men til slutt ble det vedtatt at alle dem som hadde tatt seg koner iblant de fremmede i landet, de måtte nå møte sammen med styresmaktene og dommerne på et bestemt sted i hver deres by. Og til slutt så var det bare Jonatan Asaelson og Jahseja Tikvason som satte seg imot dette påbudet. 

Og Esras ble den som ledet det hele, sammen med noen høvdinger som er oppnevnt ved navn her. Og alle disse samlet seg på den første dagen, i den tiende måneden( altså 5 måneder etter tilbakekomsten til Jerusalem). Men saken ble ikke ferdigbehandlet og vedtatt før på den første dagen, i den første måneden, i det neste året. Og da ble det slik at 105 av de Israelske mennene måtte sende fra seg de fremmede konene og barna sine. Og navnene på disse er oppskrevet i det siste kapitlet i Esras sin bok i Bibelen (men de er for mange for meg å skrive ned her).

obs. Kapitlene er forenklet i forhold til bibelteksten! 

OG NÅ VENDER ESRAS HJEM TIL JERUSALEM!

 

Esras bok, kapittel 7 og 8.

Esras vendte hjem til Jerusalem i året 458 f. kr.

Og 57 år hadde nå gått siden Tempelet i Jerusalem var ferdigbygget, men slett ikke alle jøder hadde reist hjem enda. Blant annet gjaldt dette Esras. Men i året 458 f.kr, mens en som hette Atraxerxes var konge i Persia, så fikk Esras det for seg at han skulle vende hjem igjen til landet sitt, han også. Og Esras var sønn av Seraja, og sønnesønn av Asarja, og oldebarnet til Hilkias, og tipp oldebarnet til Sallum, og tipp, tipp oldebarnet til Sadok. Og langt bak i slekten hans befant også Aron, øverstepresten seg.

Og Esras var en skriftlærd mann, og han var svært kunnskapsrik når det gjaldt Moseloven. Og Herren holdt sin hånd over ham, så kong Atraxerxes gav ham alt det han bad ham om. Og kongen skrev også et brev, hvor han tilbød Esras og de andre israelittene som var igjen i riket hans, om å kunne vende hjem til Jerusalem, dersom de ønsket det. Men kongen og de syv rådgiverne hans fikk det nå for seg at de uansett skulle sende Esras til Jerusalem nå, for å undersøke om de som allerede hadde vendt hjem holdt seg etter Herrens lov der!

Men etter hvert så var det både levitter og prester, sangere, dørvoktere og tempel- tjenere som ønsket å reise hjem. Og reisen til denne puljen som nå ville hjem, den ble planlagt på den første dagen, i den første måneden, og i det sjuende regjeringsåret til kong Atraxerxes.  Og Gud holdt sin gode hånd over Esras nå. For Esras hadde lagt all sin makt i å granske Herrens lov og å holde seg etter den!   

Og for de pengene som kongen, rådgiverne og folket i Persia av godvilje hadde gitt til Israels Gud, så skulle Esras nå kjøpe okser, værer og lam, men også mye annet som hørte innunder jødenes ofringer. Og om det ble noe til overs av alt sølvet og gullet han fikk med seg, så skulle Esras bruke det slik som Herren ønsket det. Men alt skulle brukes i Herrens tjeneste, og på en rett måte foran Israels Guds øyne. Og kongen lovet at om der var noe mer som trengtes til Herrens Hus enn det han nå fikk med seg, og som det var kongens plikt å koste, så skulle skattkammeret i kongsgården betale for det.

Og kongen sa det da på denne måten: "For jeg, Artaxerxes, har gitt det budet til alle skattemestrene på den andre siden av Jorda-elven, at alt det som presten Esras ber om, han som har kjennskap til Herrens lov, det skal gis ham fullt ut, helt opp til hundre talent sølv, hundre kor med hvete, hundre bat med vin, og hundre bat med olje. Men også salt, uten noe bestemt mål skal gis ham. Og om det da er noe annet som Gud i himmelen bestemmer seg for at skal gjøres for Huset til Herren i Jerusalem, så skal det i fullt mål gjøres, slik at det ikke kommer noen vrede fra Herren over kongens landområder og hans sønner. 

Og ingen skal kunne ha noen makt til å legge skatt, toll eller vegavgifter på dem som har sin tjeneste i Herrens Hus i Jerusalem. Og du Esras skal, etter den visdommen som du har fått fra din Gud, sette inn dommere og lovkyndige menn av dem som kjenner til Herrens lov, og de skal skifte rett mellom alt det folket som er på den andre siden av elven. Og finnes der noen som ikke kjenner til Herrens lov, så må de lære seg den. For hver den som ikke holder seg etter Herrens lov, men også kongens lov, de skal dømmes rettvist. Og kanskje må vedkommende da late livet, eller betale en bot, eller havne i fangehuset." Og til alt dette svarte nå Esras;" Lovet være Herren, vår fedres Gud, Han som har lagt ned slike tanker i hjertet til denne kongen, at det skal bli mulig for Herrens hus i Jerusalem å bli prydet. Og Herren har nå gjort det sånn at både kongen, rådgiverne, og de mektige høvdingene hans har gitt meg det som trengs for å kunne kjenne meg trygg og sterk til hjemreisen min. Og så har Gud holdt sin gode hånd over meg på den måten at også mange av ættehøvdingene som hører Israel til, nå ønsker å følge meg hjem".

Og navnene på de som dro hjem sammen med Esras er nevnt her. Men det er over 1600 navn, foruten kvinner og barn, så jeg overlater til dere selv å lese dem i begynnelsen av kapittel 8 i Bibelen. 

Og Esras samlet nå alle sine folk ved den elven som rant til Ahava. Og der lå de i leir i tre dager og fastet og ba, og de ydmyket seg inn under Guds Åsyn. Og der ba om en vellykket reise, både for seg selv og sine barn og sine eiendeler. Men Esras var flau over å be kongen om hærmenn og hestefolk til å hjelpe seg imot fiender på vegen, for han hadde nettopp sagt til ham at Gud kom til å holde sin gode hånd over dem, slik at det gikk det dem vel på reisen deres.

Men da Esras hadde talt opp alt folket, da fant han at ingen av Levis sønner hadde kommet med, og han ba noen om å dra av sted til den mektigste mannen i Kasifja, han som hette Iddo, for han ville spørre ham og broren hans om de eventuelt kunne sende noen menn til Jerusalem av slike som var i stand til å jobbe for huset til Herren deres Gud, i og med at levittene ikke møtte opp.

 Og fordi Gud alltid holdt sin gode hånd over Esras, så sendte Iddo en vettug mann som hette Serebja, av Mahlis etterkommere, og han var sønn av Levi Israelsson. Og han hadde også med seg sine sønner og brødre, 18 i tallet. Men så kom også Hasabja og Jesaia av Merari-ætten med sine 20 brødre og sønner og gikk sammen med dem. Og i tillegg ble der sendt 220 tjenere til Esras fra den slekten som David og høvdingene hans hadde satt til å tjene for levittene.

Og siden de nå hadde fastet og bedt til Herren i tre dager, så ble de også bønnhørt! Så på den tolvte dagen, i den første måneden, så dro de så ut ifra Ahava-elven og mot Jerusalem. Og Gud holdt sin gode hånd over dem, og Han berget dem fra fiender som pønsket på dem langs vegen.

Og Esras veiet så opp sølvet og gullet, og det som kongen, rådgiverne, høvdingene, samt Israels barn hadde skjenket dem til Huset åt Herren deres Gud. Og dette var 650 talent sølv samt noen sølvkopper som hadde en verdi på hundre talent. Men der var også hundre talent gull og 20 gullstaup som var verdt 1000 darikar. I tillegg var der to fat med fin og skinnende kobber, like dyre som gull.

Og Esras skilte ut tolv av de øverste prestene som han satte sammen med Serebja og Habatja og deres 10 brødre, og sa til dem: "Alt av sølv og gull, det er frivillige gaver til Herren deres fedres Gud, og alt dette er helliget Herren. Men ta godt vare på det til dere kommer frem til Jerusalem, for der skal dere veie det opp inne i kovene (rommene) i Herrens Hus, foran øynene på øverste- prestene, levittene og ættehøvdingene til Israels barn."

Og på den første dagen, i den femte måneden dette året, så hadde Esras og folket hans kommet helt frem til Jerusalem. Og da hvilte de seg der først i tre dager (De hadde da brukt nesten 4 måneder på reisen). Men allerede den fjerde dagen så ble alt sølvet, gullet og det andre veid opp inne i Herren deres Guds Hus, og det ble overgitt til presten Meremot Uriason. Og levittene Eleasar Pinehasson, Josabad Josvason, og Nojada Binnuison var med og tok imot dette. Og antall og vekt ble så oppskrevet i et notat og levert til jarlene og landshøvdingene på den andre siden av Jordan-elven.

Og alle dem som hadde kommet hjem til Jerusalem fra Babel nå, de var med og bar frem brennoffer til Herren Israels Gud. Og til dette brukte de 12 okser, 96 værer, 77 lam og 12 syndoffer-bukker. Og Esras var den som fikk omsorgen for både folket og for Herrens hus i Jerusalem nå..

obs! Kapitlene er forenklet i forhold til selve bibelteksten!

 

 

 

OG SORGEN BLE NÅ SNUDD TIL GLEDE FOR JØDENE!

 

ESTERS BOK, kapittel 9 og 10.  

Og sorgen ble snudd til glede for jødene!

Og så på den trettende dagen, i den tolvte måneden, adar måned (antagelig mars måned for oss), da ordet og budet om utslettelsen av jødene skulle finne sted, så hadde budet blitt omgjort av kongen, slik at det var jødene som hadde fått makt over fiendene. Og de slo seg da sammen alle jøder i hele kong Ahasverus maktvelde, der de var klare til å forsvare seg på den aktuelle dagen. Og ingen kunne stå seg imot dem, for folk kom også og beskyttet og hjalp dem, og de slo ring om dem.

Og fylkesstyrerne, jarlene, landshøvdingene og embetsmennene til kongen, de hjalp nå jødene på grunn av Mordekai, han som hadde fått så stor makt i kongsgården at det gikk rykter om ham i vide omkretser.

Og alle jøder kunne nå med godt mot gå imot alle fiendene som truet dem, og de kunne drepe dem med sverdet, for det hadde de fått klarsignal fra kongen om. Og bare i Susan-borgen denne dagen så drepte jødene nå fem hundre fiender som truet dem, sammen med de ti sønnene til Haman Hammedatason. Og disse sønnenes navn var: Parsandata, Dalfon, Aspata, Porata, Adalja, Adriata, Parmasta, Arisai, Aridai og Vaisata, Men godset deres tok de ikke til seg.

Og i de andre landsdelene som kongen rådet over, der drepte jødene nå 75 000 fiender, før de selv fikk fred ifra dem. Og så hvilte de seg på den fjortende dagen, og de omgjorde den til en gledesdag hvor de byttet gaver og holdt gjestebud for hverandre.

 Og når kongen samme dag fikk høre om antall døde i Susan-borgen, så sa han til dronning Ester: " I Susan-borgen har nå jødene drept og tynt fem hundre mann, i tillegg til de ti sønnene til Haman Hammedatason, og du kan da bare gjette hvor mange de ellers har drept rundt omkring i de landene som jeg råder over. Men er det da noe mer du nå ønsker å be meg om, så skal også dette bli gitt deg. " Og til dette svara dronning Ester:" Ja, om kongen syns om det, så la jødene i Susan også få lov til å holde seg etter denne regelen i morgen, og da jeg ønsker meg også de ti Haman-sønnene opphengt i en galge." 

Og de ti sønnene til Haman Hammedatason ble da opphengt i en galge, og jødene overvant også tre hundre mann inne i Susan-borgen denne dagen. Men deres gods rørte de ikke.

Og det ble nå både på den trettende og den fjortende dagen i denne måneden at jødene fikk nedkjempe sine fiender i Susan-borgen. Og så hvilte de seg på den femtende dagen og omgjorde den til en gledesdag.  

Og alt det som nå hadde hendt, det skrev Mordekai opp i et notat som han sendte til alle jøder i kong Ahasverus rike. Så bød han at det skulle bli til en lov for all fremtid at jødene år etter år skulle feire både den fjortende og den femtende dagen i adar måned som en festdag. For på disse dagene hadde altså jødene fått fred for sine fiender, etter at en stor frykt hadde truet dem ved Haman Hammedatason onde råd, der han hadde kastet pur (lodd) om at jødene skulle utryddes. Og disse festdagene ble nå av jødene kalt for purim, etter ordet pur. Og år etter år skulle deres ætter, og de som hadde konvertert til deres tro, feire denne høytiden i alle byer og land, slik som det var blitt foreskrevet dem av Mordekai.(Og denne festen feires den dag i dag av jødene i Israel)

Men det var altså dronning Ester, Abiha`ils datter, sammen med også jøden Mordekai som hadde sendt brev til alle jøder i 127 land av dem som kong Ahasverus rådde over, der de påpekte at purim-feiringen skulle bli til en lovfestet feiring for all fremtid, både for dem selv og deres etterkommere. Og dronning Ester hun var motoren i det hele, og det var hun som sørget for at alt som nå hendte ble oppskrevet i en bok for ettertiden.

Og kong Ahasverus la skatt på hele landet, og på øyene ute i havet. Og i krønikeboken til kongen i Media og Persia ble det nå notert hvor høy rang Mordekai hadde, for denne mannen var nå nest etter kongen i makt. Og Mordekai gjorde også stor nytte for velferden til jødene, og han ble deres talerør, og ble da også æret mellom sine brødre.

(Og Mordekai kom altså tilbake til Jerusalem sammen med den første puljen av jøder som dro hjem. Esras bok, kap. 2, vers 2)

Obs! Kapitlene er forenklet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

 

 

OG DRONNING ESTER REDDER FOLKET SITT!

Esters bok, kapittel 7 og 8. 

Ved bønn og faste så reddet dronning Ester nå folket sitt!

 Og så gikk Haman og kongen på nytt inn til gjestebud hos dronning Ester. Og mens de satt der og drakk vin, så spurte kongen Ester hva det var hun hadde på hjertet. For om det var halve kongeriket hun ba om, så skulle hun få det. Og da svarte dronning Ester:" Om du har godvilje for meg, og om det er etter ditt eget ønske, så unn meg livet, for bønnen min sin skyld, og unn meg folket mitt, for ønsket mitt sin skyld! For vi er solgt, både folket mitt og jeg selv til å tynes og drepes. Men om det var for å bli slaver vi skulle bli solgt, så skulle jeg ikke ha sagt noe, men nå er fienden vår ikke god nok til å bøte det tapet som kongen vil lide for dette."

Men da svara kongen:" Og hvem er så den mannen som våger seg til å gjøre noe slikt?" Og da svara dronning Ester:" Det er motstanderen og fienden vår, Haman, det illmenne der!"

Men da ble Haman så forferdet at han ikke turte å snu seg i den retningen hvor kongen og dronningen satt. Og kongen reiste seg fortvilet opp og gikk ut i slotts-hagen, mens Haman fremdeles satt der stiv av skrekk på plassen sin. Og mens kongen var ute, så prøvde Haman å nærme seg dronningen, for å be om nåde for livet sitt, for nå skjønte han at han på en eller annen måte hadde "tråkket i salaten." Og da kongen kom tilbake, så lå Haman bøyd over den hvilebenken som dronning Ester satt på.

Men når kongen så dette, så ropte han:" Har Haman også planer om å forgripe seg på dronningen inne i mitt eget hus?"

Og da sprang kongens tjenere frem og svøpte inn ansiktet til Haman, og en hirdmann ved navn Harbona, sa nå til kongen:"Det står allerede en femti alner høy galge innmed Hamans hus, en som han fikk laget seg til Mordekai, han som berget kongen fra dem som ville ta livet av ham."

Men da ble kongens vrede skikkelig opptent, og han sa:" Ja, er nå dette tilfelle, så skal Haman selv henges i den galgen!" 

Derfor ble nå Haman hengt i den galgen som han selv hadde laget seg til Mordekai. Men da stilnet også kongens harme av.

Og senere på dagen, så ble Hamans hus bortgitt til dronning Ester, mens Mordekai fikk lov til å komme inn på slottet og hilse på kongen. For nå hadde dronning Ester fortalt kongen hvem Mordekai var i forhold til henne. Og kongens segl-ring, den som kongen nettopp hadde tatt tilbake fra Haman, den ble nå satt på Mordekais finger. Og dronning Ester og Mordekai fikk nå i oppgave å stelle med Hamans tidligere hus.

Men saken var enda ikke helt løst for dronning Ester, så hun kastet seg derfor ned for føttene på kongen og stor- gråt. Og kongen rettet da ut gullstaven sin til henne. Og hun sa da til ham :" Om kongen ønsker det, og han har godvilje for meg, så må han sende beskjeder rundt omkring i alle land, for å avlyse det som Haman Hammedatasons bud gikk ut på om å drepe alle jødene. For hvorledes skal jeg kunne klare å se på den ulykke som rammer folket mitt når hele min slekt blir utryddet?".

Men da sa kong Ahasverus til Ester og Mordekai: " Huset som Haman eide, det skal nå dronning Ester ha, og så skal det lages et notat som motsetter seg Hamans tidligere planer om å utrydde jødene. Og dette notatet skal dere selv formulere og sende i kongens navn, og det skal forsegles med kongens segl-ring, slik at alle tar brevet alvorlig."

 Og skriverne til kongen ble nå innkalt på den 23 dagen i den i tredje måneden, altså i sivan måned, og da ble det utformet et notat, aldeles slik som Mordekai dikterte for dem. Og notatet ble sendt til jøder, jarler, landshøvdinger og fylkes-styrere i hele Ahasverus rike, i 127 land, fra India til Etiopia. Og dette brevet var skrevet på folkets eget skriftspråk, og det gav jødene i hver by lov til å slå seg sammen og verne sine liv, slik at de om nødvendig kunne drepe fiendene som truet dem på den trettende dagen i den tolvte måneden, adar måned, da dette foretaket skulle gjennomføres.

 Og budbærerne på de kongelige traverne suste nå av garde i rasende fart med beskjeder rundt omkring til de folk og land som kongen rådet over. Og på denne måten ble alle jøder forberedt på å forsvare seg denne aktuelle dagen da de egentlig skulle bli drept.

Og Mordekai var nå kledd i rødt og blått purpur, hvit lin, og en kåpe av hvit bomull, og han hadde en gullkrone på hodet. Og slik viste han seg frem i sin fineste stas, mens hele Susan- byen gledet seg og jublet. Og i hvert et land, og i hver en by som ordet og budet fra kongen nå nådde til, ble der stor jubel og glede hos alle jøder, og de holdt også gjestebud.

Og jødene feiret nå høytidene sine under de fire seiers- ordene: lys, glede, fryd og ære! Og mange andre ønsket også nå å bli jøder, for det hadde spredd seg en otte(ærefrykt) for jødefolket og deres Allmektige Gud!

(Men tanken om å utslette jødene er fremdeles ikke død. For vi har hørt det før: " Først jødene, og etterpå de kristne!" Men vi ser helt klart at de som har hatt denne tanken, de blir selv hengt i den galgen som var tiltenkt dem!

obs! Kapitlene er forenklet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

 

MEN DEN "FORHATTE" JØDE BLE NÅ VIST STOR ÆRE!

Esters bok kapittel 5 og 6.

Ester går inn til kongen!

Og den tredje dagen (etter at de hadde fastet), så kledde Ester seg i dronning- antrekket sitt, og hun steg inn i det indre tunet i kongsgården, midt imot døren til Kongehallen, der hvor kongen satt på kongestolen sin. Og da kongen så Ester, så syntes han svært godt om henne, og han rettet ut gullstaven sin imot henne. Og Ester gikk da frem og tok tak i enden av staven hans.

Så spurte kongen hva det var dronningen hadde på hjertet, og om det var noe spesielt hun ønsket seg. For om det var halve kongeriket hun ønsket seg, så skulle hun få det av kongen. Og Ester svarte da at om kongens syntes om det, så hadde hun lyst til å be kongen og Haman inn til seg i gjestebud denne dagen. Og dette ble kongen positiv til, og Haman ble da haste- innkalt til gjestebud hos dronning Ester sammen med kongen.

 Og mens alle tre satt der og drakk vin, så spurte kongen hva det var Ester hadde på hjertet siden hun hadde bedt dem i selskap til seg. Og til dette svarte dronning Ester:" Om kongen har godvilje for meg, og han da ønsker å gjøre det som jeg ber ham om, så vil jeg gjerne at dere to også kommer i selskap hos meg i morgen. Og da vil jeg bære frem det reelle ønsket mitt."

Og Haman gikk denne dagen både glad og munter hjem fra selskapet hos dronning Ester, og han skrytte hemningsløst til vennene og kona si, Seres, og sa:" Jeg var den eneste som dronning Ester lot få komme inn til gjestebud hos seg denne dagen sammen med kongen. Og nå er det bare en ting som irriterer meg, og det er den jøden Mordekai som sitter i konge-porten og som nekter å hilse ordentlig på meg.

Men da sa kona og vennene til Haman:" Da skal du nå lage deg en galge, femti alner høy, og så skal du be kongen om at Mordekai blir hengt i den galgen. Etterpå skal du på nytt dra sammen med kongen inn til gjestebud hos dronning Ester." 

Og dette forslaget syntes Haman svært godt om, så han lot noen gjøre en galge for Mordekai.

Men denne natten fikk ikke kongen sove, og han ba tjenerne sine om å hente krønikeboken for å lese der om de minneverdige hendingene som tidligere hadde skjedd. Og da las tjeneren hans det som stod om Mordekai, og at han hadde avslørt Bigtana og Teres, de to som voktet dørterskelen til kongsgården, og som hadde planlagt å drepe kongen. Men da spurte kongen om Mordekai hadde fått noen ære og påskjønnelse på grunn av dette. Men tjeneren svara at Mordekai aldri hadde mottatt noe som helst for dette.

Og neste dag når Haman stod ute i det ytterste tunet til kongen, for å be om tillatelse til å få hengt Mordekai i galgen, så ba kongen ham om å komme inn til seg et lite øyeblikk. Og da sa kongen til ham: " Hva skal man gjøre for en mann som kongen har lyst til å gi en påskjønnelse?" Og Haman tenkte da straks på seg selv, og at kongen nå ønsket å gi ham en påskjønnelse. Så midt opp i det hele, så glemte Haman galgen, og han lyttet i stedet til det kongen hadde å si. Og da kongen hadde snakket ferdig, så sa Haman at det burde hentes en kongelig klesdrakt til vedkommende som han ville ære, en som kongen selv hadde brukt. Og så måtte det skaffes en hest som kongen selv hadde ridd på, og som hadde en kongelig krone på hodet. Og en av de øverste høvdingene til kongen burde ta imot kledningen og hesten, og deretter kle opp den mannen som kongen ville beære. Og så skulle vedkommende få ri på hesten gjennom byens gater, mens høvdingen som leiet hesten ropte:" Slik gjør man med den som kongen har lyst til å beære."

Og dette forslaget syntes kongen svært godt om, så han sa nå til Haman:" Skynd deg å hente den klesdrakten og den hesten som du nettopp snakket om, og så går du bort og henter jøden Mordekai, han som sitter i konge-porten. Og glem for all del ikke noe av det andre som du også anbefalte!"

Og Haman måtte da ta klesdrakten og hesten og kle på Mordekai. Og han lot ham ham få ri gjennom byens gater, mens han selv måtte rope: "Således gjør man med den som kongen har lyst til å beære!"

Men etterpå gikk Haman sorgfull hjem igjen med hodet sitt innsvøpt. Og Mordekai gikk tilbake og satte seg i konge-porten.

Og vel hjemme så fortalte Haman sin hustru, Seres og sine venner sorgfullt hva det var som hadde skjedd denne dagen. Men da svarte de alle, både vismennene og kona hans: " Dersom Mordekai, han som du nå har begynt å tape kampen imot, er av jødisk ætt, da kommer du aldri til å vinne over ham. "(For da er Herren med ham). Og straks så kom der noen av kongens hirdmenn og hentet Haman inn til dronning Esters gjestebud for andre gang!

Obs! Kapitlene er forenklet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

 

 

MEN JØDENE SKULLE UTRYDDES!

Esters bok, kapittel 3 og 4.

Jødene skulle utryddes!

Men når det gikk en tid, så gav kong Ahasverus en mann fra Agag-slekten stor rang og makt, og den mannen hette Haman Hammedatason. Og han ble satt over alle de andre høvdingene, slik at tjenerne ved konge-porten måtte falle på kne hver gang han passerte dem i porten. Men Mordekai var en gudfryktig jøde, og han ville ikke legge seg på kne for Haman. Men da undret alle kollegene seg på hvorfor han nektet å legge seg på kne når Haman passerte ham i porten. Men etter hvert fortalte Mordekai at dette var fordi han var jøde, og at han bare knelte for Israels Gud.

Men da gikk arbeidskollegene til Mordekai av sted og fortalte dette til Haman. Og Haman ble brennende harm, og han fikk det for seg at han skulle utrydde alle jødene som befant seg i kong Ahasverus konge-rike.

 Og i den første måneden (nisan måned) i det tolvte året mens Ahasverus var konge, så ble det kastet lodd over hvilken måned dette kulle skje i.

Og Haman sa da til kongen:"Jødene er et folk som bor overalt, men de har slett ikke rettet seg etter kongens lover. Og dette er uakseptabelt. Og om kongen da syns om det, så kan jeg i et notat kunngjøre at alle jøder skal utryddes. Og jeg kan i den forbindelse veie opp ti tusen talent sølv og legge dem i skattkammeret til kongen, for at de kan gis til dem som utfører jobben med å utrydde jødene."

Og da tok kongen av seg segl-ringen, og gav den til Haman Hammedatason, jødenes fiende, og sa:" Sølvet skal være ditt, og med dette folket må du bare gjøre som selv vil"

Og på den trettende dagen, i den første måneden dette året, så ble alle kongens skrivere innkalt, og det ble laget et notat som Haman dikterte for dem. Og i notatet stod det at jødene skulle tynes, drepes og utryddes på en eneste dag, både unge, gamle og småbarna, og alt de eide skulle ranes ifra dem.

Og dette notatet ble så sendt med ilbud til jarlene og landshøvdingene i hele kong Ahasverus rike, og i kongens navn. Og notatet var skrevet på folkets eget språk, og det var forseglet med kongens segl-ring. Og en avskrift av det ble kunngjort blant alle folk i hvert et annet land, slik at alle skulle være klare til å utrydde jødene denne bestemte dagen. (Esras bok, kapittel 4, vers 6). Og dagen ble altså bestemt til å gjelde den trettende dagen i den tolvte måneden (-adar måned).

Og i Susan-borgen gikk nå il-budene rundt med beskjeder, alt etter som kongen hadde sagt dem føre, mens Haman og kong Ahasverus satte seg sammen i drikkelag. Men hele Susan-byen var forferdet over det som nå skulle skje.

Og når dette også kom Mordekai for øre, så rev han i stykker klærne sine i sorg, og han kledde seg i sekk og aske. Og slik gikk han rundt i byen og stor- gråt. Og tilsvarende gjorde også mange andre folk.

Og da oppdaget Ester at Mordekai gikk rundt på denne måten, og hun ble bekymret for ham, og sendte ham klær. Men Mordekai nektet å ta imot dette, så Ester ropte på Hatak, en hirdmann som kongen hadde gitt henne til å hjelpe seg, og han skulle kontakte Mordekai for henne.

Og da Hatak nådde Mordekai ved by- torget denne dagen, så spurte han ham hva det var som var på ferde. Og da fortalte Mordekai at Haman hadde tenkt å legge sølv i skattkammeret til kongen for å lønne dem som klarte å gjøre ende på jødene. Og nå var Ester den eneste som kunne redde folket sitt.

Og da gikk Hatak tilbake til dronning Ester og fortalte henne hva Mordekai hadde sagt. Men straks kom det også en hirdmann og noen terner til Ester og fortalte henne hva som var på ferde.

Men da sendte Ester dette svaret tilbake til Mordekai:" Alle tjenerne og folket til kongen i hele kongens velde, de vet at om en mann eller en kvinne ubudent går inn til kongen, inne i det indre tunet, så må de late livet hvis ikke kongen retter ut gullstaven sin imot dem. Og selv har jeg ikke blitt innkalt til kongen på tretti dager nå, så jeg vet ikke hvordan dette skal gå."

Og da Mordekai mottok dette svaret fra Ester, så sendte han en avskrift til henne av det påbudet som var blitt vedtatt. Og han la også til:" Du må ikke tro at du er den enste av jødene som slipper unna dette, selv om du hører hjemme i kongsgården. Men om du nå tenker deg vel om, så skal du nok se at det kommer berging og hjelp fra en annen kant (Herren) til jødene.  Og hvem vet om det nettopp var derfor at du akkurat nå skulle bli dronning."

Og da svarte Ester Mordekai slik:" Gå i veg for å samle alle jødene sammen i hele Susan-borgen, og hold der fastehøytid for min skyld. For i tre døgn må dere ingenting spise eller drikke, verken om dagen eller om natten. Og jeg og ternene mine vil også faste på den samme måte. Og så vil jeg deretter forsøke å gå inn til kongen, enda det ikke er etter loven. Men må jeg dø, så la meg få dø. Amen

Og da gikk Mordekai av sted og gjorde slik som Ester hadde befalt ham om.

(Og denne hendelsen fant sted rett før Israels barn fikk landet sitt tilbake etter 70 år i eksil i Babel. Men noe tilsvarende skjedde også jødene rett før de skulle få igjen landet sitt i 1948. For da opplevde de Krystallnatten i 1938, og etterpå 2. verdenskrig med gasskamrene og det hele (1940-1945). Så vi ser at det er en sterk åndelig motstand mot at jødene skal få eie et land i denne verden).

Obs! kapitlet er forenklet forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med.

 

 

JØDEN ESTER BLIR DRONNING!

ESTERS BOK, Kapittel 1 og 2.

Den jødiske kvinnen, Ester, blir nå dronning i Persia og Media!

 I kong Ahasverus regjerings-tid, altså den Ahasverus som rådde over 127 provinser ifra India til Etiopia, og som hadde kongestolen sin i Susan-borgen, så ble det holdt et stort gjestebud for hær-høvdingene i Persia og Media som varte i 180 dager. Og det var i det tredje styringsåret til denne kongen at han fikk vist frem storheten og rikdommen sin på en slik måte. Og da var alt stivpyntet, med purpur, lin og bomull i alle slags utsøkte sammensetninger. Og gulvene i borgen hans var av alabast med hvit og svart marmor og perlemor, og der var gull og sølvbenker stående på gulvene. Og alle som kom til selskapet hans, de fikk drikke så mye vin de ville fra unike gullskåler.

Men i tillegg så laget også kongen et selskap for tjenestefolket sitt, og det varte i syv dager. Og på den syvende dagen, i det vinen hadde begynt å prege kongen, så sa han til de syv hirdmennene sine at de skulle hente dronning Vasti inn med hennes kongelige krone på hodet. For kongen ønsket nå å vise frem den skjønne dronningen sin..

Men denne dagen holdt også dronning Vasti et gjestebud for kvinnene inne på slottet, så derfor nektet hun å adlyde kongen på dette punkt. Men da ble kongen arg, og han spurte vismennene sine, de som forstod seg på lov og rett, hva han skulle gjør når dronning Vatsi hadde blitt så vrien at hun ikke lenger ville adlyde sin mann, kongen.

Og da var der en som tok til orde og sa til kongen:" Dronningen har ikke bare forbrutt seg mot kongen, men også mot alle dem som hører inn under kong Ahasverus herredømme. For når en slik hendelse blir kjent mellom hustruene i Persia og Media, så kommer de alle til å ta etter dette, og vanvørde mennene sine, de også. Så derfor synes vi at det er best at kong Ahasverus nå sender ut et påbud som blir møysommelig nedskrevet og sendt rundt omkring i hele riket hans. Og i brevet skal det stå at dronning Vasti aldri mer skal få te seg frem for sin mann, kongen, og at en annen kvinne nå har rett til å overta den kongelige rollen hennes."

Og dette forslaget syntes kongen svært godt om, så han sendte et slikt brev til alle folk og land som lå inn under hans kongevelde. Og så begynte han å lete etter en ny ung kvinne som kunne bli dronning, i stedet for den tverre dronning Vasti.

Og ombudsmennene og hjelperne til kongen samlet nå inn vakre kvinner til kvinnehuset i Susan-borgen. Og en som fikk ansvaret for disse kvinnene, han gav dem salver til å smøre seg med, slik at de ble enda vakrere. Og den unge møyen som da kongen valgte seg ut, hun skulle bli hans nye dronning!

 Og akkurat på den tiden arbeidet det en jødisk mann i Susan-borgen som hette Mordekai. Han var sønn av Ja`ir, og sønnesønn av Sime`i, og han var oldebarn til Kis av Benjamins ætt (Og under denne tiden så oppstod altså navnet jøde. Og det navnet ble en fellesbetegnelse for alle Israelitter som var blitt overflyttet fra Juda til Babel).

Og Mordekai han var fosterfar til en ung kvinne som hette Hadassa, også kalt for Ester. Og hun var datter av hans farbror. For etter at foreldrene hennes døde, så tok Mordekai denne kvinnen til seg som sin egen datter, og han gav henne den beste oppdragelsen.

Men nå var Ester blitt en velvoksen og vakker kvinne, og hun var en av dem som ble hentet inn til kongsgården denne dagen. Og den mannen som hadde fått ansvaret for de unge kvinnene i Susan- borgen, han likte Ester svært godt, og han gav henne salver til å smøre seg med, og også god og riktig kost, slik at hun skulle bli enda vakrere enn hun var fra før.

Men alle dronning-emnene fikk 6 måneder med på-smøring av myrra-oljer, og 6 måneder med på-smøring av velduftende krydder og salver, før de altså ble klare til å stille seg frem for kongen. Og Ester, som var datter til Abiha`il, Mordekais farbror, hun fikk også det beste rommet i kvinnehuset, sammen med syv terner(tjenestepiker) som skulle stelle for henne der.

Og når Ester og de andre kvinnene endelig var klare til å stille seg frem for kongen, så ba ikke Ester om noe annet enn det Hegai, konge-tjeneren hadde rådet henne til. Og alle som så henne, de syntes svært godt om henne.

Og Mordekai gikk da stadig utenfor kvinnehuset og tenkte på hvorledes det gikk med Ester der inne. Men Ester hadde ikke fortalt kongen eller andre om hva slags folkeslag hun stammet fra, for Mordekai hadde sagt at hun ikke skulle nevne noe om at hun var jøde.

Og i det syvende året av Ahasverus kongedømme, og i den tiende måneden(debet måned) dette året, så ble Ester valgt til å bli den nye dronningen på slottet til kongen, og hun fikk en kongelig krone på hodet. Og kongen ble svært begeistret for Ester, og han gjorde derfor et nytt stort gjestebud bare til hennes ære. Og så gav han skattelette i alle sine land på grunn av Ester, og folk byttet gaver til hennes ære.

 Og gjennom hele den tiden det hadde tatt for Ester å bli dronning, så hadde Mordekai holdt seg i konge-porten. Og der fikk han greie på at Bigtan og Teres, de to som voktet dørterskelen til kongsgården, nå lette etter en anledning til å drepe kongen. (Men om det var på grunn av at en jødisk dronning var på vei inn, det vites ikke. Men Gud lot likevel denne hendelsen komme jødene til gode på en spesiell måte) Og Mordekai fortalte da til Ester hva de to dørvokterne til kongen hadde pønsket på, og så bar Ester beskjeden videre inn til kongen.Og da saken ble gransket nærmere, så viste det seg at dette stemte, og de to dørvokterne ble da hengt i en galge. Og hendelsen ble nedskrevet i Krønikeboken, mens kongen var vitne på det.

(Mens jeg skrev Esras bok, så kikket jeg ned i Esters bok, og oppdaget da at navnet Mordekai stod der. Men Mordekai var da allerede kommet hjem igjen til Jerusalem ( Esras, kapittel 2, vers 2), så derfor tok jeg til å skrive Esters bok inni mellom her. For etter mine begrep, så skulle Esters bok vært flyttet frem om Esras bok i Bibelen)

Obs! Innlegget forenklet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

 

 

 

 

OG MED HERRENS HJELP, SÅ BLE TEMPELET TIL SLUTT FERDIGBYGGET!

Esras bok, kapitel 6.  

Israels barn bygger ferdig Huset for Herren!

Og da perserkongen fikk forespørselen fra Tatnai og hans med-sammensvorne, så satte han i gang en granskning inne i skattkammerets arkiv i Babylon angående det som han hadde blitt forespurt om. Og der fant han en bokrull i Ahmeta-borgen i Media-landet hvor det stod følgende:" I førstningen av kongedømmet til kong Kyros, så ble det sendt et påbud om at Guds Hus i Jerusalem skulle bygges opp igjen. Og Huset skulle være 60 alner høyt og 60 alner bredt, og det skulle ha tre lag med store steiner, og ett lag med nytt tømmer. Og kostnadene til Huset skulle Kongehuset der bære. Og alle de eiendelene som Nebukadnesar for 70 år siden hadde bortført fra Tempelet i Jerusalem, det skulle også settes inn i det nye Tempelet i Jerusalem!

Så derfor sendte nå perserkongen et brev tilbake til Tatnai og hans med-sammensvorne med disse ord " Jeg ber deg nå Tatnai, du som er landshøvding, og også du Setar-Bosnai, sammen med dere afarsakitane, at dere ikke skal legge noen hindringer i veien for restaureringen av Guds Hus i Jerusalem, men la landshøvdingen og styresmaktene til jødene få reise opp igjen dette Huset for Herren. Og kostnadene til dette skal dekkes av skatte-inntektene fra folket på andre siden av Jordan-elven. Og alt av kalver, værer og lam til brennofrene for den himmelske Gud, sammen med også hvete, salt, vin og olje, det skal sendes jødene hver eneste dag etter forespørsel fra prestene i Jerusalem, for disse skal bruke det til å bære frem offer til en god duft for den himmelske Gud. Men så skal prestene samtidig be Herren om et langt liv for kongen og hans barn. Og er det da noen som gjør motstand imot dette, så skal det rives en bjelke ut av huset hans, og den bjelken skal han selv henges opp på og nagles fast til, og huset hans skal gjøres om til en møkka -dynge. For den Gud som lot Navnet sitt bo i Jerusalem, Han vil slå hardt ned på alle konger og folk som retter ut hånden sin for å ødelegge gjenoppbyggingen av Guds Hus i Jerusalem." 

Og på grunn av dette svaret fra perserkongen, så turte ikke lenger Tatnai og Setar-Bosnai, sammen deres med-sammensvorne å forhindre byggingen av Guds Hus i Jerusalem, men de rettet seg nå etter kongens ordre!

Og gjennom den tiden som det hadde gått med forhandlinger mellom jødenes fiender og perserkongen, så hadde styresmaktene til jødene holdt på med byggingen av Guds Hus i Jerusalem. Og profetene Haggai og Sakarias hadde støttet arbeiderne med oppmuntrende profetier fra Herren.(Sakarias har en egen bok på 14 kapitler lenger bak i Bibelen)

Og da ble Herrens Hus,Tempelet, ferdigbygget, som altså var en løyve fra både Herren og perserkongen.

Og på den tredje dagen i måneden adar, så stod Tempelet i Jerusalem ferdigbygget. Og dette var i det sjette styringsåret til perserkongen, Darius (år 515 f. kr.), han som rådde etter Kyros. Og Israels barn, sammen med prestene og levittene og alle de som ellers hadde kommet hjem fra eksil i Babel, de holdt nå høytid med å innvie det nye Tempelet!  Og de ofret da hundre okser, to hundre værer, fire hundre lam og tolv bukker, etter tallet på Israels barns 12 stammer (ætter). Og de forskjellige Israel sine slekter (stammer) ble innviet i sine stillinger i Tempelet, både av prester, etter sine skift, men også levitter av dem som skulle syte for gudstjenestene etter Moselovens påbud.

Og Israels barn holdt nå også påskehelg for Herren på den fjortende dagen i den første måneden(sikkert det neste året). Og prestene og levittene renset seg da til å kunne slakte påskelammet. Og alle åt påske- lammet av dem som var kommet hjem igjen fra eksil i Babel, men også de som nettopp hadde skilt seg av med urenheten til de hedningene som de hadde vanket sammen med mens de andre var i eksil i Babel. Og de holdt nå usyret brøds-helg med stor glede i syv dager. Og Herren hadde fylt alt folket med stor glede, og det var Han som hadde påvirket Assyrer-kongen til å støtte Israels barn i arbeidet med å få Herrens Hus, Tempelet, ferdig igjenoppbygget! 

(Og det at de renset seg, det kan være et forbilde på Dåpen. Men slett ikke alle jødene hadde kommet hjem enda. Blant annet gjaldt det Esras og Nehemias. Men når disse endelig kom, så utførte de svært store ting i Jerusalem. Så de siste kapitlene i Esras bok, og hele Nehemias bok, det handler om når disse to kom hjem. Og Mordekai, han som det står om i Esters bok, han kom hjem sammen med den første pulje av jøder som kom hjem, så derfor mener jeg at Esters bok kunne ha vært plassert foran Esras bok i Bibelen, og jeg begynner nå derfor å skrive på Esters bok, og så tar jeg heller resten av Esras bok etterpå).

Ellers er innlegget som før forenklet i forhold til selve bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!)

 

 

MEN DET BLE MOTSTAND MOT TEMPELBYGGINGEN I JERUSALEM!

Esras bok, kapittel 4 og 5. 

 Men Israels barn fikk motstand i arbeidet sitt med Tempel-byggingen!

Men Juda og Benjamins fiender, de som Assyrerkongen, Asarhaddon, i sin tid hadde flyttet over fra Assyria og til Samaria, de fikk nå greie på at jødene hadde kommet hjem igjen fra eksil i Babel, og at de var i gang med å bygge opp igjen Tempelet i Jerusalem. Men da laget de et voldsomt bråk, og de gikk til Serubabel og høvdingene over Israels barn og sa:" La oss gå sammen med dere om å bygge dette Huset for Herren, for vi søker da også deres Gud, han som vi har ofret til helt siden Asarhaddon flyttet oss hit fra Assyria". (Men i 2. kongebok, kapittel 17, står det at det folket som kom fra Assyria og over til Samaria, de hadde ikke noen ærefrykt for Herren, Israels Gud, så Herren sendte løver inn imellom dem som drepte mange av dem. Men noen av dem dyrket sine egne guder sammen med også Israels Gud, for de klarte ikke å holde den loven og de budene som Herren Israels Gud hadde gitt til sine barn)

Og Serubabel, Josva, og Judas ættehøvdinger de følte nå at det ikke var riktig av dem å gå sammen med disse folk for å få bygget opp igjen Herrens Hus, Tempelet, for de følte at disse var ute etter å lure dem. Og Kyros perserkongen, hadde også sagt at jødene skulle være alene om denne oppgaven. (For Kyros hadde, som vi husker, også mottatt innspill fra Herren angående jødenes foretak på dette punkt, og at de skulle være alene om denne oppgaven).

Men Israels fiender tok ikke et nei for et nei, og de skremte nå jødene bort fra byggeplassen sin. De leide seg til og med folk som la ut feller for dem, slik at arbeidet deres ble stoppet i hele kong Kyros sin levetid. Så sendte embetsbrødrene som oppholdt seg i Samaria, Dina, Afarsaka, Tarpela, Persia, Erek, Babel, Susan og Deha skriftlige anklager til de persiske kongene der de beklaget at jødene hadde begynt å restaurere grunnvollene i Jerusalem, og å bygge opp igjen Tempelet. Og de sa at jødene ikke kom til å betale hverken skatt, toll eller veg -avgifter dersom de nå fikk slå seg til der igjen, og at det da ville bli til et stort tap for kongene.Og så spurte de også perserkongen om han ville være så snill å granske Krønikebøkene til forfedrene deres, for å se om det stemte med at Tempel-byggingen I Jerusalem skulle foretas, og om jødene skulle få komme tilbake til Jerusalem og slå seg ned der igjen, slik som nå hadde skjedd (Ja, her ser vi da hva som bodde i disse folk. Og da skulle det sannelig ha blitt til en snare dem, ser vi, dersom jødene hadde latt disse folk hjelpe seg med Tempel-byggingen).

Og når kongen nå gransket krønikebøkene til jødenes forfedre, så oppdaget han at byen Jerusalem i uminnelige tider hadde satt seg opp imot konger, og at det hadde vært en opprørsk by. Og de mektige kongene som rådet der tidligere, de hadde hatt kongedømmet over alt land også på den siden av Jordan- elven. Og da sendte perserkongen beskjed til den øverstkommanderende Rehum, og også til riksskriveren Simsai at de straks måtte forhindre at jødene bygde opp igjen Jerusalem, og at de satte i stand Herrens Hus, Tempelet. Men de måtte gjøre det på en klok måte, så ikke kongene led noe tap av det.

Og da perserkongens svar nådde Rehum og Simsai og deres embetsbrødre, så hastet de seg av sted til jødene i Jerusalem og forhindret dem med vold og makt i å bygge opp igjen Tempelet. Og på denne måten ble arbeidet med Tempelbyggingen helt stoppet.

Men så profeterte de to jødene Haggai og Sakarias i navnet til Herren Israels Gud, og sa at arbeidet med Tempelbyggingen likevel skulle fortsette, selv om de ble forhindret. Og det var nå flere profeter som støttet dem i dette. Og Serubabel Saltielson og Josva Josadaksson startet nå opp igjen arbeidet med Tempelbyggingen i Jerusalem.

Men da kom Seter- Bosnai og Tatnai som var landshøvding på den andre siden av Jordan-elven, sammen med deres embetsbrødre og sa til jødene:" Hvem er det som har gitt dere lov til å starte opp igjen byggingen av Tempelet og gjenreisningen av muren rundt byen?" Og arbeiderne der nevnte da navnene på de som stod for arbeidet, og sa at Kyros, perserkongen, i sin tid hadde bestemt at dette skulle gjennomføres. Og så sa de at det var i Herren, Israel Guds navn at de nå ville fortsette med byggingen.Og Herren deres Gud var på deres side, så de klarte nå å arbeide videre med byggingen gjennom hele den tiden det tok for fiendene å få sendt en skriftlig søknad til perserkongen, og så få svar tilbake. For Tatnai, Setar-Bosnai og afarsakitane, de sendte nå en skriftlig forespørsel til perserkongen, der hvor de spurte om han ville være så snill å undersøke om der fantes noe bevis på at kong Kyros i sin tid hadde bestemt at Tempelet i Jerusalem skulle bygges opp igjen, og at de eiendelene som Nebukadnesar hadde bortført til Babel, allerede nå var sendt tilbake til Jerusalem. 

(Ja, det dette kjenner og vi til også, vi som lever i Det Nye Testamentets tid. For når det gjelder motstand og urettmessige anklager imot jødenes foretagender, så er det dagligdags kost også i dag. For jødenes foretagender og hensikter er oftest også Guds hensikter, så derfor oppnår disse aldri noen gunst hos menneskene på jorden. Ikke før Herren selv kommer tilbake og setter alt i rett stand!)

obs! kapitlene er som før forenklet i forhold til bibelteksten, og her er noen egne vurderinger med!

 

 

Les mer i arkivet » Juni 2018 » Mai 2018 » Mars 2017
tros.blogg. Bli med meg på en fantastisk reise gjennom Guds skrevne ord!. Vi begynner ved Skapelsen

tros.blogg. Bli med meg på en fantastisk reise gjennom Guds skrevne ord!. Vi begynner ved Skapelsen

64, Sula

Har vært i jobb siden jeg var 17 år, men har nå trappet noe ned. Og jeg får nå tid til å kose meg med mann og barn og bibellesning. Og ikke minst så gir Guds ord meg så mye verdifullt, at jeg ønsker å dele litt av dette med deg. Gud er fantastisk!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker